Oslo og Trondheim, desember 2016

Kjære leser, du holder nå den aller siste trykte utgaven av Norsk Antropologisk Tidsskrift i hånden. Som vi tidligere har informert om vil tidsskriftet fra og med neste nummer kun være tilgjengelig elektronisk gjennom såkalt «Åpen Tilgang» (Open Access). Mens vi i hverdagen søker mot det virtuelle og de elektroniske plattformene også når det gjelder kommunikasjon og meningsformidling, har materialitet og fysisk tilstedeværelse i den senere tid blitt et aktuelt tema innenfor den antropologiske forskningsdisiplinen. Mellommenneskelige relasjoner og sosial koreografi etablert gjennom felles fysisk tilstedeværelse, det være seg gjennom utveksling av materielle objekter eller meningsdannelse produsert gjennom kroppslige og sanselige samspill, er fortsatt en forutsetning for identitets- og samfunnsformasjon. Kommunikasjon og meningsutveksling utgjør grunnleggende elementer i sosialt liv.

I dette nummeret av Norsk Antropologisk Tidsskrift kan nettopp «kommunikasjon» sies å være et nøkkelord: kommunikasjon via materielle objekter og identitetsformasjon; kommunikasjon på tvers av språklige forskjeller; kommunikasjon forankret i emosjon, empati, kroppslig praksis og resonans og ikke minst, kommunikative sammenhenger mellom teoretiske begreper og den erfaringsmessige og samfunnsmessige sammenhengen de er ment å betegne.

I artikkelen Kopier av internasjonal betydning. Nasjonal trolldomskunst ved Universitetets Etnografiske Museum diskuterer Arne A. Perminow betydningen av å etablere en etnografisk samling i den gryende norske nasjonalstaten i Europas utkant i siste halvdel av 1800-tallet – i et land som ikke hadde hatt kolonier i andre deler av verden. Med en type gipskopier av klubber fra Stillehavet, som fortsatt i dag befinner seg i museets stillehavssamling, utforsker Perminow hva slike gjenstander og samlingspraksiser stadig kan formidle om forestillinger og motivasjoner knyttet til etableringen av etnografiske samlinger og hva slags intellektuelt og politisk klima som lå til grunn for arbeidet. Hva sto på spill, hva slags nasjonalt identitetsprosjekt var involvert og hva skulle etableringen av etnografiske samlinger kommunisere til omverdenen om, for eksempel, Norge som stat?

At tenkt budskap ikke alltid oppfattes av mottaker og at kommunikasjon kan være krevende er tema for Marte Haalands artikkel. Med utgangspunkt i samtaler mellom helsepersonell og gravide kvinner om hvordan selve fødselsprosessen håndteres ved sykehus i Norge, analyserer Haaland hva som skjer i situasjoner hvor forutsetningen for en felles fortolkningsramme delvis mangler. I artikkelen Krevende kommunikasjon om svangerskap og fødsel diskuterer Haaland blant annet hvordan muntlig formidling fører til misforståelser og feiltolkninger i situasjoner hvor de som snakker sammen har ulik språkkompetanse, ikke deler koder som ligger til grunn for kroppslig og sanselig kommunikasjon, eller også rett og slett har forskjellig oppfatninger av og forventninger om hva fødsel innebærer og hvilke typer relasjoner som aktiviseres i en fødselskontekst – i forkant så vel som i etterkant av selve fødselen.

Artiklene til Perminow og Haaland diskuterer kommunikasjon enten via anskaffelse og forvaltning av materialitet eller i form av samtaler i situasjoner med varierende grad av delt kunnskap og erfaring. Tuva B. Borch, Bjarne Vandeskog og Håkon Fyhn setter fokus på hvordan ulike former for kommunikasjon kan være et metodologisk problem vel verdt refleksjon. De tre artiklene ble opprinnelig presentert på Norsk Antropologisk Forenings Årskonferanse Kulturelle logikker i samtiden og antropologisk kunnskapsdannelse i arbeidsgruppen I berøring med det som ennå ikke er. Initiativtakere og ledere for denne arbeidsgruppen var Håkon Fyhn og Petter Almklov, og begge har lagt ned betydelig arbeid i å fremskaffe og redigere artiklene.

Med utgangspunkt i en interesse for begrepsfesting av observerte emosjoner og at forståelse forutsetter empati, har Tuva B. Broch utført feltarbeid blant ungdom i Oslo indre øst med fokus på kroppslig og sanselig kommunikasjon. I artikkelen Naturliv og sosial død blant ungdom. En synliggjøring av behovet for å begrepsfeste observerte emosjoner diskuterer Broch hvorvidt tenåringenes ikke-verbale uttrykk for ulike sinnsstemninger og oppfatninger faktisk kan uttrykke redsel for sosial død, dvs. mangelen på sosial annerkjennelse og deltakelse. Broch fokuserer på betydningen av empatisk innlevelse, resonans og emosjonelle uttrykk for å kunne gripe ungdommenes opplevelse av hva det innebærer å være «sosialt levende», og dermed forhindre sin «sosiale død».

I artikkelen Arbeidslag-spillets estetikk og evnen til å forutse reflekterer Bjarne Vandeskog over samspillet mellom medlemmer av et arbeidslag. Vandeskog er opptatt av hvordan deltakerne gjennom en omforent kjennskap til arbeidsoppgavene som skal utføres, hverandres ferdigheter samt kroppslige språklighet eller også estetiske uttrykksform, kommuniserer og samarbeider uten at verbale diskusjoner om løsningsmuligheter og -prosedyrer forut for og underveis i utførelsen av arbeidsoppgaven, er nødvendig. Forfatteren argumenterer for at det å forutse er en nødvendig betingelse for sosial organisering, og at dette innebærer at aktører må møte framtiden gjennom to gjensidig utelukkende strategier; forutsigbarhet ved å lage prosedyrer og «deltakelse» i hverandres utførelse.

Håkon Fyhn utforsker i artikkelen Berøring med takknemlighet det han betegner som den antropologiske erkjennelsesprosessen i lys av aikido, en japansk kampkunstpraksis. Sentralt i hans diskusjon står nettopp forbindelsen mellom teoretiske begreper og den livs- og erfaringsverdenen de er ment å skulle beskrive. Erkjennelsesprosessen og tilnærmingen til en for forskeren «fremmed» livsverden skjer via felles kroppslig praksis og deltakelse i utførelsen av daglige rutiner, uten at disse gjøres eksplisitte. Ifølge Fyhn muliggjøres en taus fornemmelse av den andres betydning og sameksistens gjennom resonans og gjensidig empatisk innlevelse. Fyhn argumenterer for at en metodologisk tilnærming forankret i deltakelse og fysisk eller materiell sameksistens innebærer kommunikasjon som kan forhindre at forskerens fortolkninger av forskningsfeltet blir en ren projisering av hennes eller hans egen livsverden.

Antropologisk metode forutsetter etnografi, deltakelse, observasjon og refleksivitet, noe som igjen legger til rette for komparasjon mellom ulike livsformer og verdisystem. Den klassiske antropologiske forskningsmetoden forutsetter dermed også fysisk tilstedeværelse, engasjement i sosiale relasjoner, samhandling rundt ulike typer aktiviteter samt refleksjon over den sosiale verdenen som derigjennom utfolder seg. Diskusjonen om hvorledes denne metodologiske tilnærmingen kan bearbeides og utvikles, er stadig pågående innenfor den antropologiske forskningsdisiplinen – det må den være hvis faget skal kunne beholde sin komparative kritiske tilnærming til forståelsen av hendelser og endringer i eget så vel som i andres samfunn.

God lesning!