Berøring med takknemlighet - Den antropologiske erkjennelsesprosessen forstått som tingdannelse
- Side: 248-269
- DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2016-03-04-06
- Publisert på Idunn: 2017-03-30
- Publisert: 2017-03-30
Sammendrag
Gjennom antropologisk deltakelse og empatisk innlevelse kan vi berøre et implisitt potensial av mening jeg argumenter for at kan utgjøre en viktig kilde til innsikt. Fordi potensialet vi berører i stor grad er uformet, må det gis form for å tjene som antropologisk innsikt. Jeg beskriver derfor den antropologiske erkjennelsesprosessen som tingdannelse. Rammeverket er inspirert av den japanske kampkunsten aikido, der dynamikken mellom tomhet og form står sentralt, sammen med en tydelig vektlegging av kroppen som erkjennelsesinstrument. Jeg bruker fenomenet «takking og bukking» i Japan som eksempel. Det som begynte som en vag fornemmelse av kvaliteten i møtet når vi bukket mot hverandre og sa «takk», utviklet seg gjennom feltarbeidet og skrivingen til konkrete antropologiske innsikter og påstander. Ved å forholde seg systematisk til erkjennelsesprosessen som tingdannelse, er det mulig å diskutere forbindelsen mellom deltakelsens berøring med et fenomen, og de konkrete påstandene som fremmes om fenomenet. Dette kan bidra til å styrke deltakelse som metodisk prosjekt, med vekt på empati, resonans og berøring.
English abstract
Through anthropological participation and empathy we get in touch with an implicit potential of meaning that I argue may provide an important source of knowledge. Because this potential to a large extent is unformed, it needs to be given form in order to work as insight. Therefore I present anthropological research as a process manifesting things. The framework is inspired by the Japanese martial art aikido, characterized by the dynamic between form and emptiness, together with an emphasis on the body as instrument for understanding. I use the phenomenon «bowing and thanking» in Japan as example. What started as a vague sensation of the quality of our contact when we bowed towards each other and said «thank you» developed through fieldwork and writing into solid anthropological insights or assertions. By analyzing the knowledge development process as the manifestation of things in a systematic way, it is possible to discuss the connection between the participatory touch with a phenomenon and the concrete assertions made about it. This may contribute to strengthening participation as a methodological project, emphasizing empathy, resonance and touch.