Vi har nå hatt fire innlegg i dagens NAT-debatt. Førstemann ut var Olaf Smedal som fremmet påstanden. Etter en kort innføring i Buber og Lévinas, så argumenterte han for at vi lever i en verden som er preget av nokså radikal annerledeshet. Elisabeth Fürst fulgte deretter opp med å hevde at denne dikotomien mellom «resten» og «vesten» for lengst er blitt dekonstruert. Og hun fremhevet blant annet, med referanse til Julia Kristeva, at «det fremmede» ligger i oss selv. Vi er «fremmede for oss selv». Og hennes egen påstand ble jo da til slutt «med de andre som minoritet, ingen antropologi». Også Hege Toje påpekte at «de andre» ikke er en stabil størrelse, men snarere «a moving target» så å si. Samtidig fremhevet hun betydningen av det eksotiske og at antropologiens oppgave på mange måter er å nærme seg ytterpunktene for menneskelig forståelse og erkjennelse. Til slutt argumenterte Martin Thomassen for at antropologen trenger «de andre», men ikke hvilke andre som helst. Implisitte kulturelle og sosiale forskjeller finnes som kjent over alt, og på sett og vis har dermed antropologen hele verden som sitt virkefelt. Det finnes ikke lengre en privilegert etnografisk gjenstand. Dette var en veldig kort, og litt skjev, oppsummering av det jeg fikk ut av foredragene. Det er sikkert mange folk som har spørsmål. Da åpner vi for spørsmål og korte innlegg fra salen. Dere kan rette spørsmål til enkeltpersoner i panelet eller til hele panelet.

Innlegg fra salen

Professor Halvard Vike, Universitetet i Oslo

Tusen takk for fire veldig spennende innlegg. De var dog veldig anstendige og forsiktige, jeg klarer ikke helt å huske hvem som var for og hvem som var i mot (latter)… Det gjorde inntrykk på meg å høre så reflekterte og spennende innlegg om et tema som dere belyste fra litt like, men også veldig forskjellige perspektiver, så jeg fikk veldig mye ut av dette. Og, jeg ble veldig optimistisk på fagets vegne. Dette her er en veldig stor rikdom som også Jorunns (Solheim red. anm.) forelesning tidligere i dag tydeliggjorde veldig, i den betydningen av at for eksempel det å bruke slektskapsstudier for å kaste nytt lys over for eksempel nordvestlig europeisk kultur som et prisme for å gi antropologien en gjenvisitt med litt nye øyne, med det veldig tydelige argumentet om å bruke historieperspektivet for å tilføre vår etablerte refleksivitet enda en større dybde føyde seg veldig godt samme med det jeg lærte av dere. Jeg har ikke noe spesielt polemisk spørsmål, siden dere var så flinke alle samme og så balanserte, og sa ting «på den ene og på den andre siden», med stor dybde. Spørsmålet jeg gjerne vil stille dere alle er: Hvis det er sånn at vi virkelig mener at dette faget skiller seg, som Martin (Thomassen red. anm.) kanskje var veldig tydelig på, på en serie måter ganske avgjørende fra andre typer fagdisipliner? Er det noen nye vilkår; historisk, globalt eller i norsk antropologi ved våre institusjoner som endrer betingelsene for å forvalte denne tradisjonen og reflektiviteten? Eller er det noen teoretiske inspirasjoner for eksempel som endrer betingelsene? Er det noe nytt, og hvordan skal vi videreføre dette?

Svar fra panelet

Fürst: Jeg synes i hvert fall det er god grunn til å gå imot eller ta opp til drøftelse den påstanden om at det er krise i antropologien, som det blant annet er skrevet om i en artikkel av Torgeir Kolshus. Det er mulig at det er det i utlandet, en slags internasjonal og utenlandsk idé, men jeg skjønner ikke hvorfor man skal si det. Det jeg sa var jo nettopp at antropologien har utrolig verdifulle ting å bidra med, ikke minst i samfunnsvitenskap hvor vi er alene om et sånt perspektiv. Det er god grunn til å rette ryggen og si til oss selv at vi har mye å bidra med og at det er viktig å forsvare faget.

Smedal: Jeg tror det var Stanley Diamond som en gang skrev at «anthropology is the study of men in crisis by men in crisis» (latter), så det har for så vidt vært med oss en stund. Det jeg tror du sikter til om antropologien i krise internasjonalt, tror jeg er en realitet, fordi mange tidligere institutter for sosialantropologi er nå nedlagt. De er inkorporert i «schools» av typen «study of globalisation» og den slags ting. Og det betyr at det som alle vi fire har lagt vekt på i denne debatten, nemlig feltarbeidets langvarighet, innforlivelsen med de andre eller den andre, uansett hvor nær eller fjern vedkommende er i utgangspunktet, det er en måte å arbeide vitenskapelig på, det er en veldig langsom metode, måleapparatet er oss selv, og det er den innsikten og den kraften som ligger i faget på den måten, den er i ferd med å trues internasjonalt. Vi lever i et veldig velsmurt land, enn så lenge, og vi har klart å forsvare disiplinen vår, på tross av trusler, delvis også fra våre egne institusjoner om å slåes sammen. Jeg tror det er all grunn til å være på vakt overfor tendenser i tiden som går i retning av mer tverrfaglighet, tidligere og tidligere.

Toje: Jeg har bare lyst å si noe som jeg ikke sa noe om i forhold til antropologi som komparativ disiplin. Jeg tror ikke vi hadde kommet noe særlig langt hvis vi ikke hadde hatt et mangfold av forskjeller som vi kunne tenke med og om. Jorun Solheims foredrag i dag var jo nettopp det at det trekker på et antropologisk korpus som kommer fra veldig mange forskjellige steder. Med å bruke «de andre» også i forhold til historie er jo også en type andre, altså en annen temporalitet. Det nordeuropeiske brukes til å kritisere andre typer arbeid som foregår andre steder i verden. Denne komparative øvelsen som jeg vil si er veldig sentral i disiplinen, avhenger av at vi tenker forskjeller og likheter.

Thomassen: Det første som slår meg er at vi ser en forskyvning i forståelsen av hva et menneske er. Hvis vi drar ut i verden på konferanser i dag, så diskuteres homo sapiens, det er blitt så mange forskjellige typer av homo sapiens, ikke bare homo faber og homo ludens og det symbolske mennesket. Det siste nå er homo bacteria i deler av amerikansk antropologi, altså mennesket som en mikroorganisme på linje med andre mikroorganismer. Jeg sier ikke at jeg foreslår det, men jeg ser en tendens i retning av å forsøke å «tenke mennesket» som går mye lengre enn å falle til ro med at menneskelig tenkning er grunnet i gjensidig uttrykkende kategorier som «oss» og «de andre», og at det skal være det hele og fulle fundamentet for det antropologiske prosjekt. Min opplevelse er at nyere antropologer, for eksempel Brad Shore, filosoferer ganske vidt rundt dette her og ser for seg i mye større grad likheter og det vi har felles i stedet for å fokusere kun på forskjeller og grenser. Jeg synes det er spennende.

Innlegg fra salen

Postdoktor Jon Henrik Ziegler Remme, Universitetet i Oslo

Først må jeg bare si tusen takk for noen veldig interessante innlegg. Det er jo nå man skulle ha hatt denne «tja»-kategorien. Jeg skal prøve å utfordre dere litt til å klargjøre forskjellene mellom dere. For å gjøre det skal jeg ta redaktørens invitasjon til lek på alvor, fordi det tror jeg vi trenger. For meg fremstår det som det er tre sentrale spørsmål som adresseres her. Det første er: Hvem er «de andre»? Det har dere svart godt på alle sammen. Det andre, og kanskje det litt vanskeligere spørsmålet er: Hvem er «de andres» andre? Og det tredje er: Hva gjør vi med disse «andre»? Eller som jeg skal komme tilbake til; dette andre? For det er nemlig spørsmålet om hvem som er de andres andre som kanskje kan løse litt opp i de distinksjonene som vi normalt tenker hvem «de andre» er gjennom. For hvis vi tenker på hvem de andres andre er, så tenker vi ofte at kontrasten til de andre er «oss». Men, er det ikke egentlig antropologen som er de andres andre? Og fra antropologens ståsted så er alt annerledes, og alle er «de andre». Fordi antropologens posisjon er ikke «oss», den er alltid på siden av «oss» og «de andre». Så alt er annerledes, kan man da tenke seg. Dette var bare et forslag. Spørsmålet er da snarere enn at antropologien handler om «de andre», handler det om «det annerledes», «the otherwise», som Elizabeth Povinelli omtaler det som. Fellesspørsmålet mitt er da: Hva gjør vi med «det annerledes»? Og det er der jeg mener at den ontologiske vendingen nettopp bidrar med noe veldig interessant. Jeg tror ikke nødvendigvis det er noe veldig nytt, for dette er jo det sentrale i teorien til Roy Wagner og Marilyn Strathern som er forløperne til den ontologiske vendingen. Olaf (Smedal red. anm.), du snakket om å trenge igjennom. Hvordan kan vi trenge igjennom til «de andre»? Mitt spørsmål er: Er det ikke heller et spørsmål om hvordan «de andre» kan trenge gjennom til «oss»? Det er jo det den ontologiske vendingen handler om. Den ontologiske vendingen er ikke nødvendigvis en vending i faghistorien, det er en analytisk vending hvor de andres, eller det annerledes, er med på å transformere antropologisk teori. Og i den forbindelse, et siste punkt; jeg synes det var et meget godt poeng av Hege (Toje, red. anm.) å knytte dette til metode. Spørsmålet er jo da om vi kanskje skal revurdere å kalle metoden vår, deltakende observasjon, for noe annet, som for eksempel deltakende transformasjon, eller hvis vi skal tillate oss å leke litt med terminologien; en meddeltakende penetrasjon (latter)?

Svar fra panelet

Smedal: Siden jeg fikk et direkte spørsmål, er det ikke et spørsmål om å la seg selv gjennomtrenge? Ja og nei. Åh, vi har jo blitt bedt om å være så firkantet vi kan… (latter). Det er helt klart at i en feltsituasjon så er poenget gjensidighet. For at den gjensidigheten skal kunne oppstå, så krever det en relativt stor innsats fra antropologens side. Det er sagt ofte, og det står tror jeg i veldig mange lærebøker, innføringsbøker, feltrapportbøker, at hele poenget er jo å lære. Vi kommer der som uvitende og reiser hjem igjen forhåpentligvis litt mindre uvitende enn vi var da vi kom. Det betyr at man må stille seg åpen mens man er i felt. Men så kommer jo jobben etterpå, hjemme. Den prosessen går ikke ut på å la seg gjennomstrømme og la det være med det, for da skal det også ut til fagfellesskapet. Da trer ganske mange andre mekanismer i sving, og det er også en veldig viktig del av antropologien. Så ja, begge deler er nødvendig, men i tillegg til dette gjensidige forsøket på å forstå hverandre… det er ut fra dette jeg tror jeg vil oppsummere med at den radikale annerledesheten som det snakkes mye om for tiden, den er aldri radikal nok til at vi aldri vil forstå hverandre. Det er poenget. Så annerledesheten kan være nær og fjern og den kan være stor og liten, men så lenge det er mennesker vi snakker om så vil dette være mulig. Det behøver ikke å ta veldig lang tid, men det kan ta veldig lang tid. Mens derimot så tror jeg vi, med Bateson, må gi opp når det gjelder delfinene (latter). Og for delfinene er det andre delfiner som er «deres andre». Og det er samtalen mellom dem. Unni Wikan sa en gang at veldig mye god antropologi gjøres ved at vi hører hva andre snakker om seg i mellom. Det er veldig viktig. Hvis vi skjønner hva de sier seg i mellom, da har vi skjønt mye. Hvis vi skjønner det. Det er der vi sannsynligvis med Bateson må gi opp når det gjelder delfinene. Vi kan ha en rudimentær kobling mellom oss og delfinene, det er gjort mye delfinforskning siden Batesons tid og artikkelen ble skrevet i 1966, men vi vet ikke noe særlig mer om hva som foregår mellom delfinene.

Thomassen: Antropologien trenger «de andre», men trenger «de andre» antropologi? Hvem mener du Olaf (Smedal red. anm.) at de andre skal være annerledes for? Og svaret på det må jo være antropologien. Mitt møte med andre i dag er at de ikke ønsker å la seg bli betegnet av oss, de vil tegne og fortelle på egne premiss om hvem de selv er. Det synes på meg som om det her er en eller annen form for kunnskapsimperialisme ute og går som har fått seg et skudd for baugen.

Fürst: Min erfaring er at «de andre» har sine fortellinger de gjerne vil fortelle, og er veldig opptatt av å bli lyttet til og hørt på og fortelle deres versjon som de føler ikke er kjent, jamfør mine informanter i Moldova. De var veldig opptatt av å fortelle at Sovjetunionen faktisk var et godt sted å leve i sin tid, for eksempel. Da er jeg «den andre» for dem som er en vestlig person, fra Norge, og de har lyst til å fortelle til vesten at «hør her, dere har noen merkelige forestillinger om oss», sånn at vi kan korrigere forestillingene, som er veldig viktig for tiden.

Toje: Jeg vil gjerne slutte meg til det. Jeg arbeider jo også i samme typer områder og det jeg synes er et veldig godt poeng er at det er ikke en enveiskjørt gate i forhold til kunnskapsproduksjon. Det skjer noe i menneskemøter når du er på feltarbeid og skal prøve å forstå de andre. For de andre prøver også å forstå hvem du er. Deres erfaring med deg former deres bilde av, i mitt tilfelle, hvem et norsk menneske er. Du representerer noe annet. Det er en gjensidighet oppi her. Man prøver å konstruere en forståelse. Du får ikke den effekten som «Salmer fra kjøkkenet», der du sitter på kjøkkenet og observerer. Du påvirker i veldig stor grad med dine fortellinger. De spør aktivt: Hvordan er det hos dere? Og så er det gjennom kontrastene da, at vi prøver å forstå hvorfor. Det er denne samtalen om disse forskjellene som definerer oss som blant annet blir en kilde til antropologi.

Fürst: For å utdype akkurat det med observasjon, altså a la «Salmer fra kjøkkenet», så var jo det en veldig naturvitenskapelig måte å tenke at man skulle studere noen på. Det var jo veldig bevisst i filmen. Begrepet deltakende observasjon synes jeg legger inn at det er interaksjonen og at man lever seg inn i den andres forståelse og fortellinger som er det viktige. Og det er jo et samspill, og det er jo også det som jeg fra filosofien har lært å kalle en subjekt-subjekt-relasjon. Det er subjekter som snakker sammen, det er ikke forskersubjektet som ser på forskerobjektet, men det er subjektrelasjonen som forandrer hverandre gjennom relasjonen. Og da er det kanskje noe i forhold til det du Olaf (Smedal red. anm.) snakket om i sted, med delfiner som subjekter?

Innlegg fra salen

Professor emeritus Harald Beyer Broch, Universitetet i Oslo

Jeg synes også det har vært veldig interessant og at det er kommet mye artig ut av dette. Deltakende observasjon er viktig, en prosess som er veldig spennende hvor både antropologen og informantene skaper nye verdener i felleskap. Jeg vil påstå at det er antropologen og antropologifaget som er «annerledes» i en samfunnsvitenskapelig verden. Vi er en truet art, og jeg er ikke så optimistisk som Halvard (Vike red. anm.). Vi er sterkt truet fordi vi driver med en profesjon som mange mener er gammeldags. Antropologer trenger tid i en verden der hvor alt skal gå fort, og vi har en vanskelig kamp foran oss for å få beholde de langvarige feltarbeid, lære folk å kjenne; deres likheter gjennom annerledesheten.

Forsker I emerita Jorun Solheim, Institutt for samfunnsforskning

Jeg synes dette er en veldig spennende diskusjon, men jeg er veldig usikker på hva vi diskuterer (latter). Det jeg lurer på er om vi i hvert fall diskuterer to forskjellige ting som seiler litt under samme «heading» her. Jeg fant meg veldig hjemme i Martin Thomassens innlegg, hvor jeg opplevde at du på en måte sa at det er ikke «de andre» vi skal være opptatt av, vi skal være opptatt av «det andre». Altså den generelle annerledesheten. Og at du advarte mot noe som kunne bli en slags reifisering av de andre og re-primitivisering og alt dette her. Det fant jeg meg veldig hjemme i, sånn jeg tenker på det antropologiske prosjektet. Det som slår meg er at det er muligens flere antropologiske prosjekter på gang her. Det ene handler om det jeg ville kalle komparative kontraster. Altså, antropologien handler om å undersøke og bruke komparative kontraster for å forstå forskjeller. For å forstå ulikheter og likheter i måter å leve på og sosiale systemer og organisasjonsformer og tenkemåter og så videre. Det andre prosjektet her, det er det prosjektet som jeg i hvert fall oppfattet at du bak meg (Jon Henrik Ziegler Remme, red. anm.) var inne på når du kalte det deltakende penetrasjon. Altså dette med å trenge gjennom til «de andre». Å virkelig forstå at det antropologiske prosjektet er å forstå noen bestemte andre. Jeg leser på en måte dette med å trenge gjennom til «de andre» som at vi nærmer oss det som i dag kalles den ontologiske vending. Jeg tror dette er ulike antropologiske posisjoner, rett og slett. Og vi skal kanskje bare si at det er det. Vil jeg forstå deg? Eller vil jeg forstå forskjeller mellom oss? Det er faktisk to helt forskjellige ting. Jeg har aldri hatt som ambisjon i mine antropologiske feltarbeid om å forstå «den andre». Jeg har veldig ofte oppfattet det slik at det mine informanter har hatt bruk for meg til, i den grad de har hatt bruk for meg, er å forstå seg selv. At nettopp den kontrasten som ligger i spørsmål rundt hvorfor gjør dere det på den måten, hvorfor gjør dere det på denne måten, alle disse tingene som antropologer spør om, får folk til å tenke på «hvordan er det egentlig?», «hvorfor gjør vi sånn?». Det er en form for gjensidig læring som ikke nødvendigvis består i verken at jeg gjennomtrenger dem eller at de gjennomtrenger meg. Det er på en måte min antropologi. Den er et epistemologisk prosjekt. Den er ikke et ontologisk prosjekt. Jeg forstår at andre har andre prosjekter og jeg synes at vi skal ta høyde for det her. Men, jeg er ikke sikker på om disse skal blandes sammen. Derfor så tenker jeg også på dette med den antropologiske krisen. Det som er i krise er helt åpenbart det lange intensive feltarbeidet, som du (Harald Beyer Broch, red. anm.) sier. Det kan tenkes at det lange intensive feltarbeidet, at mange nok driver med det, er en forutsetning for at vi skal klare å holde levende dette med de komparative kontrastene. Det er ikke gitt at alle skal drive med det. Jeg har aldri drevet med lange intensive feltarbeid, det har jeg ikke hatt tid til, for å si det sånn, men jeg er veldig glad for at mange gjør det. Jeg tror vi har forskjellige prosjekter.

Svar fra panelet

Smedal: Jeg tror jeg ble litt revet med av Ziegler Remmes gjennomtrengning. Det jeg i mitt innlegg forsøkte å si er at prosjektet må være «what makes them thick»? Det er det samme som du Jorun (Solheim red. anm.) sier. Og hvis det leder til at de begynner å stille seg selv de samme spørsmålene, så er det jo helt fantastisk. Jeg kan ikke på stående fot si at i løpet av de fire årene jeg har tilbragt til sammen på feltarbeid, at jeg har opplevd at de har tatt seg på tak og gått gjennom mine gjennomganger med dem og så kommet fram til ny og revolusjonerende oppklaringer når det gjelder dem selv. Det er mulig du setter fingeren på noe vesentlig når du snakker om disse to forskjellige prosjektene, for jeg tilhører heller ikke dem som sier at nå løper vi av gårde langs den ontologiske vendingen, eller hvordan man skal uttrykke det, og jeg mener også at det er et epistemologisk prosjekt, for å tone flagg her. Det er ikke egentlig en debatt, mener jeg da, om ontologi, så jeg har ikke lyst, eller jeg har ikke forberedt meg på det, og jeg vet ikke om dette er tid og sted for det.

Innlegg fra salen

Professor Tian Sørhaug, Universitetet i Oslo

Dette er ikke en kommentar en gang, det er en liten anekdote som jeg kanskje ikke forstår helt selv (latter). Det er en kjent skotsk barnepsykiater, Donald Winnicott, skotsk psykoanalytiker. I begravelsen hans ble det visstnok sagt, jeg er ikke helt sikker på om dette er sant, at det var ikke det at Donald var så god til å forstå barn, men barna var så gode til å forstå ham (latter). Det er noe å tenke med der. Veldig mye dreier seg egentlig ikke om andre, men om hverandre. Av og til har vi glemt salige George Herbert Mead og denne grunnleggende resiprositeten og ta andres situasjon som inngangsbilletten til ett eller annet viktig. Hvis vi snakket mer om hverandre og mindre om «andre», så hadde det kanskje, litt som Unnis (Wikan red. anm.) ting også, når du skjønner hva de snakker med hverandre om, så har du kommet veldig langt. «Andre» blir så dramatisk. Så er det en ting om det lange feltarbeidet som jeg også tror er viktig blir holdt hellig. Noe som er viktig og som faget burde gjøre er å sortere ut noe med feltarbeidet som holdning, fordi jeg har, som Jorun (Solheim red. anm.), gjort ett stort feltarbeid i mitt liv og resten har vært mindre ting. Jeg jobbet mye med totale institusjoner for lenge siden, og et lurt triks da for å etterligne feltarbeid er å være der ett døgn, fordi det er sykluser på gang. Når du er der ett døgn, og når du er på stedet midt på natten, fortoner det seg helt annerledes enn midt på dagen. Hvis du vil ta litt i, så vær der en helt uke. Da må du jo hjem for å sove litt innimellom, men prøv å være der hele uken. Institusjoner som dette har en døgnrytme og de har en ukesrytme. Hvis du får grep om det så vet du mer enn de ansatte der. Ingen av de ansatte er der hele uken, det er bare pasientene som er der hele tiden, og antropologen (latter).

Professor Marianne Lien, Universitetet i Oslo

La meg starte med å takke panelet for veldig, veldig godt forberedte, avanserte og kloke innlegg, som gjør det desto vanskeligere å ha en avstemning etterpå. Jeg grep fatt i noe som er blitt sagt her. Hege Toje refererte et sitat fra Tim Ingold om at metoden deltakende observasjon er basert på en åpen oppmerksomhet og undring, og her er hun inne på et viktig kjennetegn ved faget. Nettopp slik oppmerksomhet, eller kanskje nysgjerrighet og evne til undring, er noe av det som for meg er slik at jeg kunne sagt at «uten dette, ingen antropologi». Snarere dette, enn «uten de andre». Noe av grunnen for at jeg da vegrer meg for å være enig i utsagnet «uten ‘de andre’, ingen antropologi», er at jeg vegrer meg for å plassere min egen undring i noen andre personsubjekter eller objekter «der ute». Jeg synes det er helt OK at det gjøres, for det er en del av antropologien å gjøre det også, men at det er den eneste måten det kan gjøres på, det er det jeg vil være uenig i. Jeg tenker at i alle feltarbeid, så er det både annerledeshet og gjenkjennelse som kan slå oss. Det kan være om du reiser til tre gater nedenfor der du bor og om du reiser til et fremmed sted langt borte. Det det handler om er jo hvordan vi forholder oss til de to tingene; annerledeshet og gjenkjennesle. Et viktig spørsmål er hva slags disiplinering vi gir hverandre som antropologer i forhold til hva som er «korrekt» analyse når det gjelder dette med gjenkjennelse og annerledeshet. Jeg er veldig enig i Martin (Thomassen red. anm.) som siterer Tord (Larsen red. anm.) om at vi som jobber med «hjemmeantropologi» ikke trenger å fremmedgjøre alt vi ser her hjemme. Man kan i ethvert feltarbeid støte på både det man gjenkjenner og det man synes er fremmed. Man kan velge å dvele ved det man synes man kjenner og framstille det på en måte som skaper ytterligere gjenkjennelse, altså ikke gjøre det fremmed. Eller man kan plukke opp det kjente og gjøre det fremmed, en slags eksotisering av det kjente. Man kan også kanskje gjøre noe av det samme, – nå spekulerer jeg litt så jeg vet ikke om dette holder, – hvis man er på et feltarbeid langt av sted. Kanskje det er slik at noe av det som de som assosieres sterkest med den ontologiske vendingen, for eksempel slik den presenteres av Viveiros de Castro, har å gjøre med at han mener er at man skal la det fremmede få lov å være fremmed litt lengre, i en litt mer langsom analyse og ikke så raskt gripe det med et analyseapparat som gjør det til noe vi tror vi vet hva er. Hvis det er det han mener, så tenker jeg at det er fint, men jeg ser at alt dette her er mulige komplementære strategier. At vi har ulike alternativer i antropologien, der vi både kan forsterke det fremmede, slik Viveiros de Castro antyder, eller forsterke det kjente og undre oss over det. Det beste eksempelet på det siste er jo nettopp det vi hadde i æres-forelesningen til Jorun Solheim hvor hun tar for seg den europeiske familien som vi alle kjenner meget godt, men som Jorun Solheim får til å se veldig interessant ut og noe å undre seg over. Uten at den dermed blir fremmed i betydningen «eksotisk».

Svar fra panelet

Fürst: Det kommer igjen og igjen her dette med det komparative, og likhet og forskjell. Det er nettopp den vekslingen eller dynamikken mellom likhet og forskjell som er selve inngangen til forståelsen. Det med likhet er jo nettopp det at i Moldova, jeg bodde hos en familie med fire kvinner, mødre, og mor/barn-forholdet, du gjenkjenner det selv om de gjør ting på andre måter. Det er ting som er allmenne hvis jeg skal bruke et sånt begrep. Det er jo det som i det hele tatt gjør det mulig å kommunisere. Man kan ikke kommunisere hvis det ikke er likheter mellom oss som mennesker. Jeg oppsummerer litt her, for det hørtes ut som det ble hengende litt i luften. Det er vel det som er den komparative metoden i antropologi, nettopp vekslingen mellom likhet og forskjell. Samtidig som det ofte snakkes mest om forskjell. For med likhet så begynner det å bli essensialisme eller noe sånn farlig, og det er jo en misforståelse. For det er jo gjenkjenningen som gjør at man kan ha en relasjon som er gjensidig. Det er jo fordi at jeg ser deg som for eksempel en mor som strever med barna dine. For meg i felten er det en veldig viktig ting å knytte seg til og da «åja, du er mor, jeg forstår hvordan du reagerer nå», ikke sant. Da jeg fikk telefon hjemmefra om et eller annet, så blir det sånn at «åja, vi er jo begge mødre og vi har barn og», og sånn er det hele veien.

Toje: Bare for å tydeliggjøre det som kanskje ikke var helt klart, men hovedargumentet mitt var rett og slett at jeg tror ikke vi kan unnslippe den faglige avhengigheten til «de andre», rett og slett fordi at det ligger i faghistorien, det ligger i metoden. Det ligger i det korpuset av litteratur vi leser for å bli dannet som antropologer. Vi unnslipper det ikke. Vi kan tenke og vri på det, men «the sins of the father», det er arvesynden innen antropologien, «a curse and a blessing».

Marianne Lien: Hva er det som ligger der?

Toje: Dette her med de kulturelle forskjellene. De andre som ligger og er bestemte typer andre. Det som jeg prøvde å si litt karikert er at vi er avhengige av å tenke utenfor boksen. Og egen boks har vi noen blindheter i forhold til. De-naturaliseringen kommer fra en bestemt type kilde, en ytterkant, som antropologien oppover i faghistorien har vært helt avhengig av. Det har definert oss som fag. Og jeg mener at vi kan vri og vende på det, men vi kan ikke unnslippe det helt, fordi det ligger i begrepsapparatet, det ligger i debattene, i diskusjonene.

Marianne Lien: Da har «de andre» og «det andre» kollapset?

Toje: Ja.

Innlegg fra salen

Førsteamanuensis Bjarne Vandeskog, Høyskolen Stord/Haugesund

Først, tusen, tusen takk til dere alle sammen, også de som har kommet med kommentarer. Fordi, på høyskolen der jeg driver med «nautisk antropologi», der er jeg den andre, der finnes ingen andre antropologer (latter) enn meg. Når jeg hørte på dere alle sammen så ble jeg slått av hvor mye dere kan. Det er veldig kjekt. Og hvor mye gode, vektige og flotte innspill, men jeg ble også slått av at dere sa mye det samme, og så har jeg tenkt på hva det var dere sa som var det samme. Og her kommer egentlig spørsmålet mitt: Sa dere egentlig at her har vi to ulike «de andre»? På den ene siden er de andre som en slags objektiv kategori av noe som er virkelig annerledes; de der ute, om de nå er den stammen eller den stammen, som er «den andre». Og på den andre siden, denne annerledeshetsgjøringen som vi trener oss opp i som antropologer som gjør feltarbeid, men også kanskje noen klarer det uten feltarbeid. Noen er veldig rare der de kommer fra og er veldig annerledes enn sine foreldre og så videre. Og hvis det er slik at det er dette dere har snakket om, så er det spørsmålet mitt da tilbake til panelet. Hvis vi skal stemme nå, over ja eller nei; hvilken av disse to «andrene» er det vi skal stemme over? Trenger vi «de andre» som en virkelig kategori, eller trenger vi dette med å klare å skape annerledeshet for å forstå noe mer?

Debattleder: Vi tenker at panelet kan svare på dette spørsmålet i oppsummeringen slik at det blir klart for salen hva, hvilken annerledeshet, man skal stemme på.

Professor Edvard Hviding, Universitetet i Bergen

Jeg er interessert i å komme med en kommentar omkring bruken av «den andre» eller «de andre». For i påstanden som har vært til debatt i dag, så er begrepsbruken omsluttet av anførselstegn. Det gir oss en pekepinn i retning av at det er et lokalspråklig begrep vi har å gjøre med, en såkalt vernakulær term. Og da lurer jeg på om vi snakker om «de andre»», om «den andre», eller om vi snakker om et analytisk begrep som vi kaller alteritet. Og alteritet var flere av dere inne på. Jeg tror kanskje at vi snakker om alteritet som en dimensjon som er veldig «slippery». Alteriteten kan være av større eller mindre grad, den kan være kun en freudiansk «narcissism or minor difference», hvis vi vil ha det. Jeg tenker også at vi spiller referanser over til antropologiens potensial til destabilisering – og da er vi inne på nettopp det som ligger i at på tvers av tilsynelatende store forskjeller, så kan det oppstå forståelser som gjør at det forskjellige gjøres relevant i nye sammenhenger. Vi kan destabilisere vedtatte kategorier, gjennom sivilisasjonskritikk, religionskritikk og kulturkritikk. Det er kritisk potensial i det å bedrive antropologi. Og det å la seg forundre, det er da også en politisk prosess som kanskje kan medføre endringer av forskjellige tilstander i denne verden. Så i en sånn situasjon som dette, tenker jeg at vi skal være litt klare på at det er en svært lokalspråklig karakter over begrepet «de andre». Mens alteritet, som også var en del av panelets begrepsbruk, blir å se på som noe annet.

Anne-Katrine Brun Norbye

Først, tusen takk for mange gode innlegg. Det som slår meg når det gjelder «uten ‘de andre’, ingen antropologi» er: om antropologer studerer «de andre» eller «det andre» og vi reiser «next door» eller til den andre siden av jorden, så blir det ikke noe antropologi nødvendigvis av feltarbeidet. For å være antropologer må vi gjøre antropologi, nemlig å henvende oss til oss selv. Til andre antropologer i et antropologisk miljø. Muntlig eller skriftlig. Kanskje kan vi klare oss uten «de andre», men ikke uten oss selv: «Uten antropologer ingen antropologi» (latter).

Oppsummering fra paneldeltakerne

Martin Thomassen

Det finnes en spennende antropolog med navn Cicilie Fagerlid som har vært i London og hun har tatt de andres ståsted og satt seg inn i deres situasjon. Og hun omtaler de andre, ikke som sine informanter, men som sine kollaboratører i London. Og det de krever, sier Cicilie, er ikke full respekt for kulturforskjeller. De nekter å la seg betegne som middelklasse, muslimske, indere i London. De har opplevd orientalismen, sier hun, nå krever de kontinuitet. Og det synes jeg er interessant for det her skjer i en rimelig ny situasjon. Og den situasjonen, den har både Tord Larsen og Geir Thomas Hylland Eriksen satt et par gode ord på; det skjer i en verden hvor vi for første gang har en global samtale. I tillegg til en sterk fornemmelse av global samtidighet. La meg låne Geir Thomas (Hylland Eriksen, red. anm.) sin formulering: Det nye er at vi nå snakker med hverandre alle sammen. Legg merke til at vi snakker med hverandre og ikke lengre om hverandre. Det handler i mindre grad om å forstå «de andre», men heller om å forstå noe sammen med «hverandre». «Det andre» blir i den situasjonen for dramatisk. Hvem er nå denne Bruce Jenner, egentlig? Cicilie Fagerlid og Henrietta Moore snakker i dag slik jeg forstår det konsekvent om de andre, sine informanter som sine kollaboratører, altså som sine likeverdige samtalepartnere.

Hege Toje

Jeg har tydeliggjort at jeg i argumentasjonen la opp til at det ligger bestemte føringer i faghistorien i forhold til det som kanskje kan kalles radikal annerledeshet. Men at også dette her er noe som konstrueres relasjonelt og politisk. Og da må jeg bare si at jeg er litt kritisk til «den globale samtalen», for det jeg ser nå er at det er et brudd på den samtalen som foregår mellom den vestlige verden og Russland og at det danner seg verdensbilder som ikke er kompatible med hverandre. Vi forstår hverandre ikke, kommunikasjonen bryter sammen. Disse prosessene er vi avhengige av å prøve å forstå. Det er problemer i seg selv hvordan disse skillene oppstår. Så jeg håper jeg har fått gjort det noenlunde klart.

Elisabeth L’orange Fürst

Jeg tenker også at det handler om å forstå, et påstått humanistisk prosjekt, forstå «den andre», dette som er den andres situasjon. Jeg er helt enig med deg Toje. Vi er to stykker her som er opptatt av Russland og vesten og dette forferdelige som plutselig dukker opp hvor man beskylder hverandre for ikke å snakke om annet enn propaganda. Propagandakrig. Det er noe med forståelsen av «de andre», å leve seg inn i den andres situasjon; hvordan er det de opplever sin verden. Interessere seg for deres måte å forstå. For å kunne leve i fred sammen, i stedet for å lage antagonismer og krig. Dette er veldig alvorlig. Du satte meg på sporet av noe som selvfølgelig også ligger i min tekst. Det jeg egentlig sier noe om her er vel det epistemologiske poenget i det da. Å forstå de andre som fiender, demonisere de andre og gjøre dem til sine egne fortrengte. Å ikke se den andre, altså ekskludere i stedet for å inkludere. Det er noe med den aggresjonen, det er noe følelsesmessig vanskelig der med å gjøre «den andre» til uren ved hjelp av «vi er de rene, de er de urene», og så kjøre den forståelsen inn i nettopp sånne helt uforsonlige motsigelser. Binariteter er det ordet jeg bruker om dette, altså binære opposisjoner. Det er ikke bare et viktig faglig poeng, men det er et eksistensielt poeng om mennesker i samfunn. Det kan jo høres litt dillete ut kanskje, men det er ikke dillete i forhold til dagens situasjon når det gjelder akkurat det Hege Toje og jeg snakker om.

Olaf Smedal

Det har vært flere ting som har slått meg og som jeg har notert meg også som jeg må tenke mer på. Det ene er forholdet mellom «annerledeshet» og «de andre». Bjarne (Vandeskog, red. anm.) var innom det, Jorun (Solheim, red. anm.) var innom det og det har jeg ikke tenkt ferdig. Jeg har tatt nærmest for gitt når jeg har snakket at vi møter annerledesheten gjennom de andre når vi er på tur, eller når vi bare går rundt hjørnet. Jeg har ikke problematisert det og skal jeg gjøre det, så trenger jeg mer tid enn jeg har nå. Det jeg har lagt vekt på i mitt eget innlegg, og når jeg har tenkt om dette, er litt subversivt, i den forstand at jeg har forsøkt å torpedere ideen om det radikalt andre. Det møter vi med delfinen. Det er meget intelligente dyr. De kommuniserer masse. Muligens sender de sonarpiktogrammer om sine relasjoner. Vi har ingen mulighet til å fatte hva de sonarpiktogrammene i så tilfelle går ut på. Det er radikalt annerledes. Og jeg vil hevde at vi er én menneskehet og vi har muligheten. Ja, det bryter sammen i perioder, enten det er storpolitikk eller religiøse konflikter, men det betyr ikke at det ikke er mulig. Det radikalt annerledes, tenker jeg, er det som er prinsipielt umulig.

Og siden vi nå er i innspurten i valgkampen eller stemmegivningen (latter), så vil jeg oppfordre dere alle til å stemme for påstanden (mer latter) fordi det er umulig å lage en meningsfull motsatt påstand. Jeg har prøvd. Den ene er nemlig; «med ‘de andre’ ingen antropologi». Alternativet er «uten ‘de andre’, antropologi» (masse latter). Godt valg (applaus).

Debattleder: Da er alvorets time kommet og tellekorpset er klart. På bakgrunn av innleggene fra debattantene, spørsmålene, kommentarene og oppsummeringen, skal vi nå ta stilling til følgende påstand.

Jorun Solheim: Jeg har fremdeles trøbbel med å stemme, fordi jeg vet ikke hva jeg stemmer på. Det er noe med fortolkningene her som er så mange. Er det lov å si uten det andre?

Annelin Eriksen. Påstanden er «uten de andre ingen antropologi». Årets påstand er gitt, den endrer vi ikke på.

Jorun Solheim: Så vi slipper ikke unna den altså (latter).

Fürst: Jeg har gjort alt jeg kunne for å dekonstruere dette binære skjemaet, dikotomien vi er tvunget inn i gjennom denne leken, så jeg kan jo godt skjønne at det er litt vanskelig.

Jorun Solheim: Kan man få lov til å legge det man selv vil i det? (latter).

Avstemning

Da kan vi si det sånn at årskonferansen 2015 støtter årets påstand. Det er 22 som stemte for påstanden og 15 stemte mot. Årets påstand er dermed vedtatt.