Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bringing it all back home - familien som generativ kulturell formasjon i det moderne

Forsker 1 emerita, Institutt for samfunnsforskning, Oslo

jorun.solheim@samfunnsforskning.no

Jorun Solheim er forsker 1 emerita ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Hun har tidligere vært ansatt ved Sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Oslo, og ved Arbeidsforskningsinstituttet, og har vært gjesteforsker ved Stanford University og University of Bristol. Hennes forskningsfelt omfatter studiet av familie og arbeidsliv, kjønn og modernitet, og symbolteoretiske studier omkring kjønn, kropp og kultur. I den senere tid har hun særlig vært opptatt av ekteskap, familie og eiendom, og ulike familiekulturer i historisk og komparativt perspektiv.

Denne artikkelen er en lettere omarbeidet versjon av den æresforelesning jeg holdt på Norsk antropologisk forenings årskonferanse i mai 2015. Den tar for seg et spesifikt familie- og husholdsmønster som etter alt å dømme har eksistert i det nordvestlige Europa siden senmiddelalderen, og stiller spørsmål ved hvorfor dette kulturelle mønsteret har vært så lite kjent og diskutert innenfor antropologisk teori. Artikkelens hovedpåstand er at denne familieformen kan betraktes som en generativ struktur med viktige implikasjoner for utviklingen av moderniteten som samfunnsformasjon, spesielt når det gjelder forholdet mellom kjønn og mellom generasjoner. Et viktig poeng er å rette oppmerksomheten mot ulike systemer for arv og eiendom i ekteskapet, og hvordan familien som økonomisk og rettslig institusjon setter sitt preg på bredere sosiale og kulturelle mønstre.

English abstract

Bringing it all back home – the family as a generative cultural structure in modernity

This article is a slightly modified version of the honour lecture I gave at the yearly convention of the Norwegian Anthropological Association in May 2015. It presents a specific family and household pattern which has probably existed in Northwestern Europe since the late Middle Ages, asking why so little is known and discussed about it within anthropological theory. The main proposition is that this family form may be seen as a generative structure with important implications for the development of modernity, in particular regarding gender relations and bonds between generations. An important point has been to problematize different types of marital property systems, and to ask how the family as an economic and jural institution may be said to inform broader social and cultural patterns.

Keywords: Family, Kinship, Marital property systems, Modernity

 

Jeg vil starte med å si tusen takk for invitasjonen til å holde (fjor)årets æresforelesning, og for anledningen til å publisere den i Norsk antropologisk tidsskrift. Det har vært både en glede og en ære å bli spurt, ikke minst fordi jeg er vant til å bli betraktet som en «bortløpen» og ikke så lite uren antropolog, siden jeg har tilbrakt mer enn ¾ av mitt akademiske liv utenfor de antropologiske institusjonene, i tverrfaglighetens lumske farvann. Derfor er jeg også vant til å få følgende spørsmål når jeg har lagt fram min egen forskning for en ren antropologisk forsamling: Jamen Jorun – er nå dette egentlig antropologi? Paradoksalt nok har dette fått meg til å bli tryggere både på min egen faglige identitet og antropologiens egenart – den er mer robust enn vi tror. Så i den grad dette innlegget møter det samme spørsmålet, kommer jeg til å svare med Clark Gables udødelige avskjedsreplikk i filmen Tatt av vinden: «Frankly, my dear – I don’t give a damn».

Jeg har valgt å kalle denne forelesningen: «Bringing it all back home – familien som generativ kulturell formasjon i det moderne». Bringing It All Back Home er, som mange vil vite, tittelen på Bob Dylans første elektriske album som kom for litt over 50 år siden (mars 1965). Den gangen var jeg 20 år, og plata traff meg som et knyttneveslag i magen. Jeg tror jeg trygt kan si at det albumet forandret meg. Jeg har ingen illusjoner om at dette innlegget vil gjøre noe liknende, men jeg har valgt å låne tittelen, fordi den setter noen betydninger som danner viktige spor for det jeg har tenkt å si.

Hva Dylan mente med denne tittelen vet vi ikke. Det finnes imidlertid tolkninger. En av dem går ut på at den markerte en tilbakevending til hans egne musikalske røtter – som i Dylans tilfelle var rocken, og ikke minst bluesen – etter noen års eksil i et politisk protestviselandskap som aldri var hans eget. En annen er at tittelen markerte en ambisjon om å bringe rockemusikken «hjem» – dvs. tilbake til USA – etter at England tidlig på sekstitallet hadde overtatt hegemoniet. Sist, men ikke minst, er det mulig å tenke seg at denne tittelen også handlet om viktigheten av å utforske det personlige og «private». For med dette albumet markerte Dylan for alvor at det personlige (også) er politisk, og at såkalt private hendelser og erfaringer kunne bære bud om allmenne sosiale og kulturelle prosesser.

Alle disse tolkningene har en viss relevans i denne sammenhengen. For det første handler dette foredraget også for meg om å vende tilbake til egne røtter, siden hushold, familie og slektskap var noen av mine første interesseområder innen antropologien. For det andre ønsker også jeg å bringe noe «hjem» – nærmere bestemt kunnskap om et særegent familiemønster som antropologien av uforklarlige grunner har overlatt til andre fag å holde på med. Og for det tredje ønsker jeg å slå et slag for familien som generativ struktur, som en kulturell formasjon som ikke bare blir skapt og formet av større samfunns- og kulturmønstre, men som selv er med på å skape disse.

Først litt om dette med røtter og spor, og min interesse for husholds- og familiestudier. I en viss forstand er dette røtter jeg aldri helt har forlatt. Selv om jeg i mange år har jobbet med arbeidsliv og organisasjoner, har store deler av min forskning handlet om forholdet mellom arbeid og familie, og jeg har også – med inspirasjon fra antropologiske husholdsstudier – studert norske familier som arbeidsorganisasjoner. Likevel er det først de siste ti-femten årene at familien som sådan er blitt en hovedin-teresse. Da tenker jeg på familien som sosial institusjon, som kulturell meningsstruktur, og på hvordan ulike typer familiestrukturer kan sies å være bærere av bestemte kulturelle logikker.

Denne interessen springer ut av mine kjønnsteoretiske studier, hvor framveksten av det moderne og kjennetegn ved moderniteten som kulturtradisjon lenge har vært et tilbakevendende tema. Da jeg for vel 17 år siden skrev den boka som kanskje fremdeles er min mest kjente tekst: Den åpne kroppen, med undertittel kjønnssymbolikk i moderne kultur (Solheim 1998), var moderniteten likevel mer av et bakteppe enn et hovedtema. Og selv om mye av stoffet i boka kretser om symbolske kjønnsstrukturer i den moderne familien, var selve analysen av familien som institusjon i det moderne den gangen svært generell og lite presist utformet.

Det var først under arbeidet med min neste bok Kjønn og modernitet (2006) at jeg for alvor vendte tilbake til min tidligere interesse for familie- og husholdsformer, ved at jeg begynte å fordype meg i den europeiske familiens historie. Og det var her det gradvis begynte å gå opp for meg at det finnes noen helt spesielle trekk ved familiestruktur og husholdsorganisasjon i det gamle europeiske bondesamfunnet som skiller seg fra det som ellers er vanlig i førmoderne samfunn. Det er denne særegne familie- og husholdsstrukturen som jeg skal snakke om her i dag – både som historisk tradisjon og som vedvarende og grunnleggende kulturmønster. Ett av mine spørsmål vil være hvorfor dette historisk unike familiemønsteret aldri har vært et tema innen antropologien. Det er nesten ikke kjent, og derfor heller ikke diskutert, på tross av at det må sies å være uhyre implikasjonsrikt, ikke minst for forståelsen av vår egen kulturelle historie.

Gangen i denne forelesningen vil være som følger: Først vil jeg gi et kort riss av hva som kjennetegner dette spesielle familiemønsteret, og forsøke å antyde noen viktige sosiale og kulturelle implikasjoner av det. Etter denne mer sosialhistoriske gjennomgangen, vil jeg rette blikket mot noen hovedtradisjoner innen antropologiske studier av slektskap og familie, for å forsøke å forstå hvorfor denne familieformen har klart å passere under radaren, så å si. Jeg vil også ved hjelp av korte eksempler knytte noen kommentarer til det jeg vil kalle ulike familielogikker. Avslutningsvis vil jeg forsøke å trekke tråden tilbake til tittelen – familien som generativ kulturell formasjon i det moderne.

Den nordvest-europeiske familiestrukturen

I 1965 publiserte den britisk/ungarske demografen John Hajnal en artikkel hvor han beskrev en spesifikk historisk form for giftermål som han kalte det vest-europeiske ekteskapsmønsteret (Hajnal 1965). Viktige kjennetegn ved dette mønsteret var at både kvinner og menn giftet seg forholdsvis sent (23-26 år), at paret bosatte seg neolokalt, og at et stort antall personer (rundt 20 %) forble ugifte gjennom hele livet. Dette ekteskapsmønsteret er senere blitt videre utforsket og analysert – særlig av britiske sosialhistorikere – som uttrykk for en særegen familie- og husholdsformasjon, i hovedsak avgrenset til Nordvest-Europa, og med røtter tilbake til førindustriell tid (Laslett 1978; Anderson 1980; Hajnal 1982; Hartman 2004; Ågren og Ericksson 2005). Senere er den også blitt spredd til USA gjennom kolonisering og utvandring.

Det spesielle ved denne familieformen er at den var bygd opp rundt ett enkelt ektepar som kjernen i husholdsøkonomien. Regelen var at hvert hushold bare kunne inneholde ett gift par, og betingelsen for å gifte seg var at man hadde opparbeidet nok ressurser til å etablere eget hushold. Unntaket var de situasjoner hvor eldste sønn overtok gården og dannet en utvidet familie sammen med gamle foreldre. Denne formen var imidlertid aldri dominerende, og kan snarere oppfattes som en overgang mellom to kjernefamiliehushold, enn som en selvstendig familieformasjon (Berkner 1972).

Et annet viktig kjennetegn var at barn og ungdom tidlig måtte ut av husholdet og tjene til eget livsopphold. Det vi antropologer kjenner som husholdets utviklingssyklus (Goody 1971), fungerte slik at hver enkelt familie tok inn tjenestefolk når barna var små og det var mangel på arbeidskraft, mens de eksporterte egne barn til tjeneste i andre hushold når de ble store. Dette systemet, som historikere kaller «life cycle service», betydde at hvert hushold kunne inneholde et visst antall ikke-slektninger. Tenk på Emil i Lønneberga, så har dere systemet. Far, mor, Emil og lille Ida, og så Alfred og Lina som gårdsgutt og tjenestejente.

Denne husholdsformen, bygd opp rundt det voksne gifte paret, og med sirkulasjon av barn og unge mellom ulike hushold, skiller seg tydelig fra det vi kjenner fra andre førindustrielle bondesamfunn. Disse består stort sett av større flergenerasjonshushold og mer slektslinjebaserte (oftest patriarkalske) familiestrukturer, hvor det unge paret «innlemmes» i ektemannens utvidede familie (for en generell oversikt, se Therborn 2004). I slike systemer giftes kvinner bort i tidlig alder, ofte allerede i tidlig pubertet, ekteskap arrangeres av og mellom slektsgrupper, og det unge parets autonomi innenfor slektsgruppen er liten. Svært få personer forblir ugifte gjennom livsløpet, og husholdet er som regel basert på nære slektskapsrelasjoner uten innslag av «fremmede».

Det nordvest-europeiske familiehusholdet skiller seg også fra det som Levi-Strauss (1982) har kalt «house societies», ved at det ikke er snakk om en korporert gruppering rundt en felles, kontinuerlig estate som vedlikeholdes over tid. Tvert imot splittes husholdet opp i hver generasjon, og nye hushold dannes rundt hvert nytt ektepar og deres produktive ressurser.

Den nordvest-europeiske familie- og husholdsstrukturen danner derfor et særegent og globalt unntak som sosialhistorisk formasjon. Det er ulike oppfatninger om hvor gammelt dette familiemønsteret er, men mange historikere og demografer mener at det sannsynligvis har vært utbredt i Nordvest-Europa siden 13–1400-tallet, og muligens er enda eldre (Anderson 1980; Hartman 2004; se også Hajnal 1982). Det er med andre ord ikke slik som mange tror: at kjernefamilien er en moderne oppfinnelse. I det nordvestlige Europa har hushold basert på små enkeltstående kjernefamilier tvert imot vært det normale lenge før den moderne tidsalder.

Denne historiske familie- og husholdsformen har viktige implikasjoner. Den viktigste er at den allerede i førmoderne tid setter ekteskapet og kjernefamilien i sentrum framfor kollektiv patriarkalsk kontroll og lineær slektskontinuitet. At det gifte paret utgjorde en selvstendig økonomisk enhet, betydde at avhengighet av slekt og utvidet familie var mindre enn i andre typer slektssamfunn. Omfattende mobilitet av barn og unge innebar også at naboskap og lokalt nettverk kunne være vel så viktig som slektskap.

En annen viktig implikasjon er at kvinners rolle som produsenter var like viktig som deres rolle som reprodusenter. Ekteskapet var et økonomisk partnerskap, og begge parters arbeid var nødvendig for husholdets overlevelse. Kvinner sto for betydelige bidrag til produksjonen, som i det norske kombinasjonsbruket hvor kona ofte var ansvarlig for gårdsdriften mens mannen var borte på fiske, sjøfart eller sesongarbeid (Berggren 1984; Sandvik 1999). Gifte kvinner kunne derfor i praksis ha utstrakt ansvar og myndighet, selv om de i juridisk forstand var underordnet sine ektemenn.

Den amerikanske historikeren Laurel Ulrich (1991) har betegnet gifte kvinner i denne type husholdsøkonomi som «deputy husbands» – formelt underordnet, men likevel reelt medansvarlige for den felles «husholdsbedriften», enten dette var en gård, et lite verksted eller et kommersielt foretak. Felles økonomisk ansvar i ekteskapet var også normen blant tjenestefolk og lønnsarbeidere. Slik heter det for eksempel i en håndbok med råd til unge tjenestepiker utgitt i 1700-tallets England:

You cannot expect to marry in such a manner as neither of you shall have occasion to work, and none but a fool will take a wife whose bread must be earned solely by his labour and who will contribute nothing towards it herself. (Tilly & Scott 1978:10)

Den førmoderne husholdsøkonomien i Nordvest-Europa var derfor i sitt vesen det som britiske historikere har kalt «a marital economy» – en ekteskapsøkonomi (Ågren og Erickson 2005). Det var en økonomisk struktur som var basert på det gifte paret og deres produktive ressurser, ikke på utvidede slektskapsbånd.

Arv og eiendom i ekteskapet

En viktig side ved denne familiestrukturen var at begge ektefeller brakte eiendom og produktive ressurser inn i ekteskapet. Kvinners arverett har da også vært en veletablert historisk tradisjon i hele Nordvest-Europa. Det vanlige mønsteret var at eldste sønn arvet familiegården, mens andre søsken av begge kjønn ble kompensert i form av annen eiendom, penger eller løsøre. I praksis kunne imidlertid også døtre arve gårdsbruk dersom de ikke hadde brødre. Ifølge den norske historikeren Hilde Sandvik (2005) var dette tilfellet for rundt ¼ av norske bruk på 17- og 1800-tallet. I Norge og resten av Skandinavia var det vanlig at søsken som ikke arvet gården, fikk rettigheter i andre naturressurser, som skog, jakt- og fiskeområder (Løfgren 1980). Et interessant eksempel er de gamle bonderederiene på Sørlandet, hvor yngre søsken av begge kjønn ofte ble kompensert med skipsandeler. Mange av partsrederne på Sørlandet for 2–300 år siden var derfor kvinner (Sætra 2007; se også Solheim og Steen Jensen 2012).

At kvinner arver eiendom, enten gjennom medgift eller som regulær arv, er imidlertid en historisk tradisjon som er felles for Europa, Midtøsten og store deler av Asia. Det er dette arvemønsteret som Jack Goody (1976, 1983) kaller for «divergent devolution», fordi eiendom forsvinner ut av slektslinjen ved kvinners giftermål. For Goody danner dette et hovedskille mellom slektskapsformasjoner i Eurasia og de vi finner i Afrika sør for Sahara, hvor kvinner ikke kan arve og eiendom forblir ubeskåret i patrilinjen. Vi kunne også si at det utgjør skillet mellom medgiftsystemer og brudeprissystemer (Goody og Tambiah 1974). Dette er imidlertid ikke mitt tema i dag, og jeg skal la det ligge.

Det som Goody i liten grad berører, og som er særegent for den nordvest-europeiske familien, er imidlertid at den var basert på et system med utstrakt felleseiendom i ekteskapet (på engelsk: «joint marital property»). Den amerikanske historikeren Mary Hartman, som har skrevet mye om dette, hevder at dette var et resultat av at både mann og hustru ble regnet som «producers of property», og at de ved ekteskap ble partnere i nye hushold som var separate produksjonsenheter. Hun sier følgende:

[...] the marital property regime that turned up in countless local variations throughout the region implicitly recognized this state of affairs, usually by creating a «unitary conjugal fund» managed by husbands but making widows heirs with both ownership and managerial rights, even including the capacity to withhold property from their own children. (Hartman 2004:100)

Det som beskrives her er den nordvest-europeiske enkeretten, som tillot en enke å overta og forvalte familiens felleseiendom etter mannens død. Denne retten finnes ikke i andre tradisjonelle rettssystemer, og eksisterte tidligere heller ikke i det sørlige Europa (Diefendorf 1996). Den var imidlertid et sentralt element i den nordvest-europeiske familiens funksjonsmåte, fordi den garanterte økonomisk overlevelse for gjenlevende ektefelle med barn i et samfunn hvor husholdsøkonomien var basert på det gifte paret.

Enkeretten har tradisjonelt sett vært en viktig institusjon i hele Nordvest-Europa. Ifølge britiske historikere kunne enker allerede i middelalderen fungere som uavhengige legale subjekter – i England kunne de for eksempel inngå kontrakter, føre rettssaker, administrere land og hyre arbeidskraft (Hartman 2004:67). Også i det tidlig-moderne Norge kunne enker inngå kontrakter, ta opp lån og handle på kreditt, og det finnes mange eksempler på enker som drev selvstendig handelsvirksomhet eller eide og bestyrte familiebedrifter. Flere av de tidlige verksmiljøene – som f.eks. Bærum Jernverk – ble ledet av enker gjennom store deler av 1600- og 1700-tallet (Sandvik 1999, 2005). Vi finner rester av denne tradisjonen i gamle firmanavn som Olsens Enke, Peder Cappelens Enke, Kroepeliens Enke osv.

I det sørlige Europa, så vel som i andre familiesystemer basert på mer patriarkalske og kollektive former for slektseiendom, har enkers mulighet til å forvalte familiens eiendom derimot vært nærmest ikke-eksisterende. I den søreuropeiske rettstradisjonen eksisterte det opprinnelig ikke noen former for ekteskapelig felleseie, og gifte kvinner var heller ikke på samme måte ansett som partnere og medansvarlige for husholdets økonomi. Begge ektefellers eiendom ble i stedet ansett som «lineage property» eller slektseiendom, og eksisterte som separate midler gjennom hele ekteskapet.

Et eksempel på denne eiendomsstrukturen er Italia, hvor det helt fram til 1975 ikke eksisterte noen form for felleseie mellom ektefeller (Pocar og Ronfani 1978). Ved ektemannens død hadde hustruen ingen rettigheter i mannens eiendom, og var som regel avhengig av sine sønner for å bli forsørget, dersom hun ikke hadde egne midler. Sylvia Yanagisako har gitt en inngående analyse av denne familiestrukturen i sin bok om italienske familiebedrifter (Yanagisako 2002), som jeg kommer tilbake til senere.

Først vil jeg si litt om autonomi og avhengighet mellom generasjoner. Et viktig aspekt ved den nordvest-europeiske familien var at den innebar stor grad av individuell uavhengighet for unge og ugifte. Dette henger ikke minst sammen med «life cycle service» systemet, hvor barn og ungdom av begge kjønn ble sendt ut av familien i tidlig alder for å tjene til eget livsopphold. Denne typen migrasjon av ungdom ut av foreldrehusholdet har vært det normale mønsteret over hele Nordvest-Europa. I Norge vet vi at skikken med å dra «ut og søke tjeneste» var vanlig helt fram til 1950-årene, ikke minst for unge jenter fra landsbygda.

En konsekvens av dette systemet var at ungdom av begge kjønn i tidlig alder ble «fristilt» fra familiens kontroll, og i stor grad måtte ta økonomisk ansvar for egne liv. Dette inkluderte også beslutningen om å inngå ekteskap, inkludert valg av ektefelle. Historikeren Judith Bennett (1981) hevder at det allerede i 13–1400-tallets England var vanlig at unge kvinner organiserte sine egne ekteskap, skaffet sin egen medgift og kjøpte sine egne ekteskapslisenser, for penger de selv hadde tjent. En annen britisk historiker, Lawrence Poos (1991), har beregnet at hele ¾ av befolkningen i grevskapet Essex (også på 1300-tallet) forlot sine familiehushold for å søke arbeid i andre hushold som tjenestefolk eller lønnsarbeidere i jordbruket. Flertallet av disse var unge, ugifte personer av begge kjønn. Dette gir et bilde av en husholdsøkonomi hvor de fleste unge mennesker «were expected to leave home, accumulate their own wealth, choose their own marriage partners, and locate and occupy their own economic niche» (ibid.:291).

Kontrasten er tydelig hvis vi sammenlikner med andre og mer patriarkalsk organiserte bondesamfunn, hvor unge kvinner giftes bort i tidlig alder for å flytte inn hos ektemannens slektsgruppe og storfamilie, slik det fremdeles er vanlig i store deler av Midtøsten, Asia og Afrika. I denne typen slektssamfunn er kvinner – og for så vidt også menn – underlagt slektsgruppens autoritet hele livet, og kvinner flytter direkte fra egen slekt til ektemannens. I Nordvest-Europa tilbrakte derimot både unge kvinner og menn en lang periode utenfor eget foreldrehushold før de giftet seg. Når de omsider gjorde det, var begge som regel godt voksne personer, begge hadde selvstendig arbeidserfaring og en viss råderett over egne ressurser, og de stiftet egne hushold relativt uavhengig av slekt og utvidet familie.

Familien som generativ formasjon – ulike familielogikker

At denne historiske familieformen har hatt viktige implikasjoner både for forholdet mellom kjønn og mellom generasjoner, er relativt åpenbart. Det finnes imidlertid også en rekke andre økonomiske og kulturelle implikasjoner som er verdt å tenke over. Noe av det viktigste er at en slik økonomisk struktur med små uavhengige familiehushold, hvor akkumulasjon av egne ressurser, sparing og investering har vært viktige livsbetingelser, må ha bidratt til både tidlig markedsintegrasjon og til framveksten av ideer om instrumentell rasjonalitet, individualisme og kontraktfrihet. Dette er et viktig poeng i den historiske antropologen Alan Macfarlanes bok The Origins of English Individualism (MacFarlane 1978), hvor han hevder at England var et gjennomført kommersialisert og kontraktpreget samfunn allerede på 1300-tallet. Eksistensen av mange små familieforetak og individuelle entrepriser har også vært en helt sentral betingelse for akkumulasjon av kapital i større skala. Den tidlige kapitalismen i Nordvest-Europa springer i stor grad ut av slike små familiebedrifter, hvor den private familieeiendommen utgjorde selve kapitalgrunnlaget. Dette har jeg skrevet om i andre sammenhenger (Solheim 2006, 2012), og jeg skal ikke dra argumentet videre her. Jeg vil nøye meg med å påpeke at det er all grunn til å tro at den nordvest-europeiske familien har vært en sentral drivkraft i det Max Weber kalte «the spirit of capitalism», og dermed også for utviklingen av moderniteten som samfunnsformasjon.

Det er imidlertid ett aspekt ved den nordvest-europeiske familien som generativ struktur som jeg vil forsøke å utdype nærmere. Det handler om familien som kulturelt meningssystem, det som Dumont (1986) ville kalt «a system of ideas and values», eller det jeg her vil kalle spesifikke familielogikker.

Noe av det mest iøynefallende ved den nordvest-europeiske familiestrukturen er at den snur den motsetningen mellom familie og slekt som vi kjenner fra de fleste andre slektskapssystemer, hvor kjernefamilien og spesielt ekteskapsrelasjonen underordnes lojaliteter innen slektsgruppen. Fredrik Barths gamle klassiker om rolle-dilemmaer og far-sønn dominans i Midtøsten (Barth 1971) er her et godt eksempel. Her beskrives et system hvor agnatiske lojaliteter er dominerende, og hvor forholdet mellom mann og hustru underspilles og nærmest usynliggjøres. I det nordvest-europeiske mønsteret er kjernefamiliens autonomi derimot det overordnede prinsippet, og ekteskapsrelasjonen har forrang over lineære bånd og forpliktelser. Historisk sett har dette inkludert forholdet til egne barn – jfr. enkeretten og premisset om barns selvforsørgelse. England er her det mest ekstreme eksemplet – her har barn (fremdeles) ingen automatisk arverett etter sine foreldre.

Hvis vi låner Francis Hsu´s begrep om dominerende slektskapsrelasjoner (Hsu 1971), er det derfor mulig å si at dette er et slektskapssystem hvor det gifte paret utgjør den dominerende relasjonen. Altså ikke far-sønn som vi kjenner fra patrilineære systemer, eller morbror-søstersønn i matrilineære, eller bror-søster som ser ut til å dominere i det bilaterale systemet som Robert Pehrsson (1971) beskriver i sin studie av samer i Könkämä-distriktet (boka som var alle grunnfagsstudenters store skrekk på 1970-tallet fordi den var så fryktelig vanskelig). Her er det tvert imot ekteskapet som er selve omdreiningspunktet – og det tilsvarer en husholdsstruktur som er basert på det vi kan betegne som «mann- og konebedriften».

Dette skaper en helt annen familielogikk enn den som gjelder for familier som primært er styrt av lineære lojaliteter. Jeg skal gi noen komprimerte eksempler. Det første er hentet fra litteraturen.

Olav Duuns roman Medmenneske er berømt og beryktet som et portrett av det norske bondesamfunnet. Det som gjør den viktig i denne sammenheng er at den så tydelig målbærer idealet om ekteskapet og kjernefamilien som selvstendig økonomisk enhet – i motsetning til lineære forpliktelser. I denne romanen bor det unge ekteparet Ragnhild og Håkon sammen med sin svigerfar på gården som han fremdeles eier. Konflikten i boka handler om at gamle Didrik nekter å tre tilbake – gå i kår som det heter – og la sønnen og Ragnhild overta gården. Den ender med at Ragnhild til slutt tar livet av sin svigerfar – med øks så vidt jeg husker – og det interessante er at den moralske dommen i boka utvilsomt er på hennes side. Hun framstår som romanens helteskikkelse, en sterk og uredd kvinne i kamp både mot en svak ektemann som ikke tør stå opp mot sin far, og mot en dominerende svigerfar som stiller seg i veien for den nye familiens uavhengighet og økonomiske selvbestemmelse.

Dette er en historie som ville vært ganske utenkelig i en indisk familiekontekst, eller i det familiesystemet Barth beskriver fra Midtøsten. Den ville også være ganske uforståelig i de familiene Sylvia Yanagisako beskriver i sin studie av italienske familiebedrifter, som jeg var inne på tidligere. Her gir hun en framstilling av det jeg vil kalle en «lineær» familielogikk basert på det hun kaller «patriarchal desire» – menns ønske om å framstå som founding fathers som bringer bedriften videre til sine sønner. Hun beskriver for eksempel hvordan økonomiske bidrag fra hustru og svigerfamilie, som i praksis ofte er betydningsfulle, underkommuniseres fullstendig og forsvinner ut av historien. Resultatet er en idealisert fortelling om agnatisk arvefølge, hvor båndet mellom fedre og sønner framstår som dominerende, og hvor både hustruer og døtre blir usynlige.

Til sammenlikning vil jeg kort referere til en studie av en norsk familiebedrift som jeg selv utførte for noen år siden, og som jeg har brukt som komparativ kontrast til Yanagisakos familiebedrifter (Solheim og Steen Jensen 2012). Uglands rederi i Grimstad er en bedrift som springer ut av den gamle bonderederitradisjonen på Sørlandet. Denne bedriften framstilles i sin egen selvpresentasjon, gjennom en rekke autoriserte biografier, intervjuer og andre offisielle dokumenter, som grunnlagt av et ektepar: Johan og Sarita Ugland. Historien om dette ekteskapet er selve grunnfortellingen i bedriftens historie om seg selv, og beskrives på alle måter som the founding marriage, hvor Saritas rolle – også som økonomisk partner – framstår som like viktig som Johans. Når barna overtar bedriften etter foreldrenes død, inntrer en periode med rivalisering mellom søsken, inntil eldste sønn Johan Jørgen kjøper de andre ut og overtar firmaet. Hans første kone dør tidlig, og han gifter seg for annen gang med sin sekretær, som blir hans høyre hånd i bedriften. Før han dør (i 2010), overfører han 45 % av bedriftens aksjer (estimert til en verdi av 3 milliarder kr) til sin kone, som også får kontroll over firmaet, og resten til sin dattersønn. Alle hans egne barn blir – om ikke arveløse – avspist med minimumsarven på 1 million kr.

Her gjenfinner vi nok en gang grunntrekkene i den nordvesteuropeiske familien: ekteskapet som dominerende relasjon, enkerettens betydning og nedtoning av lineære forpliktelser. Poenget er her ikke at dette eksemplet er representativt for norske familiebedrifter, for det er det ikke. Det er snarere at det er kulturelt mulig, og at det trekker på historiske referanser fra den tradisjonelle «mann- og konebedriften» hvor forholdet til partner går foran lojaliteten til (voksne) barn. Dette er en historie som ville vært utenkelig i Yanagisakos italienske kontekst. Den tilhører en annen familielogikk.

Familien og antropologien

Hvorfor har så denne familiestrukturen, med så tydelige implikasjoner både når det gjelder økonomisk utvikling, kulturelle forestillinger om kjønn, forhold mellom generasjoner og betydningen av slektskap mer allment, vært så lite påaktet i antropologien?

En viktig grunn er nok at Europa som sosialhistorisk og kulturell formasjon aldri har vært et viktig felt for antropologer, ikke en gang som komparativ kontrast og sammenlikningsgrunnlag. En annen er at historie heller ikke har vært ansett som et vesentlig kunnskapstilfang – noe som må tilskrives feltarbeidets eksklusive prioritet i faget. Dette betyr at europeisk sosial- og kulturhistorie, som særlig på 1970-tallet var et slikt rikt studiefelt, aldri kom til å prege antropologien i særlig grad. Jeg tenker særlig på Cambridge–gruppen i England med Peter Laslett i spissen, og den franske Annales-skolen med Philippe Aries og Emmanuel le Ladurie – han som skrev den kjente studien om landsbyen Montailloux i Frankrike på 1300-tallet (Ladurie 1978). Jeg husker riktignok at mange av oss leste disse studiene. Men de var aldri pensum. De slo ikke inn i faget.

Det finnes to viktige unntak. Det ene er Jack Goody, som har skrevet flere bøker om den europeiske familiens historie, inkludert arvefølge og eiendom. Det andre er Alan MacFarlane, som jeg har nevnt i forbindelse med boka The Origins of English Individualism (1978), og som har jobbet mye med historisk materiale om familie og husholdsorganisasjon i England. Begge kan i stor grad betegnes som historiske antropologer. Ingen av dem har imidlertid vært opptatt av den nordvest-europeiske familien i det perspektivet jeg har forsøkt å trekke opp: som en særskilt familiestruktur basert på ekteskapet som dominerende relasjon. Goody er først og fremst opptatt av lineær arvefølge, men i liten grad av «marital property systems» og ekteskapsøkonomi. Riktignok skriver han en del om enkers økonomiske rolle, men dette gjelder primært deres forhold til kirken, ikke som forvaltere innen husholdsøkonomien. MacFarlane skriver bredt og detaljert om produksjonsliv og husholdsorganisering, men når det gjelder arv og eiendom er også han først og fremst opptatt av lineær overføring, ikke av eiendomsforvaltning mellom ektefeller. Ingen av dem får derfor fram den særegne familielogikken som kjennetegner den nordvest-europeiske familieformen – hvor det gifte paret utgjør husholdets grunnstruktur.

En av de nærmeste til å beskrive denne familielogikken er faktisk Fredrik Barth, i en tidlig artikkel fra 1951– da var han 22 år – som jeg tilfeldigvis kom over da jeg jobbet med dette innlegget, og som jeg aldri har hørt om. Artikkelen heter «Family Life in a Central Norwegian Mountain Community» (Barth 1951) og beskriver familie- og husholdsorganisering på et lite sted som heter Sollia i Østerdalen. Den er empirisk deskriptiv snarere enn analyserende, men den beskriver faktisk alle elementer ved den nordvest-europeiske familiemodellen: små selvstendige kjernefamiliehushold, ekteskapet som bærende økonomisk enhet, barn som flytter ut tidlig og bosetter seg neolokalt, og at utvidede slektskapsrelasjoner har liten eller ingen betydning.

Det er imidlertid ingenting i denne artikkelen som peker ut dette mønsteret som en særegen nordvest-europeisk familieformasjon. Det er for så vidt ikke så rart, for tidlig på 1950-tallet var ikke dette noen kjent problemstilling. Hajnals artikkel om det vesteuropeiske ekteskapsmønsteret ble først utgitt i 1965, og familiehistorikerne ved Cambridge begynte også å skrive om disse tingene tidlig på 1960-tallet. Det som er interessant ved Barths artikkel, er likevel at den langt på vei beskriver et system av relasjoner som henger sammen på en logisk måte, og som – selv om han ikke sier det eksplisitt – er bygd opp rundt det gifte paret som dominerende relasjon. I så måte utgjør den en interessant komparativ kontrast til artikkelen om «father-son dominance» i Midtøsten, som kommer 20 år senere. Så vidt jeg vet, har Barth aldri fulgt opp dette som en komparativ problemstilling.

Dette bringer meg videre til et mer generelt spørsmål. For det er ikke bare slik at den nordvest-europeiske familien aldri har vært et tema i antropologien. Komparative studier av familieformer mer generelt ser heller ikke ut til å være – eller ha vært – særlig viktig. Komparative studier av større slektskapssystemer finnes det mange av. Her ligger store deler er av fagets historie. Husholdsstudier i ulike samfunn har det heller ikke manglet på. Men familien som institusjon – som et sett av regler og verdier, rettigheter og plikter som regulerer nære slektsrelasjoner og genererer det jeg her har valgt å kalle ulike familielogikker – har i liten grad vært gjenstand for sammenliknende studium.

Jeg tror at dette er en tredje grunn til at det nordvest-europeiske familiesystemet ikke har vært gjenstand for inngående analyse. I boka After Kinship (2004) har Janet Carsten noen interessante refleksjoner over hvorfor familien i så liten grad har vært en relevant institusjon i antropologien. Hun trekker bl.a. fram arven fra britisk sosialantropologi, hvor slektskapsstudier lenge var synonymt med studier av avstammingsgrupper, og hvor man skilte skarpt mellom det politisk/juridiske feltet på slektsgruppenivå og det som ble kalt «the domestic domain». I denne fagtradisjonen ble familien bestående av mor/far/barn betraktet som en invariant og nærmest «naturlig» biologisk enhet, mens alt som hadde med samfunnsskapte regler og rettigheter å gjøre befant seg i slektslinjen.

Thus from early on, the comparative study of kinship was explicitly defined as not being about intimate domestic arrangements and the behaviour and emotions associated with them. These were assumed to be to a large degree universally constant, or a matter for psychological rather than sociological study. (Carsten 2004:11)

I et slikt teoretisk perspektiv ble avstamming, linearitet og såkalte blodsbånd det dominerende, og ekteskap og affinale bånd tilsvarende underordnet. Som Robin Fox har formulert det: Ekteskap ble først og fremst oppfattet som et middel for rekruttering til slektsgrupper (Fox 1967:23).

Så kunne man kanskje tro at fransk-inspirert allianseteori a la Levi-Strauss og Needham hadde snudd om på dette, ved å sette ekteskap og affinalt slektskap på dagsordenen i motsetning til avstamming og konsanguinitet. Men også i denne tradisjonen har hovedfokuset vært på hvordan ekteskap danner allianser mellom slektsgrupper, ikke på ekteskapet som økonomisk, juridisk og sosial relasjon i seg selv. Verken allianseteori eller avstammingsteori har derfor vært særlig relevant for å forstå et system som det nordvest-europeiske, hvor ekteskapet ikke primært har utgjort et bindeledd mellom grupper, og den enkelte familien historisk sett heller ikke har vært noen underordnet intimsfære, men tvert i mot utgjort samfunnets primære sosiale og økonomiske enhet.

I boka Kinship and Marriage, en tidlig klassiker i antropologiske slektskapsstudier, er Robin Fox (1967) inne på dette poenget. Her sier han at siden vestlige samfunn ikke har vært kjennetegnet av politisk organisering gjennom større slektsgrupper, har den anglo-amerikanske avstammingstradisjonen ikke vært særlig relevant for å forstå slektskap og ekteskap «in our own society» (s.24). Han følger imidlertid ikke opp denne problemstillingen nærmere, og sier heller ikke mer om hva som kjennetegner «våre» slektskaps- og familieformer.

Det gjør imidlertid David Schneider. Da boka American Kinship kom ut for første gang på slutten av 1960-tallet (Schneider 1968, ny utgave 1980), skapte den noe av en revolusjon i antropologisk slektskapsteori. Dette var ikke minst fordi den var et gjennomført forsøk på en symbolsk analyse av slektskap, hvor slektskapstermer ble oppfattet som elementer i et symbolsystem, etter mønster av Saussure og for så vidt også Levi-Strauss. Et sentralt funn hos Schneider er at amerikansk slektskap (som han ser som en variant av slektskap i Vesten generelt) hviler på en ide om delt substans, hvor mor og far begge bidrar likt til sine barns biogenetiske sammensetning. Denne felles substans er kodifisert som «naturlig» og ligger under vår idé om blodslektninger. Motstykket til substans er det han kaller kode – dvs. kodifisert oppførsel, som tilhører samfunnets eller lovens orden i motsetning til naturens. Ektefeller er ikke forbundet gjennom blod, de deler ikke substans, de er «relatives in law alone» (Schneider 1980:28).

Slik Schneider skriver i American Kinship, får man inntrykk av at forestillingen om blodsbånd og naturlig biogenetisk forbindelse (substans) er det dominerende prinsippet i amerikansk slektskap (s. 23). Dette er da også et viktig poeng i hans etterfølgende bok A Critique of the Study of Kinship (1984), hvor han hevder at antropologiske slektskapsstudier har vært håpløst misfarget av den etnosentriske forestillingen om at «blod er tykkere enn vann». Altså noe av det samme som både Carsten og Fox har vært inne på – fokus på avstamming og blod har overskygget ekteskap og affinalitet.

Ser vi nærmere på hvordan Schneider faktisk argumenterer, får vi imidlertid et annet bilde. Det som framstår som et hovedpoeng i hans analyse, er at hele den kulturelle forestillingen om blod og felles substans er bygd rundt ideen om det heteroseksuelle samleiet. «Sexual intercourse as an act of procreation creates the blood relationship of parent and child and makes genitor and genetrix out of husband and wife» sier Schneider (1980:38, min utheving). Eller som Olaf Smedal har oppsummert det: Blodsbåndet skapes seksuelt – av heteroseksuell genital sex mellom ektefeller (Smedal 2001:13). Som om dette ikke skulle være nok, gjentas det gjennom hele Schneiders bok at «all of the significant symbols of American kinship are contained within the figure of sexual intercourse» (Schneider 1980:40).

Dette er strengt tatt ikke en forestilling om at blod er tykkere enn vann. Dette er native theory om at sex er tykkere enn blod, om jeg kan få lov til si det sånn, fordi konjugalitet er det som genererer blodsbånd. Det Schneider demonstrerer er i realiteten en kulturell tradisjon som setter ekteskapet og par-relasjonen som den grunnleggende enheten og utgangspunktet for enhver idé om slektskap. Med andre ord: Vi er tilbake i det nordvest-europeiske familiemønsteret. Familien utgår fra «the founding marriage» – og slutter i en viss forstand også der. Som Schneider bemerker, mor og hustru kan referere til samme person, innenfor samme familie, mens datter og hustru kan ikke det. I egenskap av gift kvinne tilhører hun en annen familie. Tilsvarende gjelder for far og ektemann vs. sønn og ektemann. Dette er den samme observasjonen som Barth gjør i Sollia, og som viser tilbake til selve grunnprinsippet i det nordvest-europeiske systemet: Det kan (eller skal) bare være ett ektepar i husholdet.

Hvorfor ikke Schneider følger opp dette videre, kan vi bare lure på. Det er nesten som om han ikke ser paradokset i det han skriver – at ideen om substans og «blod» utgår fra ekteskapet og derfor selv er kodet på en høyst spesiell måte. Janet Carsten har en god kritikk av dette i After Kinship, hvor hun viser hvordan forestillinger om «substans» i slektskap kan bety helt forskjellige ting i ulike kulturelle kontekster. Heller ikke hun er imidlertid opptatt av å forstå koblingen mellom «sex» og «blod» med referanse til en spesifikk kulturhistorisk familieformasjon hvor ekteskapet og kjernefamilien i hundrevis av år har vært selve fundamentet for (ideer om) slektskap.

Hva betyr så dette for oss i dag? For det første er det klart at den nordvest-europeiske familien har gjennomgått mange forandringer siden førmoderne tid. For det andre finnes det viktige variasjoner mellom land og regioner som det er nødvendig å ta høyde for. Det er også en klassedimensjon her – både den borgerlige familien og overklassen generelt har gjennom historien i større grad vært preget av lineære forpliktelser og patriarkalske forestillinger. Likevel vil jeg påstå at det finnes en grunnstruktur som består og som vi kan kjenne igjen – en Schneidersk kode om man vil. Den grunnleggende familielogikken handler fremdeles om at ekteskapet er den dominerende relasjonen, og at parforholdet trumfer linearitet og biologiske bånd. Ta for eksempel debatten om nye befruktningsformer – ikke minst surrogati. Her kan i hvert fall ikke jeg unngå å bli slått av hvordan det enkelte parets rettigheter og interesser synes å stå over hensynet til biogenetisk substans og «blod». Eller kanskje vi skulle si at par-relasjonen – som i dag ikke nødvendigvis er heteroseksuell – er i ferd med å skape nye forestillinger om «substans».

Hvis jeg skulle trekke fram det området hvor våre senmoderne familier bryter mest med prinsippene i den tradisjonelle nordvest-europeiske modellen, ville det være at foreldre, særlig i middelklassen, investerer mer i sine barn enn før, og derfor holder dem mer fast enn før. I dag forsvinner ikke barna ut i tidlig alder for å forsørge seg selv. De blir på en helt annen måte værende i familiens skjød. Dette innebærer en rekke paradokser omkring individualisering og tilhørighet, autonomi og avhengighet som jeg tenker at antropologien bør være opptatt av. Familien er det stedet hvor du skapes av far og mor – som «substans» – samtidig som du forventes å skape deg selv og din egen tilværelse. Den enkeltes individualisering er ubønnhørlig innrammet av familien – ofte på en traumatisk måte. Dette uløselige familiedrama tematiseres i dag gjennom utallige oppvekst- og frigjøringsromaner. Knausgårds «Min kamp» er bare en av dem.

De som har sett den amerikanske serien Bloodline som for tiden går på Netflix, vil gjenkjenne denne dramatikken, med voksne barn som sliter med sin egen individuering, og som hele tiden må gjøre seg verdige til idealene som er satt av foreldrenes «founding marriage». Det ultimate kravet som her presenteres er: «You can´t turn your back on family». Så kanskje den nordvest-europeiske familieformen i dag har fått en ny dimensjon. Den handler ikke lenger om barns tidlige uavhengighet. Den er begynt å likne på den kjente strofen i The Eagles’ gamle pop-låt Hotel California: «You can check out anytime – but you can never le-e-e-ave…….».

Referanser

Anderson, Michael 1980 Approaches to the History of the Western Family 1500–1914. London: Macmillan.

Barth, Fredrik 1951 Family Life in a Central Norwegian Mountain Community. PDF-fil fra Universitetet i Bergen: https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/4205/Family?sequence=1

Barth, Fredrik 1971 Role dilemmas and father-son dominance in Middle Eastern kinship systems, i Kinship and Culture, F.S Hsu (red.), 87–95. Chicago University Press.

Bennett, Judith 1981 Medieval peasant marriage. An examination of marriage licence fines, i Papers in Medival Studies 2, Raftis, J.A. (red.), 193–246. Toronto: Institute of Medieval Studies.

Berggren, Brit 1984 Kvinnebonden og mannsbonden i kulturhistorien. Om maskuliniseringen av det norske jordbruket. Heimen 1: 1–16

Berkner, Lutz K. 1972 The stem family and the developmental cycle of the peasant household. The American Historical Review 77(2): 398–418.

Carsten, Janet 2004 After Kinship. Cambridge: Cambridge University Press.

Diefendorf, Barbara 1996 Women and property in ancien régime France, i Early Modern Conceptions of Property, Brewer, John og Susan Staves (red.), 170–193. London and New York: Routledge.

Dumont, Louis 1986 Essays on Individualism. Modern Ideology in Anthropological Perspective. University of Chicago Press.

Fox, Robin 1967 Kinship and Marriage. An Anthropological Perspective. Harmondsworth: Penguin.

Hartman, Mary S. 2004 The Household and the Making of History. A Subversive View of the Western Past. Cambridge: Cambridge University Press.

Goody, Jack (red.) 1971The Developmental Cycle in Domestic Groups. Cambridge Papers in Social Anthropology 1. Cambridge University Press.

Goody, Jack 1976 Production and Reproduction. A Comparative Study of the Domestic Domain. Cambridge University Press.

Goody, Jack 1983 The Development of Family and Marriage in Europe. Cambridge University Press.

Goody, Jack og Stanley J. Tambiah 1974 Bridewealth and Dowry. Cambridge Papers in Social Anthropology 7. Cambridge University Press.

Hajnal, John 1965 European marriage patterns in perspective, i Population in History. Essays in Historical Demography, Glass og Eversley (red.), 101–143. London: Edward Arnold.

Hajnal, John 1982 Two kinds of preindustrial household formation system. Population and Development Review 8: 476.

Howell, Signe og Marit Melhuus (red.) 2001 Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge. Bergen: Fagbokforlaget.

Hsu , Francis (red.) 1971 Kinship and Culture. Chicago University Press.

Ladurie, Emmanuel L. 1978 Montaillou: Cathars and Catholics in a French village, 1294–1324. London: Scholar Press.

Laslett, Peter 1978 Household and Family in Past Time. Cambridge University Press.

Levi-Strauss, Claude 1982 The Way of the Masks. London: Jonathan Cape.

Løfgren, Orvar 1980 Family and household among scandinavian peasantsm, i Sociology of the Family, Anderson, Michael (red.), 80–124. Harmondsworth: Penguin.

Macfarlane, Alan 1978 The Origin of English Individualism. The Family, Property and Social Transition. Oxford: Blackwell.

Pehrson, Robert 1971 The Bilateral Network of Social Relations in Könkämä Lapp District. Oslo: Universitetsforlaget.

Pocar, Valerio & Paola Ronfani 1978 Family law in Italy: Legislative innovations and social change. Law and Society Review 12:607–643.

Poos, L. R. 1991 A Rural Society after the Black Death. Essex 1350–1525. Cambridge: Cambridge University Press.

Sandvik, Hilde 1999 Tidlig-moderne tid i Norge, i Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Blom, Ida og Sølvi Sogner (red.), 83–134. Oslo: Cappelen Akademisk.

Sandvik, Hilde 2005 Decision-making on marital property in Norway, i The Marital Economy in Scandinavia and Great Britain 1400–1900, Ågren Maria og Amy Erickson (red.), 111–126. Aldershot: Ashgate.

Schneider, David 1980 American Kinship. A Cultural account. Chicago: University of Chicago Press.

Schneider, David 1984 A Critique of the Study of Kinship. Ann Arbor: University of Michigan Press.

Smedal, Olaf 2001 Introduksjon, i Blod – tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge, Howell, Signe og Marit Melhuus (red), 9-44.87-85 Bergen: Fagbokforlaget.

Solheim, Jorun 1998 Den åpne kroppen. Om kjønnssymbolikk i moderne kultur. Oslo: Pax forlag.

Solheim, Jorun 2007 Kjønn og modernitet. Oslo: Pax forlag.

Solheim, Jorun og Ragnhild Steen Jensen 2012 Modes of familism. Gender, family culture and family capitalism. Comparative Social Research vol. 29: 47–84.

Solheim, Jorun 2012 Den nordvest-europeiske modellen. Familie og hushold i historisk og komparativt perspektiv, i Velferdsstatens familier: nye sosiologiske perspektiver, Ellingsæter, Anne Lise og Karin Widerberg (red.), 31–54. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Sætra, Gustav 2007 Kvinner og skipsfart. Aust-Agder-arv, i Årbok for Aust-Agder kulturhistoriske senter.

Therborn, Göran 2004 Between Sex and Power: Family in the World, 1900–2000. London: Routledge.

Tilly, Louise og Joan W. Scott 1978 Women, Work and Family. New York: Holt, Rinehart & Winston.

Ulrich, Laurel 1991 Good Wives: Image and Reality in the Lives of Women in Northern New England, 1650–1750. New York: Vintage Books.

Yanagisako, Silvia J. 2002 Producing Culture and Capital. Family Firms in Italy. Princeton University Press.

Ågren, Maria og Amy Erickson (red.) 2005 The Marital Economy in Scandinavia and Great Britain 1400–1900. Aldershot: Ashgate.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon