Bård Helge Kårtveit

Dilemmas of Attachment. Identity and Belonging among Palestinian Christians

Brill Academic Publishers, 2014, 240 sider. ISBN 9789004271463

Dagens kunnskapsproduksjon rundt Midtøsten krever en bevisst kritisk holdning til farene ved essensialisme. Jane I. Guyer (2004:517) har bemerket hvordan det å sette likhetstegn mellom en geografisk region og muslimsk religion ignorerer erfaringer og handlingsrom til minoriteter og marginaliserte samfunn. Studier av de okkuperte palestinske områdene har i stor grad vært preget av skillelinjen mellom jøder og muslimer. Mindre akademisk oppmerksomhet har blitt gitt til religiøse og etniske minoriteter.

I etnografien Dilemmas of Attachment. Identity and Belonging among Palestinian Christians analyserer Kårtveit situasjonen til palestinske kristne, som utgjør i overkant en prosent av den palestinske befolkningen i de okkuperte palestinske områdene. I forhold til det lave antallet har kristne palestinere både historisk og fram til i dag hatt stor innflytelse økonomisk, politisk og sosialt. Nå opplever midlertidig de kristne palestinerne at deres situasjon er sårbar og utsatt. Lave fødselstall og omfattende emigrasjon gjør at mange frykter slutten for den over to tusen år kristne tilstedeværelsen i Palestina.

Gjennom feltarbeid og livshistorier analyserer Kårtveit tilhørighetsdilemmaer som kristne palestinere i de palestinske selvstyreområdene opplever. Med et særlig fokus på Bethlehem og de tilgrensende landsbyene Beit Jala og Beit Sahour viser Kårtveit hvordan kristne palestinere skaper identitet og tilhørighet i en hverdag preget av politisk og økonomisk usikkerhet.

Situasjonen til kristne palestinere er formet av den israelske okkupasjonen, en lang historie av sameksistens med muslimske palestinere og av deres sterke bånd til Europa og USA. På den ene siden opplever kristne å være en stadig sterkere presset og sårbar minoritet. Noen bekymringer, som de økonomisk katastrofale følgene av Israels okkupasjon og kontrollregime, deler de med resten av den palestinske befolkningen. Andre bekymringer henger sammen med at de i økende grad føler at de tilhører en utsatt minoritet. Kristne palestinere anser den økte oppslutningen rundt Hamas og islamistiske bevegelser som en trussel mot et flerreligiøst og pluralistisk Palestina. De frykter at kulturkonservative krefter vil true deres mere sosialt liberale levemåte, hvor både sosial interaksjon på tvers av kjønn på offentlige steder og alkoholkonsum er vanlig praksis.

Mange, især de unge med utdanning, velger å skape seg en framtid andre steder – i Nord-Amerika, Europa eller gulfstatene hvor eksisterende familienettverk fungerer som sikkerhetsnett. For om lag tusen kristne palestinere i året blir utvandring en fluktmulighet fra eksistensiell usikkerhet. Emigrasjon kan gi muligheter for et bedre liv, men oppleves samtidig av mange som hovedtrusselen mot kristen tilstedeværelse i det okkuperte Palestina. Mange ressurssterke kristne palestinere som har muligheten til å dra, velger å bli værende for å sikre samfunnets eksistensgrunnlag. De jobber for å forbedre den økonomiske situasjonen, for å skape jobber og gi unge håp for framtiden.

Lojalitet og tilknytning blant palestinske kristne er et sensitivt tema i en region som er dominert av konflikter langs religiøse og kulturelle skillelinjer. En felles mostand mot Israels militære okkupasjon legger klare begrensinger på hvilke sentimenter og holdninger som kan utrykkes offentlig. Bak lukkede dører snakker Kårtveits informanter åpent om sin prekære minoritetssituasjon og følelse av sårbarhet. Et svakt palestinsk selvstyre kombinert med svekkede slektskap og solidaritetsbånd gjør kristne mere utsatt for å bli frarøvet land, eiendom og rettigheter av mektigere grupper. Utad, både i relasjon til Israel og Vesten, gjør den pågående kampen for opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat det hensiktsmessig å støtte opp om nasjonal enhet og underkommunisere spenninger, som mellom kristne og muslimer.

Til tross for et påfallende fravær av arabisktalende informanter framstår portrettene basert på engelske intervjuer som levende og detaljerte. Kårtveit kontekstualiserer elegant livshistorier i relasjon til skiftende politiske, sosiale og familiære dynamikker i Palestina, med empati og autoritet. Det teoretiske rammeverket framstår som velutviklet. Kårtveit bruker Agamben og Hanafi i sin analyse av hva han omtaler som Israels paralysepolitikk (politics of paralysis). Videre utforsker han framveksten av nasjonale sentimenter blant palestinere både under kritiske hendelser og i hverdagslige situasjoner. Kårtveit bekrefter med sine funn Lisa Wedeens teoretiske argument om at nasjonalisme ikke står i sterk opposisjon til sekularisme, men kan virke sammen med andre former for tilhørighet sentrert rundt religiøs fromhet. Jeg savner imidlertid et sterkere teoretisk engasjement rundt begrepet minoritet. Cowan (2001:156) vektlegger hvordan minoritet er «et produkt av bestemte ideologiske, sosiale, politiske og økonomiske prosesser, snarere enn en selvinnlysende enhet bestående av en gruppe på samfunnets marginer.» Et fokus på minoretisering kan bidra til å overkomme en statisk majoritet/minoritet dikotomi.

Det mest verdifulle ved Kårtveits bidrag er å bidra til økt forståelse for de kristnes rolle i palestinsk nasjonsbygging og deres muligheter og begrensninger for utformingen av denne. De kristne palestinerne ser seg selv som sentrale medlemmer av en palestinsk nasjonal identitet, samtidig som de må forhandle om hva det vil si å være palestiner, om tilhørighet, kulturelle autonomi og rettigheter i lys av sosiale og politiske endringer. Kårtveits bok er betimelig i en tid da fremveksten av islamistiske bevegelser gjør at kristne og andre religiøse minoriteter i Midtøsten opplever økt press og usikkerhet. Boken er essensiell lesning for alle som er interessert i den arabisk-israelske konflikten generelt og minoriteter og migrasjon i Midtøsten spesielt.