Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Redaksjonelt
(side 206-207)
av Annelin Eriksen og Kari Telle
Fremtiden
Vitenskapelig publikasjon
(side 208-220)
av Tord Austdal og Espen Helgesen
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Fremtiden er på mange måter en abstrakt og uhåndgripelig størrelse, som samtidig bidrar til å strukturere og generere en rekke praksiser i menneskers liv. I introduksjonen til dette temanummeret drøfter vi noen implikasjoner av å forstå fremtidsforestillinger ikke utelukkende som fantasier, men som prosesser der fremtiden materialiseres i øyeblikket. Vi argumenterer for at det vi kaller representasjonalistiske tilnærminger til temporalitet vanskelig kan redegjøre for fremtidens materielle uttrykk, og vi redegjør for post-representasjonalistiske alternativer som vektlegger fremtidens effekter heller enn dens mening. Bidragsyterne til temanummeret henter inspirasjon fra en rekke teoretiske retninger som søker å utfordre representasjonalistiske perspektiver, og analysene har til felles at de åpner opp for nye måter å forstå forholdet mellom temporalitet, materialitet og sosialitet.

English abstract

Introduction: Future project(ion)s

The future is in many ways an abstract and intangible entity that simultaneously can be seen to structure and generate practices. In the introduction to this special issue we discuss implications of understanding future projections as something more than fantasies, seeing them instead as processes whereby the future materializes in the present moment. We argue that what we call representationalist approaches to temporality are ill-equipped to account for the material expressions of the future, and we provide an outline of post-representationalist alternatives that emphasize the effects of the future rather than its meaning. The contributors to this special issue draw inspiration from a variety of theoretical repertoires that seek to challenge representationalist perspectives, and the analyses have in common an opening up of new ways of understanding the relationship between temporality, materiality and sociality.

Vitenskapelig publikasjon
(side 221-239)
av Margit Ystanes
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

I Rio de Janeiro har fremtidsforestillinger de siste årene blitt nærmest uløselig knyttet sammen med forberedelsene til en rekke store sportsarrangementer (Panamerikanske Leker i 2007, Prøve-VM i fotball i 2013, Fotball-VM i 2014 og OL i 2016). Det å være vertskap for slike arrangementer innebærer en rekke kostbare, komplekse og transformative prosesser, og fører gjerne til motstand på en rekke områder. Rio har vært kontinuerlig preget av slike prosesser siden byen ble tildelt vertskapsrollen for de Panamerikanske Leker i 2002. Disse prosessene har ført til fremveksten av en dystopisk fremtidsforestilling som deles av mange i Rio, fordi forberedelsene til de store sportsarrangementene innebærer eksklusjon av byens økonomisk og sosialt marginaliserte innbyggere. Disse dystopiske fremtidsforestillingene er på mange måter tilbakeskuende; de er basert på sammenligninger mellom nåtidige hendelser og perioden da Brasil var et militærdiktatur (1964-1985). Dette er også fremtidsforestillinger som finner støtte hos personer som identifiserer seg med grupper som ble ansett som fiender av diktaturets samfunnsprosjekt, som favelabeboere, menneskerettighetsforkjempere og forskjellige samfunnsengasjerte på venstresiden. Med støtte i Ton Ottos begrep om tidsorienteringer, argumenteres det her for at for dem som blir negativt berørt av forberedelsene til de store sportsarrangementene, blir forholdet mellom «fremtid» og «fremskritt» oppløst, og dystopiske fremtidsforestillinger vokser fram.

English summary

«The problem is we don't know where this is headed»: Dystopia in the time of sporting mega-events

In Rio de Janeiro, conceptualisations of the future have in recent years become intimately connected with preparations for a number of sporting mega-events (The 2007 Pan-American Games, the 2013 FIFA Confederations Cup, the 2014 FIFA World Cup and the 2016 Olympics). Hosting such events involves costly, complex and transformative processes, and often leads to resistance on a number of areas. Rio has been constantly marked by such processes since the city was awarded the Pan-American Games in 2002. One consequence has been the development of dystopic conceptualisations of the future that are shared by many, as preparations involve exclusion of the city’s economically and socially marginalised inhabitants. These notions are in many ways retrospective; they are based on comparisons between on-going events and the period when Brazil was a military dictatorship (1964-1985). Such conceptualisations of the future find support among people who identify with groups that were considered enemies of the dictatorship’s social project – favela residents, human rights promoters and various left-wing activists. Based on Ton Otto’s notion of timescapes, this article argues that, for those negatively affected by mega-event preparations, the relationship between «future» and «progress» is dissolved, making way for dystopic conceptualisations of the future.

Vitenskapelig publikasjon
(side 240-254)
av Knut Rio
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

I denne artikkelen settes søkelyset på hvordan fremtid praktiseres i et konsumsamfunn. Det tas utgangspunkt i mine egne sosiale erfaringer i Bergen, og hvordan folk her generelt tenker om og handler i forhold til sin nære fremtid. Det legges mest vekt på det kommersielle aspektet ved tilværelsen – det at man kjøper seg en forestilt fremtid gjennom de varer man velger å kjøpe, men pengespill trekkes frem som et særlig interessant tilfelle av varens fremtidslogikk. Artikkelen argumenterer for at pengespill utkrystalliserer det som jeg vil kalle hverdagskonsumentens dobbeltliv; nemlig at man tar del i livet her og nå, men at man hele tiden gjennom kjøp av varer og tjenester også samtidig projiserer seg selv inn i en fremtidig alternativ og potensiell tilværelse innrammet av den nye vareidentiteten man har kjøpt. I fantasien om den store opplevelsen eller premien kan det moderne mennesket se seg selv fra et fremtidsperspektiv, og i dette mulighetsrommet mellom her og nå og der og da kan personen hele tiden, på nytt og på nytt, sette i parentes det fremmedgjorte og tingliggjorte levde livet og oppleve frihet.

English Abstract

The double life of the consumer: The future horizon in a world of goods

In this article I focus on how the future is practised in a consumer society. I draw on experiences from Bergen where I live, and on how people think and act in relation to their immediate future. I emphasize the importance of the purchase of goods as a way of altering one’s future, and take gambling as a case in point. I argue that gambling is a particularly potent field in the creation of what I call the double life of the consumer: the capacity of the consumer to project him/herself into a potential and virtual future. In the fantasy of the great experience or price, modern man can observe himself from a future perspective and in this space of possibility he can put in brackets the alienation and reified life and experience freedom.

Vitenskapelig publikasjon
(side 255-266)
av Espen Helgesen
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Barn flest i Norge lever en tryggere tilværelse enn jevnaldrende i mange andre deler av verden. Opplevelsen av utrygghet er likevel en del av hverdagen også for barn i Norge. Denne artikkelen er basert på feltarbeid i et nabolag i Kristiansand, og viser hvordan barns opplevelse av frykt formes av – og bidrar til å forme – forestillinger om hjemmets trygghet. Med utgangspunkt i en rekke hendelser der hjemmets trygghet utfordres viser jeg hvordan frykt bidrar til å begrense barns bevegelsesfrihet. Jeg argumenterer for at frykt ikke avhenger av en faktisk eksisterende trussel, men tvert imot kan intensiveres i tilfeller der fryktens objekt er usynlig. Frykt innebærer alltid en projisering av fremtidig skade, og fryktens affektive økonomi må derfor forstås i lys av barns skiftende fremtidsforestillinger.

English abstract

Uncertain times: The safety of home in children’s future projections

Most children in Norway live safer lives than their peers in many other parts of the world. The experience of precariousness, however, is part of everyday life even for children in Norway. This article is based on fieldwork in a neighbourhood in Kristiansand, and shows how children’s experience of fear is shaped by – and contributes to shaping – their conceptions of the safety of home. Taking as a point of departure a series of events where the safety of home is challenged, I show how fear contributes to limiting children’s geographical mobility. I argue that fear does not depend on an actually existing threat, but, on the contrary, can be intensified in situations where the object of fear is invisible. Fear always involves a projection of future harm, and the affective economy of fear must therefore be understood in light of children’s changing projections of the future.

Vitenskapelig publikasjon
(side 268-284)
av Lars Gjelstad
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Artikkelen analyserer noen karakteristiske fremtidsforestillinger blant urban javanesisk ungdom rundt millenniumskiftet (1996-2005). I disse årene vokser det frem et nytt ungdomsideal, anak gaul, assosiert med fremvoksende trender innen musikk, film, Internett og mobilteknologi, samt noen distinkte omgangsformer. Teknologi og andre artefakter er innvevet i og virker generativt på disse sosialitetsformene. Ungdomsspråket bahasa gaul materialiserer en særegen temporalitet: Det har en kjapp og direkte stil, et tidsspesifikt og omskiftelig vokabular, og det avgrenser en bestemt aldersgruppe. Ungdom aktualiserer virtuelle fremtider i nåtiden ved å oppøve bestemte måter å snakke og opptre på. Artikkelen fokuserer på hvordan fremtidsforestillingene til en enkelt javanesisk ungdom endrer seg over denne tiårsperioden, og jeg viser at denne biografiske temporaliteten i stor grad formes gjennom forestillingen om en ny forestående tidsalder, symbolisert gjennom begreper som den globale æra og Millennium. Denne relasjonen mellom nye ungdomsideal og en ny tidsalder fører også til noen karakteristiske former for tidsarbeid. Ungdommen som portretteres her, har en klar formening om at ungdomstiden skal oppleves til fulle og gjøres mest mulig minneverdig, og at han må transformere, kultivere og disiplinere seg selv for å passe inn og ikke bli «forlatt av tiden». Artikkelen viser hvordan fremtiden gjøres håndgripelig og realiserbar gjennom ulike artefakter. Artefakter har imaginære effekter som utforskes, aktualiseres og fortolkes av ungdom med referanse til bredere «forestillinger om det sosiale (social imaginaries)».

English abstract

Elapsed future: Timework and self-formation among Indonesian youth around the Millennium shift (1996–2005) 

This article analyzes some of the characteristic imaginings of the future among urban Javanese youth at the turn of the Millennium (1996-2005), when a new concept of youth (anak gaul) was evolving associated with emerging trends in music, film, the internet and mobile technology, as well as some distinct social conventions. Technology and other artifacts are immanent and generative to these forms of sociality. Youth language (bahasa gaul) materializes a certain temporality: It has a quick and direct style, a time-specific and changeable vocabulary, and it defines a particular age group. Youth actualizes virtual futures in the present by cultivating certain ways of speaking and acting. The article focuses on how a Javanese youth changes his conceptions of the future over the decade, and shows that this biographical temporality is largely shaped in relation to the notion of a new forthcoming era symbolized through concepts such as the global era and the Millennium. This specific relation between a new notion of youth and a new era leads to some characteristic forms of ‘timework’. The youth portrayed here has a clear idea that youth should be experienced to the full, made memorable, and that he/she must transform, cultivate and discipline him/herself into fitting in with and not being left behind the present era. The article shows how the future is made tangible and realizable through various artifacts. Artifacts have imaginary effects that in turn are being explored, actualized and interpreted by youths themselves with reference to wider «social imaginaries».

Vitenskapelig publikasjon
(side 285-303)
av Synnøve Bendixsen
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

I denne artikkelen undersøker jeg ulike måter irregulære migranter forholder seg til å vente. Med utgangspunkt i en palestinsk teltleiraksjon i Oslo, viser jeg hvordan irregulære migranter gjør motstand mot myndighetenes kontroll over deres tid, og hvorledes de forsøker å gjenerobre kontrollen. Fremtidsforestillinger, det være seg uønskete (tvangsretur), ønskede (oppholdspapirer), utopiske (fritt Palestina) eller forventede (stifte familie), prosjekterte frykt og håp som pådriver for deres handlinger i ventetiden. Det er makt i å få andre til å vente. For den som venter, gir ventetiden en opplevelse av maktesløshet og sårbarhet. Å fylle ventetiden med handling for å skape en fremtid med oppholdstillatelse handler om hvordan migrantene strukturerer erfaringen med langvarig usikkerhet, samtidig som deres liminalitet og midlertidighet bekreftes. Gjennom ulike materialiserte og symbolske virkemidler iscenesatte irregulære migranter hva det betyr å vente. Aksen liminal/passiv og målrettet/aktiv må forståes innenfor et videre og komplekst register av ulike former for å vente. Migrantenes politiske mobilisering må forståes som motstand, ikke bare mot avslag på deres asylsøknad, men også mot å vente. De forsøkte å kontrollere når ventetiden skulle ta slutt og fremtiden begynne. Jeg argumenterer for at i en tilstand av eksistensiell venting, som irregulære migranter befinner seg i, er en person avhengig av å ha fremtidsforestillinger og håp for å kunne handle.

English abstract

«Give me the damn papers!» Waiting for permission to stay

In this article I examine the different ways irregular migrants relate to waiting. Drawing on ethnographic fieldwork from a Palestinian tent-camp event in Oslo, I show how irregular migrants protest about the authorities' control over their time and try to retake control themselves. Using various materialized and symbolic means, migrants enact what it means to wait. Future projections that are undesirable (forced return), desirable (obtaining a residence permit), utopic (a free Palestine) or anticipated (starting a family) project fear and hope, which are the driving forces behind their actions during the waiting period. There is power in making others wait. For those who do, waiting creates a feeling of powerlessness and vulnerability. Filling waiting time with acts aimed at creating a future with a residence permit is a reflection of prolonged uncertainty, yet it simultaneously confirms their liminality and temporality. The axis liminal/passive and intentional/active must thus be understood within a broader and more complex scope of different forms of waiting. Migrants' political mobilization must be understood as resistance not only to the rejection of their asylum application, but also to waiting. They struggle to control when the waiting will end and the future begin. I argue that in the state of existential waiting within which the irregular migrants find themselves, being able to act is contingent upon having future projections and hope.

Vitenskapelig publikasjon
(side 304-309)
av Rane Willerslev og Morten Nielsen
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon