Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mellom håp og «hype» – Nyliberal økonomi i Uruguay

Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo

c.g.salinas@sai.uio.no

Cecilia G. Salinas er PhD-stipendiat ved Sosialantropologisk institutt, med tilknytning til Miljøendringer og bærekraftig energi (MILEN), et tverrfakultært satsingsområde ved Universitet i Oslo. Hun tok sin master i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo med oppgaven Wistful hope: Local responses to neo-liberal politics: Uruguay and the pulp industry. Hennes pågående doktorgradsarbeid handler om implementering av UN-REDD (Reducing emissions from deforestation and forest degradation) i Argentina. Forskningsinteressene omfatter økonomi, narrativ teori, historie, klima- og energipolitikk, naturvern og urbefolkning.

  • Side: 87-99
  • Publisert på Idunn: 2013-06-07
  • Publisert: 2013-06-07

Mellom håp og «hype». Nyliberal økonomi i Uruguay

Denne artikkelen drøfter sammenhengen mellom nyliberale økonomiske reformer og begrepet håp i forhold til tremasseindustrien i Uruguay. Artikkelen er basert på en empirisk studie av etableringen av en finsk tremassefabrikk i en landsby i Uruguay. Jeg argumenterer for viktigheten av begrepet håp som analytisk verktøy i studier av kapitalisme, og understreker at håp har en narrativ struktur. Det vil si at nåtiden bindes sammen med både tidligere erfaringer og forventninger til fremtiden.

Between hope and ‘hype’: Neoliberal economy in Uruguay

In this article I discuss the relationship between neoliberal economic reforms and the concept of hope in the context of the pulp industry in Uruguay. The article is based on an empirical study of the installation of a Finnish pulp mill in a rural town in Uruguay. I will argue for the importance of the concept of hope as an analytical tool in the study of capitalism. I will stress that hope has a narrative structure, thus binding the current together with past experiences and expectations of the future.

Keywords: hope, hype, narrative, neoliberalism, progress

1

«Vi trenger kritisk håp på samme måte som en fisk trenger rent vann»

(Freire 2009)2

I «Reflections on hope as a category of social and psychological analysis» påpeker Vincent Crapanzano at begrepet «håp» har hatt en tilfeldig rolle som analytisk kategori, både innenfor etnografiske studier og psykologisk teori (Crapanzano 2003:5). Dette kan skyldes at håp er vanskelig å definere og tradisjonelt har hatt en sterk religiøs konnotasjon. Imidlertid er håp et multivokalt begrep. Håp er både et personlig og et kollektivt fenomen; en religiøs eller politisk følelse og en kulturell uttrykksform som inkluderer ulike aspekter som tillit, begjær, forventning, fantasi og tro. Dermed er håp, i likhet med andre kategorier i samfunnsanalyse, avhengig av sin kulturelle og historiske kontekst. Hva som opprettholder den enkeltes håp varierer blant folk og ulike samfunn (Salinas 2011), men forutsetningene er sjelden preget av lykke. Det jeg refererer til som håp, er en følelsestilstand som vedvarer over tid. I denne artikkelen skal jeg forholde meg til sosiologiske aspekter ved håp, altså håp som et resultat av historiske, politiske og økonomiske prosesser.

Gjennom studiet av de sosioøkonomiske effektene ved etableringen av en finsk tremassefabrikk i Fray Bentos, Uruguay, i 2007, oppdaget jeg at håp kunne være nyttig som et analytisk begrep i studiet av nyliberale prosesser i regionen. Analysen min støtter seg på fem måneders feltarbeid i Uruguay i 2008-2009. Det empiriske materialet består av samtaler og intervjuer med et bredt spekter av innbyggere, historiske dokumenter, avisartikler, samt omtaler av tremasse- og skogsindustrien i media (Salinas 2011). Håp var ikke bare implisitt i en politisk retorikk som har hatt store politiske og økonomiske effekter gjennom innføringen av tremasseindustrien til landet, men det var også inkludert i informantenes beretninger om etableringen av den finske tremassefabrikken (heretter Botnia).3 Selv om informantene snakket ut fra ulike posisjoner, i forhold til alder, kjønn, økonomisk posisjon og samtalekontekst, fremsto deres fortellinger etter hvert i narrativer som vekslet mellom håp og skuffelse. Det er problematisk å tilskrive håp og skuffelse til et lokalsamfunn da det alltid er mer enn én stemme og én posisjon folk tror, handler og taler ut fra. Likevel var inntrykket mitt fra ulike samtaler at den utbredte støtten Botnia fikk i lokalsamfunnet ikke gjenspeilet denne heterogeniteten som ofte er til stede i et samfunn. Det fantes folk som var veldig kritiske, men de var i mindretall.

I denne artikkelen ønsker jeg å vise potensialet som ligger i begrepet håp som analytisk verktøy i studier av økonomiske prosesser som skaper ujevn økonomisk vekst. Begrepet håp kan kaste lys over hvorfor selskaper som ikke skaper den lovede økonomiske veksten de promoterer, ikke blir utfordret mer av lokalsamfunnet der bedriften etableres. I analysen av etableringen av Botnia i Fray Bentos forsøkte jeg å forstå diskrepansen mellom diskursen som ledsaget etableringen av tremasseindustrien og den lokale hverdagen. I denne konteksten fremsto håp som et begrep med stort analytisk potensiale til å forstå effekten av etableringen av et utenlandsk selskap. Jeg skal dermed forsøke å gi én forklaring på hvorfor Botnia hadde utbredt støtte i Fray Bentos på tross av at etableringen ikke skapte økonomisk trygghet for folk flest i byen.

Det er ikke min intensjon å fokusere på lokale former for motmakt eller avmakt slik jeg har gjort tidligere (Salinas 2011), men snarere å fokusere på diskurser som legitimerer kapitalistisk virksomhet og hvordan disse nedfelles lokalt. Jeg er klar over at subjektene ikke er passive mottakere av politiske tiltak og at de har innflytelse på hvordan politikken påvirker deres liv. Likevel mener jeg at handlingsrommet er begrenset av makrostrukturer som individet ikke kan påvirke, og som kan forbedre eller forverre menneskenes liv. Erfaringer og vurderinger individer gjør seg av politiske og økonomiske tiltak er preget av flere forhold og ulike livsopplevelser.

Jeg skal først presentere min forståelse av forholdet mellom håp og nyliberale sosioøkonomiske prosesser, for deretter å diskutere tremasseindustrien i Uruguay. Jeg vil så introdusere et empirisk eksempel for å argumentere for at det kan være nyttig å tillegge håp en narrativ struktur. Det siste er mitt bidrag til de få forsøkene som finnes på å skape en teori om håpets sosiale betydning.

Nyliberalisme og håp

Nyliberalisme er en politisk ideologi som stammer fra liberalismen, men som ikke er identisk med denne. Nyliberalismen har spredt seg over hele verden de siste tiårene gjennom økonomiske tiltak påtvunget av mektige finansinstitusjoner som IMF, Verdensbanken og Den interamerikanske utviklingsbanken. Disse makroøkonomiske politiske tiltakene promoterer åpningen av et lands grenser for varer, kapital og pengeflyt som en oppskrift på økonomisk vekst. I forhold til arbeidsrett, handelsrett og generelle økonomiske forskrifter, argumenterer nyliberalismens talsmenn for fleksibel arbeidsrett, eliminering av restriksjoner og forskrifter til økonomisk aktivitet. I tillegg promoterer de økning av forbruksskatt, samt reduksjon i produksjonsskatt, personlig formue og bedrifters fortjeneste. Det blir ansett at private aktører er mer produktive og mer effektive enn den offentlige sektoren, og dermed begrenses statens rolle i økonomien, noe som medfører store kutt i offentlige utgifter og goder.

Den viktigste begrunnelsen under framveksten av den nyliberale politikken på 1970-tallet og den påfølgende strukturelle tilpasningen på 1990-tallet, var at utvidelsen av internasjonal handel ville skape økonomisk vekst, og at dette igjen skulle føre til sosioøkonomisk utvikling for fattige land (Espino 2007). Gjennom strukturtilpasningsprogrammer ble land i det globale sør tvunget til å vedta en politikk som fremmet reduksjon av statlig intervensjon, inkludering i det globale markedet gjennom frihandel, privatisering, samt et mer fleksibelt arbeidsmarked (Harvey 2006, Ortner 2011). Disse strategiene har ført til kortsiktig nasjonal økonomisk vekst i land som Argentina, Paraguay og Uruguay, men ikke nødvendigvis til en forbedring av levestandarden til store deler av befolkningen.

Hage (2003) påpeker at nyliberale økonomiske tiltak har påvirket nasjonalstatens mulighet til å distribuere håp. Han parafraserer Bourdieu og hevder at kapitalistiske samfunn alltid har vært preget av en ujevn fordeling av håp, men i motsetning til den nyliberale perioden, fantes det tidligere (i det minste) et grunnlag for kamp for en jevnere fordeling av håp. Hage bemerker videre at på tross av at grunnlaget for en rettferdig fordeling har forsvunnet eller minket, fortsetter nasjonalstaten å produsere håp gjennom hegemoniske diskurser. Disse diskursene er med på å opprettholde en følelse om at sosial mobilitet er mulig ved at de gir folk håp om en bedre fremtid. Hage hevder at håp som en del av den nyliberale ideologiske intervensjonen sprer seg og peker mot fremtiden, uavhengig av hvordan mennesker opplever nåtiden. Folk kan da leve sitt liv med tro på en bedre fremtid uten å faktisk oppleve det (Hage 2003:14). I lys av dette vil jeg vise hvordan nasjonale og internasjonale aktører – innenfor politiske institusjoner og industrisektoren under nyliberalismen i Uruguay – har skapt diskurser om håp som rettferdiggjør maktmisbruk og økonomiske strukturer som tjener de mektige.4

Håpet som skapes med hegemoniske diskurser kan gjerne knyttes til hype og det Tsing (2000) betegner som simuleringsøkonomi, eller economy of appearances. Hun påpeker, i forhold til måten finanskapital opptrer på i dag, at selskaper må dramatisere sine drømmer slik at de tiltrekker seg den kapitalen de trenger for å kunne starte sitt virke. Strategien for å samle investeringsfond blir å ty til ordspill, overdrivelse og performance. I visse historiske øyeblikk søker investeringsorientert entreprenørskap heller kreativitet enn stabil reproduksjon i jakten på økonomisk kapital. Muligheten for økonomisk ytelse trylles frem for et publikum av potensielle investorer: «jo mer spektakulær trylling, desto mer mulig investeringsgalskap» (Tsing 2000:118). I slike spekulative virksomheter må overskuddet forestilles før det kan utvinnes. Imidlertid er selskapene ikke alene om tryllevirksomheten. For å tiltrekke seg investering, må land, regioner og byer dramatisere sitt potensiale som nettopp steder for investering: «Dramatisk performance er en forutsetning for økonomisk performance» (Tsing 2000:118). Tsing påpeker at i en slik performance avslører finanskapitalen seg selv som både sterk og begrenset på grunn av sin kulturelle spesifisitet. Tryllingen og showet er alltid kulturspesifikt, med særegne meninger, symboler og praksiser.

Spredningen av tremasseindustrien i Uruguay må sees nettopp i lys av en slik form for nyliberalisme. Dermed er de ovennevnte analysene ikke bare nyttige i forståelsen av etableringen av Botnia i Uruguay, men også for å forstå hvordan håp vokste frem blant informantene.

Tremasseindustrien og nyliberalisme

Nyliberalismen ble dominerende i Latin-Amerika fra åttitallet av. Dette førte til store reformer i industrisektoren som promoterte utenlandsk investering og eksport som den drivende kraft til økonomisk vekst og løsning for regionens økonomiske problemer. På denne måten fikk tremasseindustrien en sentral rolle i skapelsen av økonomisk vekst i land som Uruguay. På åttitallet begynte uruguayanske regjeringer å støtte treplantasjer med skattelettelser, fleksible lån og direkte subsidier fra staten, noe som førte til at Uruguay klarte å tiltrekke seg interesse fra multinasjonale selskap, som for eksempel Botnia, for å etablere en enorm tremasseindustri i landet.

I september 2005 startet det finske selskapet Metsä-Botnia Oy Ab byggingen av Orion tremassefabrikk (senere kjent som Botnia) i Fray Bentos. Prosjektet ble fort godt kjent utenfor Uruguay og regionene da en omfattende diplomatisk krise oppsto mellom Argentina og Uruguay på grunn av de miljømessige konsekvensene denne etableringen kunne føre til (Salinas 2011).

Det finske selskapet representerte på dette tidspunktet Uruguays største utenlandske investering noensinne,5 og dette var også Finlands største industrisatsing utenlands. Investeringen i Orion-prosjektet var på 1,2 milliarder dollar, og ifølge selskapet skulle tremassefabrikken alene skape 8 000 arbeidsplasser direkte og indirekte under byggefasen, hvorav 300 skulle være langsiktige arbeidsplasser (HCG Environment 2004).6 På tross av de store investeringene fikk ikke industriprosjektet noen vesentlig betydning for Uruguays økonomi. Tremassefabrikken opererer i en frihandelssone som, kort forklart, innebærer at selskapet er fritatt fra alle eksisterende nasjonale skatter, inkludert de som eventuelt implementeres i løpet av de neste 20 årene, med mulighet for fritaksforlengelse.

For regjeringen i Uruguay representerte Botnias tremasseindustriprosjekt et skritt videre i utviklingen av landets skogsektor, en prosess som går tilbake til 1987-regjeringen som vedtok lov Nº 15.939. Denne loven åpnet for, som nevnt ovenfor, monokultivering av trær gjennom tiltak som skattelettelser, fleksible lån og direkte subsidier fra staten. Som en følge av loven har store områder i landet siden 1990-tallet blitt dekket av eukalyptus- og bartrær, og tremasseindustrien ble neste skritt i denne utviklingsprosessen. I tillegg til de ulike prosjektene Botnia startet i Uruguay, har det svensk-finske selskapet Stora Enso og det chilenske Arauco satt i gang et nytt tremassefabrikkprosjekt. Under mitt feltarbeid gikk det også rykter om andre selskaper som ønsket å bygge tremassefabrikker i Uruguay (Salinas 2011). Disse prosjektene faller under Verdensbankens langsiktige strategi om utvikling av Uruguay. Verdensbanken anbefalte investeringer i skogbruket og et diversifisert eksportgrunnlag for å øke landets konkurranseevne. På dette grunnlaget støttet IFC (International Finance Corporation), som er en del av Verdensbanken, Botnias prosjekter fra starten av. Ifølge IFC skulle Botnia virke positivt og til fordel for den nasjonale økonomien.

The Orion mill represents the largest foreign investment in Uruguay's history and will help the country move up the value chain beyond the export of raw materials, while generating some 2,500 much needed local jobs. The plant will generate value added equivalent to 2 percent of Uruguay's entire GDP (based on 2005 figures) and slightly more than 8 percent of the country’s exports for each year of full-capacity production (IFC 2006).7

Denne uttalelsen er ett eksempel av flere hvor finansaktørene understreket fordelene som Botnia og tremasseindustrien ellers skulle føre med seg for Uruguay. Böhn og Brei (2008), i en studie av tremasseindustriens markedsføringspraksiser, påpeker at spredningen av skog- og celluloseindustrien i Uruguay og nabolandene har vært ledsaget av en hegemonisk diskurs om utvikling produsert av markedsføringspraksiser som legitimerer etableringen av disse industriene i regionen. Graña (2007) fremhever noe lignende. Han hevder at etter at den uruguayanske regjeringen vedtok skogloven i 1987, har utviklingen av tremasseindustrien blitt artikulert blant aktører i finans-, politikk- og næringslivssektorene som en «fremskrittsideologi». Disse aktørene understreket blant annet at skogs- og tremasseindustrien var en lovende mulighet for utvikling av den sørlige delen av Latin-Amerika (Carrere og Lohmann 1996). Under etableringen av Botnia fremhevet representantene for de ovennevnte sektorene moderniserings-gevinsten den nye teknologien til det finske selskapet ville bringe til Uruguay:

På grunn av sin størrelse får Botnias tremassefabrikkprosjekt flere konsekvenser for lokalsamfunnet. Prosjektet oppfyller strenge internasjonale kriterier for konsekvensutredning og bruker for eksempel best mulig tilgjengelig teknologi. Med få skadelige effekter for samfunnet vil prosjektet gi betydelige økonomiske fordeler (Paaerma, Finnish National Contact Point).8

Graña påpeker at det finske prosjektet i Uruguay ble lansert som en satsing som skulle tiltrekke seg andre investorer og dermed føre til en rekke positive endringer (Graña 2007:98). Dette kommer tydelig frem i studiet av Botnias potensielle sosioøkonomiske virkninger (NON 2004) der det fremheves at:

Fabrikken vil bidra til å tiltrekke seg flere utenlandske investeringer, og dette vil styrke Uruguay som en sentral aktør i makroregionens skogsindustri … på vesentlige måter vil etableringen av tremassefabrikken utvide og endre strukturen i den regionale økonomien (NON 2004:6, 9).

Som tidligere nevnt ble fremskrittsideologien ikke bare forankret gjennom en politisk diskurs om utvikling, men også gjennom markedsføringspraksiser som fremhevet den økonomiske dynamikken etableringen av Botnia skulle bringe meg seg (Graña 2007). Renfrew (2009) og Böhm og Brei (2008) har vist at markedsføringsdiskurser og praksis spiller en avgjørende rolle for den sosiale og kulturelle legitimeringen av skogs- og tremasseindustrien. I Uruguay ble det stadig gjentatt i media at Botnia var den mest avanserte tremassefabrikken i verden, med den nyeste teknologien og med en imponerende produksjonskapasitet. I 2008-2009 kjørte det daglig cirka 300 trailere, hver med 30-40 tonn tømmer, til fabrikken. Botnia har ikke bare sponset flere sosiale prosjekter, idrettsgrupper og kulturelle begivenheter i Fray Bentos og omkringliggende områder, men de har også startet programmer for barne-tv om økologi og miljø (Renfrew 2009). I tillegg til selvpromoteringsannonser i lokale og nasjonale aviser som Botnia sponset, hadde selskapet sitt eget magasin, Espacio Botnia, som ble distribuert gratis blant lokalbefolkningen. Jeg fant flere artikler hvor de forsøkte å skape positive assosiasjoner til Botnias virksomhet. Et eksempel på dette er artikkelen «Historien som inspirerer fremtiden» (Botnia 2007a), hvor de trekker paralleller mellom egen aktivitet og den suksessfulle kjøttindustrien i Fray Bentos. I et annet nummer av magasinet blir den økonomiske situasjonen i Fray Bentos med Botnias ankomst beskrevet som oppløftende. En artikkel understreket at Fray Bentos ville få en bedre økonomisk situasjon i framtiden sammenlignet med tiden før Botnias ankomst (Botnia 2007b:22).

Under feltarbeidet var jeg imidlertid vitne til nedleggelsen av flere restauranter og andre lokale virksomheter som hadde åpnet under den hektiske toårige byggeperioden. Dette var bedrifter som artikkelen i magasinet refererte til som «nye jobbmuligheter». Det er også nyttig å rette oppmerksomheten mot det faktum at mange nye bedrifter og selskaper som åpnet under byggingen av Botnia, ikke var fra Fray Bentos. Foretakene (restauranter, internett- og telefonkiosker, hoteller, butikker, valutavekslingskontorer og tjenester av alle slag) åpnet under den økonomiske boomen og la virksomheten ned da den var over. Jeg ble fortalt at etterspørselen etter varer, tilbud og tjenester etter at Botnia startet produksjonen var for lav til at virksomheten deres kunne være økonomisk levedyktig. Det var også slik at multinasjonale selskaper erstattet mange av de lokale bedriftene som tilbød sine tjenester i byggeperioden. Et eksempel på dette er hvordan et lokalt rengjøringsfirma ble erstattet av det multinasjonale ISS (Salinas 2011).

Den toårige byggeperioden

I 2009 hadde Fray Bentos en befolkning på 24 406 innbyggere og var en by preget av mange tiår med økonomisk stagnasjon. Det var mange sårbare grupper, særlig blant den yngre generasjonen, som hadde få valgmuligheter og som strevde med å realisere personlige mål i livet. Deres aspirasjoner var stadig vanskeligere å oppfylle. Høyt frafall i videregående skole, arbeidsledighet, ungdomsgraviditet og rus gjenspeilet de største sosioøkonomiske problemene. Ifølge siste tilgjengelige data mht. utdanning, hadde kun 9,7 % fullført videregående og bare 56 % av byens innbyggere hadde fullført grunnskolen (IMRN 2003). Ifølge Uruguays statistiske sentralbyrå (INE) lå den gjennomsnittlige månedlige inntekten under landsgjennomsnittet. Fray Bentos (og fylket den tilhører) hadde en av de yngste befolkningene i landet, med 28 % av befolkningen under 14 år (Lanza m.fl. 2007). Arbeidsledigheten var et strukturelt problem både på et lokalt og nasjonalt nivå, men hadde rammet dette området hardest (Lanza m.fl. 2007:22). Stabile arbeidsplasser var få, og for mange kom den viktigste inntektskilden fra uformelle korttidsjobber, såkalte changas. Kronisk arbeidsledighet var en av de viktigste årsakene til fattigdom i Fray Bentos (Salinas 2011).

Den vanskelige sosioøkonomiske situasjonen jeg møtte i Fray Bentos i 2008-2009 var derfor ikke et resultat av etableringen av Botnia. Samtidig hadde ikke selskapet bidratt til en endring i positiv retning slik den hegemoniske diskursen la opp til. Under anleggsperioden hadde riktignok en stor del av befolkningen bedre betalte jobber. Fra mai 2005 til november 2007 ble mellom 2 500 og 5 000 sysselsatt i byggingen av tremassefabrikken, men på langt nær alle var fra Fray Bentos. Det kom folk fra både hele landet og utlandet, fra Finland, Polen, Tyrkia, Brasil, Chile og Argentina. Den høye sysselsettingen førte til en økonomisk boom i Fray Bentos, hvor mange butikker og selskaper åpnet og det lokale forbruket steg. Da byggeperioden var over, steg imidlertid arbeidsledigheten igjen. Ifølge INE (2009) skjøt arbeidsledigheten i været, fra 3,5 % til 14 %, i løpet av 2007. Den økonomiske situasjonen i Fray Bentos forble så å si uendret for folk flest så snart byggeperioden var over, dette til sammenligning med perioden før Botnia. Istedenfor stabile arbeidsplasser ga den økonomiske boomen folk varer som motorsykler og mobiltelefoner i to år, mens løftet om velstand og økt materiell velferd ble begrenset til noen få sektorer i lokalsamfunnet (Salinas 2011). Til tross for denne situasjonen erfarte jeg under hele feltarbeidet at informantene erindret denne «velstanden» som det finske selskapet hadde ført med seg – de refererte til byggeperioden – og drømte om nye prosjekter som kunne gi dem jobb, om enn kun for en kort periode.

Så på tross av at Botnia ikke fikk noen betydelig og varig økonomisk innvirkning i hverdagen til mange av informantene, fortsatte de å støtte selskapet også etter at byggeperioden var over. Jeg argumenterer ovenfor for at den hype og performance som ledsaget etableringen av fabrikken, hadde en sentral rolle i konsensusen om Botnia som eksisterte i Fray Bentos. I den politiske retorikken fra både nasjonale og internasjonale aktører ble Botnia vevd inn i en diskurs om Progreso (fremskritt) som skapte håp for fremtiden. Denne diskursen ble hegemonisk, delvis på grunn av intenderte handlinger som reklamekampanjer, og delvis som en utilsiktet effekt av den historiske, politiske og økonomiske konteksten etableringen av Botnia foregikk i. I den ovennevnte retorikken var Progreso knyttet til bedre teknologi, jobbmuligheter og økonomiske fordeler. I lokalsamfunnet ble disse materielle aspektene knyttet til hva lokalbefolkningen refererte til som fremskritt, altså til oppnåelsen av bedre levekår eller levestandard. Imidlertid vil jeg vise at konsensusen i meningene om Botnia i Fray Bentos henger tett sammen med det jeg betegner som håpets narrative struktur.

Håpets narrative struktur

I det følgende analyseres håp utover sine ontologiske, sosiologiske og økonomiske aspekter (Harvey 2000, Zournazi 2002, Miyazaki 2003, Zigon 2009, Bo Nielsen 2010, Mattingly 2010, Weszkalnys 2010). Jeg fokuserer først og fremst på det jeg betegner som håpets narrative struktur. Dette gjør jeg for å rette blikket bort fra det empiriske partikulære og over på det teoretiske potensialet jeg mener håp som analytisk kategori kan ha.

Det jeg betegner som håpets narrative struktur er sammenbindingen av nåtiden med både tidligere erfaringer og forventninger til fremtiden. I likhet med en narrativ fremstilling, kan håp forbindes med og gjenspeile den menneskelige tidsopplevelsen. Denne tidsopplevelsen kan ikke reduseres til den vanlige lineære forståelsen av tid. Ricoeur (1980) påpeker at narrativer ikke bare finner sted innenfor et lineært tidsrammeverk hvor en rekke hendelser følger etter hverandre, men også finner sted innenfor en flerfoldig enhet av fortid, nåtid og fremtid. Ifølge forfatteren gjemmer den vanlige representasjonen av tid – en lineær rekke av «nå-er» – den virkelige menneskelige konstruksjonen av tid. Mennesker kan ikke oppleve nåtid uten at det er på bakgrunn av det som allerede har skjedd og gjennom å kunne ha en antakelse om det som kommer til å skje. Dermed, hevder Ricouer, innebærer nåtiden retrospeksjon og forventning. Fortiden er ikke over, den gjentas gjennom minnene, og denne gjentagelsen av fortiden er uatskillelig fra menneskets eksistensielle projeksjon av seg selv mot mulighetene som har vært i fortiden. Ricoeur understreker at vår menneskelighet er fremtidsrettet, og dermed skaper gjentagelse en horisont av muligheter for fremtiden (Ricoeur 1980, 1988). Ricoeurs poeng er i denne sammenheng at retrospeksjon kan virke på to måter: 1) Den får fram nye aspekter i en fortidsopplevelse. Dette kan være uoppdagete koblinger mellom hendelser, personer, motiver eller situasjoner. 2) Den skaper nye koblinger mellom hendelser som blir fortalt på nytt og hendelser som oppsto i ettertid. En uventet hendelse som oppsto på et tidligere tidspunkt, kan bli en forventet hendelse når den blir gjenfortalt som en del av en helhetlig historie (Ricoeur 1988). På denne måten er narrativer sentrale i menneskets hermeneutiske fortolkningsprosess og dermed selve kjernen i meningsdannelse. Med bakgrunn i Ricoeurs forståelse av narrativer vil jeg nå analysere håp i det følgende empiriske materialet.

Det er viktig å legge merke til at på tross av at håp har et lignende forhold til tid som narrativer, altså, det er et resultat av en flerfoldig enhet av nåtid, fortid og fremtid, så er narrativer og håp ikke det samme. Håp, slik jeg har beskrevet innledningsvis, er en langvarig følelsestilstand, mens narrativer er fremstillinger av et handlings-/hendelsesforløp eller en årsakssammenheng som formidler ulike følelsestilstander.

Slik den påfølgende analysen vil vise, er tid et essensielt aspekt ved håp. Jeg argumenterer for at denne dimensjonen er avgjørende for å forstå hvorfor Botnia hadde en utbredt støtte i lokalsamfunnet, dette på tross av at bedriften, i løpet av mitt feltarbeid, ikke hadde noen betydelig økonomisk effekt i hverdagen til befolkningen.

Kjøttindustrien i Fray Bentos

Den sosioøkonomiske strukturen i Fray Bentos ble hovedsakelig formet av en økonomi basert på kjøttmonopol. Kjøttindustrien var den viktigste kilden til sysselsetting og utvikling i Fray Bentos i 113 år, fra 1866 til 1979. Dette startet med kjøttselskapet, Liebig Extract of Meat Company, som opprinnelig var britisk-tysk.9 I 1921 ble anlegget kjøpt av et britisk selskap og omdøpt til Frigorífico Anglo del Uruguay SA, uformelt kalt «Anglo», noe som førte til en økonomisk boom for byen i flere tiår. I sin storhetstid på slutten av 1940-tallet ansatte Anglo 4 000 arbeidere i en by med en befolkning på mellom 14 000 og 15 000 mennesker (Haber 2003). I tillegg skapte fabrikken mange arbeidsplasser på kveggårdene som var råvareleverandører til fabrikken. Mange ansatte i fabrikken startet å jobbe i ungdomstiden og forble ansatt der gjennom hele sitt yrkesaktive liv. Denne stabiliteten ga de ansatte muligheten til å bygge hus og forsørge sine familier. Etter hvert fikk mange også en inntekt som var tilstrekkelig til å oppnå en relativt god levestandard. Siden mye av pengene arbeiderne tjente også ble brukt i byen, var det en viss økonomisk flyt i lokalsamfunnet hvor alle kunne tjene penger. Alle Anglos produkter ble produsert lokalt, fra kjøtt til etiketter og emballasje. Måten kjøttindustrien organiserte produksjonen på innebar stor absorpsjon av arbeidskraft i flere tiår, og da Anglo ble lagt ned i 1979 ble området rammet av økonomisk stagnasjon (Boretto 2000, Haber 2003, Pintos 2005). Anglo etterlot seg dype spor i lokalsamfunnet, og dens nedleggelse, kombinert med mangelen på økonomiske alternativer, forårsaket stor omveltning og engstelse. Under mitt feltarbeid var Anglo et tilbakevendende tema i alle slags samtaler. Folk fortalte meg at noe spesielt hadde skjedd i Fray Bentos, «det var ikke slik at et lokalsamfunn ga liv til en fabrikk, men at et lokalsamfunn ble til med en fabrikk.» Anglo dukket opp i samtaler rundt Botnia: om lokalsamfunnets identitet, om dagens husholdningsøkonomi og når folk prøvde å forklare livsstilen til innbyggerne i Fray Bentos. Anglo brødfødde ikke bare den voksende befolkningen den gang, men også i dag klarer mange familier å få endene til å møtes takket være pensjonen fra Anglo som mange eldre fortsatt mottar (Salinas 2011).

For å forstå plassen Anglo har i lokalsamfunnet er det også viktig å se nærmere på andre historiske hendelser. Etter at Anglo ble lagt ned var det flere forsøk på å selge kjøttanlegget til private selskaper. I 1982 dukket det opp et firma i Fray Bentos med navn SAUDICO S.A. Det sies at selskapet var eid av uruguayanske og arabiske investorer, men jeg fant ingen skriftlige kilder som kunne bekrefte dette. I lokalsamfunnet er SAUDICO synonymt med svindel, og SAUDICO-prosjektet ble aldri gjennomført. Det ble omtalt som en uredelig virksomhet som kostet den uruguayanske statlige banken 50 millioner dollar. SAUDICO representerer en utømmelig kilde av historier om håp, bedrag, avmakt og trøstesløshet. Informasjonen om SAUDICO er knapp, og med unntak av to bøker (Giovio 2005, Pintos 2005), finnes det ikke mange skriftlige kilder som beskriver SAUDICO grundig. Jeg fikk først og fremst informasjon om firmaet gjennom folks fortellinger når de forsøkte å forklare meg lokalsamfunnets historie, og når de fikk høre om tremasseindustriprosjektet og alle arbeidsplassene dette skulle føre med seg. Det var spesielt to hendelser folk kom tilbake til gjentatte ganger. Først ankomsten til Arab Sheik Abubaker Bakhashab, og dernest dagen folk så 60 000 lam seile av avsted fra havnen i Fray Bentos til Saudi-Arabia for å, som de sa, slaktes i feiringen av Ramadan. Hvis lammene i det hele tatt skulle til Saudi-Arabia, er det mer sannsynlig at de skulle slaktes i «offerfesten» (Kurban Bayram) som feires to måneder og ti dager etter Ramadan. En tidligere Anglo-arbeider beskriver dagen den tilsynelatende eieren av SAUDICO ankom Fray Bentos, slik:

En uforglemmelig dag for innbyggerne i byen Fray Bentos var da eierne av firmaet som var interessert i å kjøpe kjøttanlegget ankom midt på dagen til et nydelig vær, i en svart limousin, akkurat som i filmene. Ut kom en arabisk sjeik ledsaget av sin kone. Begge kledd i sitt lands tradisjonelle antrekk. De hadde skiftet fra sine vestlige klær i [nabo]byen Mercedes. De var iført glitrende ringer, en på hver finger og de bukket til lokalbefolkningen som hadde samlet seg for å motta dem i Plaza Constitución (hoved-plaza) (Giovio 2005:85).

En nettartikkel fra 2006 beskriver også denne hendelsen slik:

Gregorio Alvarez, daværende de facto president, presenterte de flamboyante kjøperne av den tidligere kjøttfabrikken – SAUDICOs arabere – fra rådhusets balkong i Fray Bentos. Det var virkelig en drøm, araberne fløy avgårde på sine «magiske tepper» og fraybentinerne ble forrådt.10

En eldre informant fortalte følgende:

Anglo var en bonanza tid. Antallet arbeidere i fabrikken nådde 4000 og pengene vi tjente brukte vi i byen. Så feiret vi SAUDICOs etablering. De kom til Fray Bentos utkledd som arabiske sjeiker, ingen visste egentlig om de var arabere eller ikke. Noen sier at det var argentinere som kledde seg ut før de kom til Fray Bentos. Alt dette i en mystisk aura. Det var en drøm og vi drømte. Alle var med på å laste lammene inn i skipet. Vi så båten dra av gårde og månedene begynte å gå uten at vi fikk lønningene våre. De betalte oss aldri!

En annen eldre informant berettet:

I '83 jobbet jeg for SAUDICO. De var noen helt utrolige svindlere! De jobbet med lam. De ga alle sjekker uten dekning. De første månedene betalte de oss, etterpå sluttet de å gjøre det og formannen ga oss falske forventninger. Vi trodde på ham og håpet på å få betalt. Sauebøndene fikk mange verdiløse sjekker for lammene de leverte. Til slutt var det ikke et eneste lam igjen, og det eneste de hadde var en lapp med et pengebeløp på.

Det finnes ingen autoritativ versjon av denne hendelsen eller andre hendelser med SAUDICO, men derimot mange spekulasjoner om hva som skjedde. Firmaets virksomhet var uredelig, noe som gjør at all informasjon om selskapets virksomhet er preget av usikkerhet. Det de fleste var enige i var at 60 000 lam ble sendt fra Fray Bentos, ifølge noen til Saudi Arabia, ifølge andre til andre steder. I retur mottok sauebøndene sjekker uten dekning. I tillegg fikk mellom 100 og 120 ansatte aldri utbetalt lønn for sitt arbeid i kjøttanlegget i løpet av den korte perioden med SAUDICO.

SAUDICO representerte en mulighet for endring for lokalbefolkningen. Den økonomiske situasjonen etter Anglos nedleggelse var veldig vanskelig. Et par måneder etter at SAUDICO kjøpte kjøttanlegget åpnet de ifølge Pintos (2005) et register, og alle som var interessert i å jobbe i fabrikken kunne melde seg. Mer enn 2 500 mennesker møtte opp den dagen. Idéen om at en millionær-sjeik skulle gi dem arbeid var positiv og mektig for mange.

Gjennom hele 1980- og 1990-tallet dukket det opp flere forsøk på å få nye industrier i gang i Fray Bentos. Flere av prosjektene viste seg som nye bedragerihistorier. Kjøttselskapet INCUR, som etablerte seg i 1988, kostet Banco República 13 millioner dollar. Det ble en mangeårig kamp for arbeiderne for å få utbetalt lønningene. I 1996 forsøkte et spansk-sveitsisk papirselskap, Transpapel, å etablere seg i en frihandelssone i Fray Bentos. Fabrikken ble promotert som en millionvirksomhet som skulle skape 3 000 arbeidsplasser. Transpapel ble, på lik linje med Botnia, omtalt som den største investeringen i Uruguays historie, men prosjektet ble aldri gjennomført.11 I 1998 ble det snakket om et kinesisk selskap, Dalitur, som skulle produsere kunstige blomster. I en lokalavis sto det noen måneder senere: «Kunstige blomster har ikke blitt sett, og heller ikke de 1 500 arbeidsplassene.»12 Ett år senere, i samme lokalavis, kunne vi lese følgende: «Den kunstige blomsterfabrikken er, så langt, en beklagelig røverhistorie … Løftene har stadig gjentatt seg, og man fortsetter å livnære forventninger som kulminerer i nye og veldig uheldige frustrasjoner.»13 Artikkelen påpeker at ved hvert av disse prosjektene som lovet endringer, ble folkets skjøre håp gjenopplivet midt i en situasjon med et akutt behov for økonomiske alternativer. Løftene ble aldri oppfylt, men for en kort periode ga de nevnte prosjektene innbyggerne i Fray Bentos muligheten til å drømme om en fremtid i en usikker tid. Imidlertid ble håpet forvandlet til desillusjon om og om igjen.

Botnia er lik Anglo

Kjøttindustrien spilte en stor rolle i dannelsen av en kollektiv identitet og var med på å forme lokalsamfunnets erfaringer under mitt feltarbeid.

Erfaringer i fortiden ga lokalsamfunnet fortolkningsmodeller for å evaluere Botnia. Den vanlige måten folk, særlig den eldre generasjonen, forklarte sin støtte til Botnia på, var ved å si «Botnia er lik Anglo.»14 Da jeg ba dem om å utdype uttalelsen refererte de til den økonomiske boomen under byggingen av Botnia, en periode de påpekte ble opplevd som med en tilsvarende velstand som under tiden med Anglo. Denne assosiasjonen om likheten mellom de to selskapene opprettholdt et håp blant informantene, til og med etter at byggingen av fabrikken var over og en stor andel av befolkningen igjen var blitt arbeidsledige.

Jeg tror at måten informantene begrepsfestet Botnia på ikke bare hadde med den enestående posisjonen som Anglo fortsatt har i lokalsamfunnet å gjøre, men også med tiden etter bedriftens nedleggelse. Slik jeg opplevde fortellingene informantene delte med meg, ble nostalgien om tiden med Anglo forsterket av den økonomiske stagnasjonen etter dens nedleggelse og gjennom alle de nevnte prosjektene som ikke ble materialisert. Da prosjektene ikke ble gjennomført, og i tillegg svindlet lokalsamfunnet, ble skuffelsen stor. Dette forsterket nostalgien og tilbøyeligheten folk hadde til å romantisere det som ikke lenger eksisterte. Informantene delte mange historier om Anglo med meg og svært sjelden nevnte de negative episoder.

I årene før Botnia gjorde sin entré var landbruket og skogsektoren (monokultivering av soya og trær) de viktigste næringene i området, men turismen begynte også å blomstre. På tross av dette var det fortsatt høy arbeidsledighet i lokalsamfunnet. Dette endret seg da Botnia-prosjektet ble gjennomført. Den toårige økonomiske boomen som fulgte byggeperioden ble knyttet til gullalderen som de eldre i lokalsamfunnet hadde fortalt og gjenfortalt om tiden med Anglo – en tid med velstand basert på arbeidsplasser (de fleste langvarige), gode inntekter og økonomisk fremgang.

Som allerede nevnt jobbet 4 000 fraybentinos, i en by med en befolkning på mellom 14 000 og 15 000, i Anglos kjøttanlegg i storhetstiden. Denne bonanzaen ble gjenopplevd under byggeperioden til Botnia, men etter at denne perioden var over endret arbeidssituasjonen i Fray Bentos seg dramatisk. Ifølge selskapets daglige leder, Matías Martínez, jobbet kun 184 fraybentinos – av en befolkning på 24 406 – i Botnia i 2009. Likevel, på tross av at mange ikke kunne beholde sine sårt tiltrengte arbeidsplasser, forble tremassefabrikken viktig i lokalsamfunnet. Mange folk så likheter mellom Botnia og Anglo, og Botnias markedsføring som understreket størrelsen på deres eget prosjekt, var med på å forsterke disse assosiasjonene. Jeg ble stadig gjort oppmerksom på det faktum at Fray Bentos huset den største kjøttindustrien for eksport i landet og at de nå også hadde den største tremassefabrikken i landet. Informantene påpekte at Botnias anlegg var like stort som to tredjedeler av byens areal og om kvelden, når lysene i anlegget skinte i horisonten, så fabrikken ut som en stor by på avstand. Dette fascinerte mange. Andre fokuserte på symbolverdien av Botnias etablering. En informant uttalte følgende: «Botnia erstattet Anglos pipe, og for oss symboliserer pipen fremskritt.» Eksplisitt ble den 45-meter høye pipen til Anglo «erstattet» av Botnias 120 meter høye pipe. En informant kjørte meg en gang noen kilometer utenfor byen til et sted der man kunne se Anglos og Botnias piper fra avstand samtidig. Han likte det han så. I lokalsamfunnet er den industrielle utviklingen av området nært knyttet til lokalsamfunnets identitet. I en analyse av gruveindustrien i Papua Ny Guinea, påpeker Halvaksz (2008) at lokalsamfunnets ønsker som utvikles under etableringen av og driften til en industri ikke nødvendigvis endrer seg når industrien legges ned: «Closure does not end such desires, but the expression of desires differs for each stakeholder» (Halvaksz 2008:34).

Med Botnias ankomst ble fortellinger om en strålende fortid i Fray Bentos på tvers av generasjonene veldig viktig i forestillingen om en lys fremtid for informantene. Jeg vil foreslå at deres håp fikk en narrativ struktur. Håpet hadde potensialet til å frembringe koherens i en tidsmessig uoverensstemmelse, ved å organisere tilsynelatende atskilte hendelser i en sammenhengende helhet. På denne måten ble Anglo, tiden etter Anglos nedleggelse og Botnias ankomst, tett sammenvevd.

Anglo representerte en felles historie som pekte på en ønsket utvikling. Selv om fortiden ikke nødvendigvis forutsa en fremtid, stimulerte idéene muligheter som fantes i fortiden i folkets drømmer om fremtiden. På denne måten kunne de fortsatt finne håp i forventinger til det de ennå ikke hadde sett. Som tidligere nevnt har gjentagelser noen ganger en konstituerende rolle i folks opplevelse av nåtiden. Fortiden, og mulighetene som var der, blir brakt til nåtiden gjennom fortellinger som hjelper til å forutsi fremtidige konsekvenser. Retrospeksjon blir koblet til forventning, og forventning er forankret i retrospeksjonen (Ricoeur 1980:180ff.).

Hype som håp

Rajan (2005) hevder at senkapitalistiske økonomiske prosesser sørger for bevarende kapitalflyt gjennom en logikk som ikke springer ut fra vareproduksjonens øyeblikk, men snarere fra et spekulativt marked. Han understreker videre at den temporale ordenen til nyliberal kapitalistisk produksjon snus, det vil si, istedenfor at nåtiden er utgangspunktet for fremtiden, blir fremtiden utgangpunktet for nåtiden. I likhet med Tsing (2000) og Hage (2003) fremhever Rajan at det å generere verdi i nåtiden for å muliggjøre en viss form for fremtid, innebærer at visjonen om fremtiden selges først, selv om det er en visjon som aldri blir realisert (Rajan 2005:24). Visjoner om fremtiden er, med andre ord, en form for kapital i seg selv. Dermed blir hype og spekulasjon det diskursive grunnlaget der virkeligheten utspiller seg (Rajan 2005:24). Tremasseindustrien i Uruguay opererte i en slik kontekst, og i Fray Bentos tok hype og spekulasjon form i en diskurs om Progreso (fremskritt) promotert av både nasjonale og internasjonale aktører gjennom en aggressiv mediekampanje. I en periode med økonomisk stagnasjon i Fray Bentos, skapte Botnia et grunnlag for en visjon om en trygg fremtid. Imidlertid fikk dette kraft på grunn av at informantene tilla dette ny mening. Ut fra min analyse av informantenes beretninger ble deres forventinger om fremtid opprettholdt av retrospeksjon. Det var potensialet som eksisterte i fortiden med Anglo, som skapte en horisont av muligheter for fremtiden, og ikke selve Botnias virksomhet. Hype som fulgte Botnias ankomst og diskursen om fremskritt vekket kollektive minner om den tidligere kjøttindustrien. Da bonanzaen under byggeperioden tok brått slutt, fortsatte derfor det finske selskapet å ha bred konsensus i lokalsamfunnet. I denne sammenhengen kan begrepet håp som analytisk kategori kaste nytt lys over forståelsen av hvordan globale sosioøkonomiske prosesser nedfelles lokalt.

Som tidligere nevnt mener Rajan at nyliberale økonomiske prosesser har snudd den temporale orden vi forbinder med industriell produksjon. Fremtiden blir utgangspunktet for nåtiden, istedenfor det motsatte. Men, som tidligere påpekt, er globale økonomiske prosesser kulturspesifikke med særegne meninger, symboler og praksiser (Tsing 2000). Så selv om håp eller hype – som diskursen Botnia og finanskapitalen produserte – utfoldet seg slik som Rajan hevder, endret dette seg da håpet disse diskursene promoterte ble nedfelt lokalt. Håpet ble da et resultat av en flerfoldig enhet av nåtid, fortid og fremtid. Hype som fulgte Botnias etablering vekket assosiasjoner til tidligere erfaringer i lokalsamfunnet, og blant mange av informantene skapte potensialet i fortiden forventninger om fremtiden. Med andre ord, det handlet mer om hype og assosiasjoner denne vekket enn det dreide seg om håp knyttet til den faktiske økonomiske betydningen til Botnia for folk flest i Fray Bentos.

Progreso promotert av den hegemoniske diskursen ble ikke materialisert. Det forble et uoppfylt løfte som var fordelaktig for Botnia, i den forstand at ved å peke på fremtiden, ble den lokale motstanden dempet slik at ikke bare bedriften kunne etablere seg i lokalsamfunnet, men tremasseindustrien kunne fortsette å spre seg i landet og regionen.

I januar 2011 startet byggingen av tremassefabrikken Montes del Plata i Punta Pereira, også på vestkysten av Uruguay, et datterselskap av Arauco og Stora Enso, henholdsvis et chilensk og svensk-finsk selskap. Montes del Plata ble igjen presentert som den største investeringen i Uruguays historie, beregnet til 1.9 milliarder dollar og omtalt som verdens største og beste i sitt slag.15 I august 2012 annonserte president Mujica byggingen av nok en tremassefabrikk i enten Cerro Largo- eller Durazno-regionen. Det beregnes at Uruguays totale årlige tremasseproduksjon vil være mer enn 3 millioner tonn når disse fabrikkene starter sin produksjon.

Referanser

Bo Nielsen, Kenneth

2010 Nano: Mellom håb og fortvilelse. Jordens Folk: Etnografisk Tidskrift, 45(1):13–21.

Botnia

2007a La Historia que Inspira el Futuro. Espacio Botnia, 8(3):28.

2007b Comercio y calidad de vida. Espacio Botnia. 7(3): 22–23.

Boretto Ovalle, René

2000 Histografía de la Ciudad de Fray Bentos: Los antecedentes. Fundación y desarrollo social, económico y cultural. Período 1857-1890. Montevideo: NON.

Böhn, Steffen og Brei, Vinícius

2008 Marketing the hegemony of development: Of pulp fictions and green deserts. Marketing Theory, 8:339–366.

Carrere, Ricardo og Lawrence Lohmann

1996 Pulping the South: Industrial tree plantations and the world paper economy. London: Zed Books Ltd.

Crapanzano, Vincent

2003 Reflections on hope as a category of social and psychological analysis. Cultural Anthropology, 18(1):3–32.

Espino, Alma

2007 An obstinate perspective: Trade and financial liberalization as the driving force of development. I Latin America, a pending debate: Contributions in economics and politics from a gender perspective, X.M. Barbery (red.), 73–108. Montevideo: REPEM / DAWN / IFC.

Freire, Paulo

2009 Pedagogy of hope: Reliving Pedagogy of the oppressed, London: Continuum.

Graña, François

2007 Botnia, actores sociales y gobernanza. I Del Otro Lado del Río: Ambientalismo y política entre uruguayos y argentinos, V. Palermo og R. Carlos (red.), 93–127. Buenos Aires: Edhasa.

Giovio, J. A.

2005 Frigorífico Anglo: Crónica íntima. Fray Bentos: El Litoral.

Haber, Alicia

2003 Luis A. Solari: Máscaras Todo el Año. Montevideo: Librería Linardi y Risso.

Hage, Ghassam

2003 Against paranoid nationalism: Searching for hope in a shrinking society. Annandale: Pluto Press Australia.

Halvaksz II, Jamon

2008 Whose closure? Appearances, temporality, and mineral extraction in Papua New Guinea. Journal of the Royal Anthropological Institute, 14:21–37.

Harvey, David

2000 Spaces of hope. Edinburgh University Press.

2006 Spaces of global capitalism. London: Verso.

HCG Environment

2004 Estudio de impacto socio-económico del proyecto de celulosa Botnia S.A en Uruguay. URL: http://egresados.fcien.edu.uy/EstudioBOTNIA.pdf

IMRN

2003 Foro Local de Fray Bentos. Río Negro Ahora. Agenda 2010. Oficina de Desarrollo.

INE

2009 08 Anexo Base de Datos. Foro Departamental.

Lanza, J. M., J.R. Rodriguez og A. Bonino

2007 Diagnóstico de situación del departamento de Río Negro: Escenarios, actores e iniciativas de desarrollo local en la zona. Consultaría en Diagnóstico Estratégico de Desarrollo Local. Fundación Botnia.

Mattingly, Cheryl

2010 The paradox of hope: Journeys through a clinical borderland. University of California Press.

Miyazaki, Hirokazu

2003 Economy of dreams: The production of hope in anthropology and finance. CSES Working Paper Series. URL: http://www.economyandsociety.org/publications/working_papers.shtml

NON

2004 Estudio de Impacto Socio-económico del Proyecto de Celulosa Botnia S.A en Uruguay: Resumen Ejecutivo. URL: http://egresados.fcien.edu.uy/EstudioBOTNIA.pdf

Ortner, Sherry

2011 On neoliberalism. Anthropology of This Century, 1. London. http://aotcpress.com/articles/neoliberalism/

Pintos, Aníbal

2005 Río Negro: Historia General Vol. I. Montevideo: Tradinco.

Rajan, Kaushik Sunder

2005 Subjects of speculation: Emergent life sciences and market logics in the United States and India. American Anthropologist, 107(1):19–30.

Renfrew, Daniel

2009 In the margins of contamination: Lead poisoning and the production of neoliberal nature in Uruguay. Journal of Political Ecology, 16:87–103.

Ricoeur, Paul

1980 Narrative time. Critical Inquiry, 7(1):169–190.

1988 Time and narrative, vol.3. Chicago: University of Chicago Press.

Salinas, Cecilia G.

2011 Añorada Esperanza: Respuestas locales a las políticas neoliberales. Uruguay y la industria de la celulosa. Buenos Aires: Editorial Antropofagia.

Tsing, Anna

2000 Inside the economy of appearances. Public Culture, 12(1)115–144.

Weszkalnys, Gisa

2010 Hope and oil: An ethnographic study of oil operations in São Tomé e Príncipe. Manuskript presentert ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Zigon, Jarrett

2009 Hope dies last: Two aspects of hope in contemporary Moscow. Anthropological Theory, 9(3):253–271.

Zournazi, Mary

2002 Hope: New philosophies for change. London: Lawerence & Wishart.

1Tusen takk til Rune Flikke for verdifulle diskusjoner rundt begrepet håp, til Christian Krohn-Hansen for å ha inspirert meg til å fortsette å jobbe med dette begrepet, og til Harald Beyer Broch, Marianne Lien og Knut Nustad for kritisk og konstruktiv lesing av tidligere versjoner av denne artikkelen. Takk også til NATs redaktører og anonyme fagfeller. Deres kommentarer var veldig viktige for ferdigstillingen av artikkelen.
2Engelske og spanske sitater er oversatt av artikkelforfatteren.
3Kort tid etter at Botnia startet produksjonen ble tremassefabrikken kjøpt av UPM-Kymmene OYJ (UPM), også en finsk tremasseprodusent. UPM eier 91 % av tremassefabrikken og 100 % av treplantasjeselskapet Forestal Oriental.
4For konkrete eksempler av maktmisbruk, se Salinas (2011, kapittel 5).
5Botnia ble den største utenlandske investeringen noensinne i Uruguay, men i 2011 ble det annonsert en enda større investering i byggingen av en større tremassefabrikk.
6Ingen statlig institusjon kunne bekrefte (for meg) at Botnia skapte de lovede 8000 arbeidsplassene etter at fabrikken startet produksjonen.
7IFC (2006) «IFC and MIGA Board Approves Orion Pulp Mill in Uruguay: 2500 Jobs to Be Created, No Environmental Harm», Press Release, 21 Nov, http://www.ifc.org/ifcext/media.nsf/content/
8Fra http://www.oecd.org/dataoecd/17/42/38053102.pdf (lastet ned 12.05.2011)
9I 1840 utviklet tyskeren Liebig en konsentrert biffekstrakt som et billigere alternativ for de som ikke hadde råd til kjøpe ordentlig kjøtt. Siden det europeiske kjøttet var for dyrt, ble ekstraktet solgt på apotek som en helsedrikk. En ingeniør, Giebert, foreslo at Liebig åpnet en fabrikk i Sør-Amerika for på denne måten å halvere kostnadene, og dermed åpnet Extract of Meat Company et kjøttanlegg i Fray Bentos.
10Fra «Papirfabrikker og Forlegenhet» (Papeleras y Papelones) http://www.periodicotribuna.com.ar/1964-papeleras-y-papelones-ii.html (lastet ned 16.05.2011)
11I «Frihandelsone og Transpapel: 535 millioner dollar. Ikke en gang innvirkningen som Anglo hadde kan sammenlignes med det som er i vente». Avis El observador, 25 til 31 oktober 1995, side 6.
12I «Flores artificiales o artificios para un cuento chino». El observador, 11 september 1998, side 3.
13El observador, 28 juli 1999, side 11.
14Graña (2007) hadde en lignende erfaring som jeg. De lokale sa til ham da de refererte til Botnia: «Vi har fått vår nye Anglo».
15«Montes del Plata construirá su planta de celulosa en Uruguay. http://www.180.com.uy/articulo/16436_Montes-del-Plata-construira-su-planta-de-celulosa (lastet ned 20.02.2011).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon