Denne artikkelen utforsker aktør-nettverk-teori som en forskningspraksis med særlig oppmerksomhet om materiell heterogenitet, relasjoner og prosesser. Med utgangspunkt i etnografisk materiale fra lakseoppdrett, rettes fokus mot hendelsers relasjonelle karakter. Law viser hvordan slike relasjoner knytter an til ulike kontekster som inkluderer blant annet miljøforskning, statlige reguleringer, markeder og markedsforhold, og dyrevelferd. Slike relasjoner kan imidlertid spores i det uendelige, og artikkelen drøfter ulike måter å kutte nettverk i ANT-inspirerte analyser. Til slutt drøftes hvordan strategier for å kutte nettverk kan ivareta oppmerksomheten om det spesifikke som særpreger oppdrettslaks og dyr. Disse strategiene fokuserer på det som gjennom praksiser blir gjort fremmed eller annerledes, og det som viker unna, eller er vanskelig å gripe.

Det har blitt en rutinesak i deler av antropologien å avskrive dikotomien mellom natur og kultur, og mange leder nå faget i nye retninger. I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i at dikotomien er basert på to grunnantagelser, humanisme og representasjonalisme, og utforsker hva det må innebære å studere naturpraksiser uten disse antagelsene. Å si at vi er i en periode «etter natur» innebærer at verken natur eller kultur lenger er selvsagte ontologiske kategorier og ikke kategorisk adskilt. Videre presenterer jeg trender mot å se for seg analyse som en sidelengs prosess, hvor det ikke tas for gitt at det finnes to nivåer av virkelighet. Jeg argumenterer så for en tilnærming til naturpraksiser basert på konsepter som «hybriditet» og «naturkultur». Empiri fra feltarbeid hos en organisasjon som driver med kontroll av den introduserte cane toad i Nordvest-Australia vil brukes til å vise noen retninger for analyse og noen analytiske grep innenfor et ikke-dualistisk rammeverk. Slike rammeverk inviterer til å se på mennesker som mer enn mennesker, med fokus på relasjoner til ting og til andre arter, og på representasjoner i lys av hvordan de er konstituert og hva de gjør. En beskrivelse av en «toadbust» vil vise mennesker og padders sammenvevde tilblivelse, og en beskrivelse av en «toad talk» vil eksemplifisere representasjoner som praksis og som relasjonelle ansamlinger.

Artikkelen baserer seg på en av retningene som har oppstått i forlengelsen av ANT, den såkalte performative tilnærmingen. Denne tilnærmingen benyttes til å studere de endrede relasjonene mellom mennesker, dyr, planter og omgivelser i Sør-Afrikas første verdensarvområde, Isimangaliso Wetland Park. Artikkelen forsøker å vise at disse relasjonene utgjør mer enn grunnlaget for ulike sosiale konstruksjoner. Relasjonene behandles som konstituerende for sett av ulike og konkurrerende virkeligheter. Den første delen av artikkelen benytter en historisk fremstilling til å beskrive de endrede relasjonene fra tidlige koloniale jaktpraksiser til dagens naturvern, mens artikkelens andre del viser utøvelsen av ulike virkeligheter i parken i dag. Gjennom å benytte begge disse tilnærmingene forsøker artikkelen å vise hvordan noen aktører synes å være i stand til å etablere sine virkeligheter, mens andre virkeligheter blir fortrengt.

I denne artikkelen bruker jeg øyeblikk av menneske-laks-relasjoner i nordområdene til å destabilisere agrariske perspektiver på domestisering av dyr. Med utgangspunkt i arktiske laksefiskere diskuterer jeg kjernebegreper knyttet til ulike definisjoner av domestisering, som seleksjon, fangst og gjensidig tilblivelse. Menneskets relasjoner til laks går noen steder så langt tilbake som menneskets relasjoner til hunder. Menneskets relasjoner til hunder er imidlertid svært forskjellige fra våre relasjoner til laks. Vann inviterer andre typer inter-artsrelasjoner og skaper andre former for mening. Laks tilbyr videre nye perspektiver på domestisering, ikke bare på grunn av laksens, den undersjøiskes, posisjon som den Andre, men også på grunn av de teknologiske og forskningsmessige utviklingene som laksen har blitt del av i de senere årene. Min utforsking av domestisering tar utgangspunkt i fem øyeblikk som strekker seg fra det tidlige samiske veidesamfunnet til nåtidens lakseoppdrett og den vitenskapelige appropriering av villaksen. Jeg undersøker hvordan både et arktisk perspektivistisk (fenomenologisk) og et materiell-semiotisk utgangspunkt kan berike forståelsen av disse domestiseringsøyeblikkene.

Arkitekter jobber med materialitet og temporalitet i sin daglige jakt på sterke konsepter for bygg og landskap. I denne artikkelen ser vi på en kreativ prosess der det oppsto store uenigheter om når og hvordan en 3D-modell skulle introduseres i teamet. For arkitektene er objektets evne til å «låse» ideer potensielt farlig for den kreative prosessen. Vi argumenterer for at dette synet på tings agens er knyttet til en «black boxing» av 3D-teknologi, og at en tilnærming inspirert av aktør-nettverk-teori, der objekter blir sett på som flytende og flerfoldige, vil kunne konfrontere både arkitekters og antropologers syn på materialitet i arbeidsprosesser, som noe man tar for gitt.

Bildetolktjenesten – en tjeneste som formidler samtaler mellom tegnspråklige og talespråklige ved hjelp av bildetelefoner og tolker – tilbys i stadig flere land. I selve øyeblikket tjenesten utføres eller leveres er den påfallende lik uavhengig av politisk og sosial kontekst. En sammenliknende studie viser dog at den er organisert og finansiert ulikt, og tjener vidt forskjellige politiske formål i ulike land. Artikkelen viser hvordan ANT har vært et nyttig redskap for å sammenlikne tjenestene, uten å samtidig miste grepet om hver enkelt tjenestes egenart. Mens tjenesten er definert som en telekommunikasjonstjeneste og betraktes som en borgerrettighet i USA, er den en tjeneste for å øke tilgjengeligheten til samfunnet gjennom telekommunikasjonsteknologi i Sverige, mens den i Norge er definert som en utvidelse av den statlige tegnspråktolketjenesten. Ved å trekke inn ANT-inspirerte begreper som distribuert handlingskraft, sosiotekniske systemer og skript, ble det laget et grunnlag for å sammenlikne tjenestene på tvers av ulike systemer. I artikkelen vises det også hvordan ANT var nyttig for å skape et fremmedgjørende blikk på teknologier som til dels var og er velkjent for antropologen, og disse teknologienes plass i nettverk av menneskelige og ikke-menneskelige aktører. Avslutningsvis argumenteres det for at det er behov for flere antropologiske studier av moderne (velferds-)stater med et eksplisitt komparativt formål, og at slike studier er et viktig supplement til sammenliknende studier gjennomført av andre fagdisipliner.

Hva er det som gjør ANT så attraktivt for enkelte antropologer, og så provoserende for andre? Og hva forteller slike ulike møter om fagets ontologiske premisser? Denne artikkelen handler om grenseflatene mellom antropologi og ANT, med særlig fokus på hjemmeantropologi. Sosialantropologien har vokst fram som studiet av «de andre» og studiet av kultur. Men kanskje har vi vært for snare til å gjøre avgrensinger som virker naturlige innenfor vår vestlige verdensanskuelse relevante, også for vår etnografiske og analytiske praksis? Inspirert av aktør-nettverk-teori og materiell semiotikk argumenterer jeg for at vi gjennom en sterkere betoning av performativitet og ontologisk multiplisitet kan bidra til å gjøre antropologien like skarpskodd i studiet av «oss selv» som i studiet av «de andre».