Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 166)
av Ingjerd Hoëm og Christian Krohn-Hansen
Vitenskapelig publikasjon
(side 167-179)
av Signe Howell
Basing my deliberations upon some comments from the recent evaluation report on Norwegian Social Anthropology, I discuss what is meant by theory in the discipline. Glancing back to the early ...
SammendragEngelsk sammendrag

Med utgangspunkt i noen kommentarer fra evalueringsrapporten om norsk sosialantropologi, vurderer jeg hva som menes med teori i antropologi og kaster noen tilbakeblikk på det jeg anser som positive og mindre positive utviklinger i faget. Jeg argumenter at vi må bevisstgjøre våre kjernespørsmål og forsikre at vår kjernemetode, deltagende observasjon – primært i fjerne strøk –, videreføres slik at vår faglige egenart opprettholdes og styrkes.

The unbearable lightness of Anthropology

Basing my deliberations upon some comments from the recent evaluation report on Norwegian Social Anthropology, I discuss what is meant by theory in the discipline. Glancing back to the early days of anthropology, I consider what I regard as positive and less positive developments in the discipline. I argue that we must bring to the forefront what we believe to be are our key research questions and ensure that our key method, participant-observation in remote parts of the world, continue, so that the special quality of ethnography and anthropology is carried forward into the future.

Vitenskapelig publikasjon
(side 181-193)
av Keith Hart
In the artcle’s first part, the global economic crisis that began with the banking collapse of 2008 is attributed to the end of the system of money that dominated the ...
Engelsk sammendrag

In the artcle’s first part, the global economic crisis that began with the banking collapse of 2008 is attributed to the end of the system of money that dominated the twentieth century, «national capitalism». This entails the break-up of «all-purpose money» or national monopoly currency and its replacement by a distributed global network of financial agencies issuing specialized monetary instruments in multiple forms. The political challenge is to devise forms of government adequate to controlling money in this new form. But the old ideas persist to the detriment of finding effective solutions. The article’s second part takes off from the recent publication of The Human Economy: A Citizen’s Guide, an international collaboration that grew out of the «alter-globalization» movement. A human economy gives priority to what people really do and has the interests of humanity as a whole in mind. A programme for building a human economy in the current historical context is outlined; and the prospects for economic anthropology after the financial crisis considered briefly in conclusion.

Vitenskapelig publikasjon
(side 194-206)
av Kirsti Pedersen Gurholt og Trygve Beyer Broch
A juridical law (markaloven) preserving the surrounding forests of Norway’s capital city was initiated September 2009, with the intention to encourage and accommodate outdoor recreation, aesthetical experiences of nature and ...
SammendragEngelsk sammendrag

Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) trådte i kraft 1. september 2009. Med dette har Norge fått sin første lov som verner et naturområde begrunnet i menneskers behov for rekreativ livsutfoldelse. Lovforslaget, odelstingsproposisjonen, som miljøvernminister Erik Solheim legger frem som «en gave til Oslofolk» i desember 2008, utløser en storm i hovedstadsavisenes spalter. Gjennom en kombinert narrativ og diskursanalytisk studie utforskes leserinnlegg, debattartikler og nyhetsoppslag i perioden 2007–2009. Oppmerksomheten rettes mot mediedebattens synliggjøring av Markas kulturelle betydninger. Analysen er inspirert av Bourdieus innsikter om definisjonsmakt, Mauss’ analyse av gaver og Batesons begrep skismogenese. Her drøftes hvordan og hvorfor debatten om markaloven resulterer i en selvforsterkende, emosjonelt ladet og polariserende strid mellom friluftsliv og idrettsinteresser.

«A gift to the people». Legal rights, outdoor life and the media

A juridical law (markaloven) preserving the surrounding forests of Norway’s capital city was initiated September 2009, with the intention to encourage and accommodate outdoor recreation, aesthetical experiences of nature and sports. When the law was presented for public hearing the environmental minister named it a gift to Oslo’s citizens. An oppositional, emotional, symbolic and polarizing media debate arose, which is analyzed by combining narrative and discursive approaches. Inspired by Bourdieu’s definition of the concept symbolic power, Mauss’ analysis on gifts, and Bateson’s concept of schismogenetic expression, the article illuminates how and why the (re)reproduction and transformation of comprehensions of recreational urban forests practices, ends with a conceptualized binary of sports and outdoor life.

Vitenskapelig publikasjon
(side 208-221)
av Kjersti Larsen
Ramadan is in Zanzibar a conspicuous occasion. It is a ceremonial event and it is observable. Ramadan marks society, I hold, but also, to some extent, it makes society. Hence ...
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen utforsker ramadanen slik den utfolder seg på Zanzibar, som en bemerkelsesverdig hendelse. Det er en seremoniell hendelse og den er synlig. Ramadanen analyseres med andre ord som en seremoni. Forstått som en seremoni, reflekterer ikke ramadanen samfunnet, den er en del av det som gjør samfunnet. På denne måten dreier det seg derfor også nettopp om seremonielle former for dagligliv. Ramadanen er en ekstraordinær periode i løpet av året, dens koreografi er forutsigbar og skiller seg fra det som ellers er den dominerende koreografi. På denne måten illustrerer ramadanen den seremonielle karakter ved den menneskelige tilværelse, eller samfunnets kollektive koreografi – det gjenkjennelige hele som utgjør sosialt liv eller samfunnet (Ardener 1989). Denne koreografien blir gjenstand for refleksjon og blir samtidig merkbar nettopp ved at den endres, for eksempel, en dag i uken eller som i dette tilfellet, en måned i året. En slik tilnærming muliggjør hva Wendy James (2003) benevner som «the imaginary of choreography» eller også koreografiens fantasi – eller kanskje fantasme. Ramadan forstår jeg i denne sammenheng altså som et sosialt fenomen – ikke først og fremst som et religiøst fenomen. Artikkelen diskuterer to hovedpoenger: For det første, hvordan gjentagende sosiale begivenheter som følger av en overordnet sosial koreografi tydeliggjør sosialt liv for deltagerne. For det andre, hvordan seremonielle hendelser synliggjør eller materialiserer forskjeller mellom etablerte verdier og endrede sosiale og kulturelle forhold i kjølvannet av pågående politiske og økonomiske endringer.

Observing Ramadan: The materiality of fast in Zanzibar

Ramadan is in Zanzibar a conspicuous occasion. It is a ceremonial event and it is observable. Ramadan marks society, I hold, but also, to some extent, it makes society. Hence, I refer to Ramadan as a ceremonial event and approach it as a social phenomenon. As a ceremony, Ramadan does not reflect or represent society, it is intrinsic to society. It concerns the ceremonial forms of everyday life. Still, Ramadan is an extraordinary period in the yearly calendar, but appears in its particular form every year. In this sense, it illustrates well the ceremonial character of human life. We might say that the recognizable whole of social life or, society, has an overall choreography, which changes, for instance, one day of the week or, as in this case, one month a year (Ardener 1989). Such an approach allows for what Wendy James (2003) calls «the imaginary of choreography» and thus alludes to how to grasp social form or society in movement, that is, its deeply ceremonial character. The paper opens up two main points: It discusses how reappearing social events that depart from the overall social choreography in expected ways and rhythms may evoke reflections upon society by its participants. Furthermore, it explores how ceremonial events disclose discrepancies between shared ideals and actual practices which may again indicate how society, at large, may not be attuned to changing social and cultural circumstances and thus ongoing reorganizations of practices and institutions. Ramadan provides a possibility of observing society both for Zanzibaris, outsiders and, for the one in-between, the anthropologist.

Vitenskapelig publikasjon
(side 223-233)
av Jon Henrik Ziegler Remme
How are we to understand the notion of causality that is operative in the use of the herbal insecticide called holo’ in Ifugao, the Philippines? This article demonstrates how holo ...
SammendragEngelsk sammendrag

Hvordan skal vi forstå det kausalitetsbegrep som bruken av insektmiddelet holo’ i Ifugao, Filippinene er basert på? I den empiriske delen av denne artikkelen vises det hvordan holo’ alene er utilstrekkelig for å produsere dens ønskede virkning, å drive bort insekter fra risfeltene, og hvordan det bare har virkning i kombinasjon med en hel rekke andre betingelser: tabuer, prøvelser, hemmelighold, varslende dyr og ritualer. Artikkelen bruker dette eksemplet som utgangspunkt for en teoretisk diskusjon om hvordan vi kan forstå den type kausale forbindelse som denne praksisen bygger på. For det første, årsak må i denne forbindelse forstås som et kompleks av mange faktorer som virker sammen for å produsere en spesiell virkning. Ved å kontrastere denne kausalitetsmodaliteten med Needhams (1976) skille mellom direkte og indirekte kausalitet, viser artikkelen hvordan disse to monogene kausalitetsmodalitetene ikke dekker holo’ sin kausale kompleksitet godt nok. Denne kausaliteten bør heller forstås som polygen. For det andre trekker artikkelen på den filosofiske teori om disposisjonell kausalitet (Anjum og Mumford 2010), og benytter dette perspektivet for å vise hvordan holo’ kan forstås som å inneha en disposisjon til å drive bort insekter som bare blir manifestert under visse forutsetninger. For det tredje argumenterer artikkelen for at denne kausalitetsmodaliteten også finnes i mange andre empiriske kontekster og at begrepet polygen og disposisjonell kausalitet derfor er et potensielt nyttig komparativt verktøy.

How an insecticide works: polygenic and dispositional causality

How are we to understand the notion of causality that is operative in the use of the herbal insecticide called holo’ in Ifugao, the Philippines? This article demonstrates how holo’ alone is insufficient to produce the effect of driving away insects from the rice fields and how it only has effect in combination with a whole series of preconditions. It is argued that this kind of causality could be conceptualized as polygenic and dispositional, which means that holo’ has a disposition to drive away insects and that this disposition becomes manifest only through the correct combination of these polygenic preconditions. The article also demonstrates how polygenic and dispositional causality can be identified comparatively in a number of cultural contexts.

Vitenskapelig publikasjon
(side 235-244)
av Knut G. Nustad
In the context of South Africa's land reform programme, the concepts of «property» and «rights» carry a heavy ideological baggage. This is evident in the country's land reform ...
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen søker å vise hvordan ideer om både eiendom og rettigheter er formet gjennom en lang historisk prosess i Sør-Afrika. Dagens forståelse av rettigheter er et resultat av en liberal juridisk kultur som også gjorde seg gjeldende under apartheid, samtidig som rettigheter og statsborgerskap ble frarøvet majoritetsbefolkningen gjennom et system basert på indirekte styre. Tilbakeføring av land under Sør-Afrikas landreformsprosess er både et symbol på oppløsningen av apartheid og en anerkjennelse av at alle sørafrikanere nå er likeverdige borgere. Men i tillegg til å være et nasjonalt svar på en lang historie av overgrep, er tilbakeføringen av land også ment å bidra til å gi et levebrød for landets fattige. Disse motstridende målene har skapt store problemer. Ett resultat har vært en transformasjon av hvordan politikken forstår «lokalsamfunn», fra en kompleks enhet med en lang historie, til en homogen politisk enhet. En tilsvarende forenkling har funnet sted med forståelsen av eiendom. Fra å ha blitt behandlet som et knippe rettigheter blir eiendom nå i økende grad forstått som et konkret stykke land. Denne spenningen kommer til uttrykk i dagens politikk. Dette kommer tydelig frem i caset denne artikkelen bygger på, kravet om å få Dukudukuskogen, som grenser til Sør-Afrikas første UNESCO World Heritage site, tilbakeført. Som det fremgår av artikkelen, blir disse problemene ytterligere forsterket av at området som kreves tilbakeført, er et verneområde.

Land, property and community in Dukuduku, South Africa

In the context of South Africa's land reform programme, the concepts of «property» and «rights» carry a heavy ideological baggage. This is evident in the country's land reform policies, which have sought to reach a compromise between differing and often contradictory histories involving both rights and property. A shift in government policy, from treating land reform as a question of rights to a question of the transfer of land, has been accompanied by a reification of the idea of community. The result is a policy that is seriously out of touch with the complex legacy of dispossession that the land reform programme was meant to address. As shown by the case presented in this article, these problems become exacerbated when the land in question is part of a conservation area.

Vitenskapelig publikasjon
(side 245-256)
av Marianne Rugkåsa
In this article I introduce the analytical concept of welfare ambitiousness and apply it in a discussion of how processes of normalisation and civilisation occur in different States. Welfare ambitiousness ...
SammendragEngelsk sammendrag

I artikkelen introduserer jeg velferdsambisiøsitet som et analytisk begrep, som jeg anvender i en diskusjon av hvordan normaliserings- og siviliseringsprosesser utøves i ulike stater. Velferdsambisiøsitet refererer til hvor omfattende statlige myndigheters ansvar for borgeres velferd er, og til utbredelsen av statens velferdssystem. Jeg diskuterer hvordan staters velferdsambisiøsitet får betydning for hvor langt statlige prosesser griper inn i borgernes liv, noe som igjen kan bidra til å forme deres subjektivitet. Ved å sammenlikne statlig initierte tiltak fra Norge, USA og Peru argumenterer jeg for det at jo høyere velferdsambisiøsitet en stat har, desto sterkere griper statlige myndigheter inn og regulerer og kontrollerer enkeltmenneskers liv og hverdag. Avhengig av grad av velferdsambisiøsitet, rettes statlig maktutøvelse mot forskjellige aspekter ved menneskers situasjon. Dette kan ses som et ledd i normaliserings- og siviliseringsprosesser, og jeg argumenterer for at jo mer universelt og tjenesteintensivt et velferdssystem er, desto sterkere bidrar statlig politikk og tiltak til å forme enkeltmenneskers subjektivitet.

Welfare ambitiousness and subjectivity formation – civilising implications of state welfare policies on citizens and their subjectivity

In this article I introduce the analytical concept of welfare ambitiousness and apply it in a discussion of how processes of normalisation and civilisation occur in different States. Welfare ambitiousness refers to the scope of the responsibilities that statutory authorities hold for the welfare of its citizens and to the extensiveness of a state’s welfare system. I discuss how a state’s welfare ambitiousness is decisive for how far statutory processes may intervene in the lives of citizens, which, in turn, can contribute to the formation of their subjectivity. Through a comparison of statutory interventions in Norway, the US and Peru, I argue that the higher a state’s welfare ambitiousness, the further statutory interventions may interfere in and control the everyday lives of individuals. Depending on the degree of welfare ambitiousness, statutory exercises of power are directed towards different aspects of people’s situations. This can be perceived as forming part of processes of normalisation and civilisation, and I argue that the more universal and service intensive a welfare system is, the stronger is the contribution of statutory policy and interventions on the formation of individual subjectivity.

Vitenskapelig publikasjon
(side 257-266)
av Thomas Hylland Eriksen
Anthropologists appear frequently in the Norwegian media, but the context of their engagement has changed significantly in the last few decades, as «the other» is no longer epistemologically remote, and ...
SammendragEngelsk sammendrag

Antropologer deltar ofte i mediene i Norge, men konteksten for deltagelsen har endret seg på vesentlige måter de siste tiårene. «Den andre» er ikke lenger epistemologisk langt borte, og antropologer blir dessuten ofte trukket inn i en kraftig politisert medievirkelighet, ikke minst med tanke på «det nye Norge», kulturelt mangfold og innvandring. Forfatteren peker på tre aktuelle problemområder som er relevante for en kritisk selvrefleksjon rundt antropologers formidling og engasjement gjennom mediene. For det første er misforståelser utbredte, av flere årsaker; for det andre er det ofte genuin uenighet mellom antropologer og store deler av allmennheten; og for det tredje blir antropologien ofte beskyldt for å være irrelevant, ikke minst med tanke på dagens tidsånd, hvor evolusjonære perspektiver og kvantitative metoder ofte anses som overlegne. Forfatteren argumenterer for å beholde de klassiske dydene som springer ut av etnografisk basert sammenligning, og for å anvende denne unike kunnskapen til å ta opp de store spørsmålene i menneskets eksistens.

From misunderstanding to irrelevance? Some reflections about anthropology and the media

Anthropologists appear frequently in the Norwegian media, but the context of their engagement has changed significantly in the last few decades, as «the other» is no longer epistemologically remote, and moreover, anthropologists now find themselves entangled in a highly politicised media world, not least when it comes to issues concerning «the new Norway», cultural diversity and immigration. The author identifies three current problem areas relevant for a critical reflection on public interventions made by anthropologists. First, misunderstandings are widespread, for several reasons; secondly, there is often genuine disagreement between anthropologists and their media audience; and thirdly, anthropology is often accused of being irrelevant, not least in the current Zeitgeist favouring evolutionary perspectives and quantitative methods. The author argues in favour of retaining the classic virtues of ethnographically based comparison, using this unique knowledge to address the large questions of human existence.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon