Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 197-198)
av Ingjerd Hoëm og Christian Krohn-Hansen
(side 198-210)
av Gísli Pálsson
SammendragEngelsk sammendrag

«Antropologiens disiplin»

Temaet grenser og bruken og utformingen av grenser i antropologien og i det virkelige livet har lenge vært viktig i antropologien. I denne artikkelen drøfter jeg skillelinjer blant antropologer og på hvilke måter vi både skiller «oss» fra «dem» og forholder oss til signifikante og ikke-signifikante andre i det akademiske landskapet. Det er nødvendig at vi bruker vår ekspertise på oss selv, at vi vender blikket vårt innover, mot vårt eget felt med dets inndelinger og praksiser – mot vår egen grenseproduksjon. Her er jeg ikke først og fremst opptatt av de mange skillelinjene i antropologien som har å gjøre med regionale og tematiske spesialiseringer, men, i stedet , av oppsplittingen og oppdelingen av mennesket ved hjelp av biologi/samfunn-distinksjonen. Jeg hevder at, selv om denne distinksjonen brukes til å opprettholde grenser i faget vårt, er den i dag forbundet med liten, eller ingen mening – gitt at det biologiske og det sosiale er så sammenblandet, er så vevet inn i hverandre.

Disciplining anthropology

The theme of boundaries and their uses, significance, and fashioning in anthropology and real life has a long and lively career in anthropology. My take on the theme is the lines of divisions among anthropologists and the ways in which we both separate “us” from “them” and relate to significant and insignificant others in the academic landscape. It seems pertinent that we turn our expertise and our observant gaze inward, to our own academes, our field, its subfields and practices – to boundary work at home. The title of the article is Foucauldian in a dual sense, in its reference to the archaeology of knowledge and its allusion to the policing of boundaries. My main concern is not with the multiple divisions of anthropology in terms of regional or thematic specialization but with the splitting of the study of humans along the biology/society axis. In short, I suggest, while this is the central division of the discipline, separating its main tectonic plates, so to speak, it doesn’t make much sense, given the conflation of the biological and the social.

Vitenskapelig publikasjon
(side 211-222)
av Halvard Vike
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen tar for seg sentrale temaer og linjer i Reidar Grønhaugs antropologiske forfatterskap. Reidar Grønhaug er trolig best kjent for sin analytisk-metodiske interesse. Han var intenst opptatt av hvordan empirisk materiale best kan håndteres for at det skal gis analytisk betydning, og av hvilke grep som må gjøres for å etablere holdbare kontekstualiseringer og generaliseringer. «Feltanalysen” hans fremste varemerke. Måten han formulerte og anvendte denne på viser hvordan han kombinerte sin sterke empiriske orientering med store analytiske ambisjoner. Grønhaugs entusiasme for mikrofenomener var uløselig knyttet til en primær ambisjon om å kartlegge større forbindelser og mønstre. De mest omfattende arbeidene hans viser at denne ambisjonen særlig ble realisert på tre måter: for det første gjennom utvikling av analytiske prosedyrer som gjør det mulig å studere storskalafenomen, og for det andre gjennom forsøket på å skape nye teoretiske synteser. En tredje, nesten like sentral forankring i Grønhaugs forskerliv var den sterke interessen for migrasjon. Også på dette feltet gjorde han originale ting, og i dag er det er rimelig å slå fast at det var her hans innovative arbeid sannsynligvis fikk størst innflytelse. Reidar Grønhaug hadde en langt større intellektuell rekkevidde og åpenhet enn hva de forskningsinteressene han selv rakk å formulere skriftlig kan gi inntrykk av. La oss håpe at hans sosialantropologiske visjoner blir tatt vare på, og at de blir brukt for det de er verdt. Det er ikke lite.

The article discusses key themes and analytical approaches in Reidar Grønhaug’s scholarship. Grønhaug is probably associated with his concept of «social fields», which he developed in a series of scholarly contributions. This reflects the fact that he held a strong interest in analytical-methodological problems, especially those relating to descriptive validity, relationships between micro and macro phenomena, and the question of how to provide processual explanations. Strongly inspired by his teacher Fredrik Barth, Reidar Grønhaug was, in the Norwgian context, a pioneer in combining a processual approach with semiotics, as well as applying such an approach on migration and cultural encounters.

Vitenskapelig publikasjon
(side 223-237)
av Hege Toje og Cecilie Vindal Ødegaard
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen utforsker relasjonen mellom migrasjon og statsprosesser med utgangspunkt i Reidar Grønhaugs arbeid, og fokuserer på produksjonen av sosiale personer og kategorier i tid og rom. Artikkelen diskuterer Grønhaugs arbeid i lys av nyere statsteori innen antropologien, og utforsker forholdet mellom statlige territorialiseringsprosesser og migrasjon med utgangspunkt i forfatternes arbeidsområder i Peru og Russland. En viktig side ved statsformasjonsprosesser og territorialisering er produksjonen av sosiale og romlige kategorier, hvorigjennom identitetsdannelse knyttes til spesifikke sosiale posisjoner, rom og territorier. I Reidar Grønhaugs doktorgradsarbeid betraktes «staten” som et sosialt felt som legger føringer på borgernes handlingsrom, men som også innebærer en kanalisering av sosial og geografisk mobilitet. Historiske prosesser fra Peru og Russland viser hvordan migrasjon i mange tilfeller kan forstås som respons på – og som effekter av – visse sosiale og romlige kontroll- og disiplineringsmekanismer. Forflytning kan også danne utgangspunkt for nye sosiale kategorier og statlige institusjoner, for eksempel ved å danne grunnlag for justering av statlige ordninger og nye former for regulering og kontroll. Ved hjelp av Grønhaugs begrep «sosiale felt» diskuterer vi definisjons- og avgrensningstematikken knyttet til staten, og betydningen av å utforske hvordan statsfeltet virker og endres i sammenheng med andre felt, i form av migrasjonsmønstre og nye økonomiske nisjer.

Migration, State and Territorialisation

This article discusses the relationship between state formation, migration and the production of social persons, based on the work of Reidar Grønhaug and historical cases from Peru and Russia. Reidar Grønhaug’s theory of social fields is analysed in the light of new anthropological theorization on state formation. Historical processes in Peru and Russia demonstrate how social and spatial categories are produced as an effect of state processes, tying subjects to specific social and economic positions and territories. We argue that migration in these cases can be seen as a response to the ways in which state policies of control and discipline shape social life and spaces.

Vitenskapelig publikasjon
(side 239-253)
av David Hogstad
SammendragEngelsk sammendrag

Reidar Grønhaugs metodiske vektlegging av kontinuitet i sosiale felt virker foreldet. Fokuset på kontinuitet – i stedet for brudd og fragmentering – er en logisk konsekvens av hans økologiske flerfeltstenkning, hvor mennesket tilpasser seg allerede etablerte sosiale felt gjennom samhandling. Ved å anvende begreper som Grønhaug utarbeidet på 1970-tallet i studiet av et sosialt fenomen, studentdomstolen i Marokko, forsøker jeg å vise at hans tilnærming allikevel gir et godt grep på komplekse endringsprosesser i tid og rom. Jeg legger særlig vekt på hans analytiske skille mellom transaksjon og meningsdannelse og metodiske fokus på relasjoner mellom sosiale felt. Pierre Bourdieus tilnærming til sosiale felt anvendes for å utdype forståelsen av studentdomstolen som fenomen, men også for å anskueliggjøre behovet for flerfeltstilnærminger og vise at Grønhaugs begrep om sosiale felts egendynamikker og fokus på metaforiserings- og metonymiseringsprosesser er mer fruktbare analytisk. Bruken av Grønhaugs tilnærming evner imidlertid ikke å etablere nødvendige relasjoner mellom det sosiale fenomenet og andre sosiale felt. Jeg hevder at det sosiale fenomenets kompleksitet og fundament, sammenligning mellom forskjellige felt, samt historiske endringsprosesser kommer bedre frem ved at man tilskriver symbolske felt en autonom rolle i analysen.

Symbolic Fields as a Variable in Analysis: The Student Court in Morocco

Reidar Grønhaug’s focus on continuity, and not on breaks and fragmentation, stems from his conception of society as a set of ecologically based social fields that social actors are forced to adapt to. By adapting concepts and methods Grønhaug developed in the 1970’s on the study of a social phenomenon, the Student Court in Morocco, it is shown how his approach permits to describe and analyse complex processes of change within a social field as well as between social fields. The analytical strength of his approach is highlighted by comparison to Pierre Bourdieus conception of social fields. However, I argue that relations between social fields are not properly established and described unless symbolic fields are given an autonomous role in the analysis.

Fremveksten av norsk sosialantropologi
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon