Ottar Brox

Klimakrisen – Hva kan vi gjøre?

Oslo: Aschehoug, 2009. 143 s. ISBN: 978-82-03-29161-6

Professor Brox bør hedres for sin vilje og evne til å tenke konstruktivt for å løse samfunnsproblemer. At boken i tillegg kommer midt i debatten om klimaendringer og hva som kan gjøres med disse, understreker forfatterens evne til være aktuell. Boken fortjener mange lesere, ikke bare fordi den er lettlest og retorisk i sine poenger, men fordi den er drøftende i stilen og et eksempel på at det er mulig å føre saklig argumentasjon omkring et vanskelig og faktisk også politisk betent tema. Det beste er, ifølge Brox, at vårt bidrag til å begrense klimakrisen ikke trenger å koste noe større, da teknologien som behøves allerede er utviklet.

Broxs brede samfunnsvitenskapelige orientering gir seg utslag i stor breddekunnskap og innsikt både i demokratiske prosesser, teknologiske løsninger og økonomiske problemstillinger. Brox bok er ikke skrevet for å bygge teoretiske modeller, men han anvender blant annet symbolteori for å synliggjøre hvordan handlinger og argumenter som brukes i klimadebatten, framstår som symbolske handlinger. Særlig i politiske kontekster er håpet om gjenvalg motiverende for

å heller velge symbolske løsninger for å markere og synliggjøre egen posisjon framfor å fremme de mindre populære, men kanskje mer effektive og praktiske løsninger.

Sine kunnskaper bruker Brox blant annet til å kritisere det standpunkt at kampen mot klimatrusselen «betyr å gi avkall på vår umiddelbart opplevde livskvalitet, og derfor nærmest innebærer en suspensjon av demokratiet». Vi må heller fokusere på de heldige bivirkningene miljøtiltak kan få. For eksempel betyr ei nedtrapping av privatbilisme i byene og ei kraftig opprustning av kollektivtrafikken ikke bare at vårt bidrag til å redusere klimakrisen vil være betydelig, men også ei kraftig forbedring av det lokale miljøet. Det beste er at teknologien buss allerede er utviklet. Ved å få flest mulig over til å bruke buss, er det ikke nødvendig å bygge nye veier. Da kan pengene brukes på sikkerhet og vedlikehold.

Det mest interessante med boken er forfatterens uttalte vilje til å tenke løsninger som handler om omstilling og reorganisering av landets produksjonsmønstre for å redusere energiforbruket og dermed også utslipp av klimagasser. Det er ikke overraskende at Brox foreslår å flytte fisket fra den havgående fiskeflåten, en av klimaverstingene, til en mindre, kystnær lokalsamfunnsbasert fiskeflåte. Argumentet har vært ført før, både av Brox og andre, men da som insentiv for å bevare bosetningsmønsteret, skape lokale arbeidsplasser, sikre sjøsamiske fiskeres levegrunnlag eller for å redusere overfisket. Denne gangen altså for å redusere energiforbruket; vi oppnår altså flere heldige bivirkninger av å legge fisket til det mindre kapitalintensive kystfisket. I samme ånd foreslår Brox at «agroindustrien», som er basert på ubegrenset tilgang på fossil energi, må omstilles til mindre og mer effektive enheter som samtidig gir en større andel av «humanenergien» arbeid i produksjonen og som gir publikum mer kortreist mat. Et annet forslag er å legge ned den kraftkrevende metallindustrien på ensidige industristeder. I stedet kan det brukes penger på omskolering og etablering av alternative industriarbeidsplasser samtidig som overskuddskraft kan selges.

Et annet pluss i denne boken er det kritiske blikk forfatteren retter mot lettvinte løsninger på klimakrisen. Et av dem er avgiftsøkning som virkemiddel. Dette, hevder Brox, vil ramme kun de som har dårlig råd, mens de med høye inntekter kan kjøpe seg fri. For dem merkes ikke avgiftene. Slike avgifter vil også føre velgerne over til partier som fra før av ikke er særlig innstilt på å gjøre noe i forhold til klimakrisen.

Brox er flink til å ta i bruk begreper og nye ordsammenstillinger for å synliggjøre sine poeng. Et er «humanenergi», som allerede nevnt. Et annet er «seniorhedonisme», som betyr at eldre i større grad utviser vilje til å bruke maksimalt av egen inntekt og oppsparte midler til eget forbruk og reisevirksomhet i stedet for å spare dem som arv til barna. Før var det mer vanlig å forsøke å sikre barn og barnebarns ve og vel ved å støtte dem økonomisk.

Alt i alt er dette et lærerikt eksempel på anvendt samfunnsvitneskap som både identifiserer samfunnsproblemer og foreslår løsninger. Jeg antar at flere av disse ikke vil falle i god jord med det første, men vil forhåpentlig bli drøftet seriøst i samfunnsdebatten. Jeg er enig med Brox når han forutser de motforestillinger hans forslag vil møte. Under underoverskriften «Hvorfor vil mine forslag bli avskrevet som urealistiske?» (s.104) hevder Brox at hans forslag ikke forutsetter store teknologiske nyvinninger, men bygger på tekniske løsninger som allerede er utviklet. Slike forslag vil ikke gi industrien lukrative kontrakter finansiert av det offentlige for å utvikle nye teknologiske løsninger. Brox hevder også at store interessegrupper er såpass samkjørte at de har makt til å sette foten ned for løsninger som måtte stride med deres interesser.

Det viktigste bidraget til å redusere utslipp av klimagasser, vil være å la gjenværende oljereserver være dere de er: under havbunnen. Dersom flere samfunnsvitere hadde fulgt Brox eksempel og virkelig tatt tak i spørsmålet om samfunns

messige løsninger på klimakrisen, ville vi kanskje fått en debatt som hadde brakt oss nærmere realistiske løsninger vi kan leve med. En måte å begynne på, er å lese boken.