I det vi nå starter opp en ny årgang av Norsk Antropologisk Tidsskrift kan redaksjonen glede seg over et rikt utvalg av artikler og bokanmeldelser som skal trykkes ut over året. På grunn av den gode tilgangen på manus med høy kvalitet har vi da også valgt å øke volumet på tidsskriftet – slik at vi nå tar sikte på å trykke fem artikler i hvert nummer i tillegg til bokanmeldelser. Vi takker Universitetsforlaget for at denne utvidelsen aksepteres, og da skal det også sies at forlaget er veldig fornøyd med NAT og den stadige økningen av abonnenter og frembringelsen av temaer som tas opp i media og som generelt får oppmerksomhet.

Vi håper at vi også i løpet av dette året kan formidle aktuelle debatter og ordvekslinger om viktige temaer, og vi vil igjen oppfordre det faglige bakkemannskap (foruten de faglige piloter og kabinpersonale) til å sende oss ikke bare manus basert på grunnforskning, men også velfunderte meninger om aktualiteter og kortere tekster som kan utfordre faglige grunnsetninger.

Mens fjorårets siste nummer var viet én person (Harald Eidheim) og hans verk, er det i det inneværende nummer spredningen i forfatternes tematikker, teoretiske perspektiver, regionale orientering (og deres publiseringserfaring!) som er mest slående. Vi åpner med Ulf Hannerz’ forelesning da han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Hannerz er ubestridt Sveriges fremste sosialantropolog med en lang rekke svært innflytelsesrike arbeider på merittlisten: Soulside (1969), Exploring the city (1980), Cultural complexity (1992) og Transnational connections (1996). Her ser han tilbake på fagets utvikling og sin egen utvikling og knytter betraktingene til interessante trekk ved verdens utvikling de siste omtrent 100 år. Leserne møter dessuten her en noe mer personlig meddelende Hannerz enn de nok er vant med.

Innledningsvis viser forresten Hannerz til en omtrent 45 år gammel bok der etnografer (les: antropologer) fra de nordiske land satte hverandre i stevne. Noen av artiklene virker stadig ganske nåtidige, andre ikke. Litt av den samme følelsen ble redaktørene til del da de nylig bladde i et gammelt nummer av Antropolognytt. Thera Mjaalands artikkel om sammenhengen mellom fotografisk representasjon og personforståelse minnet oss nemlig om at for 25 år siden hadde Antropolognytt («organ for Norsk Antropologisk Forening») – en slags forløper til dagens NAT – et temanummer om fotografering. Noen hovedfagsstudenter i Oslo hadde tatt initiativet til et seminar om fotografiets plass i antropologisk virksomhet («Fra snapshot til forskning?») og de 10 bidragene, av studenter og lærere, ble utgitt i Antropolognytt 3(3) i 1981. La oss dvele litt ved det nummeret.

Flere av artiklene har et praktisk tilsnitt: tips til fotografer som skal til tropiske strøk, betraktninger om fotografering i polare strøk (der temperaturen synker til under 60 grader Celsius), drøfting av om bruken av kamera påvirker feltsituasjonen og ikke minst: bruk av kamera som hjelpemiddel ved dataproduksjon. Mye er stadig lesverdig; skal man i felt og har liten trening som fotograf kan man lære ikke så rent lite. Men særlig interessant er kanskje meningsutvekslingen mellom Fredrik Barth og Henrik Sinding-Larsen. Barths hovedsyn er at kameraet i beste fall er et helt perifert hjelpemiddel i felt: det bringer antropologens oppmerksomhet bort fra den primære oppgaven som ligger i å forstå mennesker og deres handlinger. Skal vi ha noe håp om det, må vi sette oss inn i konteksten mennesker utfolder seg i. Målet er holisme, selv med hensyn til det minste lille datum, og metoden er deltagende observasjon. Skal den holistisk forankrede forståelsen stå til troende, må vi tilstrebe situasjonsdefinisjoner der det er dem vi studerer (blant) som setter premissene – ikke vi. Endelig skal de data vi fremskaffer kunne formuleres ved hjelp av begreper som et mer allment forskerfellesskap forstår.

Gitt disse fundamentale utgangspunktene er kameraet (stadig i følge Barth) en uting: For det første er det en vestlig oppfinnelse – en oppfinnelse mange ikke-vestlige riktig nok har tatt til seg, men likefullt ikke deres. Kommer det frem, er det ikke lenger de andre som definerer situasjonen. For det andre er kameraet «verdens mest positivistiske maskin.» Særlig det siste er et problem: Det faktum at kameraet simpelthen registrerer et utsnitt av virkeligheten indikerer at virkeligheten er slik den fremstår på fotografiet. Barths påstand er at stillbilder (levende bilder faller utenfor tidsskriftnummerets tema) gir en illusjon av objektiv informasjon – ja, ikke bare det, men også at kamerabruken påvirker antropolog-fotografen slik at forståelsen av kompleks samhandlingsinformasjon forringes.

På sin side repliserer Sinding-Larsen at kameraet alltid og uansett vil gi en annen informasjon enn deltagende observasjon og kontekstuell forståelse kan frembringe. Når Barth beklager seg over at kamerabruken resulterer i objektivistiske illusjoner – som attpå til fortrenger «opplevde deltagerdata vi kunne fått i stedet», er ett av Sinding-Larsens svar at det gode antropologiske bildet ikke er godt før antropologen selv setter det inn i en kulturell kontekst. Det er i forlengelsen av dette resonnementet Mjaalands tekst befinner seg: Her har antropologen – som i dette tilfellet også er frilansfotograf – ikke bare satt seg inn i hvordan de fotograferte selv (i Etiopias Tigray-provins) ønsker å fremstå på fotografier, men også i hvordan deres syn på fotografisk representasjon samtidig er en variant av deres oppfatninger om personers presentasjon. Det aner oss at diskusjonen i 1981 – innsiktsfull som den er – hadde tatt en noe annen retning hadde Mjaalands artikkel vært lagt frem den gangen.

Artikkelen til slutt i nummeret er skrevet av Gjermund Wollan som har studert båtbyggere og båtbyggertradisjoner i Nordland. Forfatteren legger naturlig nok vekt på den siden ved båtbyggerkunsten som minner mest om praktisk kunnskapstilegnelse overhodet – ikke bare i samfunn der det produksjonsteknologiske nivået er beskjedent, men også i samfunn med yrkesgrupper der selve det praktiske håndlaget spiller avgjørende rolle. Slik føyer artikkelen seg inn i en voksende litteratur om selve kunnskapsbegrepet som innreflekterer det Michael Polanyi og andre har kalt tacit knowledge (et begrep som vanligvis oversettes som «taus kunnskap», hvilket er litt misvisende siden det først og fremst dreier seg om kunnskap som er underforstått). Men Wollan utvider perspektivet til også å inkludere den særegne kroppsligheten som den slags møysommelig opparbeidet ekspertise han skriver om med nødvendighet både forutsetter og innbefatter.

Iver B. Neumanns artikkel om firbent fellesskap har en noe mer løssluppen tone enn de andre i dette nummeret. For dem som kjenner forfatteren som en flittig bidragsyter til den statsvitenskapelige og mer nylig den antropologiske allmenndebatten – gjerne med synspunkter i tråd med poststrukturalistiske innsikter – kommer teksten vi trykker i dette nummeret kanskje som en liten overraskelse: Her møter vi Neumann som deltagende observatør – i kraft av å være far – blant medlemmer av husky-klubben hans døtre tilhører. Analysen trekker – stadig i poststrukturalistisk ånd – på Bruno Latours begrep om «aktanter».

Dette nummerets annen artikkel ble aldri innsendt redaksjonen som manuskript og har som sådan ikke vært underkastet den sedvanlige anonyme konsulentbehandling. Til gjengjeld har den samlede redaksjonen selv arbeidet med dens forfatter. Bakgrunnen er denne: NAT vil i hver årgang fremover trykke en artikkel fra høyeregradsstudentenes årbok Betwixt & Between. Årboken har gjennom en årrekke – den første kom ut i 1987–88 – presentert artikler av faglig kvalitet og det er for oss en glede å samarbeide om å gi utvalgte artikler fra årboken et større lesertilfang. For årgangen 2004 av Betwixt & Between ble det i 2005 nedsatt en komité for å velge ut den beste artikkelen. Komiteen besto av Marianne Lien, Thorgeir Kolshus og Knut M. Rio. Vi har her fornøyelsen av å presentere prisvinneren – Kjersti Lillebø – og hennes verk, og vil med dette håpe at samarbeidet med årboken vil stimulere høyeregradsstudenter til å skrive i årboken og også til å tenke på NAT som et aktuelt tidsskrift for norskspråklig antropologi. La oss i denne ånd gjengi komiteens vurdering av artikkelen:

Komiteens vurdering av beste artikkel – ’Home is any given day’ av Kjersti Lillebø:

Lillebø bruker tykk etnografisk beskrivelse av karibiske innvandrere i to storbyer i USA og deres feiring av Thanksgiving Day. Med disse feiringene som utgangspunkt går hun inn i en bredere diskusjon av identitet, tilhørighet og konstruksjonen av ’hjem’ – i forhold til både nytt og gammelt ’hjemsted’. Hun presenterer et forbilledlig komplekst bilde av migrantenes virkelighet og situasjonsforståelse, uten å falle for fristelsen til å presentere selve Historien. I den teoretiske diskusjonen trekker hun opp et bredt register av perspektiver på hjemfølelse, ambivalens i kulturell identitet i diaspora og urbanitet. Artikkelen er god lesning, med både spennende empiri og god og koherent anvendelse innenfor de antropologiske diskusjoner som artikkelen bidrar til.

Som sagt: God lesning!

Knut M. Rio & Olaf H. Smedal

nat@uib.no