nat@sosantr.uib.no

Siden dette tidsskriftet for tiden redigeres i Bergen, og fordi årets NAF-konferanse finner sted i nettopp denne byen, mot slutten av mai, tillater vi oss å benytte denne anledningen til ganske enkelt å ønske de påmeldte hjertelig velkommen. Samtidig oppfordrer vi dem som ennå ikke har gjort det, til å melde seg på. Vi gjør dette, med lett hjerte, av to grunner: For det første sitter begge redaktørene i arrangementskomiteen, og for det andre er det ingen hemmelighet at av de mange velforberedte innleggene på årskonferansene, finner mange veien til NATs spalter. Det vet gamle lesere godt. Nye lesere vil få det stadfestet i neste (dobbelt)nummer, som bringer en del av bidragene fra fjorårets Oslo-konferanse.

I mellomtiden kan man fordype seg i nærværende utgivelse, som i tre artikler på nokså ulike måter eksemplifiserer en kjent antropologisk øvelse: begrepsproblematisering. Et medlem av redaksjonen åpner ballet med en gjennomgang av Jacques Derridas kritikk av Marcel Mauss' bok Gaven og dens sentrale fenomen, «gaven». (At en av redaktørene så uforferdet gjør seg synlig andre steder enn i denne spalten, kommer ikke til å bli en vane!) Derridas argument retter seg mot det han ser som en grunnleggende og uerkjent økonomisme i Mauss' forståelse av «gave»; en gaves motytelse, hevder Derrida, vil alltid allerede foreligge som en utligning av den initiale gaven. Dermed kan han slutte at «gaven» er et ikke-fenomen: Gaven kan ikke eksistere. Når Olaf Smedal går i rette med Derrida er det ikke ved å angripe resonnementets logiske struktur, men ved å argumentere for at det er malplassert. Gavens fundamentale virkningsmåte, mener Smedal, er ikke økonomisk, men kommunikativ; gjensidig takknemlighet, for eksempel, er noe ganske annet, og på et helt annet plan, enn tilbakebetalt (nullstilt) gjeld.

Et annet begrep under lupen i dette nummeret er «narrativitet». Det Ann Kristin Eide peker på som fortellingens kanskje mest sentrale attributt, er dens intersubjektivitet. Men hun insisterer også på at enhver fortelling har bestemte, gitte rammer – dels samfunnsskapte, dels personlige – og at ingen fortelling er «ren tekstlighet»: fortellingen viser alltid til «noe». Forskerens analytiske oppgave blir dermed svært sammensatt, for hva sies? Hva sies nesten? Og hva kan ikke sies? Og hvordan skal vi som forskere forholde oss til feltet mellom det sagte og det mente, når vårt studieobjekt er andres fortellinger om sine erfaringer? Eides appell har slik et kritisk tilsnitt: Å analysere beretninger som tekstlige konstruksjoner – og kun det – er å

gjøre vold på beretningens eksistensielle dimensjon. Utfordringen består i å etablere en forskerposisjon som innbyr til en innforlivet forståelse, ikke først og fremst av beretningen, men av beretteren.

Det tredje begrepet er «modernitet» – et ord som etter Thorgeir Storesund Kolshus' oppfatning brukes alt for lemfeldig. En ting er at det sitter løst i sliren, noe annet og verre er det når litt for opplagte og overfladiske elementer inngår som komponenter i «modernitet». Men viktigere er Kolshus' påpekning av at ordene «moderne» og «tradisjonell», som lenge besto som relativt uskyldige betegnelser på noe nytt og noe gammelt, i de siste par ti-års samfunnsvitenskapelige tekster har gått over til å betegne samfunnstyper – «moderne» og «tradisjonelle» – en typologi med et utpreget evolusjonistisk tilsnitt. Når så samfunn som tidligere ikke var «moderne», nå ser ut til å bli det, faller mange for fristelsen til å finne begreper for den slags forrang som, antas det, «vi» stadig har: «flytende modernitet», «refleksiv modernitet», «hypermodernitet». Hvilket etnografisk belegg en har for slik modernitetsdifferensiering er langt fra klart, sier Kolshus, som konkluderer – blant annet – med å understreke antropologiens vedvarende avhengighet av fyldige etnografiske beskrivelser. Her har Kolshus i det minste redaktørene med seg. Dette innlegget følges for øvrig av to kommentarer (av Halvard Vike og Harald Beyer Broch) og et avsluttende innlegg av Kolshus. Om leserne har kommentarer selv, til synspunkter i denne eller andre artikler, tar vi gjerne i mot dem.

Temaet for årets konferanse er antropologien og staten; utvilsomt åpner det for problematisering av både «antropologien» og «staten». Men (som vi nettopp antydet): Vi ser også frem til mange bidrag som utnytter antropologiens «her-og-nå-mens-det-skjer» fortrinn: det vedvarende feltarbeidets enestående mulighet til å følge hendelser, handlinger og personer tett på, over tid, og dermed muligheten til å utfordre vedtatte teoretiske sannheter med en dose detaljert empiri, for dernest å bidra til teoretisk nytenkning.

Vel møtt i Bergen!

Knut M. Rio & Olaf H. Smedal