I krisetider er det særlig viktig å hegne om grunnleggende, rettsstatlige prinsipper og forutsetninger. Én sentral forutsetning for rettstaten er en fri presse som fungerer som offentlig vaktbikkje og formidler kvalitetssikret og dokumentert informasjon til borgerne.

Under koronapandemien har behovet for en slik vaktbikkje og informasjonsformidler blitt særlig tydelig. Befolkningens behov for informasjon om pandemiens utvikling og myndighetenes tiltak har vært enormt.

Under pandemien har det imidlertid også blitt svært tydelig at ikke alle som formidler informasjon, arbeider etter samme prinsipper og standarder som journalister. Falske nyheter, spekulasjoner, rykter og konspirasjonsteorier har fått gode levekår.

Feilaktig informasjon som spres bevisst med den hensikt å villede eller fordreie, kalles ofte for desinformasjon. Slik informasjon kan ikke bare være farlig for den enkelte, men også for samfunnet og selve demokratiet. Spredning av desinformasjon kan føre til at rettslige beslutninger blir bygget på feilaktig grunnlag, at tilliten til myndighetene og mediene svekkes og at politiske valg påvirkes.

De negative konsekvensene av desinformasjon er mange, og flere land har innført lovgivning mot spredning av slik informasjon. Det gjelder ikke bare i mer autoritære regimer, men også i land som Frankrike og Tyskland. I et ytringsfrihetsperspektiv er det problematisk at et statlig organ skal avgjøre hva som er desinformasjon og ikke. Dette kan åpne for store begrensninger i ytringsfriheten. Mange, blant annet EUs ekspertgruppe om falske nyheter og digital desinformasjon, har derfor advart mot rettslige forbud mot desinformasjon.

I stedet for å forby spredning av desinformasjon, mener EUs ekspertgruppe at landene må sørge for å legge forholdene til rette for de journalistiske mediene. Sannhetssøken står sentralt som begrunnelse for vernet av ytringsfriheten i en rettsstat. Det er også en sentral drivkraft i journalistikken. Journalister kan selvsagt også ta feil, men de skal ikke bevisst spre uriktig og villedende informasjon. I Norge fremgår dette av pressens selvlagde retningslinjer i Vær Varsom-plakaten. Her heter det i punkt 3.2 at journalister må være kritiske til valg av kilder og kontrollere at opplysninger er korrekte. Hvis journalister publiserer feilaktig informasjon, skal de korrigere og beklage dette snarest mulig.

I januar i år fikk vi en mye omtalt avgjørelse i Pressens faglige utvalg (PFU) som gjaldt spredning av desinformasjon. Saken dreide seg om programmet Folkeopplysningen på NRK. NRK hadde spredt desinformasjon i forkant av et skolevalg på en videregående skole, for å vise hvordan slik informasjon i sosiale medier kan påvirke demokratiske valg. Dette ble NRK felt for i PFU (dissens 6-1). Utvalget la vekt på at desinformasjonen kunne påvirke utfallet av det forestående kommunevalget, og dermed var spredningen i strid med god presseskikk, uansett hvor god hensikten måtte være. Avgjørelsen viser at PFU praktiserer forbudet mot desinformasjon i presseetikken strengt.

Å styrke medier som søker å bringe riktig og dokumentert informasjon til samfunnet, var et av formålene bak den nye medieansvarsloven som trådte i kraft sommeren 2020. Loven gjelder for de journalistiske mediene, det vil si medier som jobber etter journalistfaglige metoder og presseetiske prinsipper. Den styrker de journalistiske mediene fordi den lovfester medienes redaksjonelle frihet – eier og utgiver kan ikke instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål. Loven inneholder også regler om hvem som er ansvarlig for innhold som publiseres i mediene. Disse reglene var tidligere spredt i forskjellige lover og vanskelige å finne fram til. Sentralt i den nye loven står det teknologinøytrale redaktøransvaret, som pålegger redaktøren et utvidet rettslig ansvar for innholdet i mediet. Medieansvarsloven bidrar altså til å styrke og tydeliggjøre både den friheten og det ansvaret redaktøren og de journalistiske mediene har.

Det er ikke bare redaksjonell frihet og klare ansvarsforhold som er viktig for å sikre de journalistiske mediene gode arbeidsvilkår. Under koronapandemien pekes det, både nasjonalt og internasjonalt, på betydningen av at journalistene får tilgang til informasjon fra myndighetene. For eksempel understreker UNESCO dette i sin rapport Journalism, press freedom and COVID-19. Offentlighet og åpenhet rundt myndighetenes arbeid er et viktig prinsipp i rettsstaten. I Norge er borgernes rett til innsyn forankret i offentlighetsprinsippet i Grunnloven § 100 femte ledd. Et krav om innsyn følger også av EMK artikkel 10.

Vi har fått mange nye rettsregler under koronapandemien, men offentlighetsprinsippet og offentlighetsloven gjelder som normalt i denne situasjonen. Dette påpeker også Kommunal- og moderniseringsdepartementet i sin Veileder til behandling av innsynskrav, som departementet utarbeidet i forbindelse med koronautbruddet våren 2020.

Til tross for stor oppmerksomhet rundt offentlighetsprinsippets betydning under koronakrisen, rapporterer mange journalister, også norske, om mer krevende arbeidsforhold og større vanskeligheter med å få tilgang til sentral informasjon under pandemien enn før. Dette fremstår nokså paradoksalt i en tid der det har blitt svært tydelig hvilken sentral betydning journalistikken har for demokratiet og rettsstaten. Er det noen gang journalistikken bør sikres gode rammevilkår, er det nå.