Søksmålet om gyldigheten av regjeringens vedtak om utvinningstillatelser i Barentshavet var første gang i nyere tid at Høyesterett ble samlet i plenum for å behandle en miljøsak. Det er nesten 40 år siden Høyesterett i 1982 behandlet Alta-saken på samme vis. Siden dét har mye skjedd innen miljøretten. I tillegg til Grunnloven § 112 har vi blant annet fått et omfattende regelverk om konsekvensutredninger, og folkerettslige forpliktelser gjennom EØS-avtalen og annet internasjonalt samarbeid. Vi har også fått økt kunnskap om miljøtilstanden og evne til å vurdere konsekvenser av vedtak.

Det er interessante paralleller mellom 1982- og 2020-sakene. Stortinget var involvert forut for regjeringsvedtakene om utbygging av Altavassdraget i 1979 og utvinningstillatelser i 2016, og spørsmålet om tilstrekkelige konsekvensutredninger sto sentralt i begge sakene. Det er imidlertid også en viktig forskjell mellom sakene – Grunnloven § 112.

Høyesterett var enstemmig i synet på § 112. Det var som forventet at domstolen ville samle seg om en høy terskel for å kjenne ugyldig et vedtak Stortinget hadde gitt samtykke til. Det er imidlertid uklart hva som skal til for at Stortinget har vært så «involvert» i en sak at denne terskelen kommer til anvendelse. Det ser ut til at to åpningsvedtak og tre vedtak om å forkaste forslag om å stanse konsesjonsrunden var tilstrekkelig. Dette førte til at en sak som faktisk angikk gyldigheten av et regjeringsvedtak, ble omgjort til en sak om overprøving av stortingsvedtak. Stortingsrepresentanter bør etter dette tenke seg nøye om før de fremmer forslag om å stoppe miljøskadelig aktivitet.

Høyesterett drøfter ikke hvilken terskel som gjelder for anvendelse av § 112 der Stortinget ikke har vært involvert. Det nærmeste vi kommer, er følgende obiter dictum: «Dersom situasjonen på utvinningsstadiet er vorten slik at det vil vera i strid med Grunnlova § 112 å godkjenne utvinninga, vil styresmaktene både ha rett og plikt til ikkje å godkjenne planen» (avsn. 222). Hvis en plan for utbygging og drift utfordres ved domstolene, kommer spørsmålet om Stortinget har vært «involvert», opp igjen, og man må eventuelt drøfte hvilken terskel som gjelder hvis Stortinget ikke har vært involvert, i full bredde. Etter min oppfatning burde Høyesterett gitt bedre veiledning her.

Konsekvensutredninger står sentralt for sammenligningen av Høyesterett anno 2020 og 1982. Regjeringen rår over nesten all utredningskapasitet i offentlig forvaltning, og er ansvarlig for at saker som presenteres for Stortinget, er forsvarlig belyst. Regjeringen kan ha interesse av å presentere sine forslag slik at negative effekter får minst mulig oppmerksomhet. Derfor er det viktig at det finnes regler som sikrer en balansert utredning. Dette reflekteres i § 112 andre ledd om borgernes rett til kunnskap. Denne regelen innebærer at argumentet om at Stortinget ville ha kommet til samme resultat uansett om saken hadde vært bedre utredet, ikke er gyldig. Regjeringen må synliggjøre det som nedprioriteres, overfor borgerne.

De fleste vedtak på miljøområdet baseres på en versjon av kost/nytte-vurderinger. I vedtaket om utvinningstillatelser ble økonomiske goder avveid mot mulige miljøskader. Generelt er det lettere å dokumentere økonomiske goder enn miljømessige ulemper. For de økonomiske godene fant Høyesteretts flertall at unøyaktigheter og feil i utredningene ikke «kan ha hatt noko å seia for avgjerda om opninga av Barentshavet søraust» (avsn. 207). At disse manglene systematisk forstørret godene, ble ikke kommentert.

Hva angår miljøulempene var utredningen av disse for størstedelen av området (Barentshavet sør) foretatt før Stortingets åpningsvedtak i 1989. Denne utredningen var åpenbart foreldet i 2016. Likevel drøftet ikke Høyesterett om disse miljøulempene var godt nok utredet før vedtaket om utvinningstillatelse. For klimagassutslipp fra eksportert petroleum kom Høyesterett til at utredningen kan utsettes til utbyggingsvedtaket. Hovedbegrunnelsen var mangel på kunnskap om omfanget av eventuelle funn ved åpningsvedtaket, og at produksjonen ligger langt fram i tid. Både EØS-regelverket og det norske regelverket krever i utgangspunktet to konsekvensutredninger: én ved det overordnede strategiske vedtaket, og én ved det konkrete utbyggingsvedtaket. For denne delen av vedtaket kom man dermed i en situasjon der Høyesterett implisitt aksepterte at det er tilstrekkelig med én konsekvensutredning, ved utbyggingsvedtaket. Her er flertallet på kollisjonskurs med plandirektivet (2001/42).

Dagens Høyesterett la listen for en akseptabel konsekvensutredning lavere i 2020 enn det som ble gjort i Alta-saken i 1982. En hovedgrunn ser ut til å være at Høyesterett valgte å fokusere på stortingsvedtaket om åpning av Barentshavet sørøst til tross for at søksmålet angikk utredningen av regjeringsvedtaket. Dessverre når ikke flertallets resonnement opp til det nivået for grundighet og systematikk som vi finner i 1982-dommen.

Til tross for at saksøkerne tapte Alta-saken, la den grunnlag for omfattende reformer av lovgivning om vannkraft og samers rettigheter. Tiden får vise hva saksøkerne og samfunnet får igjen for 2020-dommen. Politikerne kan følge opp med en sårt tiltrengt oppdatering av regelverket om konsekvensutredninger i petroleumssektoren, og Høyesterett får en ny mulighet til å klargjøre myndighetenes utredningsplikt og rollen til § 112 i den nær forestående saken om ulvefellinger.