Bruk av digitale tjenester er blitt en del av hverdagen. Vi abonnerer på nettaviser, bruker strømmetjenester, deltar på sosiale medier og laster ned apper for underholdning eller nytteformål. Noen digitale tjenester, slik som sosiale medier, tilbys uten betaling i penger, men slik at tilbyderen krever at det gis personopplysninger. På bakgrunn av uttalelser i forarbeidene til forbrukerkjøpsloven synes den vanlige oppfatningen å være at loven bare gjelder for digitale ytelser som leveres på et fysisk medium. Med dette som utgangspunkt vil eventuelle tvister måtte avgjøres på grunnlag av alminnelige kontraktsrettslige regler og prinsipper og ved eventuelle analogier fra forbrukerkjøpsloven. Avtalenes typisk beskjedne økonomiske omfang medfører at tvister sjelden blir brakt inn for rettsapparatet. Forbrukervernet knyttet til denne typen avtale består derfor per i dag i realiteten først og fremst av offentligrettslig tilsyn og sanksjoner gjennom forbrukermyndighetene.

I desember 2020 la Justis- og beredskapsdepartementet frem et høringsnotat med forslag til lov om levering av digitale ytelser til forbrukere. Lovforslaget har sitt utgangspunkt i et nytt EU-direktiv om avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester (2019/770 EU) som ble vedtatt våren 2019. Samtidig ble det vedtatt et nytt forbrukerkjøpsdirektiv (2019/771 EU), som etter hvert også skal finne veien til norsk lov. Begge direktivene er fullharmoniseringsdirektiver, det vil si at lovgiver ikke kan fravike direktivenes regler, med mindre de enkelte direktivbestemmelsene selv tillater dette. Direktivene gir imidlertid ikke en uttømmende regulering og overlater noen av de kontraktsrettslige spørsmålene til den nasjonale lovgiveren.

Lovforslaget i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat er bygget over samme lest som de tradisjonelle norske forbrukerkontraktslovene. Med utgangspunkt i direktiv 2019/770 defineres lovens virkeområde og det gis blant annet bestemmelser om levering, krav til ytelsen, den næringsdrivendes bevisbyrde og misligholdsbeføyelser ved forsinkelse og mangel. Verdt å merke seg er det også at loven vil omfatte avtaler der vederlaget består av at forbrukeren gir leverandøren personopplysninger.

Utover reguleringene som direktivet krever, inneholder lovforslaget også noen reguleringer som kan sies å være av nyskapende karakter i forbrukerkontraktsretten. Blant annet er det foreslått bestemmelser om oppsigelse og bindingstid for løpende avtaler om digitale ytelser. Når det gjelder reklamasjon, har man forlatt det tradisjonelle utgangspunktet om at mangel må gjøres gjeldende innen rimelig tid etter at mangelen ble eller burde vært oppdaget. Etter lovforslaget vil imidlertid misligholdskrav kunne tapes på grunn av passivitet. Absolutte reklamasjonsfrister er ikke foreslått. Verdt å merke er også at det gis hjemmel for erstatning for ikke-økonomisk tap i tilfeller der forbrukeren er påført en «konkret og ikke ubetydelig ulempe» ved kontraktsbruddet.

En forbrukerkontraktslov om digitale ytelser vil være et kjærkomment tilskudd til forbrukerkontraktslovgivningen. Effektivt kontraktsrettslig forbrukervern er avhengig av lovregulering. Vel kan lovgivning som bygger på direktiver tidvis fremstå i overkant detaljert, men samtidig gjør en presis regulering det enklere for forbrukeren å få gjennomslag for sine rettigheter overfor den næringsdrivende.

Direktivet om digitale ytelser, sammen med nytt direktiv om forbrukerkjøp, er et skritt i retning av en mer totalharmonisert forbrukerkontraktsrett i Europa. Noen heldekkende regulering av ulike forbrukerkontrakter kan man likevel neppe forvente fra EU. Det er derfor fortjenestefullt at norsk lovgiver ikke stopper ved direktivets krav, men for eksempel legger opp til en regulering av spørsmål knyttet til oppsigelse og binding ved løpende avtaler om digitale ytelser. Et spørsmål er likevel om ikke lovgiver kunne tatt et steg til og gitt en mer generell regulering av spørsmål som oppstår i forbindelse med løpende avtaler. Tilsvarende kan det spørres om ikke også spørsmålet om reklamasjonsplikt og muligheten for å tilkjenne ulempeerstatning kunne være egnet for en mer generell regulering. Dersom lovgiver nøyer seg med å lovregulere bare avtaletyper der EØS-avtalen forplikter, er det en fare for at forbrukerkontraktsretten blir unødvendig fragmentarisk. En rekke forbrukeravtaler kan bli stående igjen på perrongen når EØS-toget passerer med nye direktivkrav.

Lovgivning for avgrensede områder, slik som digitale ytelser, kan gi grunnlag for å utvikle grunnleggende forbrukerrettslige prinsipper og analogisk anvendelse kan også være aktuelt. Ulovfestede forbrukerrettslige regler og prinsipper er likevel fravikelige, med de skranker som følger av lempingsbestemmelsen i avtaleloven § 36. Verken avtaleloven § 36 eller ulovfestede regler gir et godt grunnlag for effektiv håndheving av forbrukerrettigheter. Tanken om en mer generell regulering av forbrukerkontrakter bør derfor ikke legges død.