Forvaltningslovutvalget har i NOU 2019: 5 foreslått å gå bort fra dagens hovedregel om at ugyldige begunstigende vedtak bare er angripelige. Forslaget innebærer at den begunstigede parten ikke vil være berettiget til å opptre i henhold til vedtaket inntil det blir omgjort eller ratihabert. Artikkelforfatteren mener at forslaget kan få uheldige konsekvenser som ikke er tilstrekkelig belyst av utvalget, og at det også er grunn til å stille spørsmål ved den begrunnelsen utvalget har gitt.

Krav om vurdering av samtykkekompetanse er utbreidd, også i helselovgjevinga. Samstundes er det i praksis mykje uvisse knytt til vilkåret om at personen ikkje må vere «i stand til å forstå» kva saka gjeld. Dette skuldast manglande klarleik om rettskjeldeprinsippa som styrer tolkinga. Forståingskravet er fleksibelt, og to ulike tolkingsprinsipp gjer seg gjeldande. Ved samtykke er det alvorsgraden av inngrepet som er styrande, medan det ved nekting er konsekvensane av det å takke nei til hjelpa som er avgjerande. Oppfatninga om at vurderinga av samtykkekompetanse følgjer det same mønsteret uansett om personen samtykker eller nektar, har ikkje tilstrekkeleg støtte i rettskjeldene.

I dette essayet reflekterer forfatteren over rettsstatsbegrepet, som i 2012 kom inn i Grunnloven § 2, og den betydningen det bør få i rettstenkningen. Her beskrives begrepets kjerneinnhold, som er rettsbinding sikret av uavhengige domstoler, og rettsstatens begrunnelse, som i bunn og grunn er sivilisering og trygghet. Deretter drøftes hvilken betydning rettsstatsbegrepet bør få for domstolene og rettskildelæren. Forfatteren argumenterer for at rettsstaten ikke bare binder politisk maktutøvelse. Den binder også rettslig maktutøvelse – domstolsmakten. Aksepteres dette, styrkes forsvaret av domstolenes uavhengighet.