Norge har selvbestemt abort inntil utgangen av tolvte svangerskapsuke. Senere svangerskapsavbrudd forutsetter at ett av vilkårene i abortloven § 2 tredje ledd bokstav a)–e) er oppfylt, og at en nemnd tillater inngrepet. Slik har det vært siden innføringen av selvbestemt abort i 1978.

Dansk lovgivning ligner den norske. I Sverige er det selvbestemt abort til 18. uke. I Finland kreves legegodkjenning og at visse vilkår er oppfylt. Island innførte i 2019 selvbestemt abort til 22. uke.

Foranlediget av mulighetene for en flertallsregjering høsten 2018 åpnet statsministeren for å «drøfte» fjerningen av muligheten til abort når det er stor  fare for alvorlig sykdom hos barnet pga. arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet, se § 2 tredje ledd bokstav c. Ideen fikk ikke gjennomslag, men regjeringsforhandlingene medførte en lovendring som innebærer at svangerskapsavbrudd for ett eller to av flere fostre alltid skal avgjøres av nemnd, se § 2 a. Regjeringen forpliktet seg videre til ikke å åpne opp for tilbud til alle svangre om ultralydundersøkelse i uke 12 mv. Kvinners reproduktive rettigheter er utvilsomt spørsmål av politisk interesse. Det er likevel bare et mindretall i befolkningen som ønsker begrensninger i dagens abortadgang. I en slik situasjon er det kanskje mest hensiktsmessig å forsvare gjeldende rett. Regjeringsdrøftelsene i 2018 førte imidlertid til at mange nå stiller spørsmål ved dagens ordning.

Ideen om å overlate til en nemnd å avgjøre spørsmålet om svangerskapsavbrudd skriver seg fra 1930-tallet. Abort var den gangen straffbart for den svangre og den som hjalp henne. De mange illegale abortene gjorde at noen ønsket å legalisere inngrepet. Den første abortloven, som kom i 1960, bygget på forslaget fra 1930-tallet. I 1960-loven var kvinnen umyndiggjort mht. svangerskapsavbrudd. Da loven etter hvert ble satt i kraft, ble det meget raskt protester mot kvinnens manglende innflytelse på om det skulle søkes abort på hennes vegne, og på om avslag skulle påklages. Nemndsordningen ble likevel beholdt i 1975-loven, men kvinnen ble der gitt en sentral rolle i beslutningsprosessen, se § 2 fjerde ledd og § 7 annet ledd. Endringsloven av 1978 begrenset nemndenes kompetanse til avbrudd etter tolvte uke. I 2019 ble kompetansen, som nevnt, noe utvidet.

En nemnd skal avgjøre saken i samråd med kvinnen, jf. § 7 annet ledd. Dette innebærer at kvinnen må kunne møte i nemnden. For tiden er det 25 såkalte primærnemnder. Tallet er blitt redusert i de senere årene og skal reduseres ytterligere. Flest nemnder finnes i området til Helse Sør-Øst med 13 nemnder, som imidlertid skal kuttes med fem. I området til Helse Vest fins det to nemnder. I Helse Nord fins p.t. seks nemnder, men antallet skal reduseres. En slik nemndsstruktur gjør det umulig for mange kvinner å møte personlig i nemnda. Møte via video fremstår som lite hensiktsmessig om kvinnen skal kunne fremme sitt syn. Saksbehandlingen er da i hovedsak skriftlig, noe som fremstår å være i strid ikke bare med § 7 annet ledd, men også § 2 fjerde ledd om at kvinnens vurderinger skal tillegges «vesentlig» vekt. Det er ikke avsatt midler til avbøtende tiltak. Samme innvendinger gjelder for konsentrasjonen av klagebehandlingen til én klagenemnd.

I 2018 ble det totalt utført 12 380 aborter i Norge; 95,4 % var selvbestemte. I 2018 innvilget nemndene abort i 564 av til sammen 583 begjæringer. 550 avbrudd ble innvilget av primærnemndene og 14 etter klage. Forholdet mellom nemndsbehandlede og selvbestemte svangerskapsavbrudd er stabilt. Tallet på sene avbrudd, dvs. etter 18. svangerskapsuke, har økt de senere år og utgjorde 176 i 2018.

Abort etter 12. uke skjer ved inngrep. Dette er vel det eneste medisinske inngrepet som forutsetter innvilgelse av en nemnd. Når nesten alle begjæringer blir innvilget, kan det spørres om kravet om nemndsbehandling bør opprettholdes eller oppheves.

Erfaringene viser at norske kvinner er ansvarlige og utvilsomt selv kan treffe de riktige avgjørelsene for seg og sin familie i abortspørsmålet.

Ordningen med få nemnder medfører at muligheten for samråd med kvinnen, og å høre hennes syn, blir illusorisk. Det er i strid med lovens ordlyd og lovgiverviljen. Nemndenes rådgivningsfunksjon mister samtidig betydning pga. avstandene.

Nemndene har ikke noe oppfølgingsansvar overfor de kvinner som ikke får innvilget abort.

Nemndsordningen fremstår generelt som diskriminerende overfor kvinner, men særlig overfor de som bor utenfor de større byene. De har ofte problemer med fristen for selvbestemt abort. Kvinner som ønsker abort etter utløpet av 12. uke, er dessuten ofte i en svært sårbar livssituasjon.

Nemndsordningen er et inngrep i kvinners råderett over egen kropp og umyndiggjør henne. Veiledning og bistand kan vel så godt gis av primærlegen eller personalet på sykehuset hvor inngrepet skal foretas.

Hensynet til de som er motstandere av svangerskapsavbrudd, rettferdiggjør heller ikke opprettholdelse av nemndsordningen. Ordningen med nemnd er en rest fra det patriarkalske samfunnet.

Selv uten nemnd kan kravet om at ett av vilkårene i § 2 tredje ledd skal være oppfylt, opprettholdes. Kvinnen og legen kan bekrefte at ett av vilkårene er oppfylt.

Tiden er inne for å oppheve nemndsordningen. Den er både gammeldags og kvinnefiendtlig.