Den 1. januar 2020 trådte Lag (2018:1197) om Förenta nationernas konvention om barnets rättigheter  i kraft i Sverige. Lovens første og eneste paragraf slår fast at artiklene 1–42 i FNs barnekonvensjon «i originaltexternas lydelse [ska] gälla som svensk lag». Lovens vedlegg er FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK) i engelsk, fransk og svensk versjon.

Med dette har svensk rett, kan man hevde, kommet dit norsk rett har befunnet seg i 17 år allerede: Den 1. januar 2003 ble Barnekonvensjonen norsk lov ved en endringslov til menneskerettighetsloven av 1999. Men bak denne åpenbare likheten finner vi en rekke forskjeller. Her vil jeg peke på noen av de mer iøynefallende.

Lovteknisk skiller den svenske loven seg fra den norske løsningen på flere måter. Konvensjonen har ikke fått den «forrang» som menneskerettsloven § 3 gir BK (og en rekke andre traktater) i norsk rett. Det ble blant annet begrunnet med at regelkonflikt mest sannsynlig ikke ville oppstå i praksis. Lovgiver i Sverige har dessuten bare inkorporert et utdrag av konvensjonen, ikke konvensjonen som sådan, slik tilfellet er i Norge. Utelatt i den svenske loven er BKs bestemmelser om internasjonal rapportering og overvåking, herunder bestemmelser om FNs barnekomités funksjoner, altså bestemmelser som har lite i nasjonal lovgivning å gjøre. I menneskerettsloven § 2 nr. 4 er dessuten to valgfrie protokoller til BK – om hhv. «salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi» og «barn i væpnet konflikt» – gjort til norsk rett. Disse tilleggsavtalene har ikke funnet veien inn i svensk rett.

Forskjellene blir tydeligere om en ser på lovgivers valg av fremgangsmåte for å utrede kunnskapsgrunnlaget for beslutningen om inkorporering. Allerede kvantitativt skiller lovgiverne lag. Forarbeidet til inkorporeringen av BK i norsk rett var en 102 siders proposisjon (Ot.prp. nr. 45 (2002–2003)) og en 17 siders komitéinnstilling (Innst. O. nr. 92 (2002–2003)). Beslutningsgrunnlaget for det som i januar i år ble svensk lov, var en SOU på 635 sider (SOU 2016:19 Barnkonventionen blir svensk lag) og en regjeringsproposisjon på 195 sider (Prop. 2017/18:186). Loven er dessuten bare en av flere «åtgärder» fra lovgiver. Ett viktig supplement til loven er en veiledning for hvordan konvensjonen skal tolkes og anvendes. Veiledningen på 195 sider ble utarbeidet av en regjeringsoppnevnt arbeidsgruppe utnevnt sommeren 2018. Den ble publisert høsten 2019 (Ds 2019:23 Vägledning vid tolkning och tillämpning av FN:s konvention om barnets rättigheter). Den utgjør et sentralt hjelpemiddel for svenske rettsanvendere fremover.

Det leder meg over til neste punkt. Det er stor forskjell på de svenske lovforarbeidenes diskusjon om fordeler, ulemper og simpelthen krevende aspekter ved å gjøre en internasjonal traktat til nasjonal rett, og de norske lovforarbeidenes begrensede problematisering av det samme. Utfordringene ved tolking og anvendelse av konvensjonens flere titalls enkeltbestemmelser er grundig behandlet i SOU 2016:19 (se side 421 flg.) og Prop. 2017/18:186 (side 82 flg.), og dessuten i Vägledningen fra 2019. Her berøres viktige spørsmål. For eksempel er prinsippene for traktattolking grundig belyst: Wien-konvensjonen artikkel 31 rommer svært mye, om en bare tar seg tid til å forstå den. Dokumentene har også en god diskusjon av hva de folkerettslige kildene er på dette området. For enkelte norske rettsanvendere kan det komme som en overraskelse når den svenske proposisjonen – korrekt nok – slår fast at «[r]ekommendationer och allmänna kommentarer» fra blant annet FNs barnekomité «har inte folkrättslig status som rättskälla», samtidig som slike dokumenter likevel kan ha en viss rettslig betydning (side 84). Diskusjonen i forarbeidene om den rettslige karakteren av konvensjonens mange titalls til dels ulikt utformede materielle bestemmelser er også interessant lesning. Gir de uttrykk for individuelle og håndhevbare rettigheter for den enkelte, eller er de bare direktiver rettet mot myndighetene? Svensk lovgiver formidler på en god måte at dette er krevende spørsmål som kan ha ulike svar (se blant annet proposisjonen side 88 flg.). Det norske rettssamfunnet ville vært betydelig bedre skodd for sin håndtering av konvensjonen om lovgiver hadde gjort et tilsvarende arbeid før den ble gjort til norsk lov.

Barnekonvensjonen er blitt svensk lov, slik den for lengst er norsk rett. Vi får anta at det er til det beste for både norske og svenske barn med slik inkorporasjonslovgivning. Og norske rettsanvendere har om ikke annet fått en gyllen mulighet til å lese seg opp på hva konvensjonen i alle sine nyanser og dilemmaer dreier seg om.