Den 24. september 2019 avsa UK Supreme Court (Storbritannias og Nord-Irlands høyesterett) en interessant dom. Saken gjaldt spørsmålet om statsministerens råd til dronningen om å avslutte parlamentsesjonen for 5 uker, i september/oktober, var i samsvar med britisk forfatningsrett. Retten kom enstemmig til at statsministerens råd var lovstridig. Det lå utenfor statsministerens myndighet å gi det råd han hadde gitt.

I vår forfatningshistorie har vi et liknende eksempel. I 1836 bidro statsministeren til at det ble truffet en avgjørelse som grep inn i Stortingets virksomhet. Etter Grunnloven den gang måtte Kongen samtykke i at stortingssesjonen kunne forlenges utover tre måneder. Det hadde alltid vært en kurant sak å få et slikt samtykke, men i 1836 sa Kongen nei fordi han var misfornøyd med hva Stortinget hadde gjort i flere saker. Statsministeren kontrasignerte Kongens avgjørelse. Det ble reist tiltale for Riksretten mot statsminister Løvenskiold. Riksretten kom til at Kongens avgjørelse var «øyensynlig skadelig» for riket. Statsministerens medvirkning til å få avsluttet stortingsforhandlingene fikk dermed sin domstolsprøving – for Riksretten.

Dommen fra den britiske høyesterett gir grunn til refleksjoner. Den viser en domstol som ikke er engstelig for å gå inn i spørsmål som mange mener er politiske. Dommen viser også at prinsippene om maktfordeling og domstolskontroll er levende realiteter i britisk forfatningsrett.

I britisk rett er, som i norsk rett, spørsmålene om saken dreier seg om et rettsspørsmål og klager har rettslig interesse, viktige. Det var imidlertid spørsmålet om det dreide seg om et rettsspørsmål som hørte hjemme i domstolene, som først og fremst ble drøftet i den britiske høyesterett. Retten fant det klart at det var tale om et rettsspørsmål som kunne prøves av domstolene. I norsk rett må saken angå et «rettskrav», og saksøker må påvise et «reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte». Om et slikt behov foreligger, må avgjøres ut fra en «samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det».

Dommen i Storbritannias høyesterett viser en liberal tilnærming til søksmålsvilkårene. I britisk rett blir interessen i å få domstolene til å prøve om myndighetene har gått utover sin myndighet, sett på som viktig for rettssikkerheten og demokratiet. Gode grunner kan tale for at vi prinsipielt bør se det på samme måten som den britiske høyesterett.

I Norge viser rettspraksis at holdningen har vært at domstolsprøving av lover og andre offentlige vedtak vil kunne bidra til større respekt for offentlige vedtak, og at legitimiteten av vedtakene også blir styrket. Staten har derfor i saker om politiske spørsmål ikke motsatt seg at saker blir prøvd for domstolene. Staten påsto ikke avvisning i klimasøksmålsaken. Saksøkerne i Acer-saken ble imidlertid møtt med en avvisningspåstand, og saken ble avvist i tingretten. I Acer-saken er det spørsmål om Grunnloven § 26 annet ledd eller § 115 skulle ha vært lagt til grunn. Retten mente at så lenge dette ikke hadde gitt seg utslag i et vedtak, var spørsmålet som var brakt inn for retten, for generelt og abstrakt til å kunne bli prøvd. Tingretten kom til at det ikke var tale om et aktuelt rettskrav, og at de rettslige spørsmål ikke hadde gitt seg utslag i et konkret faktum.

I Acer-saken er det spørsmål om det er et «reelt behov» for å få domstolenes prøving og avgjørelse. Tingretten mente det var unødvendig å ta stilling til dette. Det skal bli interessant å se hva utfallet blir i denne saken.

Britisk rett krever som nevnt også en rettslig interesse, men kravet blir i praksis tolket liberalt. Det legges til grunn at det er i alles interesse at domstolene kan prøve om myndighetene har gått utover sin myndighet. For britisk høyesterett var spørsmålet om det var tale om et rettskrav som kunne prøves av domstolene. («Is the question of whether the Prime Minister’s advice to the Queen was lawful justiciable in a court of law?»)

Er kravene til rettslig interesse i saker som gjelder domstolskontroll med offentlige vedtak, det være seg lover eller forvaltningsvedtak, blitt endret etter endringene av Grunnloven etter 2014? Tilsier Grunnlovens nye bestemmelser om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, og om domstolsprøving, at domstolene bør innta en mer liberal holdning til domstolsprøving av offentlige vedtak? Grunnlovens regler om Riksretten er også endret. Bare saker som gjelder de konstitusjonelt ansvarliges «konstitusjonelle plikter», hører under Riksretten. Hvis det skal bli domstolsprøving i andre saker, hører disse under de alminnelige domstoler.

Norge har ingen forfatningsdomstol – en domstol som på prinsipielt og generelt grunnlag tar stilling til om bestemmelser i Grunnloven eller i menneskerettighetskonvensjoner Norge er bundet av, er krenket eller overtrådt. Spørsmålet er om vi trenger det, eller om vi heller bør videreutvikle den form for domstolsprøving som vi har. Gode grunner taler for at vi bygger videre på det vi har, men at det kan være grunn til å se med friske øyne på kravene til rettslig interesse i saker om domstolsprøving av offentlige vedtak.