I HR-2018-1909-A har Høyesterett tatt det som kan bli stående som det første steget mot å gi de nye bestemmelsene om menneskerettigheter i Grunnloven kapittel E selvstendig mening ved siden av bestemmelsene i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). At Høyesterett tar et slikt steg, er ikke overraskende. Høyesterett har i en rekke avgjørelser vist til de nye bestemmelsene ved siden av EMK, og i juridisk teori og fagdebatt drøftes det hvordan Høyesterett skal «operasjonalisere» bestemmelsene. Men når Høyesterett først tar steget, burde Høyesterett drøftet prinsipielt hvordan bestemmelsene bør (og ikke bør) utvikles og tolkes ved siden av EMK. Dette særlig fordi Høyesterett, sammenlignet med tidligere avgjørelser, tar en ny metodisk tilnærming til forholdet mellom de nye bestemmelsene og EMK (punkt 2 og 3). Den nye tilnærmingen kritiseres, og det vises hvordan Høyesterett bør avklare forholdet mellom EMK og de nye bestemmelsene (punkt 4). Som bakteppe og grunnlag for Høyesteretts tolkning redegjøres det først for prosessen som ledet til vedtakelsen av de nye bestemmelsene (punkt 1).

Nøkkelord: EMK, Grunnloven, grunnlovstolkning