Straff er et onde som påføres i den hensikt at det skal være et onde. Ved fengselsstraff består ondet i isolasjon fra samfunnet; bevegelsesfriheten reduseres kraftig, og man nektes adgang til de aktiviteter og fasiliteter som livet ellers kan by på. Varetekt har ikke det samme formål, men virkningen er at den varetektsinnsatte isoleres fra samfunnet.

Total isolasjon av innsatte er imidlertid ikke ønskelig. Tvert imot kan det være meget skadelig for den som utsettes for det. I motsetning til i tidligere tider har vi i dag god kunnskap om de alvorlige lidelser mennesker kan påføres ved isolasjon. En del av formålet med fengselsstraffen er at de innsatte etter soning skal ut i kriminalitetsfrie og velfungerende tilværelser. Og varetektsinnsatte skal – dersom de ikke dømmes til fengsel – vende tilbake til sitt normale liv etter endt varetekt. I hvilken grad et opphold i fengsel er egnet til å oppnå noe slikt, er omdiskutert. Men det som i hvert fall er sikkert, er at innsatte som pådras isolasjonsskader, blir svært dårlig rustet i så måte.

Innsatte må derfor sikres meningsfull menneskelig kontakt, og dette må i hovedsak skje med andre innsatte eller ansatte. Og for å hindre isolasjonsskader må denne kontakten ha et visst omfang og tilstrekkelig kvalitet. Sporadisk og overflatisk menneskelig kontakt – f.eks. korte beskjeder i forbindelse med utdeling av mat – er ikke nok. FNs standard minimumsregler for behandling av innsatte (også kalt Mandelareglene) kategoriserer tilfeller der innsatte er innelåst på cellen i 22 timer eller mer, som isolasjon, og de setter strenge vilkår for når, hvordan og hvor lenge det kan skje. Særlig kan det nevnes at mindreårige og psykisk syke ikke kan utsettes for slik isolasjon, og ingen kan underlegges et slikt regime i over 15 dager. Europarådets torturovervåkningskomité anbefaler at hver innsatt som minimum tilbys åtte timer utenfor cellen hver dag, med meningsfulle og varierte aktiviteter.

Hvordan ligger vi så an i Norge på dette feltet? Under forebyggingsmandatet har Sivilombudsmannen de siste 5–6 år besøkt 19 fengsler, og det er skrevet offentlige rapporter om hvert av dem. Det er mye bra å si om norske fengsler og dem som arbeider der, men det må samtidig konstateres at isolasjon av innsatte forekommer i stort omfang – til dels i strid med internasjonale menneskerettsstandarder og i et meget anstrengt forhold til norsk lov. Akkurat hvor stort omfanget er, er det vanskelig å si helt sikkert fordi det dessverre ikke foreligger pålitelig tallmateriale. Med korrekt og oppdatert styringsinformasjon ville det ha vært enklere for myndighetene å sette inn de rette tiltakene.

Selv med manglende tallmateriale er det imidlertid en rekke grep som bør kunne tas. Jeg skal begrense meg til det som gjerne kalles faktisk isolasjon, som er et utbredt problem i norske fengsler. (Om de mange øvrige problemstillingene rundt isolasjon i norske fengsler vises det til Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget av juni i år, Dokument 4:3.)

Straffegjennomføringsloven stiller opp bestemte kriterier for når kriminalomsorgen kan bestemme at en innsatt skal isoleres. Dette gjelder selvsagt for det særdeles inngripende tiltaket det er å sette noen på sikkerhetscelle («glattcelle»), men også for å beslutte at en innsatt på annen måte skal utelukkes fra fellesskapet. I hovedsak kan slik utelukkelse besluttes når det er nødvendig av nærmere angitte kontrollhensyn, f.eks. å hindre at en innsatt skader seg selv eller øver vold mot andre. Fengselsmyndighetene må da treffe et begrunnet vedtak, som den innsatte kan påklage. Den faktiske isolasjonen skjer på en helt annen måte. Utelukkelsen fra fellesskapet skjer da ikke som et resultat av konkrete vurderinger knyttet opp mot det nevnte regelverket, men typisk som en konsekvens av bygnings- eller bemanningsmessige forhold. Noe vedtak fattes ikke, den innsatte mottar heller ikke noen begrunnelse, og klageretten er langt på vei illusorisk. Svært mye av den isolasjon som skjer i norske fengsler, er av denne art. Straffegjennomføringsloven hjemler at de innsatte i helt akutte situasjoner – f.eks. ved strømbrudd, oversvømmelse eller brann – i korte perioder kan isoleres på grunn av bygnings- eller bemanningsmessige forhold. Den omfattende og strukturelt begrunnede faktiske isolasjonen som foregår i dag, er imidlertid ikke hjemlet.

En del av problemet er manglende regler om hva som skal være en normal dag for en innsatt. Langt på vei er det opp til hvert enkelt fengsel å fastsette hvor mye daglig fellesskap de innsatte skal ha. Det er uheldig at et så sentralt rettssikkerhetsspørsmål som hvor lenge en innsatt må oppholde seg alene på sin egen celle, bestemmes av det enkelte fengsel og ikke av sentrale myndigheter. I Danmark og Sverige er det til sammenligning bestemt at de innsatte bare kan holdes innelåst på cellene sine 12 timer i døgnet. Unntak kan gjøres utfra nærmere angitte kriterier, men det må da fattes et begrunnet vedtak, og et slikt vedtak kan påklages.

En tilsvarende regel bør vi få i Norge også. Et slikt grep løser selvsagt ikke alt, men det vil tvinge myndighetene til å utvikle fengsler og bemanningsplaner som tilrettelegger for meningsfylt fellesskap. Det vil kreve ressurser, men som EMD har understreket, må stater organisere sine fengselssystemer på en måte som sikrer de innsattes verdighet, uavhengig av økonomiske og praktiske utfordringer.