Utgangspunktet for artikkelen er et ønske om mer kunnskap om hva min farfar – Einar Hanssen – utrettet som dommer i Høyesterett i de vanskelige årene under og etter andre verdenskrig. Jeg ønsker å skissere hans medvirkning under plenumsforhandlingene i 1940 og hans standpunkter under rettsoppgjøret frem til han gikk av med pensjon i februar 1946. Innledningsvis kommer jeg inn på hans bakgrunn og familie, særlig at han mistet en sønn – min far – som ble dømt til døden og henrettet på grunn av motstandsarbeid. Videre kommer jeg inn på lovgrunnlag for rettsoppgjøret, fremsetter enkelte personlige tanker og påpeker behov for ytterligere utredning om et vanskelig kapittel i norsk rettshistorie. Det har vært viktig for meg å undersøke om dommer Hanssens standpunkter under rettsoppgjøret har vært påvirket av det tap han led.