Finansforetaksloven har i kapittel 12 IV regler om finansstiftelser og underkategorien sparebankstiftelser. Reglene her avløste tidligere regler i finansieringsvirksomhetsloven av 1988 som kom inn i loven i 1990. Opp gjennom årene er det foretatt enkelte endringer i reglene, men det har ikke vært foretatt noen bredere vurdering og revisjon av særreglene for disse stiftelsene.

Særreglene om finansstiftelser har bakgrunn i behovet for å kunne omdanne gjensidige forsikringsselskaper og sparebanker til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Et vesentlig formål med finans- og sparebankstiftelsene er å videreføre gjensidigetankegangen fra det gjensidige forsikringsselskapet og sparebanktradisjonen fra sparebanken. Dette gjøres bl.a. ved at stiftelsens generalforsamling sammensettes av representanter fra forsikringstakerne i forsikringsselskapet eller bankens låntakere. Derved får disse innflytelse over stiftelsen og derved også indirekte innflytelse over forsikringsselskapet eller banken som stiftelsen har sitt utspring fra.

Finansstiftelsene skiller seg på mange måter fra vanlige stiftelser etter stiftelsesloven. Ved siden av å ha et allmennyttig formål har finansstiftelsene sider til forsikringsselskapet eller sparebanken som stiftelsen har sitt utspring fra, og deres kunder. Dessuten ivaretar stiftelsene offentlige interesser knyttet til eierstrukturen i finansnæringen.

Det er i dag 33 finansstiftelser, hvorav 32 er sparebankstiftelser som har sitt utspring fra tidligere sparebanker. I antall er dette en liten del av de i alt 6718 stiftelsene som er registrert i Stiftelsesregisteret. Den økonomiske og samfunnsmessige betydningen av finansstiftelsene er imidlertid betydelig større enn antallet skulle tilsi. Av en samlet bokført egenkapital i norske stiftelser på om lag 170 milliarder kroner i 2017 utgjør egenkapitalen i finansstiftelsene samlet om lag 70 milliarder kroner. Egenkapitalen i de to største – Gjensidigestiftelsen og Sparebankstiftelsen DNB – var i 2017 på henholdsvis 32 milliarder kroner og 13 milliarder kroner. Sparebankstiftelsen DNB alene delte i 2017 ut 629 millioner kroner til allmennyttige formål.

Tiden er moden for en gjennomgang av lovreguleringen av finansstiftelsene med sikte på en fullstendig revisjon av lovgivningen. Spørsmålet er reist i NOU 2016: 21 Stiftelsesloven, der utvalget peker på behovet for en slik gjennomgang, men konkluderer med at dette ville ligge langt utenfor rammen av utvalgets arbeid.

Det er flere grunner som tilsier et slikt lovarbeid.

I de senere årene har det vært en utvikling der finansstiftelsenes rolle som største aksjeeier i den finansinstitusjonen stiftelsen har sitt utspring fra, er skjøvet i bakgrunnen til fordel for stiftelsens ideelle formål. I NOU 2016: 21 er det på side 33 opplyst at bare halvdelen av stiftelsene har vedtektsfestet en bestemt eierandel i den banken som stiftelsen har sitt utspring fra. Sparebankstiftelsen DNBs eierandel i DNB ASA var i 2017 på 8 prosent.

Finansstiftelsene har særtrekk som skiller dem fra vanlige stiftelser etter stiftelsesloven, og som tradisjonelt må være oppfylt for at en rettsdannelse i det hele tatt skal ses på som en stiftelse. Mens det i vanlige stiftelser er styret som er stiftelsens øverste organ, har finansstiftelsene en generalforsamling. Dette særtrekket må ses i sammenheng med ønsket om å videreføre gjensidigetankegangen og kundedemokratiet fra det gjensidige forsikringsselskapet eller sparebanken finansstiftelsen har sitt utspring fra. Generalforsamlingen som organ er helt fremmed for vanlige stiftelser, og ikke forenlig med stiftelsesloven. Generalforsamlingens mydighet er uklar.

Rollefordelingen mellom stiftelsesloven og særreglene i finansforetaksloven er i dag ikke klar. Utgangspunktet etter finansforetaksloven § 12-19 annet ledd er riktignok at de alminnelige reglene i stiftelsesloven bare gjelder for finansstiftelser når ikke annet er bestemt i finansforetaksloven eller i særbestemmelser som er gitt i medhold av denne loven. Det nærmere forholdet mellom spesialreglene i finansforetaksloven og stiftelsesloven er imidlertid langt fra klart og gir i praksis opphav til tvil om hvilket regelsett som gjelder. Enkelte problemstillinger skal nevnes. Et praktisk spørsmål er om de materielle vilkårene for vedtektsendringer og annen omdanning i stiftelsesloven kapittel 6 gjelder for finansstiftelser. Hvordan er forholdet mellom kravet i stiftelsesloven § 18 til forsvarlig forvaltning av stiftelsens kapital og finansstiftelsenes rolle som langsiktige og stabile eiere i den finansinstitusjonen stiftelsen har sitt utspring fra, jf. finansforetaksloven § 12-25? Problemstillingen kommer på spissen i stiftelser der vedtektene pålegger stiftelsen å ha en minste eierandel i finansinstitusjonen. I utgangspunktet står ikke finansstiftelsene under tilsyn av Stiftelsestilsynet, men av Finanstilsynet. Bør dette være ordningen for finansstiftelsenes ideelle virksomhet, som ligger fjernt fra det som Finanstilsynet ellers driver med, men som er i kjernen av Stiftelsestilsynets arbeidsoppgaver?

Listen over problemstillinger som viser at tiden er inne for et lovarbeid, kan gjøres lengre, men det får holde her. Min arbeidshypotese er at tiden er inne for å trekke finansstiftelsene inn under den alminnelige stiftelsesloven. Om dette er riktig, kan vi imidlertid først få svar på etter at et utredningsarbeid er gjennomført.