Høyesterett har i de seneste tiår gått svært langt i å tilpasse norsk rett til det europeiske/internasjonale menneskerettighetsregimet. Nyere eksempler på denne internasjonalistiske tilnærmingen er Høyesteretts tolkning av «barnets beste»-normen i Grunnloven § 104 og forsøket på å innfortolke en forholdsmessighetsbegrensning i enkelte grunnlovsbestemmelser. Etter forfatterens syn rokker grunnlovfestingen av rettighetskatalogen i 2014 og Stortingets avvisning av en forholdsmessighetsbegrensning i Grunnloven ved Høyesteretts internasjonalistiske tilnærming til norsk rett. Ved Grunnlovfestingen av menneskerettighetskatalogen åpnes det opp for et tosporet menneskerettighetsløp – et nasjonalt og et internasjonalt. Dersom Grunnloven og grunnlovgivers uttalelser skal tas på alvor, må domstolene i større grad ta hensyn til samfunnets interesse når den avgjør saker som har med menneskerettighetene å gjøre. Det vil i mange tilfeller nødvendigvis innebære at Høyesterett må våge å utfordre den individfokuserte tilnærming til menneskerettighetene som blant annet EMD oppebærer.