I statslivet danner det seg fra tid til annen nye skikker og praksiser, men det er ikke alltid at politikerne, media og den interesserte og engasjerte allmennhet overskuer konsekvensene av det som har skjedd – og om det som har skjedd får rettslig betydning. Først når utviklingen har fått gå sin gang over tid, stanser vi opp og oppdager at noe har skjedd.

Avtaler mellom de politiske partiene, Stortingets anmodningsvedtak til regjeringen og regjeringskonferansene er noen av de fenomener som i dag spiller en viktig rolle i statsliv og politikk. Det kan spørres om disse fenomenene bare har politisk interesse og betydning, eller om de også har rettslig betydning.

Regjeringskonferansene regnes i dag for bare å være uformelle møter mellom regjeringens medlemmer. I disse møtene er det bare drøftelser som finner sted, her treffes ikke rettslig bindende vedtak. Det er imidlertid kjent at de konklusjoner som trekkes i disse møtene, kan få vidtgående konsekvenser, ikke bare politisk, men også rettslig. Kan det fortsatt holdes fast ved læren om at disse møtene ikke gir berørte personer rett til innsyn i det som har foregått i disse konferansene?

De politiske partier har en viktig plass i statslivet. Høyesterett la i Rt. 1997 s. 1822 til grunn at «[m]ye taler for at retten til å danne politiske partier i dag følger av konstitusjonell sedvanerett». Retten til å danne politiske partier er nå grunnlovfestet, se Grunnloven § 101. De politiske partiene har dermed fått sin rettmessige konstitusjonelle plass. Partiene er ellers nevnt i Grunnlovens bestemmelser om valgordningen, «partigruppe» er definert i Stortingets forretningsorden § 77, og i lov 17. juni 2005 nr. 102 om visse forhold vedrørende de politiske partiene (partiloven) er det gitt viktige regler om de politiske partiers økonomi. Loven hadde sin bakgrunn i et ønske om å styrke tilliten til det politiske system.

Hvilke oppgaver partiene har i regjeringsdannelse og ved utnevnelse av statsminister og regjering, er det ikke skrevne regler om, verken i Stortingets forretningsorden eller i Grunnloven. Det blir i praksis opp til partiene og deres ledere å bestemme hva som skal skje når det blir nødvendig, etter et valg eller når en regjeringskrise inntreffer. Noen har foreslått en ordning med såkalt «investitur», det vil si en ordning der Stortinget skal gi uttrykk for hvem som skal gis i oppdrag å danne regjering. En slik ordning har vi ikke fått, og fortsatt er det derfor bare Grunnloven § 12 som gjelder.

Anmodningsvedtakene er et forholdsvis nytt fenomen i samspillet mellom Stortinget og regjeringen. Disse vedtakene spiller i dag en viktig politisk rolle, men hvilken rettslig betydning de har, er uklart. De gir representanter og partier på Stortinget en mulighet til å markere seg. I forvaltningen skaper imidlertid vedtakene merarbeid og usikkerhet, særlig hvis de er innbyrdes motstridende. Etter sitt innhold er anmodningsvedtakene rettet til regjeringen og forvaltningen, men disse politiske vedtakene har også en side til befolkningen og velgerne. Vedtakene er ved siden av å ha politisk interesse også egnet til å skape forventninger hos befolkningen. Stortingets tillit hos befolkningen vil kunne svekkes dersom vedtakenes formål først og fremst er å «plage» regjeringen og sørge for publisitet om forslagsstillernes egen politikk. Det er iallfall vanskelig å forestille seg at en manglende oppfølging av anmodningsvedtak skulle få rettslige konsekvenser for regjeringen, dersom praksisen rundt anmodningsvedtak skulle fortsette som i dag. I EMDs praksis har det utviklet seg en lære om berettigede forventninger – «legitimate expectations». Vår parlamentariske praksis med anmodningsvedtak kan utvikle seg på en måte som gir individene berettigede forventninger som kan søkes håndhevet med domstolenes hjelp. I den senere tid har avtalene som inngås mellom de politiske partiene, fått betydning. Slike avtaler har vært kjent i mange år, men deres innhold og karakter har endret seg. Kirkeforliket fra 2008 er et eksempel på en politisk avtale mellom partiene som fikk vidtgående følger for forholdet mellom kirke og stat. Andre viktige avtaler mellom partiene er knyttet til regjeringsforhandlinger: Soria Moria-avtalen, Sundvollen-erklæringen, Jeløya-plattformen osv. Meningen med disse avtalene er å skape mer forutsigbarhet i politikken. Avtalene skal være retningsgivende for politikk og regjeringssamarbeid. Avtalene kommer i stand i fortrolige forhandlinger og samtaler bak lukkede dører. Den politiske debatten blir på denne måten ikke så mye en «åpen og opplyst offentlig samtale», jfr. Grunnloven § 100 siste ledd.

Statslivet bør få utvikle seg fritt. Men politikerne må være seg bevisst at fenomenene i politikken også kan få rettslig betydning. Særlig kan det være tilfellet dersom det i politikken utvikler seg en praksis som skaper forventninger om befolkningens rettigheter og rettslige posisjoner. Det har rettspraksis vist til nå, og slik vil det sannsynligvis også bli i fremtiden. Rettsstaten har også en side til politikken. Grunnloven skal «sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Dette er en viktig løfteparagraf og ikke bare en tom bestemmelse med symbolsk betydning.