Temaet for artikkelen er hva som utgjør samme «krav» prosessuelt sett i kontraktsrettslige tvister. Oppmerksomheten rettes mot hva som er en del av vederlagskravet, særlig i lys av Høyesteretts syn på dette spørsmålet i HR-2018-1130-A. Saken gjaldt avvisning i medhold av tvisteloven § 19-15 (3) om materiell rettskraft. Det drøftes hvilke slutninger som kan trekkes fra avgjørelsen. I tillegg drøftes det om Høyesteretts standpunkt i saken var (u)heldig, og om Høyesterett hadde en metodisk god tilnærming i sin analyse.