Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Internasjonalisering, sakskompleksitet og arbeidsmengde i Norges Høyesterett

Petter Kristiansen Arnesen, BA, er masterstudent ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen.

Gunnar Grendstad, dr. polit., er professor i statsvitenskap ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen og gjesteforsker ved University of Washington, Seattle.

Henrik Litleré Bentsen, MA, er stipendiat ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen.

Økende saksmengde og internasjonaliseringen av retten utfordrer domstolenes effektivitet og organisering. Høyesterett peker på at komplekse saker presser domstolens kapasitet og kan utfordre kvaliteten på dommene. Artikkelen diskuterer sammenhengen mellom sakskompleksitet og arbeidsmengde i Høyesterett. Økt arbeidsmengde per sak skyldes blant annet internasjonalisering av rettskildene og anker fra Borgarting lagmannsrett.

1 Innledning1

Med sitt overordnede ansvar for rettsavklaring og rettsutvikling i det norske rettssystemet er internasjonaliseringen av retten en utfordring for Høyesterett. Tidligere justitiarius Tore Schei pekte på at Høyesterett har fått en stadig større arbeidsmengde, der hovedårsaken er «økende sakstall og en stadig større kompleksitet i sakene, blant annet som følge av internasjonaliseringen av retten».2 Schei understreket hvordan en økende arbeidsmengde utfordrer Høyesteretts kapasitet og legger press på rollen som prejudikatdomstol. Justitiarius Toril Marie Øie peker videre på at utviklingen mot «det stadig mer kompliserte og sammensatte rettskildebildet» som skyldes internasjonal rett, utfordrer høyesterettsdommernes kjernevirksomhet, som er å «treffe avgjørelser av høy kvalitet om prinsipielle spørsmål innen rimelig tid».3

Problemstillingen er ikke unik for Høyesterett. Regjeringen oppnevnte i 2017 en ny domstolkommisjon som blant annet skal utrede hvordan norske domstoler «bør organiseres for å være best mulig rustet til å ivareta forventninger om effektivitet og kvalitet og sikre deres uavhengighet gjennom omskiftelige samfunnsforhold». Utgangspunktet for kommisjonen var at «[d]omstolene har en sentral rolle i en rettsstat som statsmakt, med å sikre rettigheter og som konfliktløser». Konkret pekte regjeringen på at det er stadig «flere saker for domstolene og de er generelt mer krevende enn før, blant annet på grunn av økende internasjonal påvirkning på norsk rett og samfunnet generelt».4

I denne artikkelen analyserer vi hvordan komplekse saker påvirker arbeidsmengden i Høyesteretts avdelinger. Vi måler kompleksitet ved hjelp av egenskaper ved sakene, med vekt på internasjonale rettsregler. Vi måler arbeidsmengde gjennom to originale variabler: antall timer Høyesterett bruker til muntlige forhandlinger (forhandlingstid) og antall dager Høyesterett bruker til å nå en avgjørelse i saken (beslutningstid).

2 Hvordan måle arbeidsmengde i en prejudikatdomstol?

2.1 Høyesteretts arbeidsmåte og organisering

Tore Schei og Toril Marie Øie har begge vært tydelige på at økende saksmengde og vanskeligere saker påfører Høyesterett en større arbeidsmengde, hvilket igjen utfordrer domstolens tidsbruk i den enkelte sak. Arbeidsmengden utfordrer kvaliteten på domstolens avgjørelser og legger press på domstolen som prejudikatdomstol.5 For å forklare hvordan sakskompleksitet påvirker arbeidsmengden i Høyesteretts avdelinger, vil vi først diskutere hvordan arbeidsmengde målt som forhandlingstid og beslutningstid er innvevd i Høyesteretts arbeidsmåte og organisering.

Høyesterett består av omlag 70 ansatte, fordelt på 20 dommere, 25 utredere og protokollsekretærer samt omlag 25 ansatte i administrasjonen.6 Domstolen har generell kompetanse i alle saker – sivile saker, straffesaker, forvaltningssaker og grunnlovssaker. Høyesteretts to hovedoppgaver, rettsavklaring og rettsutvikling, ivaretas i første runde av dommernes siling av anker i ankeutvalget (og avgjørelser i ankeutvalget), dernest gjennom opplysning av saken i muntlige forhandlinger i avdeling, og deretter ved rådslagning, domskrivning og domsavsigelse i avdeling. 7 All aktivitet i domstolen er organisert omkring og rettet inn mot dommernes og domstolens løsning av disse to oppgavene.

Alle anker som kommer til Høyesterett – anker over dom, kjennelse eller beslutning – blir forberedt av en utreder før den behandles av tre dommere i ankeutvalget, som er Høyesteretts portvokter med frihet til å bestemme hvilke saker domstolen skal realitetsbehandle. Utgangspunktet i tvisteloven og straffeprosessloven er at anken ikke kan fremmes automatisk, men ankeutvalget kan gi tillatelse til realitetsbehandling dersom anken inneholder et viktig eller prinsipielt spørsmål som kan brukes som et instrument til å avklare eller utvikle retten.8 Den sterke selekteringen av anker betyr at ankeutvalget kun velger ut de viktigste og mest prinsipielle sakene, og henviser dem til avgjørelse hos fem dommere i avdeling.

Hvordan kan vi måle arbeidsbelastningen i Høyesteretts to avdelinger? Overordnet kan arbeidsmengde uttrykkes som «den mengde informasjon som er nødvendig å bearbeide før man treffer en beslutning» i en sak.9 Informasjonsbehandling med påfølgende beslutning i kollegiale prosesser er intimt koblet til tid, som er en knapp og forgjengelig ressurs. Dess mer krevende en sak er og dess mer informasjon som må bearbeides, dess mer tid kreves for å opplyse saken og treffe en beslutning.10 Vi tar derfor utgangspunkt i to enkle, originale og effektive mål på arbeidsmengde i Høyesteretts avdelinger: forhandlingstid, som er hvor mange timer Høyesterett trenger til muntlige forhandlinger for å opplyse en sak, og beslutningstid, som er hvor mange dager Høyesterett trenger til saksbehandlingen fra muntlige forhandlinger starter, gjennom skrivingen av dommen og beslutningen i saken, og til dommen publiseres.

2.2 Forhandlingstid i avdeling

Norges Høyesterett har en av de sterkeste tradisjoner for muntlige forhandlinger for tredje-instans-domstoler i Europa.11 Dommeren som først behandlet anken i ankeutvalget, forteller administrasjonen hvor lang tid som trengs til muntlige forhandlinger i avdeling. Fastsettelse av denne tiden gjøres ut fra et erfaringsbasert skjønn, der dommeren vurderer det juridiske spørsmålet, om rettsområdet er uklart, og hvor mye tid lagmannsretten brukte på saken, justert for om hele eller deler av anken ble henvist. Det er viktig at det juridiske spørsmålet spisses og tilskjæres for å unngå at omfattende ankesaker legger beslag på mye tid i retten.12 Dersom saken gjelder internasjonal rett, beregnes ofte mer tid. I de siste årene har også ankende part indikert hvor mye tid som bør settes av til forhandlinger.

Hvor mye tid som berammes til muntlige forhandlinger, kan ha implikasjoner for løsningen av den foreliggende sak. De muntlige forhandlingene er et sentralt og dynamisk element i dommernes vei mot en avgjørelse i saken: Kvaliteten på advokatene har betydning for redegjørelsen og diskusjonen av saken, og dommerne kan be om avklaringer og stille spørsmål. Dommer Wilhelm Matheson anerkjente at en dommer kan ha en oppfatning av utfallet av en anke før muntlige forhandlinger, men «[n]år det er sagt, bør mitt eventuelle forhåndsstandpunkt i et konkret sakskompleks kunne beveges av å høre advokatenes prosedyrer. Jeg vil altså ikke nødvendigvis gå ut av rettsforhandlingene med samme standpunkt som jeg kom inn i saken med. (...) Hvis vi ikke har noen tro på [dommerens plikt og evne til å lytte, lære og la seg overbevise av de forskjellige argumentene i saken,] hva skal da advokatene slite i skranken for?»13

Tidligere justitiarius Tore Schei konkluderte med at fastsettelsen av tiden som har vært avsatt til muntlige forhandlinger, generelt har vært meget treffsikker, og at en strammere tidsramme har «hevet kvaliteten på advokatprestasjonene».14 Denne konklusjonen må imidlertid vurderes opp mot det faktum at tiden avsatt til forhandlinger nødvendigvis disiplinerer advokatene til å overholde den tilmålte tidsrammen. Uansett mener vi disse vurderingene understøtter at sakens kompleksitet påvirker tiden som blir avsatt til muntlige forhandlinger.15

2.3 Beslutningstid i avdeling

Umiddelbart etter de muntlige forhandlingene, enten samme dag eller dagen etter, møtes de fem dommerne til rådslagning. Rettsformannen oppsummerer saken, diskuterer dens rettslige sider og foreslår en begrunnelse og en løsning. Deretter, i avtagende senioritet, gir hver dommer sitt syn på saken og sin foretrukne konklusjon, før de gjennomfører en foreløpig votering. Hver dommer vurderer også om en dissens eller særmerknad er nødvendig. Dissenser og særmerknader øker ikke bare kostnadene for den dissenterende dommeren. Ekstra arbeid og økt tidsbruk rammer også de andre dommerne. En av dommerne, utenom rettsformannen, vil allerede i forkant av saken være utpekt til å skrive avgjørelsen, men rollen som førstvoterende kan endres dersom dissenser eller særmerknader materialiserer seg. Til slutt enes dommerne om en timeplan.16 Førstvoterende sender et domsutkast til de andre dommerne i avdelingen. Utkastet sirkuleres inntil dommerne er enige om argumentene og konklusjonen, og eventuelt innlemmelsen av særmerknader eller dissenser.

Tiden som går med til dommernes beslutning, er primært et tegn på hvor krevende saken er. Beslutningstiden påvirkes nødvendigvis også av rettsformannens ledelse og gjennomgang av saken, hvor raskt og godt førstvoterende skriver domsutkastet, hvordan eventuelle særmerknader eller dissenser skal integreres, koordineringen mellom dommerne samt om dommerne trenger flere møter eller mer informasjon fra en utreder før dommernes avgjørelse i saken forsegles ved en endelig votering. Schei understreker at «[t]ett faglig samarbeid er av stor betydning for kvaliteten på behandlingen og på avgjørelsene».17 Alle disse faktorene understøtter at beslutningstiden i en sak vil være påvirket av sakens kompleksitet og vanskelighetsgrad.

3 Hvordan måle sakskompleksitet?

3.1 Kompleksitet er innhold, spesialisering og byråkrati

Uten at det eksisterer vanntette skott mellom adjektivene, er det en gjennomgående utfordring at sakene i domstolene er komplekse (uoversiktlig interaksjon mellom store saksfelt og mange rettskilder), kompliserte (mange rettskilder), vanskelige (paragraf-fattig område) eller omfattende (mange detaljer). Det er i hovedsak tre kilder til sakskompleksitet.

For det første gjelder kompleksitet det substansielle innholdet i en sak. Richard Posner pekte på at «the subject matter of many legal cases is irreducibly complex».18 Dette reflekterer at samfunnet blir mer mangfoldig og mer spesialisert. For Norge kan dette gjelde den økende spesialiseringen av saksområder i landet innen teknologi, økonomi og innovasjon, og det gjelder den økende internasjonaliseringen av samfunnet gjennom handel, migrasjon, kommunikasjon og medlemskap i internasjonale organisasjoner.

For det andre gjelder kompleksitet spesialiseringen og internasjonaliseringen av de rettslige instrumentene. Kontrakter i næringslivet blir mer omfattende, og saker som omfattes av skattelover og immaterielle lover blir mer krevende. Kompleksiteten øker også i takt med omfanget av og håndhevelsen av internasjonale lover fra den Europeiske Union (EU), det Europeiske økonomiske samarbeidet (EØS) og den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Sammenhengene mellom saksfeltet og de juridiske instrumentene utfordres når de geografiske områdene for sammenhengene utvides, når ulike juridiske tradisjoner veves sammen, og når utvikling av teknologi og spesialisering løper foran de lovene som regulerer dem. Forvaltningsloven er et eksempel på en lov som ofte knytter sammen ulike rettslige felt. Overordnet peker høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen på at «[r]etten er i kontinuerlig bevegelse, styrt av komplekst virkende krefter».19

For det tredje er det juridiske byråkratiet selv en kilde til kompleksitet når det involverer et økende antall jurister, advokater, dommere og en større administrasjon:

«If judicial caseload increased with no increase in the complexity of the average case, this would produce internal complexity in the form of a more elaborate, differentiated institutional structure: more judges and staff, hence more interactions and greater need for coordination; more delegation; more specialization; more elaborate screening of appointments.»20

Utviklingstrekkene Posner peker på, er tydelige også i det juridiske feltet i Norge.21 Mens den norske befolkningen i perioden 1965–2015 økte med 38 prosent, økte antall dommere fram til 2010 i første instans med 138 prosent, antall dommere i andre instans med 262 prosent, og antall høyesterettsdommere med 11 prosent. Saksmengden i sivile saker og straffesaker i førsteinstans økte med henholdsvis 129 prosent og 1 220 prosent, mens saksmengden i sivile saker og straffesaker i andreinstans økte med henholdsvis 66 prosent og 333 prosent. I samme periode (1965–2013) hadde Høyesterett en nedgang i sivile saker og straffesaker i avdeling på henholdsvis 37 prosent og 81 prosent. Mens Stortinget økte sin vedtaksfrekvens av lover, økte også omfanget av forarbeid per lov. I 2005 var nærmere 40 prosent av alle lover i Norges Lover ti år eller yngre. I tillegg har gjennomsnittlig lengde på høyesterettsavgjørelser gjennom hele perioden 1965–2015 ligget på mellom fire og seks sider. Men i 1996 skjedde en endring der Høyesterett i større grad kvittet seg med tekst fra lavere rettsinstanser, brukte mindre plass til sakens faktum og partene sine merknader, og brukte mer plass til dommernes egne juridiske vurderinger. Det ble mer juss, mer problemorientering og mer rettsutvikling.22

Gjennom de fleste vurderinger og diskusjoner av sakskompleksitet, enten de skyldes krevende saksinnhold, veksten i juridiske instrumenter eller økende byråkrati, er forventningen i juridiske sirkler at sakskompleksiteten har økt, og at den vil fortsette å øke.23 Det er her viktig å skille mellom en økning i arbeidsmengden forårsaket av økning i saksmengden på den ene siden og sammenhengen mellom arbeidsmengde og sakskompleksitet på den andre siden. Figur 1 viser at den generelle økningen for alle typer innankede saker til Høyesterett steg fra 2 069 anker i 2010 til 2 389 anker i 2016, en økning på 15,5 prosent over syvårsperioden. Samtidig gikk antall saker avgjort i Høyesteretts avdelinger ned fra 143 til 122, en generell nedgang på 21 prosent i samme periode.

I denne artikkelen identifiserer, diskuterer og konkretiserer vi ni variabler eller faktorer omkring sakskompleksitet som kan forklare arbeidsmengden i Høyesteretts avdelinger. I våre analyser kontrollerer vi ikke for antall saker i avdeling.24

3.2 Internasjonalisering av rettskildene – EØS og EMK

De aller fleste områder av norsk rett er i dag på en eller annen måte innenfor de internasjonale rettsreglenes rekkevidde etter «den nærmest overveldende økning de siste to tiår av det internasjonale rettsstoffet som anvendes i norske domstoler».25 Norge signerte EØS-avtalen i 1992 og implementerte den i 1994. Avtalen gir Norge adgang til EUs indre marked i bytte mot å følge Unionens lover og regler. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ble inkorporert i norsk lov i 1999. I 2014 ble flere menneskerettigheter også innlemmet i Grunnloven. De internasjonale lovene har forrang framfor annen nasjonal lovgivning.

Høyesterettsdommere har vært og er tydelige på at spesialiseringen og internasjonaliseringen av retten fører til at sakene som skal avgjøres i domstolen, blir mer komplekse.26 Karin Bruzelius har beklaget det uklare norske rettskildebildet og har etterlyst en kraftig opprydning i feltet av internasjonale lover og regler som for tiden er «komplisert – og fraksjonert».27 I tillegg til at Høyesterett må forholde seg til et komplisert internasjonalt lovverk, er dommerne oppmerksomme ikke bare på utfallet av sine avgjørelser, men også på hvordan avgjørelsene begrunnes. Dersom en avgjørelse fra Høyesterett blir anket inn for en internasjonal domstol, kan domstolen både korrigere og reversere beslutningen i Høyesterett,28 selv om «hovedregelen» i EØS-retten har vært «lojale og effektive norske domstoler».29

Ettersom Høyesterett har god tradisjon for eksplisitt sitering av internasjonale rettskilder,30 koder vi én variabel med verdien 1 dersom saken inneholder referanser til EU- eller EØS-lover, og vi koder en annen variabel med verdien 1 dersom saken inneholder referanser til EMK. Vi følger Høyesteretts egen forventning om at saker som inneholder referanser til EU/EØS-lover eller EMK, er mer komplekse og krever mer arbeid enn saker som ikke eksplisitt forholder seg til disse rettsområdene.

3.3 Rettslig medhjelper

Partene i en rettssak kan få bistand av en rettslig medhjelper før eller under rettssaken. Rettslig medhjelper kan være et tegn på at en part er så ressurssterk at ekstra bistand kan kjøpes inn. Men det kan også være et tegn på at en sak er så krevende at en part trenger juridisk støtte. Tilstedeværelsen av en rettslig medhjelper kan også være et tegn på høyere krav til advokatene. Dette følger av utviklingen «av Høyesterett i retning av en rendyrket prejudikatdomstol og det stadig mer kompliserte og sammensatte rettskildebildet».31 Denne situasjonen er også en utfordring for en domstol og et rettsvesen der dommerne fortsatt skal være generalister.32 Vi teller antall rettslige medhjelpere i en sak og koder variabelen rettslig medhjelper med denne verdien.

3.4 Partshjelp

Partshjelp i en sak indikerer at det er bredere interesse i saken enn den som umiddelbart representeres gjennom partene, og at utfallet av saken også har større nedslagsfelt enn kun for de to partene i retten. Det betyr ikke at saken er direkte vanskelig, men kun at det er flere aktører og interessenter inne i bildet. I analysen koder vi en variabel der vi teller antall partshjelpere i saken.

3.5 Borgarting

Dersom det voksende juridiske byråkratiet manifesterer seg i økt sakskompleksitet, er det rimelig å anta at denne kompleksiteten kommer til uttrykk i anker fra Borgarting, landets største og mest dominerende lagmannsrett, også karakterisert som en «stor og kompleks organisasjon».33 Selv om Borgarting dekker omlag en tredel av landets befolkning og avgjør omlag en tredel av alle sakene i landets lagmannsretter, kommer hele 45 prosent av alle saker avgjort i avdeling i Høyesterett i perioden 2010–2016 fra denne domstolen.34 Dersom analysen viser en sammenheng mellom ankesaker fra Borgarting og arbeidsmengden i Høyesterett, kan dette enten skyldes den interne kompleksiteten i det juridiske byråkratiet i Borgarting,35 eller det faktum at Borgarting har en større andel krevende saker, for eksempel utlendingsrett, patentrett, immaterialrett og skatterett, fordi domstolen har hovedstadens store organisasjoner, selskaper og statlige departementer innenfor sin jurisdiksjon. I analysen koder vi en variabel med verdien 1 dersom en sak henvist til avdeling er anket inn fra Borgarting. Den utelatte kategorien kodet null inneholder sakene anket inn fra alle de andre fem lagmannsrettene.

3.6 Sivile saker

Selv om Høyesterett i avdeling behandler omlag like mange sivile saker som straffesaker, er det domstolens ønske at den skal behandle flere sivile saker enn straffesaker.36 Avviket mellom ønske og faktum kompenseres ved at sivile saker gjennomgående tilordnes mer forhandlingstid enn straffesaker fordi straffesaker ofte angår enklere straffeutmåling. Vi forventer derfor å se at sivile saker er mer arbeidskrevende enn straffesaker. Vi bruker sakstype primært som kontroll for de andre forklaringene på kompleksitet. I analysen koder vi sivile saker til verdien 1 og straffesaker til verdien 0.

3.7 Kjennelser

Mens en dom angår realiteten i en sak, angår en kjennelse prosedyrene i en sak. Kjennelser avgjøres i all hovedsak av ankeutvalget, men omlag 10 prosent av henviste saker til avdeling er kjennelser. Kontrasten mellom dom og kjennelser er trolig større i straffesaker enn i sivile saker fordi dommer i straffesaker domineres av straffeutmåling, mens «[k]omplekse straffesaker er blitt et tydeligere trekk i straffeprosessen» på grunn av organisert internasjonal kriminalitet og rettssikkerhetsgarantier gjennom internasjonale menneskerettskonvensjoner. Dertil kommer at selv «om en sak i utgangspunktet ikke trenger å være særlig kompleks, kan den bli det gjennom partenes – påtalemyndighetens og forsvarerens – prosessførsel».37 Det er derfor behov for spesialkompetanse for å sikre kvaliteten i den stadig økende kompleksiteten i straffeprosessen.38 Siden prosesslovene generelt er omfattende, er vår forventning at når en anke over kjennelse først henvises til avdeling, så er anken mer krevende enn anker over dommer. I analysen koder vi kjennelser til verdien 1 og dommer til verdien 0.

3.8 Dissens og særmerknader

Andelen dissenser og særmerknader har økt i Høyesterett som en konsekvens av internasjonaliseringen av retten og av domstolens utvikling i retning mot en mer rendyrket prejudikatdomstol.39 Dissenser og særmerknader er ikke årsaker til at en sak er kompleks, men en konsekvens av at en sak er vanskelig, og at utfallet av saken er åpent. Dissens betyr at en eller to dommere er uenig med flertallet av dommerne i sakens utfall. Særmerknad betyr at en eller flere dommere er uenige i begrunnelsen av saken, eller i kompensasjonen eller straffeutmålingen. Dissenser og særmerknader er i en særstilling blant de uavhengige variablene i analysen av arbeidsmengde fordi dissenser og særmerknader materialiserer seg etter muntlige forhandlinger og før domstolen kunngjør dommen. Vi forventer at dissenser og særmerknader øker arbeidsmengden i den kollektive beslutningsprosessen i avdeling og derfor er en årsak til at Høyesterett bruker lengre tid på en avgjørelse. I analysen koder vi en variabel til verdien 1 dersom avgjørelsen inneholder dissens eller særmerknad, og til verdien 0 dersom avgjørelsen er enstemmig.

3.9 Fra forhandlingstid til beslutningstid

Det gir analytiske fordeler å måle arbeidsmengden i en sak på to ulike stadier i Høyesteretts beslutningsprosess. Ikke alle de uavhengige variablene forklarer arbeidsmengde på samme stadium, og ikke alle de uavhengige variablene forklarer arbeidsmengde like godt gjennom hele beslutningsprosessen. Vi benytter denne fordelen til å skjerpe analysen ved å inkludere forhandlingstid som en uavhengig variabel for beslutningstid. Vi gjør ikke dette for å inflatere den forklarte variansen i beslutningstid. Intensjonen er å gjennomføre en mer krevende test for de andre uavhengige variablene for å forklare beslutningstid utover det som forhandlingstid forklarer.40 Med andre ord, vi ønsker å kontrollere for variansen som beslutningstid har med forhandlingstid, for å kunne forklare variasjonen i beslutningstid som ikke allerede finnes i forhandlingstiden.

4 Data, modell og metode

4.1 Forhandlingstid og beslutningstid

I perioden 2010–2016 kom det inn totalt 15 602 anker til Høyesterett, hvorav størstedelen var anker over kjennelser. Det gir et snitt på 2 229 anker per år. I denne perioden henviste ankeutvalget over 900 saker til avdeling, eller omlag 130 saker per år. Omlag 90 prosent av henviste saker var anker over dom.41 For denne perioden analyserer vi 917 avgjørelser – dommer og kjennelser – i avdeling. Ankesakene er observasjonsenhetene i analysen. Vi har hentet informasjon om sakene fra Lovdata og Høyesteretts hjemmeside.42 Informasjonen er integrert, kodet og bearbeidet i databasen Dommer-atferd i Norges Høyesterett (Doranoh), som vår datafil i denne analysen er hentet fra.43

Til forskningen på effekter av sakskompleksitet bidrar vi med to nye variabler: forhandlingstid, som er antall timer avsatt til muntlige forhandlinger, og beslutningstid, som er antall dager brukt til avgjørelse i saken. Variablene hviler på antakelsen om at tid til bearbeiding av og avgjørelse i en sak reflekterer kompleksiteten i saken. Vi konstruerer disse to variablene ut fra tre typer informasjon: tiden avsatt til muntlige forhandlinger, Høyesteretts kunngjøring av dato for muntlige forhandlinger samt datoen for kunngjøring av beslutningen.

Høyesterett berammer tid til muntlige forhandlinger i sivile saker i halve og hele dager, mens straffesaker blir berammet i timer og dager. For å etablere et felles mål på tid kodet vi berammet forhandlingstid for både sivile saker og straffesaker til timer basert på Høyesteretts offisielle tidsbruk for en rettsdag, som er 5 timer og 30 minutter. For eksempel, dersom Høyesterett har avsatt en og en halv dag (5:30 + 2:45) til muntlige forhandlinger, koder vi variabelen i datafilen til 8,25 timer (dvs. med hundredelstimer), som tilsvarer 8 timer og 15 minutter (8:15). Benevnelsen for forhandlingstid er altså timer og minutter. Vi rapporterer resultater fra analysen som timer og minutter, og indikerer dette ved kolon, f.eks. 8:15.

Høyesteretts bruk av dager for beslutning i en sak regner vi ut ved å trekke datoen for muntlige forhandlinger fra datoen avgjørelsen er kunngjort. Når muntlige forhandlinger går over flere dager, bruker vi første dag som utgangspunkt for utregninger av beslutningsdager. Benevnelsen for beslutningstid er dager. Siden Høyesterett i all hovedsak avgjør saken innenfor det halvåret den har vært forhandlet, korrigerer vi ikke beslutningstid for helger, helligdager eller ferier.

Vi forventer en signifikant samvariasjon mellom forhandlingstimer og beslutningsdager, og en analyse viser en klar korrelasjon: rtd=.44 (p<.01). Styrken på samvariasjonen viser at de to målene på arbeidsmengde har noe til felles, men også at de to målene heller ikke er identiske. Dersom vi velger å bruke forhandlingstid til å predikere beslutningstid, viser analysen at en time ekstra forhandlingstid øker beslutningstiden med en full dag.44

4.2 Modell

Et overordnet perspektiv kunne argumentere for at våre åtte uavhengige variabler og de to avhengige variablene alle uttrykker ulike sider av en saks kompleksitet. Vi mener likevel det er bedre å gå et par trinn ned på abstraksjonsstigen for å konkretisere og teste årsaksforholdene mellom de uavhengige variablene på sakskompleksitet og de to målene på arbeidsmengde, og for å holde forhandlingstid og beslutningstid fra hverandre på grunn av tre forhold.45 For det første er begge de to avhengige variablene tydelig forankret i domstolens prosedyrer for å sikre kvaliteten på sine avgjørelser.46 For det andre er de forankret i to ulike stadier i domstolens beslutningsprosess. Siden vi har ett mål på arbeidsmengde før og ett mål på arbeidsmengde etter rådslagning, kan vi tydelig skille mellom ulike årsaker til arbeidsmengden. For det tredje framkommer våre to mål gjennom ulike sosiale prosesser. Det er en individuell vurdering av saksforberedende dommer som bestemmer forhandlingstid, og det er et resultat av en kollektiv samhandling mellom fem dommere som bestemmer beslutningsdager. I vår modell bruker vi derfor kompleksitetsvariablene til å forklare de to målene på arbeidsmengde i Høyesterett.

4.3 Metode

Vi analyserer arbeidsmengde ved hjelp av regresjonsanalyse og estimeringsmetoden minste kvadraters metode.47 De to avhengige variablene forhandlingstid og beslutningstid har intuitive benevnelser: timer og dager. De er variabler på forholdstallsnivå med naturlig nullpunkt, og de har transitivitet med lik og reell avstand mellom verdiene på skalaene. Det er derfor enkelt å tolke de ustandardiserte regresjonskoeffisientene. I regresjonsmodellene er effekten fra hver uavhengig variabel kontrollert for effekten fra de andre variablene. Hver koeffisient viser netto-effekten fra hver forklaringsvariabel. Vi legger vekt på effekter som er signifikante på .10-nivå.48

Vi analyserer sakskompleksitet i tre modeller: forhandlingstid, behandlingstid og en kontroll-modell for behandlingstid. Hvor gode modellene er, vurderes ut fra justert forklart varians (R2), som viser den lineære relative prediksjon av arbeidsmengde (i prosent), og regresjonens standardfeil (eller prediksjonsfeil), som viser usikkerheten omkring den lineære absolutte prediksjon av arbeidsmengde. Modeller som treffer godt, vil ha høy forklart varians og lav standardfeil.49

5 Sakskompleksitet øker arbeidsmengden

5.1 Beskrivende statistikk

Tabell 1 beskriver variablene i analysen. Forhandlingstiden i Høyesterett varierer mellom én time og 33 timer, med et gjennomsnitt på fem timer og førtiåtte minutter (5:48) og et standardavvik på tre timer og førtiåtte minutter (3:48). Tallene forteller at fordelingen av timer til forhandling er høyre-skjev. Et mindre antall saker har lang forhandlingstid og trekker opp gjennomsnittet.

Tabell 1:

Sakskompleksitet i avdeling i Norges Høyesterett 2010–2016. Beskrivende statistikk.

VariabelObservasjonerGj.snittStd. avvikMinMax
Forhandlingstid9175:483:48133
Beslutningstid91712.607.81076
EU/EØS-saker 917.07.2601
EMK-saker917.21.4101
Rettslig medhjelper917.02.1702
Partshjelp917.10.4104
Borgarting 917.46.5001
Sivile saker917.50.5001
Kjennelser917.10.3001
Dissens/særmerknader917.19.3901

Data: Database for dommeratferd i Norges Høyesterett – Doranoh (Grendstad et al. op. cit. 2017). Merk: Gjennomsnitt og standardavvik for Forhandlingstid er vist i timer:minutter.

Beslutningstiden i Høyesterett varierer mellom null og 76 dager (seks avgjørelser har verdien null fordi dommen ble avsagt samme dag som muntlige forhandlinger). Den gjennomsnittlige tiden til å avgjøre en sak er 12,6 dager. Standardavviket på 7,8 dager viser at det også her finnes et mindre antall saker med lang beslutningstid. Disse sakene trekker opp gjennomsnittet og standardavviket.

Syv prosent av sakene inneholder referanser til EU- og EØS-lover, mens 21 prosent av sakene inneholder referanser til EMK. Det vil si at i omlag hver fjortende sak som avgjøres i Høyesterett i avdeling, må dommerne eksplisitt forholde seg til EU- og EØS-lover. I omlag hver femte sak må dommerne eksplisitt forholde seg til EMK.

Variablene rettslig medhjelper og partshjelp har gjennomsnitt på henholdsvis 0,02 og 0,10. Nærmere halvparten av sakene (46 prosent) som avgjøres i Høyesteretts avdelinger, er anket inn fra Borgarting. Sivile saker og straffesaker utgjør nøyaktig halvparten hver av saksmengden i avdeling. Hver tiende sak i avdeling (10 prosent) er en kjennelse. Omlag hver femte sak (19 prosent) inneholder en dissens eller særmerknad.

5.2 Arbeidsmengden for hver sak øker over tid

Det er en klar forventning i det juridiske miljøet at den gjennomsnittlige arbeidsmengden for hver sak øker over tid.50 Denne generelle økningen visualiseres tydelig i Figur 2, som viser gjennomsnittlig tid til muntlige forhandlinger (venstre y-akse) og gjennomsnittlig tid til beslutninger (høyre y-akse) over de syv årene vår analyse dekker. Gjennomsnittlig forhandlingstid økte fra fem timer og fire minutter (5:04) i 2010 til seks timer og tjueto minutter (6:22) i 2016, en økning på en time og atten minutter (1:18). Samtidig økte gjennomsnittlig beslutningstid fra 11,20 dager i 2010 til 14,81 dager i 2016, en økning på drøye tre og en halv dag. Bak dette generelle mønsteret viser Figur 2 at forhandlingstiden flatet ut i slutten av perioden. Men figuren indikerer også at trenden i beslutningstiden etter 2013 er uklar. Dersom 2014 og 2015 er avvikende år, kan beslutningstiden være stigende i hele perioden. Dersom 2016 er et avvikende år, kan beslutningstiden flate ut eller være fallende.

5.3 Hva forklarer forhandlingstid?

I modell 1 forklarer de uavhengige variablene hele 41 prosent av variansen i forhandlingstiden med en prediksjonsfeil på to timer og 54 minutter. Konstantleddet forteller at dersom alle de syv uavhengige variablene settes til verdien null (det vil si at saken ikke inneholder noen internasjonale rettsregler, at ingen rettslige medhjelpere eller partshjelpere deltar, at saken kommer fra en annen domstol enn Borgarting, og at anken er en dom i en straffesak), så predikerer modellen at forberedende dommer berammer tre timer og tretti minutter til muntlige forhandlinger i avdeling.

Tabell 2:

Sakskompleksitet: forhandlingstid og beslutningstid i avdeling i Norges Høyeste-rett 2010–2016. Regresjonsanalyse.

Modell 1Modell 2Modell 3
ForhandlingstidBeslutningstidBeslutningstid
EU/EØS-saker2:24**(.57)2.83**(1.13).85(.96)
EMK-saker0:16(.24)1.39**(.56)1.15**(.54)
Rettslig medhjelper5:24**(1.00)2.77** (.98)-1.76(1.17)
Partshjelp1:18**(.25)1.76**(.69).69(.61)
Borgarting 0:31**(.19).59(.47).14(.45)
Sivile saker3:18**(.19)4.62**(.49)1.89**(.60)
Kjennelser-0:09(.33).02(1.05).38(1.05)
Dissens/særmerknader1.62**(.62)1.37**(.59)
Forhandlingstid.84**(.11)
Konstant3:30**(.15)8.96**(.41)6.03**(.50)
Justert R2 (%)411626
Reg. standardfeil2:547.186.76
N917917917

Merk: koeffisientene for modell 1 Forhandlingstid er vist i timer og minutter, mens koeffisientene for modell 2 og 3 Beslutningstid er vist i dager. Regresjonsanalyser med minste kvadraters metode. Parentesene viser koeffisientens standardfeil. **p<.05 *p<.10. Reg. standardfeil viser usikkerheten omkring prediksjonen av arbeidsmengden. Data: Database for dommeratferd i Norges Høyesterett – Doranoh (Grendstad et al. op. cit. 2017).

I modell 1 har fem av de syv uavhengige variablene en signifikant betydning på forhandlingstid (p<.10). Dersom en sak inneholder en eller flere referanser til EU/EØS-lover, så øker forhandlingene med 2 timer og 24 minutter. Dersom det er en rettslig medhjelper i saken, øker forhandlingene med en hel dag (5 timer og 24 minutter). Om det er to rettslige medhjelpere i saken, trenger Høyesterett to rettsdager ekstra til forhandlingene. Høyesterett berammer 1 time og 18 minutter ekstra forhandlingstid for hver partshjelp som er involvert i saken. Ankesaker fra Borgarting øker forhandlingstiden med 31 minutter. Høyesterett gir sivile saker i gjennomsnitt 3 timer og 18 minutter mer forhandlingstid enn straffesaker. Analysen viser også at det er ingen signifikant effekt på forhandlingstiden om saken inneholder henvisninger til EMK. Det er heller ingen forskjell på forhandlingstiden om anken er en dom eller en kjennelse.

5.4 Hva forklarer beslutningstid?

I den første beslutningstidsmodellen (Modell 2) forklarer variablene 16 prosent av variansen med en prediksjonsfeil på drøye syv dager. Konstantleddet forteller at dersom alle de åtte uavhengige variablene settes til verdien null (det vil si at saken ikke inneholder noen internasjonale rettsregler, ingen rettslige medhjelpere eller partshjelpere, at saken kommer fra en annen domstol enn Borgarting, at anken er en dom i en straffesak, og at avgjørelsen er enstemmig), så bruker dommerne i avdelingen gjennomsnittlig ni kalenderdager (8,96) for å komme fram til en avgjørelse i saken.

I denne modellen har seks av de åtte uavhengige variablene betydning for beslutningstiden (p<.10). Dersom en sak inneholder en eller flere referanser til EU/EØS-lover, så øker beslutningstiden med nesten tre dager (2,83). Dersom en sak inneholder en eller flere referanser til EMK, så øker beslutningstiden med litt over en dag (1,39). Tiden øker med 2,77 dager om det er en rettslig medhjelper i saken, og med en hel arbeidsuke (5,45 dager) om to rettslige medhjelpere deltar. Beslutningstiden øker med nesten to dager (1,76) for hver partshjelp som er inne i saken. Sivile saker krever i gjennomsnitt nesten en arbeidsuke (4,62 dager) lengre tid enn straffesaker. Inneholder en avgjørelse dissens eller særmerknad, øker beslutningstiden med omlag en og en halv dag (1,62). Analysen viser at anker fra Borgarting ikke påvirker beslutningstiden. Og om en sak er dom eller kjennelse, har heller ikke betydning for beslutningstiden.

Den andre beslutningstidsmodellen (Modell 3) er en kontroll som forteller hvilke faktorer som er viktigere for beslutningstiden enn for forhandlingstiden. I modell 3 kontrollerer vi konkret for to variabler. For det første registrerer vi at forhandlingstid statistisk predikerer beslutningstid. Dette er et rimelig resultat gitt den sterke korrelasjonen som ble vist i avsnitt 4.1 (note 44) mellom de to variablene. For det andre, i likhet med modell 2, registrerer vi igjen at dissenser og særmerknader har betydning for beslutningsdager. Men hvilke kompleksitetsvariabler har betydning for beslutningstid utover dissens og forhandlingstid?

Det interessante resultatet i denne kontrollerte modellen er de signifikante effektene fra EMK-saker og sakstype. Vi så i Modell 1 at EMK-saker ikke hadde betydning for tiden til muntlige forhandlinger, men at slike saker har betydning for dagene fram til beslutning. Dette betyr at saker som inneholder henvisninger til EMK, er undervurdert i den siste halvdel av Høyesteretts arbeid, og de krever mer tid i beslutningsprosessen. Vi så også i Modell 1 og Modell 2 at sivile saker bidro til økt forhandlingstid og økt beslutningstid. Effekten av sakstype er mindre, men har fortsatt betydning i den kontrollerte modellen. Det betyr at sivile saker har en iboende kompleksitet sammenlignet med straffesaker. Sivile sakers kompleksitet er sterk og vedvarende gjennom Høyesteretts kollegiale beslutningsprosesser.

6 Diskusjon

Politikere og jurister er bekymret for hvordan internasjonalisering av retten og en voksende portefølje av komplekse saker utfordrer domstolenes kapasitet og organisering. I artikkelen har vi kikket under panseret på Høyesterett og forklart hvordan sakskompleksitet påvirker arbeidsmengden i domstolen.

Variablene for sakskompleksitet forklarte forhandlingstid bedre enn beslutningstid. Forskjellen skyldes at forhandlingstid er bestemt ut fra den forberedende dommerens vekt på konkrete forhold rundt den enkelte sak, mens beslutningstid i mye større grad er påvirket av uspesifiserte kollegiale og organisatoriske faktorer som kan variere mye fra sak til sak, og som det er krevende å ta høyde for på tvers av mange saker.

Analysene av sakskompleksitetens betydning på forhandlingstid og beslutningstid for saker i Høyesteretts avdelinger konkretiserer hvilke saker som er mest krevende, og hvor krevende de faktisk er. EU/EØS-saker krever mer forhandlingstid enn EMK-saker, men EMK-saker krever lengre beslutningstid. På den annen side har Høyesterett i denne perioden behandlet tre ganger flere EMK-saker enn EU/EØS-saker i avdeling. Saker med rettslig medhjelper krever betydelig mer innsats fra dommerne i avdelingene enn saker med partshjelp. Til gjengjeld er det færre saker med rettslige medhjelpere enn saker med partshjelp. Borgarting lagmannsrett står for nesten brorparten av alle saker som avgjøres i avdeling. Ankesaker fra landets største lagmannsrett tilkjennes mer forhandlingstid mellom partene, men ankesaker fra Borgarting krever ikke mer beslutningstid enn ankesaker fra de andre fem lagmannsrettene. Analysen bekreftet også at sivile saker som ventet trekker langt flere ressurser i Høyesteretts avdelinger enn straffesaker. Men analysen viste ingen forskjell i arbeidsmengde mellom kjennelser og dommer. Som ventet bidrar dissenser og særmerknader til at det tar lengre tid for dommerne å skrive avgjørelsen i en dom.

Mens den generelle debatten om domstolenes utfordringer kombinerer økning i saksmengden og økning i komplekse saker som i hovedsak skyldes internasjonalisering og spesialisering av jussen, så har vår analyse konsentrert seg om å avdekke konkrete sammenhenger mellom sakenes kompleksitet og arbeidsmengde i Høyesteretts avdelinger. Sundes diskusjon av veksten i det norske juridiske byråkratiet danner grunnlaget for å forvente at domstolenes arbeid i fremtiden vil «preges av en økende internasjonalisering og kompleksitet, både når det gjelder rettsliv og rettskilder».51 Utviklingen medfører at sakene i domstolene må løses ved et «stadig mer komplisert og spesialisert rettskildebilde». Schei har rett i sin observasjon om at økende sakskompleksitet krever «endringer både i organisasjon og i arbeidsmåte».52 Internasjonaliseringen, slår Sunde fast, er «den viktigaste motoren for endring av norsk rett generelt og av Høgsterett spesielt».53

1Vi takker Norges Høyesterett for informasjon om berammet tid og dato for muntlige forhandlinger i avdeling for 2010–2012 og for hjelp til å fylle små lakuner i våre egne data 2013–2016, og Ingvild Lindaas Bringedal for koding av deler av de uavhengige variablene i analysen. Vi takker deltakerne i forskningsgruppen Medborger, Opinion og Representasjon ved Institutt for sammenliknende politikk, Jonas Linde, samt Øistein Aamodt og Birthe Aspehaug Buset ved Norges Høyesterett for kommentarer til tidligere versjoner av analysene. Gunnar Grendstad takker dommere og jurister for bruk av informasjon fra tilstøtende forskningsprosjekt. Forfatterne står inne for alle feil og mangler i artikkelen. Replikasjonsdata kan fås ved henvendelse til g unnar.grendstad@uib.no.
2Tore Schei, «Norges Høyesterett ved 200-årsjubileet», i Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril Marie Øie (red.), Lov, sannhet, rett. Høyesterett 200 år, Oslo 2015 s. 1–42 (s. 4).
3Toril Marie Øie, «Høyesterett i utvikling», Norges Høyesterett 2017. Årsmelding, 2018 s. 4–5 (s. 5).
4Offisielt fra statsråd 11. august 2017. [http://www.domstolkommisjonen.no/mandat/ 8. januar 2018].
5Schei, op. cit., Øie, op. cit.
6Norges Høyesterett, «Årsmelding 2017», Norges Høyesterett, 2018.
7Dersom en anke reiser mer prinsipielle spørsmål, kan den henvises til storkammer eller plenum (domstolloven § 5 fjerde avsnitt).
8Arnfinn Bårdsen, «Anketillatelse til Norges Høyesterett», Lov og Rett, 2014 s. 529–549. Jens Edvin A. Skoghøy, «Anketillatelse til Norges Høyesterett», i Jan Kleineman, Peter Westberg og Stephan Carlsson (red.), Festskrift til Lars Heuman, Stockholm 2008 s. 479–499. Jens Edvin A. Skoghøy, «Høyesteretts rolle og arbeidsmåte», Lov og Rett, 2016 s. 302–328.
9Greg Goelzhauser og Nicole Vouvalis, «Measuring Case Complexity», paper presentert ved den 72. Annual Meeting of the Midwest Political Science Association, Chicago, IL, 3.–6. april 2014 (s. 3).
10Kong-Pin Chen, Kuo-Chang Huang og Chang-Ching Lin, «Party Capability versus Court Preference: Why Do the ‘Haves’ Come Out Ahead?—An Empirical Lesson from the Taiwan Supreme Court», The Journal of Law, Economics, and Organization, Vol. 31, No. 1, 2015, s. 93–126.
11Arnfinn Bårdsen, «Deciding what to decide: The filtering mechanism in the Norwegian Supreme Court», Presentation to the Icelandic Bar Association, Reykjavik, 16 February 2018 [https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/artikler-og-foredrag/deciding-what-to-decide---bardsen-23.02.2018.pdf]. Anna Nylund, «Mixing Past and Future. The Making of a Nordic Legal Culture 1850–2050», i Jørn Øyrehangen Sunde og Knut Einar Skodvin (red), Rendezvous of European Legal Cultures, Bergen 2010 s. 167–181.
12Et instruktivt eksempel på spissing er anken om Oslofjordtunnelen (Rt. 2005 s. 788) der forberedende dommer Matningsdal i ankeutvalget ikke var begeistret for å få en reprise av de 28 rettsdagene saken varte da den gikk i Borgarting. Etter at ankeutvalget hadde skåret anken ned til et tolkningsspørsmål, satte Matningsdal forhandlingstiden i Høyesterett til to rettsdager. Kjetil Kolsrud, «Færre anket til Høyesterett – flere slapp inn», Rett24.no, 8. januar 2018a. [http://rett24.no/articles/faerre-anket-til-hoyesterett-flere-slapp-inn Sist besøkt 9. januar 2018].
13Aina Johnsen Rønning, «Får være med på å skape rett», Advokatbladet, 2009, November, s. 24–28.
14Schei, op. cit. (s. 9).
15Det er kritisk for vår analyse at forhandlingstiden varierer ut fra sakens kompleksitet. Men dette er ikke gitt. I regel 28 om muntlige forhandlinger, seksjon 3, slår USAs føderale høyesterett fast at: «Unless the Court directs otherwise, each side is allowed one-half hour for argument. [...] Any request for additional time [...] is rarely accorded. » Rules of The Supreme Court of the United States. Vedtatt 27. september og iverksatt 13. november 2017. [https://www.supremecourt.gov/filingandrules/2017RulesoftheCourt.pdf. Sist besøkt 25. november 2017].
16Schei, op. cit.
17Schei, op. cit. (s. 36).
18Richard A. Posner, Reflections on Judging, Cambridge, Massachusetts, 2013 (s. 4).
19Bårdsen, op. cit. (s. 548–549).
20Posner, op. cit. (s. 96). Posner diskuterer også hvordan dommere kan håndtere kompleksitet (s. 85–89).
21Jørn Øyrehagen Sunde, Høgsteretts historie 1965–2015, Bergen, 2015.
22De konkrete kildene i dette avsnittet er hentet fra Sunde op. cit. (s. 20 og 15, tabell 16, s. 171, s. 67, s. 297, og s. 188).
23Posner, op. cit., Bårdsen, 2014 op. cit., Schei, op. cit.
24Vi unnlater her å diskutere en del mål på kompleksitet som brukes i deler av den internasjonale litteraturen, se Goelzhauser og Vouvalis op. cit. For eksempel brukes antall ord i avgjørelsen som et mål på kompleksitet under forventningen om at dess flere ord, dess vanskeligere sak. Et problem med å bruke antall ord er at det måles etter at dommen er skrevet. Dessuten kan lengden på avgjørelsen også være et tegn på hvor dyktig en dommer er: Det er vanskeligere å skrive kort enn langt. Antall lovparagrafer i en avgjørelse trenger heller ikke være en god indikator på kompleksitet: Det kan være vanskeligere å utforme en dom i et paragraf-fattig saksfelt enn en dom fra et område som er omfattende lovregulert.
25Finn Arnesen og Are Stenvik, Internasjonalisering og Juridisk Metode. Særlig om EØS-rettens betydning i norsk rett, 2. utgave, Oslo, 2015. Halvard Haukeland Fredriksen, «‘Internasjonalisering og Juridisk Metode’ av Finn Arnesen og Are Stenvik», Lov og Rett, 2011 s. 98–101 (s. 98).
26Bårdsen, op. cit. 2014 (s. 548–549), Schei, op. cit. (s. 4 og 40), Øie op. cit.
27Karin M. Bruzelius, «Gjeldende rettsregler – hvor er de nå?», Lov og Rett, 2016 s. 589–590 (s. 589). DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-3061-2016-10-01.
28Geir Ulfstein og Andreas Føllesdal, «The European Court of Human Rights and the Norwegian Supreme Court: Independece and Democratic Control», i Nils A. Engstad, Astrid Lærdal Frøseth og Bård Tønder (red.), The Independence of Judges, Den Haag, 2014 s. 247–260.
29Halvard Haukeland Fredriksen, «Best i klassen? EØS-Norge sett utenfra», Nytt Norsk Tidsskrift, 2015 s. 47–62 (s. 149).
30Marlene Wind, «Do Scandinavians Care about International Law? A Study of Scandinavian Judges’ Citation Practice to International Law and Courts», Nordic Journal of International Law, Vol. 85, No. 4, 2016 s. 281–302 (s. 295–296). DOI: https://doi.org/10.1163/15718107-08504010.
31Øie, op. cit. (s. 5).
32Et eksempel på et spesialiseringsfelt er personskadeerstatning.
33Fredrik Sejersted, i Kjetil Kolsrud, «Hvem skal lede Borgarting og Oslo tingrett?» Rett24.no, 14. Januar 2018b. [http://rett24.no/articles/faerre-anket-til-hoyesterett-flere-slapp-inn Sist besøkt 16. Januar 2018].
34Se Ingvild Lindaas Bringedal, «Hvilke faktorer kan predikere kompleksitet i Norges Høyesterett?», BA-oppgave, Institutt for sammenliknende politikk, 2017, og Domstoladministrasjonen, «Lagmannsrettene per domstol (19. februar, 2017): Lagrettesaker, meddomsrettssaker, anker over beslutninger/kjennelser, fagdommersaker etter antall innkommet, behandlet og i beholdning ved årsskiftet samt etter saksbehandlingstid», [https://www.domstol.no/statistikk, og https://www.domstol.no/globalassets/upload/da/internett/domstol.no/domstoladministrasjonen/statistikk/statistikk-2016/arsstatistikk--andreinstans-2016.pdf Sist besøkt 26. november 2017].
35Posner, op. cit.
36Bårdsen, 2018, op. cit. (s. 10).
37Inge Lorange Backer, «I lovgivningsperspektiv: Er straffeprosessloven moden for revisjon?», Tidsskrift for strafferett, 2013 s. 447–457 (s. 453).
38Tor Langbach, «I domstolsperspektiv: Straffeprosessloven og fremtiden», Tidsskrift for strafferett, 2013 s. 499–508 (s. 502).
39Henrik Litleré Bentsen, «Court Leadership, Agenda Transformation, and Judicial Dissent: A European Case of a ‘Mysterious Demise of Consensual Norms’», Journal of Law and Courts, Vol. 6, No. 1, 2018 s.189–213. DOI: https://doi.org/10.1086/695555.
40Se f.eks, Alan S. Zuckerman, Laurence A. Kotler-Berkowitz og Lucas A. Swaine, «Anchoring political preferences: The structural bases of stable electoral decisions and political attitudes in Britain», European Journal of Political Research, Vol. 33, No. 3, 1998 s. 285–321 (s. 300). DOI: https://doi.org/10.1111/1475-6765.00384.
41Kilde: Høyesteretts årsoppgaver 2010–2016.
42 https://lovdata.no/ og https://www.domstol.no/hoyesterett/.
43Gunnar Grendstad, William R. Shaffer og Eric N. Waltenburg, «Dommeratferd i Norges Høyesterett (Doranoh). Database. Universitetet i Bergen og Purdue University» 2017. Totalt har databasen 927 avgjørelser i Høyesterett i avdeling for årene 2010–2016. Her ser vi bort fra fem saker registrert i Lovdata som beslutninger (HR-2015-483-A, Rt. 2011 s. 591, Rt. 2011 s. 979, HR-2010-1450-A, HR-2011-63-A) og fire saker registrert i Lovdata som overskjønn (Rt. 2012 s. 577, Rt. 2011 s. 390, Rt. 2011 s. 930, Rt. 2011 s. 1683). I tillegg har vi også sett bort fra Rt. 2010 s. 1091, som ble avgjort med skriftlig behandling. For denne syvårsperioden er det syv flere saker i Høyesteretts årsoppgaver enn vi har kodet i vår datafil for denne analysen.
44Beslutningstid = 6.71 + 1.01(Forhandlingstid). (p<.01; t=12.43; R2=.23; Regresjonens standardfeil (Root MSE)=6.84; 95 prosents konfidensintervall går mellom 0,85 dager og 1,17 dager. N=917).
45Selv om variablene forhandlingstid og beslutningstid kunne blitt samlet i en indeks som ett samlet mål på arbeidsmengde, velger vi å holde dem separate. Hver variabel har en intuitiv måleenhet og måler hvert sitt klare tidssegment i Høyesteretts beslutningsprosess. Å lage én indeks ville konflatere disse attraktive egenskapene.
46Schei, op. cit.
47Det er ikke vår intensjon å legge stein til byrden når vi bruker regresjonsanalyse på sakskompleksitet i Høyesterett, selv om Posner peker på at «Statistics, including Multiple Regression Analysis» er en av flere kilder til kompleksitet i det juridiske systemet. Posner, op. cit. (s. 16).
48Med inkludering av nesten alle avgjørelsene i avdeling for årene 2010–2016 utgjør våre observasjoner nesten populasjonen av Høyesteretts avgjørelser i avdeling i perioden. Når vi likevel velger p<.10 som avskjæringsregel for hvilke effekter vi eksplisitt velger å rapportere, så er det for å skille mellom tydelige og mindre tydelige signaler mellom kompleksitet og arbeidsmengde. Avskjæringsregelen er en advarsel mot generalisering utenfor våre data og mot narsissismen i små forskjeller. Det er mange fjell i Danmark, men ingen av dem er signifikante. Tabellene rapporterer likevel alle resultatene slik at leseren også kan trekke egne konklusjoner.
49James S. Krueger og Michael S. Lewis-Beck, «Goodness-of-Fit: R-Squared, SEE and ‘Best Practice’» The Political Methodologist, Vol. 15, No. 1, 2007 s. 2–4.
50Bårdsen, op. cit. 2014, Schei, op. cit.
51Sunde, op. cit., Dietrichson, i Kolsrud, op. cit. 2018b.
52Schei, op. cit. (s. 40).
53Sunde, op. cit. (s. 396).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon