Regelverket om anke gjenspeiler normalt både et lands rettskultur og prinsipielle vurderinger av hvilke målsettinger ankeordningen skal ivareta, og hvor mye av det totale domstolbudsjettet som bør brukes på ankebehandling. Land som er relativt like når det gjelder materiell og prosessuell rett, kan derfor ha høyst ulik tilnærming når det gjelder anke.

På et overordnet plan kan det skilles mellom tre hovedformer for ankeprøving, der en anke er fremmet til ankebehandling. Det mest vidtrekkende er ny behandling av hele saken for partene i ankesaken, så langt anken rekker. I så fall får ankeprøvingen preg av en omkamp med tilnærmet blanke ark. Den snevreste formen for ankebehandling er en overprøving avgrenset til positivt angitte temaer. Her vil overprøvingen gjelde konkret angitte bevisspørsmål eller rettsspørsmål, mens underinstansens avgjørelse for øvrig forblir uprøvd. Begrenset overprøving kan betegnes som en mellomform. Overprøvingen er her begrenset til bestemte hovedtemaer, typisk bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller bestemte saksbehandlingsspørsmål.

I norsk prosessrett gjenfinner en alle de tre formene for overprøving. Hva ankeinstansen i en konkret ankesak skal eller kan prøve, avhenger av allmenne regler om ankeinstansens kompetanse, reglene om ankegjenstand og ankegrunner, og adgangen til å avgrense ankeprøvingen innenfor rammen av en ankegjenstand og en ankegrunn. Når det gjelder anke over dommer til lagmannsretten, går norsk rettstradisjon langt i å anerkjenne både overprøving i form av ny behandling og begrenset overprøving.

I straffeprosessen innebærer ankegrunnen bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet en fullstendig ny behandling av det straffbare «forhold» i lagmannsretten (§ 331 første ledd). Straffeprosessloven åpner ikke for å avgrense ankeprøvingen. Tidligere gjorde juryordningen det vanskelig å endre ordningen med fullstendig ny behandling. Nå som juryordningen er opphevet, ligger forholdene til rette for endring. I NOU 2016: 24 foreslår Straffeprosesslovutvalget at regelen om fullstendig ny behandling ikke videreføres (punkt 20.4.3 og lovforslaget § 39-4), noe som er positivt og bør følges opp.

Domstolkommisjonen ble oppnevnt av Kongen i statsråd den 11. august 2017. Punkt 2 i mandatet fastsetter bl.a. at kommisjonen skal vurdere «om adgangen til å få saker behandlet av en overordnet instans bør begrenses», og «om selve ankeprøvingen kan begrenses». Ett av de temaene kommisjonen bør se nærmere på, både i straffeprosessen og sivilprosessen, er lagmannsrettens adgang til anke-siling innenfor rammen av en ankegjenstand og en ankegrunn.

Et mål med tvisteloven var at ankeprøvingen i lagmannsretten skulle bli en konsentrert overprøving av bestemte omtvistede sider ved tingrettens dom. Målsettingen er i begrenset grad realisert gjennom utformingen av loven. Riktignok skal en muntlig ankeforhandling konsentreres om det som er tatt opp i anken og er omtvistet (§ 29-18 første ledd annet punktum), og faktumfremstillingen i tingrettens dom kan legges uprøvd til grunn i den grad den ikke er bestridt (§ 29-16 annet ledd). Men ankegjenstanden er det prosessuelle «kravet» tingretten pådømte, og ankegrunnene er vidt angitt som bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og saksbehandlingen (§ 29-3 første ledd). En hjemmel for å avgrense ankeprøvingen innenfor rammen av en ankegjenstand og en ankegrunn finnes bare ved anke til Høyesterett.

Ved anke over rettsanvendelsen, reaksjonsfastsettingen eller saksbehandlingen i straffesaker (begrenset anke) åpner straffeprosessloven for at lagmannsretten kan begrense ankeprøvingen innenfor ankegrunnen (§ 321 femte ledd første punktum). Men hvor langt lagmannsretten kan gå i sin avgrensing, er noe uklart, og lagmannsrettene synes å være tilbakeholdne med å benytte den adgangen loven gir.

Både i sivilprosessen og straffeprosessen bør det i større utstrekning enn i dag, og på en klar måte, åpnes for å avgrense ankeprøvingen innenfor rammen av en ankegjenstand og en ankegrunn. Lagmannsretten bør kunne begrense en henvisning til å gjelde positivt angitte faktumsspørsmål og/eller rettsspørsmål, hva enten ankegrunnen er bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen.

I tvisteloven § 29-13 annet ledd bør det tilføyes en bestemmelse etter mønster av § 30-4 annet ledd, som gjelder ved anke til Høyesterett. I en avgjørelse om siling vil en henvisning til ankebehandling i så fall kunne avgrenses til å gjelde «nærmere konkrete påberopte feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget». Det kan også være grunn til å oppstille en lavere terskel for delvis siling enn for siling av en hel ankegjenstand eller ankegrunn. En tilsvarende endring bør gjøres i straffeprosessloven § 321 femte ledd første punktum. Straffeprosesslovutvalgets forslag bør ikke følges opp. Utvalget mener det er for vidtrekkende å gi lagmannsretten en formell adgang til å sile innenfor en ankegjenstand og en ankegrunn (punkt 20.4.4.6), og legger opp til at konsentrasjon rundt de omtvistede spørsmål i tilstrekkelig grad kan oppnås gjennom aktiv saksstyring (lovforslaget § 38-5 annet punktum og § 39-6 første ledd annet punktum).