Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Psykiatere, psykologer eller begge deler? Strafferettsjuristers begrunnelser for valg av rettspsykiatrisk sakkyndige

Maren V. Graff er cand.psychol. fra Universitetet i Oslo (2017). Hun arbeider i dag som psykolog i helseavdelingen i Hole kommune.

Pål Grøndahl er psykologspesialist (2001), ph.d. (2010). Han arbeider som forsker ved kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Oslo universitetssykehus, og fungerer i tillegg som rettspsykiatrisk sakkyndig.

I Norge foretar psykiatere og psykologspesialister rettspsykiatriske observasjoner for retten. Tidligere studier har vist at strafferettsjurister foretrekker psykiatere i denne rollen. Men studiene har i liten grad undersøkt hvorfor juristene har denne preferansen. For å belyse dette gjennomførte vi intervjuer av ni strafferettsjurister om deres opplevelse av sakkyndige psykologer og psykiatere i straffesaker. Det var særlig fire emner som pekte seg ut: lite erfaringer med psykologer som rettspsykiatrisk sakkyndige, den viktige legekompetansen, den faglig selvsikre psykiateren og psykologen som nyttig tilleggsressurs. Juristene hadde ulike oppfatninger av nytteverdien til de to gruppene sakkyndige. Legekompetansen ble opplevd som viktig, og i mange tilfeller essensiell for å besvare det oppgitte mandatet. Psykiaterne ble ansett som mer erfarne, tydeligere og mer selvsikre. Psykologer ble sett på som en gruppe som kan gi nyttig tilleggskompetanse i en del tilfeller, særlig ved evneutredninger. Mye tyder likevel på at psykologer i økende grad er på vei inn i strafferettspsykiatrien, og flere jurister vil få kunnskap om deres kompetanse. Det er derfor mulig at utviklingen vil gå i retning av at det etterspørres spesifikk kompetanse fremfor hvilken profesjon som utfører den.

1 Introduksjon

Sakkyndige oppnevnes av retten fordi de har ekspertkunnskap retten trenger i sine vurderinger av mange ulike forhold, alt fra våtromsekspertise til materialtretthet i bilkonstruksjoner. I en del straffesaker har også domstolene et behov for vurdering av tiltaltes tilregnelighet og risikoen for at den tiltalte skal begå nye straffbare forhold. Da oppnevnes det som regel to sakkyndige, enten to psykiatere eller en psykiater og en psykologspesialist. Før 1988 var det kun psykiatere som kunne oppnevnes som rettspsykiatrisk sakkyndige i Norge. Etter forskriftsendringen av 1988 kunne også psykologer oppnevnes.1

Både nasjonalt og internasjonalt har bruken av psykologer som rettspsykiatriske sakkyndige vært debattert, en debatt som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet.2 Det ble argumentert med at psykologer hadde nyttig kunnskap å bidra med i retten – særlig kunnskap om oppmerksomhet, hukommelse og persepsjon.3 Etter hvert som psykologer oftere ble oppnevnt som sakkyndige i straffesaker, ble det stilt en rekke spørsmål rundt psykologenes manglende medisinske kompetanse.4 Enkelte internasjonale undersøkelser, primært fra anglosaksiske land, har da også funnet at juristene som gruppe foretrekker psykiatere fremfor psykologer som rettspsykiatrisk sakkyndige.5 ,6 Likevel er det en internasjonal tendens til at psykologer oftere benyttes som sakkyndige i straffesaker.7

En studie foretatt i 2011 (publ. 2013) undersøkte hvordan strafferettsjurister vurderte bruken av de rettspsykiatrisk sakkyndige. Riktignok var det kun 30 % av de 157 juristene som svarte at de hadde erfaring med både psykologer og psykiatere. Men på spørsmålet om hvilken profesjon juristene foretrakk, viste det seg at nærmere 60 % av utvalget sa de foretrakk psykiatere som sakkyndige. De resterende 40 % hadde ingen preferanse. Preferansen for psykiatere fremfor psykologer var begrunnet i profesjonelle ferdigheter (medisinsk bakgrunn, diagnostikk), deretter lengre erfaring, tydeligere språk, klarere konklusjoner og erklæringer i tråd med mandatet.8

Ble denne preferansen gjenspeilet i valg av sakkyndige i 22. juli-rettssaken (altså året etter datainnsamlingen for den nevnte studien)? Det ble i alle fall påstått av professor i psykologi Anne Kari Torgalsbøen. Hun mente at det var urovekkende at rettsvesenet kun rekrutterte psykiatere som rettspsykiatrisk sakkyndige under 22. juli-rettssaken.9 Aktor i saken mot massemorderen Anders Behring Breivik, Inga Bejer Engh, svarte at valget av sakkyndige ikke var uttrykk for negative holdninger overfor psykologer. Men de aktuelle psykologene til saken hadde uttalt seg i media, og ble dermed uaktuelle for oppgaven.10 I kjølvannet av debatten spurte førsteamanuensis i psykologi Cato Grønnerød hva psykologer kan bidra med som er noe annet enn det psykiaterne allerede anvender, dvs. hovedsakelig klinisk skjønn. Han svarte delvis selv ved å fremheve psykologenes grundige utdannelse i vurderingsmetodikk og strukturert utredningsteori og teknikker.11 Men gjenspeiles denne vurderingen hos strafferettsjurister?

Vi ønsket å få en nærmere forståelse av strafferettsjuristers forhold til rettspsykiatrisk sakkyndige. Derfor foretok vi intervjuer av 9 strafferettsjurister og spurte dem om: 1) Hvordan opplever de arbeidet med psykologer og psykiatere som rettspsykiatrisk sakkyndige? 2) Hvordan forklarer de eventuelle opplevde forskjeller mellom de to yrkesgruppene?

2 Metode

På bakgrunn av problemstillingen ble det valgt en kvalitativ metodikk for å skaffe dybdekunnskap om bakgrunnen for juristenes opplevelser av de to profesjonene. Datamaterialet er først organisert i ulike temaer via åpen koding, for så å bli bundet sammen og kategorisert i meningsfylte kategorier. Kvalitativ forskning er ansett som fortolkende forskning, og metoden søker etter enkeltpersoners opplevelser og forståelsesrammer.12

Utvalget i denne undersøkelsen består av ni strafferettsjurister: to dommere, to aktorer og fem forsvarere. Strafferettsjuristene er av begge kjønn, og de arbeider på forskjellige steder i ulike deler av landet.

Informantene er valgt på bakgrunn av et ønske om å få best mulig svar på en problemstilling. Det kalles strategisk utvalg.13 Et strategisk utvalg handler om å søke kilder som kan komme med relevante bidrag til problemstillingen. Det viktigste i kvalitativ forskning er ikke å ha et bestemt antall informanter, men å ha et riktig utvalg.13

I forkant av intervjuene ble det laget en intervjuguide utarbeidet på bakgrunn av problemstillingen. Intervjuguiden besto av fem åpne spørsmål om deres erfaring med sakkyndige generelt, og om opplevde forskjeller mellom sakkyndige psykologer og psykiatere. Intervjuene varte mellom 35 og 75 minutter. De ble i hovedsak gjennomført på informantenes arbeidsplass, resten over telefon. Intervjuene ble tatt opp på diktafon, noe informantene samtykket til. Alle intervjuene ble deretter skrevet over til tekst og anonymisert før analysene ble gjennomført.

Dataene i studien er analysert ved hjelp av tematisk analyse. Dette er en metode for å identifisere, analysere og rapportere mønstre (temaer) innen dataene som innhentes via intervjuene. Tematisk analyse er en mye brukt kvalitativ metodikk. Metodikken handler om å bli kjent med data, kode data inn i kategorier, finne overordnede tema og sette navn på og definere disse.14

3 Resultater

3.1 Tema i analysen

Tre av ni informanter hadde ikke opplevd noen klar forskjell mellom sakkyndige psykologer og psykiatere. Det vil likevel bli forsøkt å legge vekt på variasjonene som utvalget rommer. Det var særlig fire emner som pekte seg ut som sentrale tema: Lite erfaringer med psykologer som rettspsykiatrisk sakkyndige, den viktige legekompetansen, den faglig selvsikre psykiateren og psykologen som nyttig tilleggsressurs.

Figur 1. Kart over sentrale temaer

3.2 Første tema: Begrenset erfaring

Første tema var at juristene hadde begrenset erfaring med og uttalte seg om et begrenset utvalg av sakkyndige psykologer som rettspsykiatrisk sakkyndige. Informantene syntes det var vanskelig å svare på hvorfor det oppnevnes færre psykologer enn psykiatere som rettspsykiatrisk sakkyndige. Tre mulige årsaker ble trukket frem: 1) erfaring, 2) kompetanse og 3) tradisjon/kultur.

I (informant): «Det er jo fristende å velge de du vet er erfarne, ikke sant. Og da blir det jo vanskelig for nye å slippe til. Selv om jeg jo også synes det er viktig at vi har et utvalg, for det er heller ikke gunstig med disse som alltid går i par.»

På spørsmål om hva norske strafferettsjurister oppfatter som viktige egenskaper, nevnes erfaring som en av de viktigste egenskapene for god sakkyndighet.15 Det kan være en forklaring på at samme sakkyndige blir oppnevnt igjen og igjen.

Kompetanse ble også trukket frem som årsak til at flere psykiatere enn psykologer brukes. Det drøftes i neste punkt (3.1.2).

En tredje årsak lå i kultur og tradisjon, og informantene tror dette kan henge igjen. En informant beskriver det slik:

I: «Det er i det hele tatt veldig mye i rettssystemet som er tradisjon. Det er utrolig mange ulike måter å gjøre ting på, og det er forskjellige tradisjoner i ulike deler av landet. Det er ikke alltid så lett å få noen begrunnelse. Det bare er sånn. Sånn har det vært, og sånn er det blitt.»

To informanter mener det eksisterer en holdning blant en del jurister om at psykiatere er best egnet for oppgaven som rettspsykiatrisk sakkyndig:

I: «Det er i hvert fall veldig ofte sånn at påtalemyndigheten vil ha psykiatere, og dommeren også, at vi i hvert fall må ha en psykiater. Jeg har i hvert fall ikke opplevd at det er to psykologer. Og hvorfor? Det vet jeg ikke helt. Men det går nok mye på synspunkter hos dommere, politijurister og advokater. At det er en gjengs oppfatning. Jeg har liksom aldri tenkt at det er noe alternativ å be om to psykologer.»

3.3 Annet tema: Den viktige legekompetansen

Det andre temaet var legekompetansen.

I: «Og så er det jo sånn at noen spørsmål er medisinsk forankra, og i de sakene vil det jo være viktig at man velger en sakkyndig som er psykiater.»

Gjennomgående i intervjuene påpekes psykiaternes grunnutdannelse som er medisin. «Psykiaterne er jo leger» var noe som gikk igjen. Dette kan tyde på at juristene har en klar oppfatning om at legeutdannelsen er svært relevant for arbeidet som rettspsykiatrisk sakkyndig. Særlig påpekes legens kompetanse om psykosomatisk kunnskap og psykiaterens kompetanse om psykiske lidelser og diagnostisering. Psykiatere vurderes også som best egnede til å håndtere tematikk som rus og medisinering.

To av informantene tenker at det er gunstig at psykiatere oppnevnes, da de er i stand til å gjøre medisinske tester. Én nevner hjerneskanning. Undersøkelser viser imidlertid at de norske rettspsykiaterne sjelden gjør noen form for somatisk eller kroppslig utredning av den tiltalte.16 I årsrapport fra DRK i 2015 fremgår det at det verken i 2014 eller 2015 ble gjennomført nevrologiske undersøkelser av tiltalte.

Ytterligere et område psykiaterne skårer høyt på, er psykiatrisk diagnostikk:

I: «I forhold til diagnostisering er psykiaterne gode på det. De har mye erfaring og mye empiri, det er mye forskning på dette, og de kan dette godt.»

Et stort flertall av informantene var enige om at psykiateren hadde uttalt kunnskap om psykiske lidelser og diagnostisering, og var godt egnet til å kunne svare på et slikt standardmandat. Utredning av psykose og bevissthetsforstyrrelser ble sett på som spesialkunnskap hos psykiaterne:

I: «Det er nok helt klart en tradisjon at vi går til psykiaterne, som er leger, når det kommer til å vurdere om vedkommende har vært psykotisk. Det er medisinsk. Jeg ser ikke bort fra at psykologer kan ha kunnskap for å vurdere disse problemstillingene også, men det har det liksom ikke vært noen tradisjon for, og jeg tror disse problemstillingene bunner i at man mener medisinere er bedre egnet til å vurdere dette.»

Rosenqvist og Rasmussen skriver imidlertid: «Innen rettspsykiatrien vil man anta at alle spesialister innen psykiatri og de aller fleste spesialister i klinisk psykologi vil kunne utrede og diagnostisere en psykose som sakkyndig.» 17 Det kan dermed virke som informantene har en streng definisjon av hvilke psykologer som kan utrede og diagnostisere psykose. Andre informanter er generelt skeptiske til at psykologer uten medisinsk kompetanse skal utrede utilregnelighet. Legekompetansen gir også troverdighet.

I: «(..) bare i kraft av å være leger så får de autoritet i domstolsystemet.»

Legen vurderes å være mer troverdig i kraft av sin formelle kompetanse, men fremstår også mer troverdig i retten. Flere informanter trekker en link mellom psykiaterens troverdighet og hvorfor det ofte foretrekkes å oppnevne psykiatere:

I: «Psykiaterne skårer høyere enn psykologspesialistene på generell troverdighet i rettssalen. De er legeutdannede, man tror mer på en psykiater enn en psykologspesialist. Og for å si det slik, hvis det er uenighet mellom de to, så er det opplagt hvem domstolen velger å lytte til, med mindre psykiateren tilbyr et resultat domstolen ikke vil ha.»

Flere informanter trekker nettopp frem psykiaternes troverdighet som en vesentlig forskjell på psykologer og psykiatere. Fordi psykiaterne oppleves som dyktige, får de stor troverdighet. Det kan med andre ord tyde på en generell holdning om at psykiateren er den mest kompetente til å besvare spørsmålene i mandatet, og dermed den som blir lyttet mest til. Imidlertid kommer det frem at positive erfaringer med psykologer kan snu denne holdningen, og at psykologer som oppleves som dyktige, blir lyttet til.

Flere informanter ser på psykiatrien som en mer vitenskapelig tradisjon. Det kan virke som det eksisterer en holdning hos noen informanter om at psykiatri er mer etterprøvbart enn psykologi. Derfor kan psykiaterne i større grad uttale seg med sikkerhet.

3.4 Tredje tema: Den faglig selvsikre psykiateren

Det tredje tema var den faglig selvsikre psykiater – at psykiaterne blir oppfattet som faglig sterkere og mer selvsikre på egen kompetanse, og følgelig mer tydelige i retten:

I: «For psykiaterne er liksom oftere «bang on», de er nok litt mer selvsikre, og de er tydeligere. Men dette er nok spissformulert, for det er små forskjeller. Men det er på en måte hovedinntrykket da.»

Som en kontrast til psykiaternes selvsikkerhet som noe positivt er det gjennomgående hos informantene at skråsikkerhet, derimot, er en veldig negativ karakteristikk for sakkyndige. Dette i tråd med forskning som viser at jurister ønsker at de sakkyndige bør gi uttrykk for mer tvil. 18,19 Det kan tyde på at psykiaternes selvsikkerhet øker deres troverdighet så lenge den ikke bikker over i skråsikkerhet. To informanter gir uttrykk for at de har opplevd at denne selvsikkerheten kan slå ut negativt:

I: «Skal man være veldig generell, er det nok en del psykiatere av den gamle skolen som er veldig nedlatende og arrogante, blant annet med liten forståelse for forsvarerens jobb.»

Som en kontrast til at psykiaterne fremstår som faglig selvsikre, opplever flere av informantene psykologene som mindre faglige og mer usikre. Dette med usikkerhet og mindre faglighet er informasjon som går igjen i tre av intervjuene. Informantene har opplevd både pågående og passive psykologer. Begge deler har blitt tolket av informantene som uttrykk for usikkerhet. Flere av informantene tror psykologene føler seg underlegne psykiaterne kompetansemessig. Imidlertid anser informantene at slike generelle karakteristikker, enten det gjelder psykiatere eller psykologer, like gjerne kan handle om den enkelte sakkyndige sin personlighet. De fleste er tydelige på at de uttaler seg basert på relativt få eksempler, og at de generaliserer når de kommer med slike uttalelser.

3.5 Fjerde tema: Psykologen som nyttig tilleggsressurs

I: «Psykoseutredninger, da må du ha en psykiater; risikovurderinger, da vil vi ha begge; saker med psykisk utviklingshemming, da er en psykolog mest relevant og viktigst; personlighetstesting, vil vi igjen ha begge to; mens intelligenstesting, da er vi igjen tilbake til psykolog.»

Flere informanter nevner fordeler med å oppnevne psykologer som rettspsykiatrisk sakkyndige, særlig knyttet til deres testkompetanse i bruk av sjekklister, evnetester og andre strukturerte utredninger. Informantene mener psykologer bruker mer tester enn psykiaterne, og at psykiatere i større grad baserer seg på klinisk skjønn.

Oppfatningen er i tråd med det Grønnerød skriver i en artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening. Her trekker han frem at psykologer som faggruppe har en grunnleggende og grundig utdanning i utredningsmetodikk.20 Informantene i denne studien var tydelige på at testkompetanse er noe kun psykologer har, og som gjorde at de skiller seg fra psykiatere. Jurister har også tidligere stilt spørsmålstegn ved testing gjort av psykiatere uten formell testkompetanse.21 Det var imidlertid få informanter som etterlyste mer standardiserte undersøkelser. Mens noen informanter var veldig skeptiske til testing som konsept, mente andre det kunne være nyttig. Men ingen uttrykte ønske om mer testing eller mer standardisering av den rettspsykiatriske undersøkelsen. Med unntak av evneutredning hadde informantene lite kjennskap til testene og hva de måler, og de var skeptiske til testenes troverdighet.

Et annet moment som ble trukket frem, var fra tre informanter om å bruke en kombinasjon av psykolog og psykiater, og som skulle ønske dette ble gjort oftere. En del opplever også at det oftere oppnevnes en av hver, og setter pris på dette:

I: «Ofte synes jeg det har vært en fordel når det har vært en psykolog og en psykiater. Da har man to forskjellige yrkesmessige ståsteder, som man ikke får med for eksempel bare to psykiatere.»

Den vanligste forklaringen på denne fordelen sier de er at psykologen og psykiateren har ulike yrker og ulik utdannelse. Tre informanter tror dessuten det vil være lettere å få frem tvil ved bruk av to ulike yrkesgrupper. De begrunner dette med at du dermed får to personer som tenker på ulike måter, og har forskjellig kompetansegrunnlag med seg i sine vurderinger.

Rettspsykiatrien har vært kritisert for sine «parhester», og noen informanter tenker økt oppnevnelse av psykologer kan være en løsning på dette problemet.

4 Diskusjon

4.1 Begrenset erfaring med sakkyndige, men mest tillit til psykiatere

Det er gjort relativt lite forskning på rettspsykiatrisk sakkyndighetsarbeid i Norge og hvordan aktørene i retten ser på hverandres rolle og utøvelse av fag/profesjon. Et generelt funn er likevel at både jurister og sakkyndige i hovedsak er tilfredse med kvaliteten på arbeidet til de sakkyndige.22 Et annet funn er at juristene som regel foretrekker psykiatere som rettspsykiatrisk sakkyndige.

Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer av ni strafferettsjurister fremkom det fire hovedtema: lite erfaring med psykologer som rettspsykiatrisk sakkyndige, den viktige legekompetansen, den faglig selvsikre psykiateren og psykologen som nyttig tilleggsressurs.

Flere ga altså uttrykk for lite erfaring med å ha psykologer som sakkyndige, noe som er i tråd med tidligere undersøkelser. De hadde mer kjennskap til psykiatere fordi de oppnevnes oftere, bl.a. på bakgrunn i deres erfaring og antatt høyere kompetanse, sikkerhet og troverdighet i rettspsykiatriske spørsmål. Det kan se ut som det ligger an til en selvforsterkning i bruken av psykiatere. De betraktes som mer erfarne, og derfor får de flere oppnevninger, noe som gjør dem ytterligere mer erfarne. Samtidig risikerer da enkelte uten særlig erfaring å miste tilgang til saker og erfaring. Slik sett forsterkes også en kultur og tradisjon i favør av å oppnevne psykiatere.

Det var relativt stor enighet blant informantene om nyttigheten av psykiaternes medisinske utdannelse. Det ble vist til legenes kunnskap om sammenhengen mellom kropp og helse samt medisinering og psykiatrisk diagnostisering. Samtidig var det ikke alltid like lett å spore informantenes faglige begrunnelse for hvorfor de hadde en preferanse for psykiatere. Argumentet «psykiateren er jo lege» ble noen ganger fremkastet uten videre utdypning. Samtidig fremkom det ideer om psykologer og psykiatere som ikke er helt i tråd med virkeligheten. Et eksempel på dette er juristenes tanker om at psykiatere i kraft av sin utdannelse er bedre skolert i diagnostikk enn psykologer generelt. Mange psykologer jobber innenfor psykisk helsevern, og de fleste psykologer skal ha kompetanse til å utrede og diagnostisere psykiske lidelser gjennom sin utdannelse. Diagnostisering er også en stor del av hverdagen til en psykolog som arbeider i spesialisthelsetjenesten, som fremdeles er den største oppdragsgiveren til psykologer her i landet (Norsk Psykologforening, u.å.). Som en bemerkning ser ingen av juristene ut til å anerkjenne at psykologer kan mye om normalutvikling og utviklingspsykologi, og at dette kan være nyttig når patologiske tilstander skal vurderes.

Verken medisin- eller psykologutdannelsen gir kompetanse innen rettspsykiatri. Her kommer spesialistkursene i rettspsykiatri inn. Disse er ens for begge yrkesgrupper, og bør tjene som en felles kompetansesikring for både psykologer og psykiatere.

Psykiaterne ble beskrevet som tydelige, sikre og faglig sterke, som i enkelte tilfeller kunne bikke over i rigiditet og arroganse. Igjen ser det ut til at flere stafferettsjurister finner en viss trygghet i at psykiaterne ga uttrykk for sikkerhet. Psykologene på sin side ble vurdert som noen som kunne gi nyttig tilleggskompetanse, men som ikke kunne erstatte psykiaterne. En del av informantene hadde gode erfaringer med at det oppnevnes sakkyndigpar bestående av én psykolog og én psykiater. Det var bred enighet om at psykologers bidrag til evnetesting var nyttig, men enigheten stoppet når det gjaldt behovet for mer testing generelt.

En hypotese er at det råder en viss konservatisme i dette fagfeltet til fordel for psykiatere. Klinisk skjønn og fagfolks diagnostiske og kliniske vurderinger har gjentatte ganger vist seg lite troverdige. 23,24 Det er mye som tyder på at bruk av all tilgjengelig informasjon i kombinasjon med strukturerte metoder, vil øke gyldigheten av det som vurderes.25 Derfor har det vært argumentert for økt standardisering av den rettspsykiatriske undersøkelsen.26

4.2 Begrensninger

Det sier seg selv at hypoteser og funn i denne studien basert på et begrenset antall strafferettsjurister ikke kan dekke hele spekteret av strafferettsjuristers oppfatninger og erfaringer. Det blir også tydelig når meningene som fremkommer i denne studien, er varierende. Samtidig er det flere funn her som er i samsvar med tidligere forskning.

Den andre begrensningen er at strafferettsjurister ikke er en homogen gruppe. Forsvarer, aktor og dommer har ulike roller i en rettssak. I tidligere studier har dommere, aktorer og forsvarere derfor hatt noe ulike oppfatninger av forskjeller mellom psykologer og psykiatere.27 Faktiske meningsforskjeller mellom gruppene vil ikke komme frem i denne studien, og kan være en svakhet.

4.3 Forskningsetikk

Informantene ble orientert om studiens formål, spurt om de ville delta, og informert om at de når som helst kunne trekke seg. De ble videre informert om at det ville bli benyttet diktafon i intervjuene, som deretter ville bli anonymisert. Eksempler fra intervjuene som kunne knyttes til bestemte informanter, ble utelatt. Av hensyn til ytterligere anonymisering ble det ikke skilt mellom de ulike typer strafferettsjurister. I presentasjonen av resultatene er det også lagt vekt på å anonymisere informantene.

4.4 Konklusjoner

Det er mulig at tallenes tale allerede har gjort den ovennevnte problemstilling og debatt passé. Ved en henvendelse til Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) i januar 2017 opplyses det at det var avgitt totalt 664 rettspsykiatriske erklæringer i 2015. Psykologer var involvert i 177 av disse erklæringene, både primær- og tilleggserklæringer inkludert. Det betyr at til tross for tendensen til å foretrekke psykiatere fremfor psykologer så er allerede psykologer involvert i over en tredjedel av de rettspsykiatriske erklæringene. Dette innebærer en utvikling hvor flere strafferettsjurister vil få mer kontakt med psykologer som rettspsykiatrisk sakkyndige og få bredere erfaringsgrunnlag med psykologer. Et pilotprosjekt i regi av Brøset kompetansesenter er allerede godt i gang bl.a. for å bedre domstolenes, politiets og påtalemyndighetens tilgang til sakkyndighet med ønsket kompetanse.

Med tiden kan vi se for oss en utvikling hvor det etterspørres spesifikk kompetanse fremfor en bestemt profesjon. Det er nærliggende å tro at en psykolog som har spesialisert seg innenfor rusfeltet, vil være vel så aktuell i vurdering av rus-spørsmål som en psykiater uten spesiell erfaring på området. Og like aktuelt vil det være at en psykiater med spesialkompetanse på psykosefeltet velges foran psykologen med kompetanse på rusfeltet.

Det er altså mulig at psykologenes økende involvering i strafferettspsykiatri på sikt kan justere juristenes noe tradisjonelle hang til psykiatere. Samtidig trenger kanskje psykologene å «selge inn» sin kompetanse overfor de juridiske aktørene. Det må formidles hva psykologisk kunnskap handler om, og hvilke kunnskaper en psykolog besitter, både via grunnutdannelse og senere ervervet spesialområde. Uten slik legitimering er det fortsatt en viss risiko for at potensielt dyktige sakkyndige ikke brukes på grunn av mangelfull erfaring, manglende innpass eller manglende bekjentskapskrets.

Juristenes utdanningssenter avholdt en høringskonferanse i 2011 om sakkyndige i domstolene. Der ga tidligere direktør ved domstoladministrasjonen Tor Langbach uttrykk for at det er illusorisk å tro at bruken av sakkyndige i retten i ulike roller kan bli gjenstand for en vesentlig forbedring. Men det er likevel rom for forbedringer. Bedre oppnevningsrutiner og mer optimal bruk av spesifikk kompetanse hos psykologer og psykiatere i strafferettspleien er et slikt forbedringsområde.

1Forskrift om rettsmedisinsk sakkyndige, 04.03.1988 nr. 187.
2Heather Wolffram, «God save us from psychologists as expert witnesses: the battle for forensic psychology in early twentieth-century Germany», History of Psychology, 18(4), 2015 s. 337–352. DOI: http://dx.doi.org/10.1037/a0039799.
3Irving B. Weiner og Randy K. Otto, The handbook of forensic psychology (Vol. 4), New Jersey 2013.
4Robert E. Schulman, «The psychologist as an expert witness», Kansas Law Review, 15, 1967 s. 88–97.
5Ophelia Leslie, Susan Young, Tim Valentine og Gisli Gudjonsson, «Criminal barristers’ opinions and perceptions of mental health expert witnesses», The Journal of Forensic Psychiatry & Psychiatry, 18(3), 2007 s. 394–410.
6Rickard E. Redding, Marnita Y. Floyd og Gary L. Hawk, «What judges and lawyers think about the testimony of mental health experts: A survey of the courts and bar», Behavioral Sciences and the Law, 19, 2001 s. 583–594.
7Murray Ferguson og James R. P. Ogloff, «Criminal Responsibility Evaluations: Role of Psychologists in Assessment», Psychiatry, Psychology and Law, 18(1), 2011 s. 79–94. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/13218719.2010.482952.
8Cato Grønnerød, Pål Grøndahl og Ulf Stridbeck, «Forensic psychiatric experts under the legal microscope», Legal and Criminological Psychology, 21(1), 2016 s. 15–24. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/lcrp.12037.
9Anne Kari Torgalsbøen, «Psykologer satt på sidelinjen», Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 49(3), 2012 s. 284–285.
10Inga Bejer Engh, «Ingen motstand mot psykologer», Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 49(4), 2012 s. 283–284.
11Cato Grønnerød, «Hva kan psykologer bidra med», Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46(6), 2012 s. 602–614.
12Jonathan A. Smith, «Introduction», i Jonathan. A. Smith (red.), Qualitative Psychology: A Practical Guide to Research Methods, London 2008, s. 1–4.
13Kirsti Malterud, Kvalitative metoder i medisinsk forskning. En innføring, Oslo 2011.
14Virginia Braun og Victoria Clarke, «Using thematic analysis in psychology», Qualitative Research in Psychology, 3(2), 2006 s. 77–101. DOI: http://dx.doi.org/10.1191/1478088706qp063oa.
15Grønnerød, Grøndahl og Stridbeck, 2016.
16Pål Grøndahl, «Scandinavian forensic psychiatric practices – an overview and evaluation», Nordic Journal of Psychiatry, 59(2), 2005 s. 92–102. DOI: http://dx.doi.org10.1080/08039480510022927.
17Randi Rosenqvist og Kirsten Rasmussen, Rettspsykiatri i praksis, 2. utgave, Oslo 2004, s. 22.
18Leslie mfl., 2007.
19Grønnerød, Grøndahl og Stridbeck, 2016.
20Grønnerød, 2012.
21Frank M. Dattilio mfl., «Should Forensic Psychiatrists Conduct Psychological Testing?», The Journal of Psychiatry & Law, 39(3), 2011 s. 477–491. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/009318531103900308.
22Nirushanthy S. Anfinnsen, «Bruk av rettspsykiatrisk sakkyndighet i straffesaker» (Masteroppgave), Universitetet i Oslo, 2011; Idun M. Gjelsvik, «Rettspsykiatri i en norsk kontekst; forutsetninger og forventninger», (Masteroppgave), Universitetet i Oslo, 2013; Pål Grøndahl, Cato Grønnerød og Ulf Stridbeck, «Samarbeidsklimaet mellom rettspsykiatrisk sakkyndige og strafferettsjurister – Bedre enn sitt rykte», Lov og Rett, 53(5), 2014 s. 273–283.
23Robyn Dawes, House of cards, New York 1994.
24David Faust og Jay Ziskin, «The expert witness in psychology and psychiatry», Science, 241(4861), 1988 s. 31–35.
25Ramirez M. Basco mfl., «Methods to improve diagnostic accuracy in a community mental health setting», Am J Psychiatry, 157(10), 2000 s. 1599–1605. DOI: http://dx.doi.org/10.1176/appi.ajp.157.10.1599.
26Pål Grøndahl mfl., «En tipunktsplan for bedre rettspsykiatri», Tidsskr Nor Lægeforen, 132(15), 2012 s. 1727–1728.
27Grønnerød, Grøndahl og Stridbeck, 2016.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon