Med justisminister Sylvi Listhaugs avgang har debatten om rettssikkerhet tatt spranget fra Facebook til politikkens storscene. Verken Erna Solberg eller Jens Stoltenberg har vist sterk interesse for justispolitikk, men det er et felt med stolte tradisjoner. De historisk skolerte kjenner debatten om fullmakts- og beredskapslover fra 50-årene, som satte både det politiske og det juridiske miljø i brann, med engasjert deltakelse fra sentrale politikere som senere statsminister John Lyng. Engasjert debatt i politikkens førstedivisjon fulgte også Inger Louise Valles kriminalpolitikk, om avveiningen av behovet for innesperring mot behovet for reintegrering. Forholdet mellom rettssikkerhet og andre samfunnsinteresser har vært en gjenganger i den justispolitiske debatt.

I de senere år har imidlertid diskusjoner om sentrale justisspørsmål – juryens fremtid, grunnlovfesting av menneskerettigheter, «rettsliggjøring» av samfunnet og domstolenes makt – ikke vært løftet av partilederne, men overlatt til politikere som ofte har virket som om de ønsket seg videre til mer spennende oppgaver. Det kan være mange årsaker til dette. Sammenligner vi med 50- og 70-årene, er dagens samfunn mer komplisert, og offentlig sektor sterkt utvidet. Regjeringen står overfor stadig mer krevende utfordringer når det gjelder klimatrusler, helsevesen, skole, kommuner, forsvar, samferdsel mv. Det skal vises «konkrete resultater», og det er ikke til å undres over at en regjeringssjef bruker sine beste talenter der behovet er størst. Det har antakelig ikke vært i justispolitikken. Det har heller ikke vært mye prinsipiell uenighet om straffenivå eller rettighetslovgivning.

Samlingen av justis-, innvandrings- og beredskapspolitikken i ett enkelt departement har raskt endret på dette. Selv den mest avslepne taktiker kunne nok støtt på vansker med å forvalte ansvaret for å forhindre terror, håndtere innvandring samt fremme rettssikkerhet i ett og samme departement. Statsråd Listhaug grep i tillegg til Facebook med ord- og billedbruk som ikke utpreget seg ved nyansert fremstilling.

Den sak som dannet opptakten til stormen som fulgte, var tradisjonelt justispolitisk: Skal forvaltningen eller domstolene bestemme om pass, dvs. statsborgerrettigheter, skal suspenderes også for mistenkte fremmedkrigere. Rettssikkerhet mot samfunnssikkerhet – her: vern mot mulig terrorisme – er en gjenganger i justis- og kriminaldebatten. At domstolene og ikke forvaltningen treffer viktige avgjørelser, oppfattes generelt som mer rettssikkert. Rent tematisk reiste ikke Listhaugs innlegg en ny debatt, men hennes valg av retorikk på Facebook førte til politisk storm.

Politikkens tungvektere måtte på banen. Behovet for rettssikkerhet i en rettsstat ble fremhevet, uten at dette innebar at man ikke gikk skarpt til felts mot terrorisme. Ytringsfrihet for polariserte utsagn ble på sin side holdt opp mot «kjedelig» tradisjonell debatt. 22 juli-tragedien førte som aktuell bakgrunn til sterk fargelegging av det ordskiftet som fulgte. De sterkeste parlamentariske virkemidler ble etter hvert tatt i bruk. Unnskyldning for Stortinget var ikke tilstrekkelig, og regjeringskrise stod for døren, inntil Listhaug selv valgte å gå av.

Et interessant spørsmål nå er om det er mulig å revitalisere en viktig debatt på en mer formålstjenlig måte. Å tillegge andre motiver de selv slett ikke kjenner seg igjen i, eller å tilskrive deres argumenter virkninger som de selv tar skarp avstand fra, kan raskt føre til at en ellers saklig debatt drukner i gjensidige beskyldninger. Avveiningen mellom viktige kjerneverdier som samfunnssikkerhet og rettssikkerhet fortjener et mer respektfullt ordskifte enn vi så i denne saken.

En mulig måte å bringe debatten fremover på kan være å benytte andre teknikker enn polariseringen av «dem» mot «oss». I stedet for å spørre om man er «for» eller «mot», kan man søke bredere perspektiver kjent fra blant annet filosofisk diskurs, f.eks. slik: «Sett at svenske/tyske/amerikanske forvaltningsmyndigheter hadde sett bort fra at X er norsk statsborger, ville vi synes at det var greit?» Eksemplene kan lett forfleres: «Hvis Sverige har et digitalt grenseforsvar, ville vi synes at det var greit at den svenske stat satt på strengt privat informasjon om norske statsborgere i flere år? Hvis det var din hyggelige nabo – ikke drapsmannen fra Z – som ble satt i varetekt uten å få møte en dommer, ville du synes det var greit?» En slik tilnærming kan benyttes både for å få frem hvilke samfunnsinteresser som må foreligge, og hvor tungt de må veie, for å begrunne inngrep i den enkeltes rettssikkerhet, samt hvilke alternativer som foreligger.

Slike grep for å «triangulere» et viktig debattema setter bedre søkelys på samfunnsutfordringer. Debatten flyttes fra personangrep til en mer reflektert og distansert vurdering. Spørsmålet er imidlertid om dette er grep som gjør seg på Facebook.