De første nordiske aksjelovene ble alle vedtatt med ikke så store mellomrom på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Senere er de opprinnelige lovene i alle landene erstattet av ny lovgivning. Til tross for at det er betydelige forskjeller, er det likevel slik at lovene i stor grad er bygd opp etter en felles modell. Dette gjelder ikke minst organisasjonsstrukturen, dvs. reglene om selskapets generalforsamling og ledelse. Selv om det er individuelle forskjeller, har reglene om aksjeselskapets organisasjon en felles struktur som på flere måter skiller seg fra de to modellene – den engelske «enstrengsmodellen» og den tyske «tostrengsmodellen» – som ellers er dominerende i Europa. Dette gjør det meningsfullt å snakke om en egen nordisk modell for organiseringen av aksjeselskapet – «den nordiske modellen». Den nordiske modellen særpreges ved et strengt hierarkisk system der aksjeeierne gjennom generalforsamlingen utøver den øverste myndigheten i selskapet og utgjør toppen av kjeden. Forvaltningen av selskapet, herunder den forretningsmessige ledelsen, hører under styret og daglig leder. Styret velges av generalforsamlingen og er underordnet denne. Daglig leder tilsettes som hovedregel av styret og er underordnet dette. Styret har det overordnete ansvaret for ledelsen av selskapet, fører tilsyn med daglig leder og treffer selv avgjørelsen i saker som etter selskapets forhold er av uvanlig art eller stor betydning. Forøvrig hører den daglige ledelsen av selskapet under daglig leder. Den nordiske modellen legger til rette for god eierstyring og effektiv selskapsledelse. Den tillater at en aksjeeiermajoritet effektivt kan kontrollere selskapet og påta seg et langsiktig ansvar for selskapets virksomhet og utvikling.

I praksis har den nordiske modellen vist seg vellykket. Den har røtter tilbake til de første nordiske aksjelovene. Allerede det at den i hovedtrekkene har fungert i over 100 år uten at det har vært behov for større endringer, viser dette. Samtidig har norske og nordiske selskaper hatt suksess både nasjonalt og internasjonalt.

Den nordiske aksjeselskapsmodellen står under press fra utenlandsk lovgivning. Utviklingen av selskapsretten innen EU/EØS (Centros – C 212/97 og Inspire Art – C 167/01) har ført til at den norske aksjeloven må konkurrere med utenlandsk aksjelovgivning. En norsk eller utenlandsk næringsdrivende som ønsker å drive næringsvirksomhet her i landet, har frihet til å velge mellom medlemslandenes selskapslovgivning og til å velge den lovgivningen som umiddelbart kan virke mest enkel og attraktiv, selv om den ut fra norske forhold har klare svakheter. Konkret har dette gitt seg utslag i at norsk næringsvirksomhet er blitt organisert etter den engelske Private Company Limited Act. Konkurransen fra Private Company Limited Act har stanset opp, først og fremst som følge av at minstekravet til aksjekapitalen i norske aksjeselskaper ved lov 16. desember 2011 nr. 63 ble senket til 30 000 kroner, og ved at små aksjeselskaper ved lov 15. april 2011 nr. 10 ble fritatt for revisjonsplikt. Konkurranse fra andre lands lovgivning behøver imidlertid ikke ses på som en trussel mot den nordiske modellen. Om denne oppleves som et godt grunnlag for god eierstyring og selskapsledelse, kan dette være et konkurransefortrinn overfor andre lands selskapslovgivning.

Samtidig som det innen EU/EØS er lagt til rette for konkurranse mellom statenes selskapslovgivning, er det ønske om å harmonisere selskapsretten. Harmoniseringsarbeidet skjer på forskjellige måter, men først og fremst gjennom en rekke direktiver på selskapsrettens område som statene plikter å følge opp i sin nasjonale selskapslovgivning. Selskapsrettsdirektivene er nå samlet i det generelle selskapsrettsdirektivet av 14. juni 2017 (EU – 2017/1132). Når det gjelder aksjeselskapenes organisasjon, har det imidlertid ikke lykkes å nå fram til direktivregulering som binder statenes selskapslovgivning. Riktignok ble det lenge arbeidet med et femte selskapsdirektiv om selskapers organisasjon. Det siste forslaget ble lagt fram i 1991, men er så lagt på is. Grunnen var først og fremst at organisasjonsmodellen i de forskjellige medlemsstatene var så forskjellige at det var vanskelig å nå fram til en felles modell.

Det ble i 2017 lagt fram en modell-lov for aksjeselskaper («European Model Companies Act»). Modellen er utformet av en gruppe fremtredende akademikere innen selskapsrett fra 22 medlemsstater innen EU. Gruppen har imidlertid arbeidet uavhengig av medlemsstatene og EU-kommisjonen. Formålet er å bidra til harmonisering av aksjeselskapsretten innen EU/EØS ved at de enkelte medlemslandene kan bruke modellen ved utformingen av sin nasjonale selskapsrett. Dessuten er modellen ment å være til hjelp for EU-kommisjonen i arbeidet med selskapsretten. En vesentlig del av modellen gjelder aksjeselskapenes organisasjon. Modell-loven er imidlertid her basert på enstrengsmodellen og tostrengsmodellen, og uten at forholdet til den nordiske modellen er regulert eller drøftet nærmere. Med tanke på at modell-loven skal være til nytte for nordisk lovgivningsarbeid, er dette en mangel ved det arbeidet som er gjort, selv om det i motivene riktignok er forutsatt at landene skal kunne velge sin organisasjonsstruktur ut fra tradisjon og hva som nasjonalt finnes hensiktsmessig. Dette er imidlertid ikke nærmere problematisert.