Et stadig økende antall rettsregler er rettighetsorienterte, og gir den enkelte rettigheter som det offentlige – stat eller kommune – tilsynelatende skal innfri. Flere bestemmelser er utformet slik at det enkelte individ kan saksøke det offentlige for å sikre rettigheten, eller i det minste oppnå erstatning for ikke å ha fått denne. Mange rettigheter har merkelappen «menneskerettighet», og saken kan da ikke sjelden bringes inn for et internasjonalt organ, dersom saken ikke har ført frem i Norge.

Om man ser bort fra muligheten til en rett til erstatning, fremstår det som vanskelig for domstolene å håndheve/sikre flere av de lovfestede rettighetene, for eksempel retten til medisinsk behandling, til sykehjemsplass, til skoleplass eller til en bedret levestandard. En domstol vil neppe kunne pålegge et sykehus å gi en pasient en bestemt type behandling, at noen skal gis plass på et sykehjem, eller at en person skal tas opp på et lukket studium. Domstolene er dessuten lite egnet til å gi noen et begrenset gode som etterspørres av flere.

I stater med grunnlover med omfattende rettighetskataloger har domstolene måttet håndtere saker hvor enkeltindivider har fremmet krav som ikke kan imøtekommes på individnivå. Den sørafrikanske grunnloven har en slik katalog. Den sikrer borgerne mange sosiale og økonomiske rettigheter. Artikkel 26 sikrer enhvers rett til «adequate housing», og artikkel 28 para 1 garanterer barn rett til «shelter». I saken Government of the Republic of South Africa and Others v Irene Grootboom and others, CCT 11/00, måtte konstitusjonsdomstolen forholde seg til begge disse to bestemmelsene.

Saken gjaldt en gruppe bestående av et stort antall barn og voksne som bodde under svært uverdige forhold. Gruppen hadde okkupert et område øremerket for byggingen av lav-kost-boliger, og var blitt tvangsevakuert derfra. Deretter hadde den slått seg ned på en sportsarena og i nærliggende offentlige bygg.

Konstitusjonsdomstolen slo enstemmig fast at grunnloven forpliktet staten til å bedre boligsituasjonen til alle de i staten som bodde under kummerlige forhold, og fremhevet at retten til bolig, helsetjenester, nok mat og vann samt et sosialt sikkerhetsnett for de som ikke kan sørge for seg selv, må ses i sammenheng. Men de aktuelle grunnlovsbestemmelsene ga ikke saksøkerne noen rett til å kreve at staten med umiddelbar virkning sørget for en passende bolig for dem. Retten påla imidlertid staten å sørge for tilfredsstillende midlertidige løsninger som ikke inkluderte bolig, og påla staten å utarbeide, og sette i verk, program som ville bedre situasjonen.

Mye kan tale for at rettigheter enten må anses som individrettigheter eller som rettigheter som gir uttrykk for et politisk mål, og som ikke kan håndheves av enkeltindivider.

Men det er ikke bare rettigheter i relasjon til det offentlige som kan være problematiske. Det forhold at noen får en rettighet, kan bety at andre samtidig blir pålagt byrder. De negative sidene av slike rettigheter fremheves i mindre grad.

Økende fokus på rettigheter gir et samfunn som er mer orientert mot det individuelle og mindre mot fellesskapet, og som bidrar til å underminere våre plikter som borgere.

Et samfunn som vårt fungerer imidlertid ikke om borgerne mener at de bare har rettigheter og ikke plikter – ikke bare overfor staten, men også overfor andre borgere. Ønsker vi et velferdssamfunn hvor det finnes et sosialt nettverk, må vi alle betale skatt. Flest mulig av oss bør være i arbeid, og vi bør ikke forsyne oss med sosiale goder om vi ikke trenger dem.

Pliktbestemmelser utformes gjerne normativt, og er ikke sjelden sanksjonert, sivil- eller strafferettslig. Dette gjelder ikke bare når lovgiver ønsker å forhindre mindre ønsket oppførsel, men også mer generelt. I noen tilfeller hvor det gjelder strafferettslige sanksjoner, er det nå i tillegg innført sivilrettslige sanksjoner i form av såkalt overtredelsesgebyr, uten at det har ført til endring av omfanget på den strafferettslige sanksjoneringen. Alternativet til sanksjonering er belønning. I nyere tid er den norske e-bilpolitikken et godt eksempel.

Rettigheter og plikter er like viktige i vårt samfunn. Men iblant ser det ut som om borgernes rettigheter er mer høyverdige enn borgernes plikter. Om ikke alle slutter opp om sine plikter, vil vi imidlertid etterhvert oppleve problemer med å få våre rettigheter. Våre felles forpliktelser som samfunnsborgere må derfor i større grad omtales sammen med våre rettig-heter.