Artikkelen presenterer en analyse av såkalte «asymmetriske» jurisdiksjonsklausuler, det vil si vernetingsavtaler som anviser ulike verneting avhengig av tvistens natur eller av hvilken part det er som går til sak. Det har utviklet seg en bransjepraksis for å innta asymmetriske jurisdiksjonsklausuler i internasjonale avtaler om lån, leie og certepartier. Felles for disse kontraktsforholdene er at de tradisjonelt involverer parter med ulikt styrkeforhold, slik at én kontraktspart har kunnet betinge seg en videre adgang til søksmål enn den andre gis under kontrakten. Den skjeve maktbalansen som regjerer mellom banker og låntakere, har resultert i at asymmetriske vernetingsavtaler er standard jurisdiksjonsklausul i majoriteten av avtaleutkastene fra the Loan Market Association («LMA»). Det hender at norske rettsanvendere overser slike standardbestemmelser og lar dem stå uendret, uten å vurdere deres potensielle ugyldighet. De siste årene har skjevt fordelende jurisdiksjonsklausuler blitt endret eller satt til side av nasjonale domstoler i flere europeiske land. Det juridiske grunnlaget har vært til dels sprikende. Denne artikkelen søker å gi en oversikt over rettskildebildet på området samt å fremheve hvilke hensyn norske rettsanvendere bør ta i betraktning når de utformer vernetingsavtaler.