Vi må tilbake til 1989–1991 for å finne større ideologiske endringer enn de vi ser nå. Den gang gravla østeuropeerne sine selvdøde politiske lik, på vei inn i vår verden av åpne grenser og rettsregler bygget på liberale premisser. Nå er vårt paradigme under press. Det har ikke vært global idyll i mellomtiden, men «Merkels formel» sier det vi må vite om Europa. 10 % av verdens befolkning, 20 % av økonomien, 50 % av sosiale overføringer. Det står ikke mye dårligere til med USA, om noen skulle tro det. Men relativ suksess tiltrekker og skaper forventninger om mer, og gir dermed endring. For første gang siden Ludvig XIVs kriger vil engelskmennene bort fra kontinentet. De vil stanse innvandringen, om det så betyr «exit» fra fellesmarkedet og fellesretten. USA har skaffet seg en president som setter «America first» og vil ha bort spilleregler som ikke favoriserer hans land. Polen og Ungarns anti-liberale lefling gjør påstandene om EUs demokratiske underskudd til en dårlig spøk, selv før vi tar inn over oss det som skjer lenger øst. Vi nordmenn liker å tro at vi er av en annen støpning, men vi har vist vilje og evne til å gi nobel arv på båten for å selge mer fisk, drive mer givende diplomati, slippe overprøving av barnevernet vårt osv., og generelt bevare fruktene av vår geologiske kjempeflaks for oss selv.

Et gammelt politisk vokabular er på moten. Vi hører igjen om det nasjonale, som skal trumfe det internasjonale. Om patriotisme, med en mer eller mindre klar undertekst mot de «upatriotiske» på innsiden av gjerdene. Om kultur som må beskyttes mot slitasje, jo mer jo tykkere den hevdes å være – snilt og søtt med kulturell kanon, eller mer håndgripelig med sperrer eller med flybilletter, reisefølge og «innvandringspolitiske signaler» (et privilegium for rike land langt unna). Statsvitere forteller at Demokratiet må reddes tilbake til nasjonalstatens naturlige ramme, at det liberale og internasjonale er eliteprosjekter narret på et uskyldig folk, globalisering selve Forklaringen på samlebånds- og tungindustriens tilbakegang i vest. Dette er nasjonsbygging med en litt ny vri, i det som ellers er kjente «narrativer» der forfall skal ha etterfulgt nasjonal gullalder, men der de nedbrytende krefter nå kan identifiseres og bekjempes. Neste fase er gjerne «uskyldige» oppfordringer til fellesskap og samhold. Men blant hvem, og mot hva og hvem? Slik starter renselsene vi nå ser komme.

Det er noe paradoksalt over ny-nasjonalisme som dyrker egen smålighet. Noen ser kanskje på den som defensiv og lite konfliktskapende. Det kan vise seg som en farlig illusjon i en global tidsalder der landene for lengst er blitt multikulturelle. Vi må ikke dypt for å se at ordene skal splitte like mye som forene en flokk bak en fane (mest makabert når de som vil ha en streng returpolitikk, viser til kvoteflyktningene og de mange andre som er igjen). Det er også naivt å tro at nasjonalistene fortsatt vil klappe hverandre på ryggen når posisjon er sikret. Russland og Kina viser hvordan det nasjonale kortet brukes aggressivt utad for å beholde makt. Diskusjonen om frihandel er for stor og kompleks til å tas her, og til tabloidisering i det hele. Det er økonomiske argumenter for utjevnende immigrasjon til en verdensdel med stor produksjonskapasitet, svak etterspørsel og aldrende befolkning. Om det vil styrke eller svekke norsk velstand i neste generasjon, er et usikkert regnestykke for en periode som rekker langt utover alle seriøse budsjetter. Vår frykt for at terror-ofrene kan være en «trojansk hest», er terrorens og de autoritæres beste våpen; deres hegemoni krever at Vesten ikke er der som et bedre alternativ, fysisk og ideologisk. Så dette er ikke valg mellom pragmatisk politikk og sinnelagsetikk, men om hva vi vil og ikke vil være.

Tror en på retten som konsept, slik vi jurister gjerne gjør, ser man at like spilleregler har mer verdi enn all verdens nasjonale handlingsrom for andre enn de sterkeste, som kan diktere bilateralt. Vi burde også være godt rustet til å forsvare individene det alltid gjelder, mot politisk definerte samfunnsinteresser. Men vi kan bli for deltagende og ukritiske til den gradvise norm-al-iseringen gjennom retts- og forvaltningsapparatet vi betjener, volden som bygger på forsvarlig saksbehandling etter demokratiske vedtak. For trusselen fra de kaldeste hjertene ligger ikke kun i deres eksplisitte maktovertakelse, men også i at ordene deres flytter andres grenser. Da kan selv tanken om «blodets skyld» få sin norrøne renessanse. Hvem ville ha trodd at vi skulle få egne arbeidsgrupper for å granske 25 år gamle asylsaker og annullere statsborgerskap i tre generasjoner på grunn av besteforeldres nødløgn? Å snakke om uforholdsmessige forvaltningsvedtak er å si for lite. Ondskapens banale normalitet er kommet. Den som starter med store ord og små fakter på 140 tegn eller Facebook – ord som skal distansere oss fra dem utenfor vårt konstruerte fellesskap. Nasjonalistisk metafysikk som forteller at de Andre nettopp er det og kan behandles deretter. Den dårlige samvittigheten vi privilegerte bør bære på, druknes i legitimerende avgrensninger. Dette er de store ordenes funksjon, og ofte også hensikten. De må møtes med andre ord, med tro på idealer som rekker forbi de sosiale konstruksjonene som skaper sinnets grenser, og tar inn det som er tilfeldig og likevel likt i verden. De andre har like mye rett til et godt liv som du har. Det kunne vært deg og dine det gjaldt.