Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Villfarelse om prejudisielle rettsforhold og uberettiget vinnings forsett

Katrine Holter ble master i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen i 2013. Hun er nå stipendiat samme sted, med tilknytning til forskningsprosjektet «Strafferettssystemets funksjonalitet», som er finansiert av Bergen Forskningsstiftelse.

Thomas Frøberg ble master i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 2008, og ph.d. samme sted i 2014. Han er konstituert førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet.

Etter straffeloven 1902 ble vilkår om uberettiget vinnings hensikt regnet for å avgrense straffansvaret mot personer som var i uaktsom rettsvillfarelse om et prejudisielt rettsforhold. I straffeloven 2005 er vilkårene om uberettiget vinnings hensikt gjennomgående endret til krav om uberettiget vinnings forsett. En konsekvens av denne endringen er, ifølge forarbeidene, at en villfarelse om prejudisielle rettsforhold skal bedømmes etter den alminnelige regelen om rettsvillfarelse. En slik endring vil innebære at gjerningspersonen kan bli strafferettslig ansvarlig dersom han har vært uaktsom i sin oppfatning om at vinningen var berettiget. Artikkelforfatterne drøfter om forarbeidenes slutning er holdbar, og vurderer om endringen er i tråd med vinningsvilkårenes karakter og det strafferettslige skyldprinsippet.

1 Innledning1

Vilkår om at gjerningspersonen handlet i den «hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning», inngikk i en rekke bestemmelser i straffeloven 1902. Rettspraksis slo fast at den som på grunn av en rettsvillfarelse trodde han hadde krav på vinningen, ikke kunne straffes etter slike straffebud.2 Dersom A etter avtale med sin senere avdøde bestefar tok med seg en klokke fra hans dødsbo, kunne ikke A straffes for tyveri med mindre han visste at dødsgaver uten testament er ugyldige etter arveloven § 53.3 Det var uten betydning om As rettsvillfarelse var grovt uaktsom. Resonnementet bak praksisen er enkelt: Man kan ikke ha til hensikt å oppnå en uberettiget økonomisk vinning så lenge man tror at vinningen er berettiget. Det spesielle forsettskravet om vinnings hensikt utgjorde derfor et unntak fra regelen om rettsvillfarelse.4

I straffeloven 2005 er vilkårene om uberettiget vinnings hensikt gjennomgående erstattet med vilkår om uberettiget vinnings forsett, se for eksempel bestemmelsene om tyveri (§ 321) og bedrageri (§ 371). Ifølge forarbeidene får endringen betydning for bedømmelsen av rettslig villfarelse knyttet til vinningens berettigelse. For slike tilfeller er vi nå henvist til å «falle tilbake på de alminnelige reglene om virkningen av rettsvillfarelse».5 Dermed skal villfarelsen bedømmes etter straffeloven 2005 §26, der det heter at «[d]en som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom». Dersom forarbeidsuttalelsen legges til grunn, betyr dette at A kan straffes for tyveri av klokken så lenge han burde kjent til regelen i arveloven.

Artikkelens hovedformål er å belyse enkelte prinsipielle og praktiske spørsmål som forarbeidsuttalelsen gir opphav til. Først ser vi på vinningsvilkårenes innhold og forhistorie (punkt 2). Deretter drøfter vi rettsvillfarelsens betydning ved uberettiget vinnings hensikt etter straffeloven 1902 (punkt 3). Vi gir så en nærmere beskrivelse av forarbeidenes forutsatte omlegging i straffeloven 2005 (punkt 4). Til slutt vurderer vi holdbarheten av en slik omlegging (punkt 5).

2 Vinningsvilkårene

2.1 Fra uberettiget vinnings hensikt til uberettiget vinnings forsett

Krav om at gjerningspersonen har hensikt eller forsett om å oppnå en uberettiget vinning, er gjengangere i formuesbestemmelsene i straffeloven 1902 og i straffeloven 2005.6 I artikkelen bruker vi «vinningsvilkår» som fellesbetegnelse på slike krav. Iinneværende underpunkt redegjør vi for vinningsvilkårenes rettslige innhold og illustrerer lovendringen fra uberettiget vinnings hensikt til forsett ved hjelp av tyveribestemmelsen. Hvorfor tanken om vinning har fått en slik fremhevet plass i straffelovgivningen, drøfter vi i neste underpunkt.

Det spesielle skyldkravet i straffeloven 1902 § 257 om tyveri fremgikk av vilkåret om at gjerningspersonen måtte handle med «hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden». For det første innebar dette at gjerningspersonen måtte ha tilegnelseshensikt. For det andre måtte gjerningspersonen regne det som overveiende sannsynlig at vinningen ville være uberettiget.7 For det tredje måtte han ha til hensikt å oppnå en økonomisk berikelse for seg selv eller andre. Den som tilegnet seg en gjenstand (bare) med hensikt om å ødelegge den eller å unndra den fra eieren, kunne ikke straffes for tyveri.8 Slike tilfeller skulle i stedet subsumeres under den langt mildere bestemmelsen om besittelseskrenkelse i §392.

Etter den nye tyveribestemmelsen i straffeloven 2005 § 321 kan også den som handler med en annen hensikt enn å skaffe seg en uberettiget vinning, straffes for tyveri. Dette følger av endringen av kravet fra hensikt til forsett om uberettiget vinning, som åpner for sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett (dolus eventualis), jf. straffeloven 2005 § 22 bokstav b og c. At hensikten med handlingen ikke er uberettiget økonomisk vinning, er altså ikke til hinder for å straffe handlingen som tyveri, så lenge gjerningspersonen forstår at han «mest sannsynlig» vil oppnå en vinning ved tilegnelsen. Det er også tilstrekkelig at gjerningspersonen holder det for mulig at han oppnår en vinning som er uberettiget ved en (tenkt) tilegnelse, og inntar det standpunkt at han ville hand let også om vinningen var uberettiget. Ettersom alle (tilregnelige) personer vet at de fleste gjenstander har en formuesverdi, er det vanskelig å forestille seg tilegnelser uten forsett om uberettiget vinning.

Endringen fra uberettiget vinnings hensikt til forsett ble i forarbeidene begrunnet med at «lovredaksjonen og bevisbedømmelsen ved skyldspørsmålet vil bli enklere, samtidig som de aktuelle straffebudene i all hovedsak vil ramme de samme handlingene».9 Formålet var altså rettsteknisk forenkling og å tilrettelegge for en mer effektiv håndhevelse av regelverket. Departementet hevdet også at «et tyveri eller et underslag er like samfunnsskadelig og har de samme følger for den fornærmede uansett hvilken hensikt gjerningspersonen hadde».10 Videre er endringen ment å få betydning for utstrekningen av medvirkningsansvaret og for adgangen til å fingere forsett ved handlinger begått i selvforskyldt rus.11 Slike eventuelle virkninger går vi ikke nærmere inn på.

Forarbeidene vurderer også vinningsvilkårenes rolle i de enkelte formuesbestemmelsene. Vilkår om uberettiget vinnings hensikt ble ikke regnet som «avgjørende for å skille ut de straffverdige underslagshandlingene».12 Tilsvarende betraktninger ble gjort gjeldende for bedrageri og tyveri. Derimot ble tilegnelsesforsettet fremholdt som karakteristisk for tyveriet – altså at gjerningspersonen «akter å beholde gjenstanden eller på annen måte disponere over den som sin egen» (vår kursivering).13 At tilegnelseshensikten er et vesentlig karaktertrekk ved tyveriet, er vi enige i, men etter vårt syn utelukker ikke dette at vilkår om uberettiget vinnings hensikt også kan ha en viktig funksjon.14 I forbindelse med straffebudet om forsikringsbedrageri i § 375 bokstav b ble betydningen av et særskilt krav om vinnings hensikt anerkjent. At et forsikringstilfelle fremkalles «i den hensikt å få utbetalt en forsikringssum til seg selv eller andre» ble regnet som nødvendig «for å avgrense de straffverdige handlingene fra for eksempel skadeverk eller – mer praktisk – lovlig ødeleggelse av egne ting», sml. straffeloven 1902 §272 første ledd.15

Selv om de fleste vilkårene om uberettiget vinnings hensikt ble endret i straffeloven 2005, understreker forarbeidene at gjerningspersonens hensikt fortsatt er «et relevant moment ved straffutmålingen, også når dette momentet ikke er uttrykkelig angitt i loven».16 Ifølge forarbeidene har altså uberettiget vinnings hensikt fortsatt betydning for handlingens grad av klander.

2.2 Vinningsvilkårenes begrunnelse

Forarbeidene drøfter ikke vinningsvilkårenes begrunnelse, og i nyere strafferettslig litteratur og rettspraksis har få, om noen, problematisert hvorfor uberettiget vinnings hensikt har vært en betingelse for å straffe. Begrunnelsen er likevel sentral, både for å få grep om essensen i vinningsbestemmelsene og for å forstå hvilke implikasjoner den nye rettsvillfarelsesregelen i § 26 har for vilkår om uberettiget vinnings forsett.

Vinningsvilkårene har dype historiske røtter. Første gang vi har funnet vinnings hensikt omtalt i norsk rett, er i Christian Brorsons kommentar til den sjette bok i Christian den Femtes danske og norske Lov. Men først med straffeloven 1902 kom vilkår om uberettiget vinnings hensikt for fullt inn i det norske lovverket.17

Vinningsvilkårene kan imidlertid spores helt tilbake til romerrettens lære om animus lucri faciendi («sinnet til gevinst»). Hva den romerrettslige læren innebar, og hvilken betydning den hadde for formuesbestemmelsene, ble inngående diskutert under betegnelsen «berikelseshensikt» av teoretikere på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Her var den danske juristen Goos sentral. At gjerningspersonen handlet med berikelseshensikt, hadde ifølge Goos ingen betydning for rettskrenkelsen som fornærmede led i form av tap eller skade.18 For samfunnet stilte det seg imidlertid annerledes:

«Den ulovlige Berigelse, som realiseres ved det en Anden paaførte Tab, er som saadan et Angreb paa den Interesse, Samfundet har i det etablerede Formuefordelingssystem. Paa dette System hviler hele Erhvervsvirksomheden i Samfundet. Ved det betinges Produktionen. I det realiseres fortrinsvis Samfundets Opfattelse af Retfærdighedens Krav i Formueforholdene. Paa dets heldige eller uheldige Ordning beroer Almenvellet umiddelbart i materiel, middelbart i ideel Henseende. I Betydning for Samfundet staar derfor Krænkelser af den lovlige Fordeling ulige højere, end den blotte Formindskelse af Summen af Nydelsesmidler, og det saa meget mere, som de sædvanlige Motiver for Angrebene paa Fordelingen gjøre disse langt hyppigere og Trangen til kraftig Repression langt føleligere. De, der berige sig ulovlig, ere Snylter i Samfundserhvervets Organisme. Derfor betragter den med Lovens Fordelingssystem sammenvoxede almindelige Retsbevidsthed dem med en særlig Uvillie, der finder sit Udtryk i den vanærende Karakter, som Almenheden knytter til de paagjældende Forbrydelser.»19

Berikelseshensikten ble altså forstått både som snylting og som et aktivt angrep på formuesordningen. Hagerup ga sin tilslutning til Goos og tilføyde at berikelseshensikten har en allmenfarlig karakter fordi den øker risikoen for at gjerningspersonen utvikler seg til en vaneforbryter.20 Animus lucri faciendi – eller berikelseshensikten – blir her forstått som vinnesyke i form av et samfunnsskadelig begjær etter penger.21 Ifølge Gram utgjør det farlige pengemotiv en vidtrekkende trussel for samfunnet.22 Derfor er det ikke overraskende at uttrykket «Vindesyg Hensigt» fantes i straffeloven 1902 §§299 og 300 i kapittelet om «Aager og Lykkespil».23 Uttrykket skulle forstås som et vilkår om uberettiget vinnings hensikt.24 Vel så treffende er det nok å karakterisere vinnesyke som en bakenforliggende motivasjon, som former en videregående hensikt om å oppnå en uberettiget vinning.25

Fra det ovenstående kan vi slutte at funksjonen til vilkårene om vinnings hensikt har vært å betone samfunnets interesse i at formuesordningen, slik den består mellom samfunnsmedlemmene, respekteres. En slik interesse har neppe endret seg nevneverdig i tiden etter straffeloven 1902 ble vedtatt, selv om departementet, som vist over, hevder at tyveriet og underslaget er like samfunnsskadelig uavhengig av gjerningspersonens hensikt. Beskyttelse av formuesordningen i forarbeidene til straffeloven 2005 nevnes likevel ikke, noe som kan tyde på at vinningsvilkårenes opprinnelige begrunnelse i dag er dekket av glemselens slør. Begrunnelsen har imidlertid ligget til grunn for en rekke bestemmelser i straffeloven 1902 som har blitt håndhevet i over et århundre. Vi vil derfor hevde at vernet av formuesordningen er sementert som et verdimessig bakteppe for denne kategorien lovbrudd.

Vinningselementet (i form av uberettiget vinnings forsett) bevares som kjennetegn ved en rekke formuesforbrytelser i straffeloven 2005 (dette kommer blant annet til uttrykk i overskriften til den nye lovens kapittel 27: «vinningslovbrudd og lignende krenkelser av eiendomsretten»).26 Derfor er den opprinnelige begrunnelsen for vinnings hensikt fortsatt relevant. Imidlertid er vinningsvilkårene ikke lenger avgrenset til den mer aktive krenkelsen av formuesordningen som kjennetegner handlinger utført med hensikt.27 Det er nå tilstrekkelig at gjerningspersonen forutser en uberettiget vinning. Men gjerningspersonen kan også i slike tilfeller klandres for manglende respekt for formuesordningen – enten fordi han har utvist likegyldighet overfor formuesordningens spilleregler, eller fordi han ikke har tillagt spillereglene tilstrekkelig vekt. Det er altså ønsket om særskilt å ramme den samfunnsskadelige vinnesyken som lovendringen fra uberettiget vinnings hensikt til uberettiget vinnings forsett går bort ifra. Som vi kommer tilbake til, vil også siste rest av vinningsvilkårenes begrunnelse forsvinne dersom vi følger forarbeidenes anmodning om å falle tilbake på den alminnelige regelen om rettsvillfarelse for tilfeller der gjerningspersonen feilaktig tror at en vinning er rettslig berettiget.

3 Reguleringen av rettsvillfarelse i straffeloven 1902

I strafferetten skiller man mellom villfarelse om faktiske og rettslige forhold av betydning for straffansvaret. Dersom gjerningspersonen har misforstått faktiske forhold av betydning for straffebudets anvendelse, foreligger heller ikke forsett om disse. Faktisk villfarelse omtales derfor gjerne som et speilbilde av manglende forsett. Derimot er det for forsett ikke påkrevd at gjerningspersonen forstår at handlingen er forbudt – det er tilstrekkelig at feiloppfatningen av jussen er uaktsom.28 I straffeloven 1902 ble villfarelse om faktiske forhold regulert av §§ 40 og 42, mens rettsvillfarelse ble bedømt etter § 57.

Prinsipielt har rettspraksis skilt mellom to ulike typer rettsvillfarelse: villfarelse om strafferegelen selv og villfarelse om rettslige forhold som strafferegelen etterspør, men som ikke er en del av den strafferettslige regelen.29 Det siste omtales vanligvis som «prejudisielle rettsforhold». Det er for eksempel ikke straffbart som skadeverk å ødelegge en gjenstand man selv eier. Hvorvidt gjerningspersonen eier gjenstanden, beror på privatrettslige regler, f.eks. om avtaleslutning og hevd. Eksistensen av en gyldig avtale eller en hevdet eiendomsrett utgjør prejudisielle rettsforhold i relasjon til straffelovens skadeverksbestemmelse.

Ettersom villfarelser om prejudisielle rettsforhold skyldes feiloppfatninger av juss, synes de ved første øyekast å falle inn under anvendelsesområdet til § 57 om rettsvillfarelse. Men i rettspraksis ble det utviklet en lære om at noen tilfeller av rettsvillfarelse om prejudisielle rettsforhold skulle bedømmes etter straffeloven 1902 §§40 og 42 om faktisk villfarelse. I slike tilfeller ble feiloppfatningen av jussen omtalt som «uegentlig rettsvillfarelse» eller «situasjonsvillfarelse». At gjerningspersonens oppfatning av slike rettsforhold var uaktsom – eller til og med grovt uaktsom – var dermed ikke tilstrekkelig for straffansvar; det krevdes forsett med hensyn til det prejudisielle rettsforholdet.30 Andre villfarelsestilfeller om prejudisielle rettsforhold forble regulert av straffeloven §57 og ble kalt «egentlig rettsvillfarelse» eller «normvillfarelse». Hvilket regelsett villfarelsen skulle bedømmes etter, berodde på en skjønnsmessig vurdering der effektivitetshensyn stod sentralt.31

Bakgrunnen for læren om uegentlig rettsvillfarelse var at det noen ganger virket urimelig å anvende det strenge aktsomhetskravet i rettsvillfarelsesregelen på et prejudisielt rettsforhold. Dette gjaldt nok særlig tilfeller der det prejudisielle rettsforholdet lignet på den type fakta som man krever forsett om.32 Faktumet at «pakken inneholder 5 gram kokain» eksisterer uavhengig av rettsregler, og må dekkes av gjerningspersonens forsett for at man skal kunne domfelle ham for forsettlig narkotikainnførsel (straffeloven 2005 § 231, jf. § 22). For en gjerningsperson vil det imidlertid fremstå som vel så virkelig at «kofferten tilhører B», selv om dette er et faktum som er konstituert av avtalerettslige regler.33 Dette illustrerer at vår «‘faktiske’ verden er […] gjennomsyret av normative premisser, også av rettslig karakter».34

Som nevnt i punkt 1 ble vilkår om uberettiget vinnings hensikt unntatt fra straffeloven § 57 og den uaktsomhetsbedømmelsen som bestemmelsen ga anvisning på. Men hverken praksis eller juridisk litteratur ga et enhetlig svar på om resultatet fulgte av den generelle læren om skillet mellom «egentlig» og «uegentlig» rettsvillfarelse ved prejudisielle rettsforhold, eller om det var en konsekvens av selve ordlyden i vinningsvilkårene.

Mye taler for sistnevnte betraktningsmåte. Spørsmålet om en rettsvillfarelse ved prejudisielle rettsforhold burde bedømmes etter straffeloven §§ 40 og 42 eller §57, berodde – som nevnt – på en sammensatt vurdering der en rekke hensyn måtte trekkes inn. Men ordlyden i vilkår om uberettiget vinnings hensikt ga ikke rom for en slik skjønnsmessig vurdering. Ifølge Andorsen fulgte det «automatisk og med nødvendighet» av ordlyden at gjerningspersonen måtte kjenne til at vinningen var uberettiget.35 Som nevnt innledningsvis kan man ikke ha til hensikt å oppnå en uberettiget vinning så lenge man tror at vinningen er berettiget. Standpunktet har støtte i enkelte rettsavgjørelser.36 Bratholm, som sluttet seg til dette, forankret de spesielle vinningsvilkårenes forrang foran de alminnelige villfarelsesreglene (§§ 40, 42 og 57) i straffeloven 1902 §1 første ledd, som bestemte at lovens alminnelige bestemmelser bare kom til anvendelse på straffbare handlinger «forsaavidt intet modsat er bestemt».37 Denne forståelsen av straffeloven 1902 § 1 slutter vi oss til.

Problemstillingen i fortsettelsen er om forarbeidenes skisserte endringer innebærer at villfarelse om prejudisielle rettsforhold heretter skal vurderes etter rettsvillfarelsesregelen i §26, fremfor å løses direkte av straffebudenes vinningsvilkår – og i så fall om dette er en ønskelig omlegging. Samtidig har den generelle læren om «uegentlig rettsvillfarelse» relevans for vårt mer avgrensede spørsmål, se nærmere punkt 5.

4 Forarbeidene til straffeloven 2005

4.1 Presentasjon av forarbeidenes skisserte endring

Etter sin ordlyd synes straffeloven 2005 å videreføre systematikken etter den eldre lov. Straffeloven 2005 § 25 regulerer villfarelse om faktiske forhold, mens § 26 regulerer rettsvillfarelse. Forarbeidene tok imidlertid sikte på å foreta en forskyvning mellom bestemmelsenes anvendelsesområde. Om sondringen mellom egentlig og uegentlig rettsvillfarelse heter det i proposisjonen til lovens alminnelige del:

«Det er vanskelig å finne noen prinsipiell forskjell på de to formene for rettsuvitenhet. […] Dagens rettstilstand, der valget av regler beror på om man står overfor den ene eller andre typen rettsuvitenhet, krever at det trekkes en noe kunstig grense mellom de to formene for rettsuvitenhet. Dersom all rettsuvitenhet bedømmes etter de samme reglene, kan det i stedet tas hensyn til graden av situasjonsuvitenhet i aktsomhetsvurderingen. Aktsomhetsvurderingen må skje i forhold til den aktuelle rettsregel som uvitenheten gjelder, og aktsomhetskravet kan også stille seg noe forskjellig for forskjellige slags prejudisielle rettsforhold. Aktsomhetsnormen blir derfor på dette punktet mer relativ enn i dag.»38

Forutsetningen i forarbeidene er altså at enhver villfarelse som knytter seg til rettsregler – herunder prejudisielle rettsforhold – nå skal vurderes etter aktsomhetsstandarden i straffeloven 2005 §26.39

I den nye straffeloven ble, som vist i underpunkt 2.1, vilkår om uberettiget vinnings hensikt gjennomgående erstattet med krav om uberettiget vinnings forsett. Forarbeidene legger eksplisitt til grunn at endringen får betydning for bedømmelsen av villfarelse om prejudisielle rettsforhold. Hos Straffelovkommisjonen heter det at omleggingen

«vil kunne medføre en viss nykriminalisering i tilfeller hvor gjerningspersonen har handlet i rettsuvitenhet. Etter gjeldende rett fritar også en uaktsom rettsuvitenhet for straff når straffebudet krever vinnings hensikt, jf blant annet Rt. 1994 s. 1274. Hvis kravet om hensikt erstattes med et forsettskrav, må man falle tilbake på de alminnelige reglene om virkningen av rettsuvitenhet.»40

Departementet sluttet seg til denne betraktningen.41 Også rettsvillfarelser av betydning for en vinnings berettigelse skal, i tråd med denne forståelsen, bedømmes etter aktsomhetsstandarden i § 26. Ingen villfarelser som skyldes uaktsomme misforståelser av rettsregler, vil dermed utelukke uberettiget vinnings forsett. Dette kan illustreres slik: Dersom A tar med seg en koffert på bakgrunn av en misforståelse av hva en kjøpskontrakt omfattet, er det ifølge forarbeidene ikke til hinder for at han har utvist uberettiget vinnings forsett.42 Om A derimot tar med seg Bs koffert fra flyplassen – ikke fordi A misforstår reglene som regulerer eiendomsretten, men fordi han forveksler den med sin egen – foreligger ikke uberettiget vinnings forsett.

Terskelen for å anse en rettsvillfarelse som aktsom lå som kjent høyt etter straffeloven 1902. I forarbeidene til straffeloven 2005 heter det at denne rettstilstanden generelt sett har gode grunner for seg, men at man vil åpne for en viss lemping av aktsomhetsgrensen i særlige tilfeller.43 Dersom villfarelsen gjelder prejudisielle rettsforhold, skal det mindre til for å anse villfarelsen som aktsom. Begrunnelsen er at det er mer krevende å skaffe seg oversikt over rettsregler av betydning for straffansvarets utstrekning som ligger utenfor selve straffebudet.44 Med dette synes forarbeidene å anerkjenne at det finnes visse prinsipielle forskjeller mellom villfarelse om straffebudet selv og villfarelse om rettslige forhold som strafferegelen etterspør, men som ikke er en del av den strafferettslige regelen.45 En uttalt forutsetning i forarbeidene er derfor at nykriminaliseringen som endringen isolert sett kan medføre, skal avbøtes et stykke på vei med en mildere aktsomhetsbedømmelse. Når det gjelder villfarelse om prejudisielle rettsforhold generelt, heter det at slike tilfeller «ikke skal bedømmes strengere etter forslaget til nye regler enn i dag». Det presiseres likevel at det er opp til domstolene å «vurdere – på bakgrunn av faktum i den enkelte sak – om det er grunn til å justere grensene noe».46

Departementet legger en tilsvarende betraktning til grunn i drøftelsen av hvilke konsekvenser endringen fra uberettiget vinnings hensikt til forsett vil få. På grunn av den mer lempelige aktsomhetsnormen i § 26 forutsettes en eventuell nykriminalisering å være «så vidt marginal» at den ikke utgjør et vektig argument mot endringen.47 Departementet forutsetter videre at straffutmålingsfrafall etter straffeloven 2005 § 61 og straffnedsettelse etter § 80 bokstav j skal kunne anvendes der villfarelsen ikke medfører straffrihet.48 Hvorvidt gjerningspersonens villfarelse gjelder et prejudisielt rettsforhold, har dermed gått fra å være direkte avgjørende for hvilket skyldkrav som skal gjelde (forsett eller uaktsomhet), til å bli et moment av betydning i en aktsomhetsvurdering og ved reaksjonsfastsettelsen.

Hvor store praktiske utslag en slik endring vil kunne få, er det ikke lett å få grep om. Etter straffeloven 1902 var det eksempelvis ikke upraktisk at tiltalte ble frifunnet for forsettlig bedrageri fordi han hadde tolket trygdelovgivningen feilaktig. Dersom tiltalte oppfattet seg berettiget til en ytelse han ikke hadde krav på, var straffansvar ofte utelukket fordi han ikke hadde utvist den nødvendige hensikt om uberettiget vinning.49 Gitt forarbeidenes forutsatte endring vil en slik oppfatning altså ikke lenger automatisk utelukke straffansvar. Isteden må det vurderes om personens feiloppfatning av trygdelovgivningen er tilstrekkelig aktsom, jf. straffeloven 2005 § 26.

Spørsmålet er hvordan man skal praktisere forarbeidenes presisering om at man utelukkende skal «justere grensene noe» ut fra en konkret vurdering av faktum i den enkelte sak.50 En nærliggende slutning er at misoppfatningen av trygdelovgivningen må være grovt uaktsom før det kan bli spørsmål om å straffe. Uten et slikt skjerpet krav for straffbarhet kommer man vanskelig utenom at endringen fra et hensiktskrav til et uaktsomhetskrav ville utgjort en betydelig nykriminalisering.51 Dette må gjelde tilsvarende ved anvendelsen av andre straffebud som inneholder vinningsvilkår, og hvor gjerningspersonens villfarelse om et prejudisielt rettsforhold har gjort at han har oppfattet seg berettiget til en vinning.

4.2 Nærmere om begrunnelsen

Forarbeidene forutsetter altså at rettslige villfarelser om en vinnings berettigelse nå skal vurderes etter aktsomhetsstandarden i straffeloven 2005 § 26. Hvorfor en slik endring var på sin plass, er imidlertid uklart. I inneværende punkt vil vi forsøke å kartlegge begrunnelsen.

En viktig premiss i forarbeidene synes å være at den forutsatte endringen ble regnet som en nødvendig konsekvens av at skyldkravet i vinningsvilkårene ble forandret fra hensikt til forsett, jf. formuleringen om at man da «må […] falle tilbake på de alminnelige reglene om virkningen av rettsuvitenhet».52 Hvorfor endringen av vinningsvilkårene hadde en slik virkning, forklares ikke. En nærliggende forståelse er likevel at man forutsatte at et alminnelig forsettskrav om uberettiget vinning – som også omfatter sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett – ikke er til hinder for at man bare krever uaktsomhet om vinningens berettigelse, i motsetning til hvordan hensiktsvilkårene i sin tid ble forstått. En slik slutning er imidlertid ikke treffende.

Som nevnt var tanken etter straffeloven 1902 at man ikke kunne ha til hensikt å oppnå en uberettiget vinning samtidig som man trodde at vinningen var berettiget. Dette resonnementet gjelder fullt ut også ved krav om sannsynlighetsforsett. Dersom gjerningspersonen feilaktig tror at vinningen er berettiget, er kravet om sannsynlighetsforsett om at vinningen er uberettiget, naturligvis ikke oppfylt. Det følger altså «automatisk og med nødvendighet» at gjerningspersonen (i det minste) må anta at han oppnår en uberettiget vinning.53

Derimot kan eventuelt forsett om uberettiget vinning foreligge selv om gjerningspersonen er i rettsvillfarelse om vinningens berettigelse. Gjerningspersonen tror feilaktig at han har krav på dagpenger, men innser muligheten for at han tar feil. Han bestemmer seg likevel for å kreve utbetaling også for det tilfellet at han sikkert ikke har krav på dagpenger. Eksempelet viser at rettsvillfarelse og eventuelt forsett er forenelig i den forstand at vilkår om uberettiget vinnings forsett kan være oppfylt selv om gjerningspersonen, på grunn av en misforståelse av jussen, tror han har krav på vinningen. Dette betyr imidlertid ikke at ordlyden til vinningsvilkårene åpner for rettsvillfarelsesregelen i § 26 og dens uaktsomhetsbedømmelse. Selv om eventuelt forsett forutsetter en villfarelse om at vinningen er berettiget, kreves det også at gjerningspersonen har sett for seg muligheten for et annet utfall og innvilget dette utfallet. Også ved eventuelt forsett vil derfor en anvendelse av rettsvillfarelsesregelen innebære at skyldkravet reduseres fra forsettskravet som følger av vinningsvilkåret, til et (strengt) aktsomhetskrav.

Etter dette er det klart at endringen av ordlyden i vinningsvilkårene ikke i seg selv medfører at villfarelse om juss vurderes etter straffeloven 2005 §26, slik forarbeidene forutsetter.

5 Vurdering av rettsoppfatningen i forarbeidene

Vår videre vurdering av forarbeidenes skisserte regulering av prejudisielle rettsforhold ved uberettiget vinnings forsett vil basere seg på momenter som er relevante både i en rettsdogmatisk og rettspolitisk sammenheng.

Ordlyden i de aktuelle straffebudene trekker som nevnt i retning av at det er oppstilt et strengere skyldkrav enn det som følger av straffeloven § 26. Straffeloven 2005 § 1 viderefører reguleringen fra den tidligere lov, hvoretter de alminnelige bestemmelsene bare gjelder der ikke annet er «bestemt i lov» eller «følger av tolking». Særskilte skyldkrav er typiske unntak fra de alminnelige bestemmelsene.54 Ut fra lovens alminnelige systematikk synes skyldkravet i vinningsvilkårene da å gå foran. At løsningen som gjerningsbeskrivelsen – sett i sammenheng med § 1 – utpeker, fravikes på bakgrunn av uttalelser i forarbeidene, er etter vårt syn problematisk, særlig fordi lovgiver eksplisitt har valgt å beholde skyldkrav om vinning i den nye straffeloven. Dersom lovgiver ønsket å ramme uaktsomme feiloppfatninger av en vinnings berettigelse, burde i stedet uaktsomme overtredelser av vinningsbestemmelsene vært skilt ut som egne straffebud.

Ettersom forarbeidene skisserer en løsning som er til borgerens ugunst, er også legalitetsprinsippet av interesse for den rettslige bedømmelsen. Riktignok er det klart at hjemmel i lov kan følge både av bestemmelser i den alminnelige og spesielle del. Det kan derfor anføres at forarbeidenes løsning, som først og fremst innebærer en omrokkering av hvilke lovbestemmelser som skal regulere forholdet, holder seg innenfor legalitetsprinsippets grenser.55 Likevel vil den omstendighet at straffebudet etter sin ordlyd forutsetter et strengere skyldkrav enn det forarbeidene gir anvisning på, aktualisere for utberegnelighetshensynet som legalitetsprinsippet hviler på, og som har blitt sterkere aksentuert i nyere høyesterettspraksis, jf. særlig Rt. 2014 s. 238. Slik sett støtter de hensyn som ligger til grunn for legalitetsprinsippet, opp under den løsning som straffebudenes ordlyd, sett i sammenheng med § 1, innbyr til.

Forarbeidene inneholder, som allerede nevnt, ingen dypere redegjørelse for hvorfor det var ønskelig å endre skyldkravet. Etter vårt skjønn hadde det vært betimelig om man foretok en nærmere vurdering av om endringen var i overensstemmelse med det strafferettslige skyldprinsippet. Prinsippet tilsier at det bare er «den som kunne og burde ha handlet annerledes og derfor kan klandres, [som] skal holdes ansvarlig og straffes, og da kun i tråd med den skyld vedkommende har utvist».56 Skyldprinsippet er altså noe mer enn et minstekrav om uaktsomhet – det krever også at tildelingen av klander svarer til graden av skyld som er utvist.

At gjerningspersonen er klar over at han handler i strid med en rettsregel, kan i noen tilfeller ha vesentlig betydning for graderingen av handlingens klanderverdighet og for om handlingen bør rammes med straff. 57 Dette gjelder særlig der handlingen ikke i seg selv fremstår som klanderverdig dersom en holder den rettslige reguleringen utenfor, til forskjell fra handlinger som fremstår som umoralske uaktet den strafferettslige reguleringen (for eksempel drap). Et prejudisielt rettsforhold – for eksempel at en avtale er ugyldig – har stor betydning for karakteren av en borttagelseshandling. Kravet om forsett om uberettiget vinning har nettopp hatt den funksjon å sikre at gjerningspersonen har forstått handlingens karakter på gjerningstidspunktet (at borttagelsen ikke er berettiget og derfor krenker andres eiendomsrett), slik at han hadde den nødvendige innsikten til å kunne avstå fra handlingen.58

De to variantene av kofferteksempelet som er presentert i underpunkt 4.1, viser at både faktiske og rettslige omstendigheter kan ha betydning for om gjerningspersonen forstår handlingens karakter. Både den som tar en ting han har forvekslet med sin egen, og den som tar en ting han tror han har ervervet, krenker en interesse han ikke var klar over at eksisterte – i kofferteksempelene er dette Bs eiendomsrett.59 For gjerningspersonen vil dessuten begge deler fremstå som et spørsmål om en faktisk omstendighet er til stede – nemlig om han tar med seg sin egen ting (jf. drøftelsen i punkt 3). Graden av klander i de to tilfellene synes derfor å ligge nokså nært hverandre. Likevel vil forarbeidene behandle tilfellene grunnleggende ulikt.

Også det praktiske eksempelet som er omtalt i underpunkt 4.2, hvoretter en trygdemottaker som tror han har et berettiget krav på sykepenger, kan dømmes for forsettlig bedrageri fordi hans oppfatning av trygdereglene var (grovt) uaktsom, utfordrer skyldprinsippet. Et bedrageri er typisk karakterisert ved lureri,60 kombinert med kjennskap til at en uberettiget vinning vil oppnås. Men i et tilfelle der trygdemottakeren tror han har et berettiget krav på sykepenger, materialiserer de bedragerske karaktertrekkene seg i høyden i handlingens resultat. En saksbehandler har rent faktisk utbetalt trygd basert på manglende eller uriktig informasjon til en som ikke var berettiget. Likevel er det ikke naturlig å si at trygdemottakeren lurer saksbehandleren eller på annet vis handler uærlig.

En slik regulering av trygdebedrageriet skaper en avstand mellom det juridiske stempelet som settes på handlingen – forsettlig bedrageri – og handlingens reelle karakter – en uforsiktig disposisjon uten tilstrekkelig gode forundersøkelser. Avstanden blir særlig problematisk i tilfeller der trygdemottakerens misforståelse av trygdereglene var ubevisst uaktsom, altså der han ikke engang var oppmerksom på risikoen for at vinningen var uberettiget. Det er klart at forsettskravene om uberettiget vinning aldri var ment å ramme uforsiktige disposisjoner som kunne innbringe gjerningspersonen uberettiget vinning – slike har vært regulert av straffelovens særskilte uaktsomhetsbestemmelser eller av formueretten. Med forarbeidenes skisserte endring gjenstår lite av vinningsvilkårenes opprinnelige begrunnelse – å betone samfunnets interesse i at formuesordningen, slik den består mellom samfunnsmedlemmene, respekteres, jf. underpunkt 2.2. Her foreligger hverken vinnesyke, et angrep på formuesordningens spilleregler eller likegyldighet overfor disse.

At det bør søkes samsvar mellom det juridiske stempelet som settes på en handling, og den skyld gjerningspersonen har utvist, er en synsmåte som også har betydning i den praktiske rettsanvendelsen. Det følger av praksis om den ulovfestede rettsstridsreservasjonen at straffrihet er aktuelt selv for handlinger som omfattes av et straffebuds ordlyd, såfremt handlingen mangler den nødvendige materielle typisiteten – det vil si de typiske trekk som kjennetegner vedkommende type lovbrudd. Et godt eksempel på en slik fortolkning finnes i Rt. 2003 s. 687, der spørsmålet var om det å fortsette en frivillig påbegynt seksuell omgang etter at fornærmede hadde sovnet, var straffbart som voldtekt. Domstolen fremholdt at «situasjonen […] atskiller seg […] klart fra de typetilfellene som voldtektsbestemmelsene særlig skal ramme, og som det også er vanlig å tenke på som voldtekt» (avsnitt 16). Dette særlig fordi «det er så stor forskjell i graden av krenkelse og klanderverdighet sammenliknet med det som typisk rammes som voldtekt» (avsnitt 17).

At eventuelle urimelige utslag av det endrede skyldkravet skal kunne fanges opp av reglene om straffutmålingsfrafall og straffnedsettelse (se underpunkt 4.1), avbøter i liten grad de innvendingene vi har fremsatt. Disse reglene kommer til anvendelse på den som har handlet i strid med straffelovgivningen, men som rettsordenen forbarmer seg over av rimelighetsgrunner. Som Andorsen fremhever, er det en forskjell på «å bli ‘tilgitt’ fra rettsordenens side ved straffrafall for å ha handlet ulovlig og å ha et krav overfor rettsordenen på å bli formalt og uttrykkelig erklært uskyldig gjennom en frifinnelse, fordi vedkommende ikke har handlet ulovlig».61 Med forarbeidenes skisserte endring blir straffansvaret for vidtrekkende. Dette er problematisk selv om de mest urimelige utslagene kan korrigeres gjennom reaksjonsfastsettelsen.

Kjernen i den foregående krikken er at ordlyden i straffebudene og straffelovens systematikk – og i forlengelsen av dette, de forutberegnelighetshensyn som skal tillegges særlig vekt på strafferettens område – tilsier et strengere skyldkrav enn det forarbeidene skisserer. Forarbeidenes løsning legger også opp til en tildeling av klander som ikke samsvarer med den skyld gjerningspersonen har utvist, og som ikke ivaretar vinningsvilkårenes opprinnelige begrunnelse. Ettersom denne kritikken også har rettsdogmatisk relevans, er det etter vår oppfatning ikke opplagt at forarbeidenes skisserte løsning er rettslig holdbar. Vi nøyer oss i denne sammenhengen med å påpeke at svaret må bero på en mer omfattende drøftelse enn en ren henvisning til endringen av vinningsvilkårenes ordlyd. En slik endring av rettstilstanden står seg i hvert fall ikke overfor en bredere rettspolitisk vurdering.

1Et utkast til artikkelen ble fremlagt på seminaret «Rettsuvitenhet om rettsvillfarelse», avholdt ved Universitetet i Bergen 3. desember 2015. Takk til seminardeltakerne for innspill og diskusjon.
2Se for eksempel Rt. 2012 s. 622 (avsnitt 47). Se også Rt. 1974 s. 1051, 1985 s. 635, 1994 s.745, 1994 s. 1274, 1995 s. 1082, 1995 s. 1223 og 2008 s. 1389.
3Sml. motivene til Udkast til almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge (1896) s. 56 og Johs. Andenæs, Formuesforbrytelsene, Oslo 1992 s. 21.
4Lovgiver har erstattet ordet «villfarelse» med «uvitenhet» i straffeloven 2005 fordi førstnevnte uttrykk ble oppfattet som gammelmodig. Vi bruker likevel uttrykket «villfarelse», da dette er innarbeidet i norsk rett. Dessuten gir ordet bedre uttrykk for at feiloppfatninger av jussen kan skyldes både manglende kjennskap til en rettslig norm (ignorancia) og feiltolkning av normens innhold (error). Slik også Kjell V. Andorsen, Rettsuvitenhet i strafferetten, Bergen 2005 s. 120–121.
5NOU 2002: 4 s. 171.
6I straffeloven 1902 finner man vilkår om uberettiget vinnings hensikt i følgende bestemmelser: §§ 120, 121 annet ledd, 122, 123 annet ledd, 143 annet ledd, 145 tredje ledd, 146 annet ledd, 189, 245, 255, 257, 266, 267, 270, 275, 299, 300 og 401. I straffeloven 2005 finner man vilkår om uberettiget vinnings forsett i §§ 173 bokstav b, 195, 202, 203, 209, 321, 324, 327, 330, 371 og 390. I straffeloven 2005 § 210 annet ledd (grovt brudd på taushetsplikt) fremheves dessuten uberettiget vinnings forsett som en skjerpende omstendighet i grovhetsvurderingen.
7Johs. Andenæs, Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene, samlet utgave ved Kjell V. Andorsen, Oslo 2008 s. 321–332.
8 Ibid. s. 322. Det følger imidlertid av høyesterettspraksis at vinning ikke behøver å være det eneste mål for handlingen, og heller ikke hovedformålet (loc. cit.).
9NOU 2002: 4 s. 168.
10Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 278.
11Se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 278–280 og NOU 2002: 4 s. 170–173.
12NOU 2002: 4 s. 172.
13 Ibid. s. 171–172 og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 278–279.
14Se for eksempel Høyesteretts bemerkning i Rt. 1971 s. 801: «en besittelsesforrykkelse i vinningsøyemed […] er tyveriets vesentlige trekk» (s. 802, vår kursivering).
15NOU 2002: 4 s. 173.
16 Ibid. s. 168.
17Se Ot.prp. nr. 75 (1948) s. 8 der det vises til at uttrykket «i den hensikt å forskaffe» har «kommet inn i straffeloven [1902] etter tysk forbilde (tyske straffelov § 242 ‘in der Absicht’)». Kriminalloven 1842 stilte i noen bestemmelser krav om at gjerningspersonen hadde til hensikt å berøve noen deres eiendomsrett, jf. bl.a. bestemmelsene om simpelt tyveri (§ 19-1) og simpelt ran (§ 20-1). Vilkår om «bedragersk hensigt» fantes i bestemmelsene om simpelt bedrageri (§ 21-1) og underslag (§ 21-6).
18Carl Goos, Den danske strafferets specielle del, København 1895 s. 291. At tyveri og underslag har de samme følger for fornærmede uansett om gjerningspersonen har vinnings hensikt, er også påpekt i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 278.
19Goos, op. cit. s. 291–292.
20Francis Hagerup, Formuesindgreb og dokumentforbrydelser, Kristiania 1898 s. 2.
21Både Goos, op. cit. s. 287, R. S. Gram, Om motivets betydning i strafferetlig henseende, København 1889 s. 196 og Carl Torp, Bidrag til læren om berigelsesforbrydelserne, København 1909 s. 22 viser til vinnesyke under omtale av den romerrettslige læren.
22Gram, op. cit. s. 196–197. Se også oversikten i Nils Jareborg, Handling och uppsåt, Stockholm 1969 s. 29–30, som viser at den svenske forsettslæren til dels ble koblet til en tanke om en samfunnsfarlig vilje som kriterium for straffverdighet i mellomkrigstiden.
23Forarbeidene bruker det samme uttrykket i omtalen av kapittelet om underslag, tyveri og naskeri, jf. Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge av 1896 s. 228 og Indst. O. I. (1901/1902) s. 22.
24P. Kjerschow, Almindelig borgerlig straffelov og lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttreden, Oslo 1930 s. 742 og Anders Bratholm og Magnus Matningsdal, Straffeloven kommentarutgave. Anden del. Forbrydelser, Oslo 1995 s. 811.
25Torp, op. cit. s. 21–30 drøfter forskjellen på motivasjon og hensikt i forbindelse med animus lucri faciendi.
26Men også straffebud som er plassert andre steder i loven, inneholder vinningsvilkår, f.eks. § 371 om bedrageri.
27Se generelt Jørn Jacobsen, «Eit grunnriss av ei strafferettsleg ansvarslære», Tidsskrift for strafferett, 2012 s. 5–25 på s. 17–18, der det heter at den «meir ‘aktive’ karakteren gjer [hensikten] til eit særskilt grunnlag for å forvente respons i form av å overstyre realiseringa […] av den aktuelle målsetjinga».
28Linda Gröning, Erling Johannes Husabø og Jørn Jacobsen, Frihet, forbrytelse og straff, Bergen 2016 s. 515–516.
29Sml. Francis Hagerup, Strafferettens almindelige del, Kristiania 1911 s. 324–326, som skiller mellom rettsvillfarelse om straffebudet og rettsvillfarelse om rettsregler som er betingelser for straffebudet. Å behandle disse to former for rettsvillfarelse likt er ifølge Hagerup «aabenbart urigtigt».
30Dersom straffebudet også rammet uaktsomme overtredelser, ble det ikke ansett som avgjørende om villfarelsen ble henført under §§ 40 og 42 eller § 57. Hvorvidt gjerningspersonen skulle straffes, berodde i begge tilfeller på en aktsomhetsbedømmelse, se for eksempel Rt. 1971 s. 929 (s. 930). I teorien ble det likevel fremholdt at aktsomhetsbedømmelsen etter § 57 var vesentlig strengere, se Anders Bratholm, Strafferett og samfunn, Oslo 1980 s. 260–261.
31Se Andorsen, op. cit. s. 278 flg. for en grundig fremstilling. Som han fremhever, synes hovedregelen i praksis å ha vært at villfarelse om privatrettslige prejudisielle rettsforhold ble vurdert etter § 42, mens villfarelse om offentligrettslige prejudisielle rettsforhold ble vurdert etter § 57.
32Slik Anders Løvlie, Rettslige faktabegreper, Oslo 2014 s. 404.
33Denne distinksjonen svarer til skillet som ofte trekkes mellom «nakne» og «institusjonelle» fakta, se herom Thomas Frøberg, Rettslig prinsippargumentasjon, Oslo 2014 s. 102 flg. og Løvlie, op. cit. s. 104 flg.
34Gröning m.fl., op. cit. s. 260. Tilsvarende standpunkt finnes hos Andorsen, op. cit. s. 52 og Nils Jareborg, Allmän kriminalrätt, Uppsala 2001 s. 355.
35Andorsen, op. cit. s. 302.
36Se Rt. 1994 s. 1274, som omtales nærmere av Andorsen, op. cit. s. 349–351, og Rt. 1974 s.1051.
37Bratholm, op. cit. s. 258–259. Se også NOU 1992: 23 s. 128: «Det kan følge direkte av en tolking av straffebudet at en uvitenhet om rettsregler hverken omfattes av § 42 eller §57. Som eksempel kan nevnes de straffebud som krever at gjerningspersonen har hatt en uberettiget vinning som hensikt […].» Bratholm var på dette tidspunkt Straffelovkommisjonens formann.
38Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 237. Tilsvarende s. 430.
39Det kan settes spørsmålstegn ved påstanden i forarbeidene om at det ikke finnes noen prinsipiell forskjell mellom rettsvillfarelse knyttet til straffebudet selv og villfarelse om rettslige forhold som strafferegelen etterspør, og som ikke er en del av den strafferettslige regelen, jf. drøftelsen ovenfor i punkt 3. Dette ligger imidlertid noe på siden av problemstillingen som drøftes i denne artikkelen.
40NOU 2002: 4 s. 171.
41Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 279.
42Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 430: «Dersom uvitenheten […] knytter seg til forståelsen av hvilke rettsvirkninger avtalen fører til, må forholdet bedømmes som rettsuvitenhet.» Drøftelsen bygger på synspunktene i NOU 1992: 23 s. 131.
43Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 235–238.
44 Ibid. s. 430.
45Dette står i kontrast til hva det gis uttrykk for andre steder i proposisjonen, se sitatet ovenfor ved note 38.
46Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 238.
47Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 279.
48Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 237 og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 279.
49Se for eksempel Borgarting lagmannsretts dommer 19. september 2014 (LB-2014-62846) og 1. september s.å. (LB-2014-9356).
50Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 279.
51For så vidt gjelder saker om bedrageri, tilsier for øvrig hensynet til sammenheng i regelverket at man på generelt grunnlag bør kreve grov uaktsomhet om prejudisielle rettsforhold – ikke bare der de har betydning for om gjerningspersonen trodde han hadde krav på vinningen. Etter straffeloven 1902 § 271 a måtte gjerningspersonens oppfatning om rettsreglene være grovt uaktsom for at han skulle kunne straffes for grovt uaktsomt bedrageri, jf. Rt. 2012 s. 622 (avsnitt 47). Det tilsvarende straffebudet i straffeloven 2005 § 374 er forutsatt å videreføre den eldre rettstilstanden, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 279. Det ville unektelig gi lite mening om det skulle mindre til for å konstatere uaktsomhet knyttet til oppfatningen av rettsregler dersom tiltalen gjaldt forsettlig bedrageri (fordi simpel uaktsomhet ville vært tilstrekkelig), enn der den gjelder grovt uaktsomt bedrageri.
52NOU 2002: 4 s. 171.
53Andorsen, op. cit. s. 302.
54Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 397.
55Det er også en viss uenighet i den juridiske litteraturen om hvilken betydning legalitetsprinsippet skal tillegges ved tolkingen av skyldvilkår. Henry John Mæland, Norsk alminnelig strafferett, Bergen 2012 s. 84 legger til grunn at prinsippet «ikke har tilsvarende gjennomslagskraft» for så vidt gjelder slike vilkår. Motsatt Gröning m.fl., op. cit. s. 67.
56Gröning m.fl., op. cit. s. 9 og s. 50 flg.
57Enkelte straffebud i den nye loven er for øvrig stadig forutsatt å bare kunne anvendes hvis gjerningspersonen hadde forsett om handlingens ulovlighet. Et eksempel er straffeloven 2005 § 173 bokstav c, som rammer den som «bryter sin tjenesteplikt med […] urettmessig frihetsberøvelse som følge». I forarbeidene vises det til at en dommer som har beordret en ulovlig fengsling, neppe rammes av straffebudet om han bare har utvist uaktsomhet med hensyn til tolkningen av rettsgrunnlaget for frihetsberøvelsen, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 339. I dette ligger nettopp en erkjennelse av at også kunnskap om rettslige forhold i noen tilfeller har avgjørende betydning for handlingens karakter.
58Av denne grunn har Løvlie, op. cit. s. 456 anført at den generelle endringen av hvordan villfarelse om prejudisielle forhold skal bedømmes, innebærer «en ‘omrigging’ av den virkelighet skylden knytter seg til i den forstand at de institusjonaliserte delene av verden er luket ut. Lovendringen griper med dette inn i det som tradisjonelt anses som et grunnfestet prinsipp for konstatering av skyld, nemlig at klander tilskrives gjerningspersonen ut fra vedkommendes oppfatning av situasjonen.»
59Sml. Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 6. utgave ved Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther, Oslo 2016 s. 269.
60Bratholm og Matningsdal, op. cit. s. 713.
61Andorsen, op. cit. s. 319.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon