Artikkelen tar for seg den praktiske anvendelsen av strafferettens beviskrav, slik dette kommer til uttrykk ved utformingen av straffedommer i meddomsrettssaker. Søkelyset rettes mot den tendens man ser i rettspraksis til å anvende beviskravet ukritisk på alle deler av et hendelsesforløp. En slik praksis er ikke i samsvar med sentrale prinsipper for bevisbedømmelse, og kan bidra til å svekke strafferettens beviskrav som rettssikkerhetsgaranti.