Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 3-14)
av Bjørn O. Berg
Sammendrag

Artikkelen tar for seg den praktiske anvendelsen av strafferettens beviskrav, slik dette kommer til uttrykk ved utformingen av straffedommer i meddomsrettssaker. Søkelyset rettes mot den tendens man ser i rettspraksis til å anvende beviskravet ukritisk på alle deler av et hendelsesforløp. En slik praksis er ikke i samsvar med sentrale prinsipper for bevisbedømmelse, og kan bidra til å svekke strafferettens beviskrav som rettssikkerhetsgaranti.

(side 15-34)
av Jonas W. Myhre
Sammendrag

Det argumenteres for at Høyesteretts aktive prøving av UNEs vedtak er styrket ved Høyesteretts plenumsdom i Rt. 2015 s. 1388. Det reises spørsmål om det i praksis utvises en større «tilbakeholdenhet» fra underinstansenes side enn hva som følger av Høyesteretts praksis, særlig knyttet til UNEs vurderinger av landinformasjon. Statistisk er det en rimelig klar indikasjon på at jo mer tilbakeholden retten er i sin prøving, jo større er sjansen for at asylsøkeren ikke vinner frem. Det representerer et rettssikkerhetsproblem hvor det kan være behov for en rettsavklaring. Hva gjelder det særegne regimet for non refoulement-saker, anses sannsynligheten for at Norge vil bli dømt for overtredelse av EMK artikkel 13, jfr. artikkel 2 eller artikkel 3, for å være liten. Hovedinntrykket er en klar bevissthet fra norske domstolenes side om de særegne krav som stilles til behandlingen av saker som angår disse bestemmelsene.

(side 35-44)
av Per M. Ristvedt
Sammendrag

Høyesterett avsa i 2008 «Informasjonsansvarsdom I», som fastslo at et forsikringsselskap kan ha et direktekrav mot en skadevolder selv om forsikringstakeren ikke har lidt økonomisk tap, og derfor ikke ville hatt et krav mot skadevolderen. Det ble derved etablert en ny rettstilstand, forankret i det såkalte informasjonsansvaret. I 2015 avsa Høyesterett «Informasjonsansvarsdom II», hvor det ble gitt noen avklaringer om Informasjonsansvarsdom I. Den 3. november 2016 avsa Høyesterett «Informasjonsansvarsdom III», der utstrekningen av informasjonsansvaret ble ytterligere utviklet og avklart. Dommen kommenteres i denne artikkelen. Artikkelen omtaler også Høyesteretts dom av 18. november 2016, som gjelder revisors informasjonsansvar («Informasjonsansvarsdom IV»).

(side 45-62)
av Dag Wiese Schartum
Sammendrag

Den 23. oktober 2015 oppnevnte regjeringen et utvalg for å vurdere behovet for revisjon av forvaltningsloven. Innstillingen skal foreligge 1. november 2018. Ett av hovedelementene i mandatet gjelder bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i forvaltningens arbeid, herunder elektronisk kommunikasjon og automatisering av enkeltvedtak. En revidert lov skal ifølge mandatet både legge til rette for automatisering og digitalisering av forvaltningen og ivareta særlige rettssikkerhets- og personvernutfordringer knyttet til forvaltningens bruk av IKT. I denne artikkelen diskuterer jeg noen hovedutfordringer i arbeidet med å tilpasse forvaltningsloven til dagens og morgendagens digitale virkelighet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon