Temaet for artikkelen er erstatningsansvaret i skjæringsfeltet mellom kontrakt og delikt. Problemstillingen har fått fornyet aktualitet etter at Høyesteretts flertall i Rt. 2015 s. 276 kom til at det foretak som overfor de kommunale bygningsmyndighetene hadde påtatt seg rollen som ansvarlig kontrollerende og ansvarlig utførende, var erstatningsansvarlig i henhold til skadeserstatningsloven §2-1 som følge av at foretaket ikke skjøttet ansvaret slik plan- og bygningsloven forutsetter. Artikkelen analyserer dommen, og det stilles spørsmål om det var riktig av Høyesterett å anvende deliktsansvaret i det aktuelle tilfellet. Spørsmålet stilles i lys av at saksøkers krav langt på vei fremsto som et klassisk kontraktsrettslig misligholdskrav. Siktemålet med fremstillingen er å fremheve utfordringer som følger av regelen som oppstilles i dommen, samt å peke på en del argumenter som Høyesterett med fordel kunne viet større oppmerksomhet.