Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«[M]å fortolkes på bakgrunn av økonomiske betraktninger»: refleksjoner omkring EFTA-domstolens rettspraksis

Carl Baudenbacher er president i EFTA-domstolen.

Denne artikkelen reflekterer rundt EFTA-domstolens rettspraksis og dens økonomiske tilnærming til både konkurranserettslige og ikke-konkurranserettslige saker. Innenfor konkurranseretten tar artikkelen for seg EFTA-domstolens praksis om kollektive forhandlinger, den rettslige prøvingens omfang, prøvingen av bøtesaker, saksøkere i erstatningssaker som opptrer som privat påtalemyndighet, møterett for internadvokater og fordeling av tidsluker i lufthavner. Artikkelen går så over til betydningen av økonomi utenfor konkurranseretten i viktige saker fra EFTA-domstolen om påfølgende kontrakter etter direktivet om virksomhetsoverdragelse, forbrukervernet i Internett-æraen, statlige spillmonopoler og prinsippet om erstatningsansvar – unngåelse av moralsk risiko. Artikkelen avslutter med en vurdering av EFTA-domstolens økonomiske tilnærming ved avgjørelsen av ulike rettslige spørsmål, der hver sak vurderes for seg.

1 Innledning1

I E-8/00 Landsorganisasjonen m.fl. mot Kommunenes Sentralforbund m.fl. («LO») la EFTA-domstolen til grunn at

«[s]pørsmålet om hvorvidt en avtale begrenser konkurransen, og derfor er i strid med artikkel 53 EØS, er et rettslig spørsmål som må vurderes på bakgrunn av økonomiske betraktninger».2

Saken gjaldt i hovedsak hvorvidt og i hvilken grad tariffavtaler er unntatt fra EØS-avtalens konkurranseregler. Disse reglene er i det alt vesentlige identiske med reglene i TEUV. Samme formulering ble brukt i E-7/01 Hegelstad Eiendomsselskap Arvid B. Hegelstad m.fl. mot Hydro Texaco AS, en sak som gjaldt vertikale begrensninger. Den er også å finne i E-4/05 HOB-vín mot Staten Island og Áfengis- og tóbaksverslun ríkisins (Islands statlige alkohol- og tobakksselskap) og i E-15/10 Posten Norge AS mot EFTAs overvåkningsorgan med hensyn til begrepet «utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling» i henhold til EØS-avtalen artikkel 54.3

2 Konkurranserett

2.1 Konkurranserett og tariffavtaler

LO-saken gjaldt som nevnt spørsmålet om hvorvidt tariffavtaler inngått mellom fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene er fullstendig skjermet fra EØS-avtalens forbud mot kartellvirksomhet og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling, eller hvorvidt det finnes grenser for denne immuniteten. I C-67/96 Albany og saker relatert til denne hadde EU-domstolen lagt til grunn at tariffavtaler har som mål å forbedre arbeidsvilkårene, og derfor faller utenfor den europeiske konkurranserettens virkeområde.4 I motsetning til generaladvokat Jacobs undersøkte EU-domstolen ikke grensene for denne immuniteten. Francis Jacobs konkluderte med at tariffavtaler til en viss grad er skjermet fra konkurranseregelverket i alle de undersøkte systemene (herunder i USA), men at denne immuniteten ikke er uten begrensninger.5 EFTA-domstolen gjenga dette utsagnet nærmest ordrett og viste til det aktuelle avsnittet i generaladvokatens uttalelse.6 EU-domstolen nevnte ikke uttalelsen. EFTA-domstolen la også til grunn at partenes gode tro i forbindelse med inngåelsen og gjennomføringen av en tariffavtale måtte tas i betraktning.7 Generaladvokat Jacobs pekte på dette kravet i sin uttalelse,8 men EU-domstolen gjorde det ikke. EFTA-domstolens fremgangsmåte kan betegnes som en dialektisk rettsdialog. Noen år senere viste en annen generaladvokat, Miguel Poiares Maduro, til EFTA-domstolens dom i LO med hensyn til dette samme punktet da han i sin uttalelse i C-438/05 Viking Line også argumenterte for at tariffavtaler kan ha begrenset immunitet mot regler om konkurransebegrensende atferd.9

2.2 Den rettslige prøvingens omfang

Spørsmålet om intensiteten i prøvingen av konkurransemyndighetenes avgjørelser er et av de mest kontroversielle aspektene ved EU-retten. EFTA-domstolen har hatt det oppe til prøving i to saker.

Den andre Husbanken-saken (E-4/97 Den norske bankforening mot EFTAs overvåkningsorgan) gjaldt blant annet en statlig garanti for den statseide norske Husbanken. EFTAs overvåkningsorgan («ESA») konkluderte med at garantien utgjorde statsstøtte i henhold til EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1, men at denne var begrunnet i EØS-avtalen artikkel 59 nr. 2 om tjenester av allmenn økonomisk betydning.10 ESAs avgjørelse ble påklaget av Den norske bankforening. EFTA-domstolen la til grunn at EØS-avtalen artikkel 59 nr. 2 faktisk fikk anvendelse. De finansielle tjenestene saken gjaldt, utgjorde ganske visst «handel» i henhold til denne bestemmelsen.11 Domstolen bemerket imidlertid at ESA ikke hadde gått «tilstrekkelig i dybden hva angår denne betingelsen»; i sin avgjørelse hadde ESA nøyd seg med å anføre at selv om det ikke «kan utelukkes at tiltakene saken gjelder, kan påvirke samhandelen mellom avtalepartene, er det sannsynlig at slik påvirkning på samhandelen i praksis bare er av begrenset omfang». Videre hadde ESA ikke «i den nødvendige grad» vurdert hvilket marked som var relevant i saken, og hvorvidt det fantes alternative midler som ville vært mindre konkurransevridende enn dem som ble anvendt; ESA hadde ikke foretatt noen behørig analyse av kostnadene og fordelene ved statsstøtten og heller ikke foretatt noen «forholdsmessighetstest for å vurdere om den nødvendige balansen mellom avtalepartenes felles interesser og Norges legitime interesser var oppnådd».12 EFTA-domstolen opphevet derfor ESAs avgjørelse og anså at

«[d]isse spørsmål krever komplekse analyser og vurderinger som ikke kan foretas av EFTA-domstolen, men må foretas av EFTAs overvåkningsorgan [… som] ved å unnlate å foreta de beskrevne tester [hadde] fortolket og anvendt EØS-avtalen artikkel 59 nr. 2 på feil måte».13

I E-15/10 Posten Norge, en sak som gjaldt utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling, viste EFTA-domstolen til Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom 27. september 2011 i Menarini14 og anså at

«[i] henhold til EMK artikkel 6 nr. 1 skal prøving av en strafferettslig sanksjon ilagt av et forvaltningsorgan, foretas av et judisielt organ som har full domsmyndighet. Følgelig må EFTA-domstolen ha anledning til å sette den påklagede avgjørelse til side i alle henseender både med hensyn til rettslige og faktiske forhold [....]. Når ESA ilegger bøter for brudd på konkurransereglene, kan det følgelig ikke anses å ha noen skjønnsmargin i vurderingen av komplekse økonomiske spørsmål som går utover det rom som nødvendigvis følger av en lovlighetskontrolls iboende begrensninger.»15

«Selv om EFTA-domstolen ikke kan erstatte ESAs vurdering med sin egen, og selv om det at domstolen simpelthen er uenig i vektleggingen av individuelle faktorer i en kompleks vurdering av økonomiske bevis følgelig ikke påvirker lovligheten av ESAs vurdering, må domstolen like fullt være overbevist om at konklusjonene ESA har trukket, støttes av de faktiske forhold.»16

Det er blitt bemerket i litteraturen at EFTA-domstolen med dette har gått enda lenger i å beskytte retten til en rettferdig rettergang enn sin søsterdomstol i EU.17

2.3 Prøving av bøtesaker

I henhold til Overvåknings- og domstolsavtalen artikkel 35 har domstolen ubegrenset domsmyndighet med hensyn til bøter som er ilagt av EFTAs overvåkningsorgan. Nårdet gjelder konkurranserelaterte bøter, er dette spesifisert i artikkel 31 i forordning 1/2003, som i det alt vesentlige er innarbeidet i EØS-avtalen. Ifølge denne bestemmelsen innebærer den ubegrensede domsmyndigheten at domstolen kan oppheve, redusere eller øke boten.

I Posten Norge kom EFTA-domstolen til at saksbehandlingen hadde tatt for lang tid. Den første anmodningen om opplysninger ble sendt til Posten Norge nesten ett år etter at saken var blitt innledet gjennom en klage. Deretter brukte ESA fem år og åtte måneder på å fullføre sine undersøkelser og ett år på å utarbeide den endelige avgjørelsen. Domstolen anså at denne tidsbruken var overdreven. ESA hadde selv erkjent at saksbehandlingen hadde tatt lang tid, og redusert boten med 1 million euro, eller 7,2%. Ettersom det kreves et effektivt rettsmiddel mot en krenkelse av den grunnleggende retten til å få sin sak avgjort innen rimelig tid, besluttet domstolen å redusere botens grunnbeløp med 20%. Botens endelige beløp ble dermed satt ned fra 12,89 millioner euro til 11,112 millioner euro.18

2.4 Saksøkere i erstatningssaker som opptrer som privat påtalemyndighet

I kjølvannet av Posten Norge fikk EFTA-domstolen inn en rekke søksmål om oppheving av vedtak fattet av ESA om å nekte innsyn i dokumenter det hadde beslaglagt under inspeksjon av Posten Norges lokaler. I sak E-14/11 DB Schenker mot ESA, i avsnitt 132, fant EFTA-domstolen at

«når det gjelder anmodninger om innsyn i dokumenter i forbindelse med påfølgende erstatningssøksmål som bringes inn for nasjonale domstoler vedrørende EØS-avtalen 53 og 54, må det her tas en del policy-hensyn. Det bør oppmuntres til privat håndhevelse av disse bestemmelser ettersom dette kan bidra vesentlig til å opprettholde effektiv konkurranse i EØS [...]. ESAs og Kommisjonens oppfatning om at påfølgende erstatningskrav i saker etter konkurranselovgivningen bare tjener til å forsvare saksøkers private interesser, kan ikke legges til grunn. En saksøker i en slik sak fremmer sine private interesser, men bidrar samtidig til å beskytte allmenne hensyn. Dermed kommer dette forbrukerne til gode.»19

Det siste utsagnet henspiller på begrepet «privat påtalemyndighet». I sin uttalelse i sak C-557/12 KONE m.fl. trakk generaladvokat Juliane Kokott frem EFTA-domstolens uttalelse og støttet den.20

I den andre Schenker-dommen (sak E-7/12) understreket EFTA-domstolen betydningen av privat håndhevelse av konkurranselovgivningen og viste blant annet til avsnitt 132 i den første Schenker-dommen. Den anså at ESAs manglende overholdelse av tidsfrister var «beklagelig ettersom det potensielt kunne undergrave privat håndhevelse».21 I den femte Schenker-dommen (sak E-5/13) bekreftet EFTA-domstolen sin uttalelse vedrørende rollen til en privat saksøker og la til at generaladvokat Kokott hadde gitt uttrykk for støtte til dette synet i avsnitt 60 i sin uttalelse i sak C-557/12 Kone m.fl.22 Det bør nevnes at Underretten i sin nyeste dom (T-345/12 Akzo Nobel m.fl. mot Kommisjonen og T-341/12 Evonik Degussa mot Kommisjonen) sluttet seg til dette og la til grunn at «retten til å motta kompensasjon for tap forårsaket av en kontrakt eller en atferd som er egnet til å innskrenke eller vri konkurransen, kan utgjøre et vesentlig bidrag til opprettholdelsen av effektiv konkurranse i Den europeiske union [...] og dermed bidra til å beskytte allmenne hensyn».23

2.5 Møterett for internadvokater

I sak E-8/13 Abelia mot ESA måtte EFTA-domstolen vurdere hvorvidt internadvokater kan representere sitt eget selskap i retten. I henhold til artikkel 17 i EFTA-domstolens vedtekter skal alle andre parter enn EFTA-statene, ESA, EU og Europakommisjonen representeres for domstolen av en advokat. I forente saker C-422/11 P og C-423/11 P Prezes Urz?du Komunikacji Elektronicznej og Republikken Polen mot Kommisjonen, dom 6. september 2012, la EU-domstolen til grunn at den tilsvarende bestemmelsen i EU-domstolens vedtekter er til hinder for at ansatte advokater kan opptre på vegne av sin arbeidsgiver. EU-domstolen la til grunn at

«[b]egrepet advokatens uavhengighet defineres nemlig ikke bare positivt ved henvisning til yrkesetiske forpliktelser, men også negativt, dvs. ved henvisning til fraværet av et ansettelsesforhold».24

I den forbindelse kan man merke seg at EU-domstolen den 14. september 2010, i sak C-550/07 P Akzo Nobel, også nektet internadvokater å påberope seg advokat–klient-privilegiet med samme begrunnelse.25 I Abelia oppfordret ESA og Europakommisjonen EFTA-domstolen til å følge EU-domstolens rettspraksis. EFTA-domstolen konkluderte imidlertid med at spørsmålet om hvorvidt en internadvokat er tilstrekkelig uavhengig, må vurderes i lys av omstendighetene. Den la til grunn at

«kravet om at en part skal representeres for domstolen av en uavhengig tredjemann, er ikke et krav som er utformet generelt for å utelukke muligheten for at hovedmannen kan la seg representere av ansatte eller av personer som er økonomisk avhengige av ham. Essensen i dette kravet i EØS-retten er å forhindre at private parter kan reise sak selv, uten å benytte en egnet mellommann. Når det gjelder juridiske personer, søker kravet om representasjon ved tredjemann dermed å sikre at disse blir representert av noen som er tilstrekkelig uavhengig av den juridiske personen som representeres. Hvorvidt dette er tilfellet eller ikke, må vurderes av domstolen i den enkelte sak26

I den aktuelle saken ble den ene advokatens uavhengighet ikke ansett å være påvirket av hennes stilling som leder i NHOs avdeling for næringsjus, idet EFTA-domstolen ikke hadde fått noen informasjon som tilsa at NHOs interesser i hovedsak falt sammen med saksøkerens. Den andre advokaten ble også ansett som tilstrekkelig uavhengig fra saksøker idet hun var ansatt i et uavhengig advokatfirma, hvor hun fortsatte å motta lønn uten hensyn til en avtale mellom NHO og advokatfirmaet om midlertidig bruk av hennes tjenester. Saksøkeren ble dermed funnet å være lovlig representert for EFTA-domstolen.27 Å nekte en internadvokat møterett kan faktisk utgjøre en konkurransebegrensning og – som EU-domstolens president Skouris skrev så tidlig som i 1975 – forskjellsbehandling.28 Man bør også være klar over at den tyske loven han uttalte seg om, ble vedtatt i 1934, i en kontekst der en høy andel av internadvokatene var jøder. På bakgrunn av dette har det blitt sagt at å nekte internadvokater møterett har et snev av nazisme over seg.29

2.6 Konkurranse kontra bestefarsrettigheter (fordeling av tidsluker i lufthavnene)

I henhold til forordning 95/93/EØF av 18. januar 1993 om fastsettelse av felles regler for fordeling av tidsluker på lufthavnene i Fellesskapet, som tilpasset EØS-avtalen ved EØS-komiteens vedtak nr. 7/94 av 28. juni 199430, skal tidsluker for avgang og ankomst fordeles på luftfartsselskapene etter et system med «bestefarsrettigheter». Artikkel 10 nr. 3 i forordningen fastsetter at et luftfartsselskap som kan bevise at det har brukt tidslukene i minst 80 % av den periode de er tildelt for, har rett til den samme serien tidsluker for neste tilsvarende periode. Dette gjør at det blir nokså vanskelig for nykommere å komme seg inn på markedet. Det er blitt sagt at «[b]estefarsrettigheter gjør det mulig for et luftfartsselskap å beholde en tidsluke til evig tid».31 Forsøk på å endre forordningen har til nå ikke ført frem. En tvist for Reykjavík tingrett gjaldt tolkningen av forordningen hva angår fordelingen av tidsluker for avgang og ankomst ved Keflavík internasjonale lufthavn for året 2014. Den 22. september 2014 fremsatte nevnte domstol en anmodning om prejudisiell avgjørelse i sak E-18/14 Wow air ehf mot Det islandske konkurransetilsyn, Isavia ohf. og Icelandair ehf. Den ba EFTA-domstolen om å underkaste anmodningen fremskyndet behandling i henhold til artikkel 97a irettergangsordningen. Presidenten etterkom dette ønsket på grunnlag av sakens økonomiske sensitivitet. Konsekvensene dommen ville kunne få for fordelingen av tidsluker i nær fremtid, ble ansett å være av en slik art at saken måtte betraktes som en hastesak. Presidenten uttalte følgende i denne forbindelse:

«Et av EØS-avtalens viktigste mål er å garantere rettferdig og effektiv konkurranse. Effektiv konkurranse gagner både forbrukere og konkurrenter og bidrar til det felles beste. I den aktuelle saken må det tas hensyn til Islands spesielle geografiske beliggenhet og til at Keflavík i all vesentlighet er landets eneste internasjonale lufthavn.»32

Dommen ble avsagt 10. desember 2014, dvs. etter mindre enn tre måneder. EFTA-domstolen støttet for det første den uavhengige koordinatoren, som har myndighet til å foreta den første fordelingen av tidslukene. Den la til grunn at

«[f]or at systemet skal være effektivt, må koordinatoren være uavhengig i forhold til alle særinteresser og ha de nødvendige finansielle ressurser til å utføre de oppgaver han er pålagt i henhold til forordningen. Det må sikres at verken myndighetene i den berørte EØS-stat eller noen annen part kan utsette koordinatoren for utilbørlig påvirkning før, under eller etter fordelingsprosessen.»33

Dette forutsetter at det finnes

«et klart skille mellom oppgavene til koordinatoren, koordineringskomiteen og EØS-staten slik at man unngår at interessekonflikter kan oppstå på noe stadium i fordelings- og overvåkningsprosessen. Koordinatoren må med andre ord ha den ekspertise og integritet som er nødvendig for å bidra til at fordelingen av tidsluker skjer på en objektiv, åpen og effektiv måte.»34

Dette var viktig, ettersom koordinatorer ofte tidligere har vært ansatt i de store luftfartsselskapene. EFTA-domstolen fant for det andre at nasjonale konkurransemyndigheter har rett til å gi foretakene direkte instrukser når det gjelder overføring av tidsluker etter den opprinnelige tidslukefordelingen, dersom dette kreves i henhold til nasjonal konkurranselovgivning eller EØS-avtalens konkurranseregler.35 Dermed er systemet med bestefarsrettigheter til en viss grad blitt åpnet for konkurranse.

3 Økonomi i saker som ikke gjelder konkurranserett

3.1 Generelt

Økonomi er ikke bare relevant i konkurranserettslige saker. Selve begrepet «felles marked» bygger på en liberal økonomisk filosofi og dermed på en konkurransemodell. Som alle økonomiske regelverk dreier EØS-regelverket om det felles marked seg om forholdet mellom økonomisk frihet og regulering.36 Det faktum at EØS-avtalen har skapt et marked for virksomhetsoverdragelse, er blitt uttrykkelig behandlet av EFTA-domstolen i sak E-10/14 Enes Deveci m.fl. mot Scandinavian Airlines System Denmark-Norway-Sweden. Saksøkte i saken som sto for den nasjonale domstol, hevdet at det aktuelle direktiv måtte tolkes i samsvar med artikkel 16 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Denne bestemmelsen anerkjenner «friheten til å opprette og drive egen virksomhet» i samsvar med unionsregelverket og nasjonal lovgivning og praksis. Pakten er ikke blitt innlemmet i EØS-retten av EØS/EFTA-regjeringene. EFTA-domstolen la til grunn at

«EØS-avtalen har knyttet markedene i EØS/EFTA-statene sammen med det felles marked i Den europeiske union. Aktørene i et marked er blant annet foretak. Friheten til å opprette og drive egen virksomhet står derfor helt sentralt i EØS-avtalen, og må anerkjennes i samsvar med EØS-retten og nasjonal lovgivning og praksis.»37

På grunnlag av dette fant EFTA-domstolen ingen grunn til å behandle spørsmålet om hvorvidt artikkel 16 i pakten er relevant innen EØS-retten. I lys av EØS-avtalens historie var den markedsbaserte tilnærmingen EFTA-domstolen fulgte, slett ikke innlysende. EU-domstolens første EØS-relaterte uttalelse, 1/91, karakteriserte EØS-avtalen som en internasjonal traktat som i hovedsak bare oppretter rettigheter og forpliktelser mellom avtalepartene.38 Etter dette anså regjeringene i de dualistiske nordiske EFTA-statene at avtalen var en klassisk folkerettslig traktat med en viss refleksvirkning for borgere og økonomiske aktører.39

Betydningen av økonomi utenfor konkurranseretten vil bli drøftet på grunnlag av enkelte viktige saker.

3.2 Påfølgende kontrakter ved virksomhetsoverdragelse i henhold til direktivet

Den 18. januar 1995 anmodet Arbeitsgericht Bonn (arbeidsretten i Bonn i Tyskland) EU-domstolen om en rådgivende uttalelse om hvorvidt påfølgende kontrakter utgjør en virksomhetsoverdragelse i henhold til det nevnte direktiv (sak C-13/95 Süzen). Den 29. mars 1996 forela Inderøy herredsrett praktisk talt samme spørsmål for EFTA-domstolen. En kontrakt om levering av ambulansetjenester til et sykehus var blitt inngått med en annen leverandør (sak E-2/96 Ulstein og Røiseng).

Konkurranseaspektet ble uttrykkelig trukket frem av generaladvokat La Pergola i Süzen. Han avga sin uttalelse 15. oktober 1996, samme dag som EFTA-domstolen holdt den muntlige høringen i Ulstein. Generaladvokat La Pergola ga uttrykk for at han hadde problemer med å anvende direktivet i en slik sak:

«Å overlate utførelsen av tjenester (uansett av hvilket slag de måtte være) som et foretak trenger, til et annet foretak er en beslutning som treffes på konkurransemessige vilkår, som sikrer at det blir foretatt et valg mellom flere konkurrerende kandidater. Jeg kan ikke se noen grunn til at det foretak tjenesten overføres til, skulle være forpliktet til å beholde personalet til det foretak som tidligere utførte tjenesten, dersom sistnevnte har blitt slått ut eller i det minste ikke har vunnet anbudet inngitt i den anledning.»40

EFTA-domstolen endte med å komme til samme konklusjon og anså i Ulstein

«at det enkle forhold at det foreligger to påfølgende kontrakter om levering av samme eller liknende tjenester, vil som regel ikke vil være tilstrekkelig til at det foreligger overdragelse av et foretak, en virksomhet eller en del av et foretak eller en virksomhet».41

Det ble ikke vist til generaladvokat La Pergolas uttalelse, ettersom det på denne tid ikke var vanlig for EFTA-domstolen å ta med slike henvisninger. Siden den gang har EFTA-domstolen etablert en tett dialog med generaladvokatene.42 EU-domstolen fulgte samme tilnærming som generaladvokat La Pergola og EFTA-domstolen; den siterte ikke generaladvokat La Pergola, men viste til EFTA-domstolens dom i Ulstein-saken.43

3.3 Forbrukervern i Internett-æraen

I Inconsult-saken44 ble EFTA-domstolen stilt overfor et helt nytt juridisk spørsmål, nemlig om et nettsted kan utgjøre et varig medium i henhold til direktiv 2002/92/EF om forsikringsformidling, og om det er tilstrekkelig at et forsikringsselskap gjør forsikringskontrakter tilgjengelig utelukkende på selskapets nettsted, uten å utlevere noen papirutgave til kundene. EFTA-domstolen kom til at et nettsted kan utgjøre et varig medium i henhold til direktivet artikkel 2 nr. 12, forutsatt at flere vilkår er oppfylt.

For det første må nettstedet gjøre det mulig for kunden å lagre de opplysningene det dreier seg om. For det annet må nettstedet gjøre det mulig å lagre opplysningene på en slik måte at de er tilgjengelige for fremtidig bruk i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes formål, det vil si så lenge de har betydning for kundens ivaretakelse av sine interesser i forholdet til forsikringsmegleren. Dette kan dekke kontraktsforhandlingsperioden, også når forhandlingene ikke fører til inngåelse av noen forsikringskontrakt, kontraktens løpetid og, så langt det er nødvendig for eksempel for å gjøre krav gjeldende mot megleren, tiden etter at kontrakten har utløpt. For det tredje må nettstedet gi mulighet til uendret reproduksjon av de lagrede opplysningene. Domstolen kom i så henseende til at opplysningene må lagres på en måte som gjør det umulig for forsikringsmegleren ensidig å endre dem. Det påhviler forsikringsmegleren å sørge for at de metodene for elektronisk informasjonsformidling som vedkommende benytter, muliggjør en slik reproduksjon. Nettstedet må være utformet på en måte som gjør at forsikringsselskapet ikke ensidig kan endre innholdet i kontrakten, og at kontrakten forblir tilgjengelig etter at den er kommet til opphør.

Når det gjelder sofistikerte nettsteder, trakk EFTA-domstolen et skille mellom nettsteder som fungerer som en portal for levering av opplysninger gjennom et annet instrument som kan anses som et varig medium, og nettsteder som faktisk kan utgjøre varige medier i seg selv. Den første typen gjør det mulig for brukeren å få tilgang til opplysninger, for eksempel i form av en e-post med et vedlegg han kan kopiere og lagre på sin egen datamaskin. For at denne metoden skal kunne utgjøre formidling av opplysninger til kunden på et varig medium, må nettstedet inneholde funksjoner som nesten helt sikkert vil lede kunden til enten å sikre opplysningene på papir eller lagre dem på et annet varig medium. Den andre typen sofistikerte nettsteder inneholder et område for sikker lagring for individuelle brukere som krever at brukeren oppgir en brukerkode og et passord for å få tilgang. Forutsatt at det ikke finnes noen mulighet for at forsikringsmegleren kan endre opplysningene, kan denne typen lagring sammenlignes med lagring på brukerens egen harddisk. Denne typen sofistikerte nettsteder oppfyller kravet om at uendret gjengivelse må garanteres for at et medium skal kunne anses som varig.45

Da EU-domstolen noen tid senere behandlet det samme juridiske spørsmål i Content Services, viste generaladvokat Mengozzi og domstolens tredje kammer til EFTA-domstolens dom i Inconsult hva angikk begrepet «varig medium».46 Tysklands høyesterett viste til Inconsult i samme sammenheng, i Holzhocker.47 Det finnes imidlertid enkelte forskjeller mellom EFTA-domstolen på den ene side og EU-domstolen og Tysklands høyesterett på den annen.48 I motsetning til EFTA-domstolen hadde EU-domstolen også blitt bedt om å vurdere intensiteten i formidlingen av opplysninger. På linje med generaladvokat Mengozzi konkluderte den med at forbrukeren kan forholde seg fullstendig passivt under formidlingen av opplysningene. Opplysninger som finnes på selgerens nettsted, og som gjøres tilgjengelig utelukkende via en link som sendes til forbrukeren, er verken «gitt» til eller «mottatt» av forbrukeren.49 Generaladvokat Mengozzi anførte at

«selv om det å klikke på en link er en helt vanlig handling som enhver Internett-bruker er i stand til å utføre, er ikke alle brukere i stand til å forstå, når kontrakten inngås, at de må klikke på linken for bedre å kunne beskytte sine egne rettigheter i fremtiden om behovet for dette skulle oppstå.50 Dersom man konkluderte med noe annet, ville man risikere å åpne for misbruk.»51

Tysklands høyesterett fulgte samme tilnærming og kom til at i lys av EU-retten må forbrukeren motta informasjon om angreretten uten selv å foreta seg noe.52,53

På bakgrunn av de forelagte spørsmål uttalte ikke EFTA-domstolen seg uttrykkelig om spørsmålet om forbrukeren har rett til å forholde seg helt passiv, eller om det kan kreves en viss aktivitet fra forbrukerens side. Men det er åpenbart at domstolen, da den ga sin definisjon av hva som utgjør et «varig medium», tenkte på informasjonskanaler som krever en rimelig grad av samarbeid fra forbrukerens side. Når det gjelder et sofistikert nettsted med et eget lagringsområde, er dette i grunnen ikke problematisk. Peter Reiff54,55 har argumentert overbevisende for at det ikke innebærer noen forskjell for forbrukeren om informasjonen er lagret i en e-post i hans egen e-post-kasse, eller om den ligger på et sikkert lagringsområde som bare han selv har tilgang til. EFTA-domstolens tilnærming står i kontrast til den nokså paternalistiske holdningen EU-domstolen og Tysklands høyesterett la for dagen. Man kan si at EFTA-domstolen har basert seg på en mer konkurransevennlig forbrukermodell.

3.4 Statlige spillmonopoler

I sak E-1/06 Spilleautomater hadde Norge gitt det statseide selskapet Norsk Tipping enerett til drift av spilleautomater. Private foretak, som tidligere hadde kunnet drifte spilleautomater på vegne av veldedige organisasjoner, ble dermed utelukket fra markedet. EFTA-domstolen kom for det første til, i samsvar med EU-domstolens tidligere rettspraksis, at selv om avtalepartene står fritt til å fastlegge målene for sin politikk på spillområdet og til å fastlegge det ønskede beskyttelsesnivået, må handelshindrende tiltak like fullt forfølge legitime mål og oppfylle kravene som forholdsmessighetsprinsippet stiller. Domstolen slo deretter fast at det å begrense hva som tillates av spillvirksomhet, bare kan aksepteres der begrensningen gjenspeiler et ønske om å oppnå en virkelig reduksjon i spilltilbudet, og der det å finansiere allmennyttige aktiviteter bare utgjør en gunstig sidevirkning og ikke den egentlige begrunnelsen for den handelshindrende politikken på området. Med hensyn til konsistens fant EFTA-domstolen at der en EØS-stat har valgt å bekjempe spilleavhengighet gjennom å redusere spilltilbudet ved å legge driften av spilleautomater til et statseid monopol, kan ikke staten samtidig godkjenne eller tåle visse tiltak, slik som omfattende markedsføring, som kan lede til en økning i spilltilbudet. En konsistent og systematisk tilnærming til å bekjempe spilleavhengighet må også omfatte effektiv kontroll av enerettsinnehaverens aktiviteter så snart den omtvistede lovgivningen har trådt i kraft.

Når det gjaldt målet om å forhindre kriminalitet knyttet til pengespill, slik som hvitvasking og underslag, fant domstolen at Norge ikke hadde godtgjort at mindre vidtrekkende tiltak ikke ville kunne være like effektive. Når det derimot gjaldt målet om å bekjempe spilleavhengighet, fant domstolen det rimelig å anta at det å ha en monopolist på spilleautomatområdet som er underlagt effektiv kontroll fra kompetente offentlige myndigheter, vil tjene til å ivareta denne interessen bedre enn kommersielle operatører ville gjøre. Effekten av offentlig kontroll og det å håndheve en restriktiv tilnærming til spill på automater ble ansett å være det sentrale. Siden reformen av spilleautomatreguleringen i Norge ennå ikke hadde trådt i kraft, ville domstolen ikke bygge på en alminnelig formodning om at offentlig kontroll og håndhevelse av politikken på området ikke ville tilfredsstille disse kravene. Av denne grunn har det blitt bemerket at domstolen i dette henseende benyttet seg av «all den tid-teknikken».56 På grunnlag av disse betraktninger forkastet domstolen ESAs påstand om at Norge hadde brutt EØS-reglene om etableringsretten og om adgangen til å yte tjenester.57

I sak E-3/06 hadde Ladbrokes58 , verdens største bookmaker- og spillselskap, blitt nektet tillatelse til å drifte og tilby forskjellige spill- og veddemålstjenester i Norge og til å markedsføre disse spillene. Domstolen anerkjente målene om å bekjempe spilleavhengighet og kriminalitet og misligheter som legitime mål. For å være lovlig begrunnet i målet om å bekjempe spilleavhengighet må lovgivningen imidlertid gjenspeile et ønske om å oppnå en virkelig reduksjon i spilltilbudet. Et ønske om å finansiere veldedig eller allmennyttig virksomhet kan ikke i seg selv anses som en saklig begrunnelse for restriksjoner på retten til fri bevegelighet. Hensynet til å forhindre pengespill fra å være en kilde til privat profitt kan bare tjene til å rettferdiggjøre lovgivning som gjenspeiler moralske betenkeligheter ved slike spill, og hvis et statseid monopol får tilby en rekke spillmuligheter, kan lovgivningen ikke sies å virkelig ivareta dette hensynet. Svaret som ble gitt, var at den nasjonale domstol, om den skulle konkludere med at den norske lovgivningen ivaretar legitime hensyn, også måtte vurdere om lovgivningen er forholdsmessig. Politikken ville være inkonsekvent dersom staten traff, la til rette for eller tålte andre tiltak som ville være i strid med målene som forfølges. Markedsføringsvirksomheten og Norsk Tippings utvikling av nye spill ble trukket frem som særlig relevant i vurderingen av konsistens. Den nasjonale domstol ble også bedt om å vurdere om lovgivningen saken gjaldt, går lenger enn det som er nødvendig for å oppnå de oppsatte målene. Beskyttelsesnivået som er valgt av norske myndigheter, ble også her ansett for å være avgjørende. Dersom andre, mindre inngripende tiltak ville ha den virkning at målsetningene ved det valgte beskyttelsesnivå oppnås fullt ut, kunne ikke et enerettssystem anses å være nødvendig bare fordi det muligens var egnet til å gi et enda høyere beskyttelsesnivå. For å foreta sin vurdering måtte den nasjonale domstol bringe på det rene hvorvidt og i hvilken grad de ulike lykkespillene virkelig skaper slike farer, eller at slike farer er forbundet med spillene.

I sin dom av 8. september 2009 i sak C-42/07 Liga Portuguesa, en sak som gjaldt en restriksjon på adgangen til å yte tjenester i form av tilbud om nettbaserte fotballtippespill, bekreftet EU-domstolen først sin etablerte rettspraksis, som tilsier at medlemsstatene i fravær av harmonisering står fritt til å fastlegge målene for sin politikk på spillområdet og til å fastlegge i detalj det beskyttelsesnivå de ønsker. Enkelte tvingende allmenne hensyn ble anerkjent, som målene om forbrukervern og om forebygging av bedrageri og oppmuntring til å sløse bort penger på spill, samt det generelle behovet for å opprettholde offentlig orden. Når det gjelder egnetheten av det restriktive tiltaket, godtok EU-domstolen argumentet som ble fremsatt av monopolselskapet, Santa Casa, og Portugals regjering, om at hovedformålet med den nasjonale lovgivningen var å bekjempe kriminalitet, nærmere bestemt å beskytte forbrukere av lykkespill mot bedrageri fra operatørenes side. EU-domstolen lot seg overbevise om at det portugisiske systemet fungerer på en sikker og kontrollert måte ettersom Santa Casas lange historie, som spenner over mer enn fem århundrer, var et bevis på organisasjonens pålitelighet og på at Santa Casas virksomhet er underlagt streng kontroll fra den portugisiske staten. Med hensyn til de spesifikke faktiske forhold i saken la EU-domstolen til grunn at lykkespill som gjøres tilgjengelig via Internett, som kjennetegnes av en mangel på direkte kontakt mellom forbrukeren og operatøren, innebærer andre og mer betydelige risikoer for bedrageri mot forbrukerne fra operatørenes side, sammenlignet med de tradisjonelle markedene for slike spill.59 Det betyr at EU-domstolen var mer overbærende med statlige spillmonopoler i sak C-42/07 Liga Portuguesa enn EFTA-domstolen tidligere hadde vært i sakene E-l/06 Spilleautomater og E-3/06 Ladbrokes. Men i sak C-316/07 Markus Stoss fulgte EU-domstolen i all hovedsak samme tilnærming som EFTA-domstolen.60

3.5 Prinsippet om erstatningsansvar – unngåelse av moralsk risiko

Prinsippet om erstatningsansvar er et av elementene i markedsøkonomien. Det innebærer særlig at moralsk risiko bør unngås.61 EFTA-domstolen tok for seg dette prinsippet i sin viktige avgjørelse i sak E-16/11 ESA mot Island (Icesave)62. Under den verdensomspennende finanskrisen i 2008 falt hele den islandske banksektoren sammen. Innskyterne i de britiske og nederlandske filialene til Landsbanki Islands hf. («Landsbanki») mistet tilgangen til innskuddene sine høsten 2008. Dette gjaldt også de nettbaserte sparekontoene som ble markedsført under navnet Icesave. Det islandske bankgarantifondet var ikke i stand til å utbetale minstegarantibeløpet per innskyter i samsvar med reglene og fristene fastsatt i den islandske lov om gjennomføring av direktiv 94/19/EF om innskuddsgarantiordninger. Imidlertid ble det ikke foretatt noen slike utbetalinger til innskyterne. For å unngå bankkrise sørget britiske og nederlandske myndigheter for at private innskytere fikk utbetalt garantibeløpet gjennom disse landenes egne innskuddsgarantiordninger. De innenlandske innskuddene i Landsbanki ble overført til en ny bank («nye Landsbanki») som var blitt etablert av Islands regjering.

ESA krevde dom for at Island hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser etter direktivet, særlig artikkel 3, 4, 7 og 10 (første påstand), og/eller i henhold til EØS-avtalen artikkel 4 (andre og tredje påstand), siden utbetaling av minstebeløpet for innskuddsdekning (20 000 euro) til Icesave-innskytere i Nederland og Storbritannia ikke var sikret innen fastsatt frist. Begjæringen ble støttet av Europakommisjonen som partshjelper. Skriftlige innlegg ble inngitt av Liechtenstein, Nederland, Norge og Storbritannia. Domstolen forkastet kravet ved dom 28. januar 2013.

Den andre og den tredje påstanden ble forkastet fordi overføringen av innenlandske innskudd fra den gamle Landsbanki til den nye Landsbanki var blitt foretatt før det islandske finanstilsynet hadde avgitt erklæringen som utløste anvendelsen av direktivet. Innskyterbeskyttelsen i henhold til direktivet fikk dermed aldri anvendelse på innskyterne i Landsbankis islandske filialer, også fordi en særskilt forpliktelse for saksøkte til å sikre at det ble foretatt utbetalinger til Icesave-innskytere i Nederland og Storbritannia i samsvar med kravene i direktivet, ikke en gang ville sikre likebehandling mellom de innenlandske innskyterne og innskyterne i Landsbankis filialer.

I denne sammenheng er det imidlertid det faktum at den første påstanden ble forkastet, som er interessant. ESA hevdet at direktivet fastsetter en resultatforpliktelse for den islandske stat til å sikre betaling til innskytere i Landsbankis filialer i Nederland og Storbritannia, selv i en systemkrise av den størrelsesorden Island opplevde. EFTA-domstolen la seg på etablert rettspraksis og kom til at direktivet ikke inneholder noen bestemmelser om søksmål mot eller noen forpliktelse for den berørte EØS-staten. For å underbygge denne slutning baserte domstolen seg på lovgivernes intensjon om å unngå moralsk risiko. I avsnitt 167 av dommen viste den til betraktning 16 i fortalen til direktivet, som fastsetter at innskuddsgarantier «i visse tilfeller [kan] føre til en dårlig styring av kredittinstitusjonene». Domstolen anførte at dette henspiller på begrepet moralsk risiko og siterte nobelprisvinner Joseph E. Stiglitz, som ga følgende beskrivelse av hva moralsk risiko innebærer: «[J]o mer omfattende og bedre forsikring som er gitt mot en eventualitet, jo svakere vil de enkeltes insentiver til å unngå hendelsen de har forsikret seg mot, være, ettersom de i mindre grad er nødt til å ta de fulle konsekvensene av sine handlinger». På dette grunnlag påpekte domstolen at

«moralsk risiko ville oppstå også i en situasjon der statlige midler blir brukt til å beskytte en innskuddsgarantiordning mot kostnader som i prinsippet skal bæres av ordningens medlemmer».63

Walter Eucken, den tyske ordoliberalismens fremste representant, la seg allerede mye tidligere på den samme linjen.64 Joachim Starbatty bemerket i så henseende lettere resignert at amerikanske økonomer ikke har for vane å lese tysk litteratur.65

Britisk presse fattet umiddelbart stor interesse for dommen. Overskriften i The Guardian lød: «Icesave-dom reiser viktige spørsmål om moralsk risiko.»66

Og Financial Times skrev:

«Dette er en triumf for retten og for den økonomiske fornuften. Dommen gjør det klart at EU-retten ikke krever at private banker må reddes av skattebetalerne – en feilslutning som fikk katastrofale følger for Irland, men som fremdeles står helt sentralt i europeisk bankpolitikk. Dommen forteller oss også implisitt at hvis Islands innskuddsgarantiordning var utilstrekkelig etter EUs standard, må det samme sies om innskuddsgarantiordningene i alle EU-land. Den praktiske lærdommen av dette er at hvis krisen blir stor nok, vil ingen bransjefinansiert innskuddsgarantiordning kunne takle den, og dermed vil staten bli sittende på kroken helt til den ikke lenger har råd til det. EU bør bruke reformen av regelverket for innskuddsgarantier og håndtering av bankkriser til å redusere statens eksponering mest mulig. Siden det nå er bekreftet at Reykjavík hadde regelverket på sin side, bør Europa innrømme at landet også hadde et politisk poeng.»67

Det kan legges til at generaladvokat Mengozzi baserte seg på domstolens betraktninger rundt moralsk risiko i sin ferske uttalelse i C-127/14 Andrejs Surma?s,68 som gjelder det samme direktivet.

4 Hvilken økonomisk filosofi?

4.1 1970- og 1980-årenes konflikt mellom ulike skoler

Enkelte konkurranseøkonomer synes å tro at de beskjeftiger seg med en objektiv vitenskap. Det er imidlertid et kjent faktum at det finnes ulike retninger. I 1970- og 1980-årene var disse i åpen konflikt med hverandre. Doktrinestriden nådde et toppunkt i USA under Ronald Reagans presidenttid, da Chicago-skolen triumferte over det dens talsmenn kalte Harvard-skolen. Harvard var en reaksjon mot modellen med fullkommen konkurranse. Den var inspirert av John Maurice Clarks teori om effektiv konkurranse («workable competition»).69 Denne doktrinen baserte seg på det såkalte SCP-paradigmet («structure-conduct-performance»). Den la til grunn at struktur påvirker atferd – jo lavere graden av konsentrasjon er, desto mer konkurranseorientert vil bedriftenes atferd være, og jo lavere antallet bedrifter er, desto mer sannsynlig blir det at de vil handle i hemmelig forståelse med hverandre – og at konkurranseorientert atferd leder til ønskelige resultater som innovasjon og lave priser. Harvard-skolen tok derfor til orde for en aktiv konkurransepolitikk som skulle sikre at et tilstrekkelig antall aktører ville være til stede på ethvert marked. Dette omfattet beskyttelse av små og mellomstore bedrifter, og særlig av forhandlere (fokus på intra-merke-konkurranse)70. Chicago-skolen var på sin side skeptisk og kritisk til statlig inngripen i økonomien. Det eneste legitime målet for antitrust-tiltak var effektivitet; effektivitet i virksomhetsdriften ble nærmest vurdert å være synonymt med økonomisk effektivitet, og var noe som ville komme forbrukerne til gode. Etter Chicago-skolens syn var konkurranseintensiteten ikke avhengig av antall aktører på markedet. Ikke en gang tilstedeværelsen av et monopol var til hinder for konkurransen, så lenge monopolet ikke var av ubegrenset varighet. Profitten monopolet oppnådde, ville tiltrekke konkurrenter på middels og lang sikt. Når det gjaldt vertikale begrensninger, var fokuset på inter-merke-konkurranse.71

Chicago-skolens teorier hadde noen fellestrekk med teorien om konkurranseutsatte markeder («contestable markets»). Ut fra denne teorien er det ikke et markeds interne struktur som er avgjørende. Selv om det bare finnes én markedsaktør, kan denne bli tvunget til å handle som om det fantes mange flere. Trusselen om potensiell markedsinntreden kan være tilstrekkelig til at bransjen opprettholder priser og produksjon som er konkurransedyktig eller tilnærmet konkurransedyktig. Når dette er tilfellet, kan markedet sies å være et konkurranseutsatt marked. Fokuset ligger derfor på etableringshindringer.72

I Europa svingte pendelen aldri så langt ut, men det fantes konkurrerende retninger også her. Teorien om effektiv konkurranse ble tilpasset europeiske (og særlig tyske) behov av Erhard Kantzenbach, som sluttet opp om SCP-paradigmet. Kantzenbachs tilnærming var et svar på ordoliberalismens manglende evne til å oppnå «fullstendig konkurranse» («vollständiger Wettbewerb»). Den ideelle markedsformen, som i hans øyne ville skape optimal konkurranseintensitet, var et bredt oligopol med begrenset produkthomogenitet og begrenset åpenhet.73,74 Friedrich August von Hayek og Erich Hoppmann fremmet ideen om en spontan økonomisk orden, og von Hayek definerte som kjent konkurranse som en «oppdagelsesprosedyre» («Entdeckungsverfahren»). Med det mente han at siden vi ikke kan vite hva resultatene av konkurranseprosessen vil bli, bør vi være ytterst varsomme med å gripe inn i den.75 Von Hayeks hovedanliggende var ikke effektivitet, men frihet.76 Selv om han ikke kan kalles en representant for laissez-faire-retningen eller Chicago-skolen, delte han sistnevntes langsiktige orientering.77

Noe forenklet kan man si at den ene siden hadde en tendens til å stole på markedskreftene, advarte mot kortsiktige inngrep, så på staten som den verste konkurransevridende aktøren og satte sin lit til langsiktig utvikling. Den andre siden vektla behovet for å sikre konkurransefremmende markedsstrukturer, for de ville føre til gode resultater, og var dermed mer tilbøyelig til å foreskrive inngrep. Den mest berømte kritikken av den langsiktige orienteringen kom fra John Maynard Keynes, som i sin Tract on Monetary Reform skrev at «[i] det lange løp kommer vi alle til å dø».78

Endelig må vi ikke glemme at europeisk konkurranserett, i motsetning til amerikansk antitrust-lovgivning, tradisjonelt har vært kjennetegnet av en tilnærming med to mål, der man tar sikte ikke bare på å beskytte konkurransen, men også på å gjennomføre det felles marked i EU og EØS.79

4.2 Tilnærming i 1990-årene og tidlig på 2000-tallet

Etter 1970- og 1980-årenes skarpe kontroverser syntes det som om Post-Chicago, New Harvard og deres beslektede europeiske forgreninger begynte å nærme seg hverandre. Det er blitt sagt at den makroøkonomiske forståelsen

«lot til å bli mye mer ensartet i 1990-årene. Å antyde at det fantes en generell konsensus ville være å gå altfor langt, men de fleste makroøkonomer begynte, for å bruke en litt forslitt klisjé, å snakke det samme språket, selv om de ikke sa de samme tingene.»80

Europakommisjonens lansering av sin såkalte «mer økonomiske tilnærming» rundt årtusenskiftet kan sees i sammenheng med dette. Men det fantes fortsatt forskjeller, særlig når det gjaldt vertikale begrensninger og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling.

I sine ledsagende bemerkninger til forslaget om kartelloven av 1995 forsøkte Det sveitsiske forbundsråd å oppsummere denne utviklingen på følgende måte: Moderne konkurranseteorier er enige om at horisontale begrensninger med hensyn til priser, kvoter og territorier nesten alltid virker uheldig. Videre er det ingen tvil om at åpne markeder er den beste garantisten for en fungerende konkurranseprosess. Av hensyn til rettssikkerheten bør konkurransepolitikken så langt som mulig være basert på «per se-regler». Men når det gjelder utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling og fusjonskontroll, vil hvert enkelt tilfelle måtte vurderes for seg. De ulike konkurranseteoriene er også enige om at visse vertikale ordninger og ekskluderende praksiser bare svekker konkurransen dersom dominerende selskaper er involvert.81

Etter finanskrisen i 2007–2008 synes det imidlertid som om det til en viss grad har oppstått en ny splittelse innen fagfeltet.82 83

4.3 Hvor står EFTA-domstolen?

Som vist har EFTA-domstolen lagt særlig stor vekt på privat håndhevelse. Den er den eneste europeiske domstolen som betrakter private saksøkere som aktører som fremmer det felles beste. I E-18/14 Wow Air godtok domstolens president å fremskynde behandlingen av en anmodning om prejudisiell avgjørelse i en konkurranserettslig sak, noe som var langt fra å være selvinnlysende.84 EFTA-domstolen har også inntatt et konkurransevennlig standpunkt når det gjelder internadvokaters møterett. Det synes klart, i hvert fall fra et historisk perspektiv, at innføringen av forbudet mot å representere en bedrift for retten var en konkurransebegrensning.85 Når det gjelder ikke-konkurranserettslige saker, har domstolen inntatt et konkurransevennlig standpunkt i spørsmål som angår påfølgende kontrakter, forbrukermodellen i Internett-æraen, grensene for statlige spillmonopoler og prinsippet om erstatningsansvar, for bare å nevne noen eksempler.86

EFTA-domstolen har fått ros for sin konkurranseøkonomiske tilnærming. Det er blitt sagt at den har avvist formalistiske tilnærminger til konkurranseretten. John Temple Lang har skrevet følgende i så henseende:

«Generelt har man et klart inntrykk av at EFTA-domstolen er mer villig til å ta tak i økonomiske spørsmål enn både Underretten og EU-domstolen. Økonomiske argumenter blir lagt frem på en klarere måte og behandlet mer konsist enn i dommene fra de andre to domstolene. Dette skyldes delvis en mindre formell rettslig stil, men det synes også å gjenspeile en mer økonomisk tilnærming, noe som helt klart er å foretrekke, særlig i saker som gjelder konkurranserett.»87

EFTA-domstolen benytter formuleringer som synes å være inspirert av post-Chicago-teoretikerne. I sak E-3/97 Opel Norge hadde en bilimportør i en forhandleravtale stilt krav om at forhandlerselskapet måtte ha en spesifikk eierstruktur. Én aksjonær skulle være daglig leder og eie 51% av aksjene, mens den andre skulle eie de resterende 49% og være styreleder. Videre var selskapets adgang til å ha eierinteresser i andre selskaper som driver med bilhandel, begrenset. Sistnevnte bestemmelse utgjorde i realiteten en konkurranseklausul. EFTA-domstolen fant at

«[s]ynspunktet om at prosentklausulen ikke i seg selv er konkurransebegrensende, er åpenbart basert på en forutsetning om at de personlige bånd mellom partene er et avgjørende moment i et forhandlerforhold. I henhold til dette synspunktet vil en mulig negativ innvirkning på konkurransen oppveies av de konkurransefremmende følger av klausulen. Dette kan være tilfelle under visse omstendigheter. I den foreliggende saken må imidlertid prosentklausulen leses i sin sammenheng, hvilket innbefatter konsernklausulen. Den er således egnet til å forsterke de begrensende virkningene av den sist nevnte klausul.»88

I sak E-8/00 LO uttalte EFTA-domstolen at det i vurderingen av en tariffavtales konkurransebegrensende virkninger

«[...] må tas hensyn til under hvilke faktiske omstendigheter avtalen fungerer [...]. Avtalens enkelte bestemmelser må ikke bare vurderes separat, men må også ses i sammenheng med andre bestemmelser i avtalen og avtalen i sin helhet. Enkeltbestemmelser kan samlet ha som formål eller virkning å begrense konkurransen i henhold til artikkel 53 EØS. Det er uten betydning at det ikke kan påvises at noen av bestemmelsene enkeltvis har slik virkning.»89

Saken Hegelstad mot Hydro Texaco90 gjaldt spørsmålet om en avtale mellom en leverandør av motordrivstoff og smøremidler og en uavhengig bensinstasjonsforhandler som er inngått for en periode på 10 år med automatisk fornyelse dersom leverandøren ikke sier den opp, faller inn under gruppeunntaket for eksklusiv kjøpsplikt. EFTA-domstolen fulgte EU-domstolens resonnement i sak C-234/89 Delimitis91 og la til grunn at avtaler om eksklusiv kjøpsplikt må bedømmes ut fra den økonomiske og rettslige sammenhengen de fungerer i, og hvor de, kombinert med andre avtaler, kan ha en samlet innvirkning på konkurransen. I litteraturen er det blitt sagt at dommen ga en svært detaljert redegjørelse for hvordan forbudet mot begrensende avtaler skal anvendes i situasjoner der markedsadgangen er begrenset gjennom den samlede virkningen av avtaler som er inngått av forskjellige leverandører.92

Hva angår Posten Norge-saken, som blant annet gjaldt utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling gjennom inngåelse av eksklusivitetsavtaler og spørsmålet om prøvingsintensitet, skal forfatteren begrense seg til å si at Ian Forrester har argumentert med at økonomisk analyse vil bli stadig mer sentral i konkurranserettslige saker som følge av den mer økonomiske tilnærmingen, men at det likevel ikke kan være slik at alle økonomiske vurderinger er komplekse.93 Som vist foretar EFTA-domstolen en streng rettslig prøving, og den utøver dermed streng kontroll over ESAs skjønnsmyndighet i konkurranserettslige saker. Ian Forrester har i denne forbindelse uttalt følgende:

«Mitt inntrykk er at ESA har en vanskeligere jobb med å forsvare sine saker for retten enn hva Kommisjonen har.»94

Det ville imidlertid ikke være tillatelig å assosiere EFTA-domstolen med en bestemt økonomisk retning. I så henseende er situasjonen den samme som når det gjelder tolkningsmetoder: Det styrende prinsipp må være pluralisme. Det betyr at EFTA-domstolen i en gitt sak vil gå for den løsning den anser for å være mest overbevisende. I denne sammenheng er det viktig å huske på at EFTA-domstolen er kjent for sin tradisjon med å redegjøre for verdivurderingene som ligger til grunn for sine avgjørelser. Denne tilnærmingen vil ikke bare gjelde for konkurranseretten, men også for andre områder knyttet til regelverket om det felles marked. Eksemplene jeg har trukket frem i dette bidraget, vedrører blant annet prinsippet om erstatningsansvar og spørsmålet om hva som med rimelighet kan forventes av forbrukere som aktører i en markedsøkonomi i Internett-æraen. I Icesave-saken valgte EFTA-domstolen å holde seg til markedsøkonomiske – og dermed konkurransemessige – prinsipper snarere enn til den nymerkantilistiske tanken om at visse banker er for store til å gå konkurs, og at statene må trå til om så skulle skje.

En siste bemerkning: I sin rettspraksis på det konkurranserettslige område har EFTA-domstolen fremhevet betydningen av økonomiske betraktninger. Men den har alltid ansett spørsmålet om hvorvidt det foreligger en konkurransebegrensning eller utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling, som et juridisk spørsmål.95 Det samme må gjelde for ikke-konkurranserettslige saker der økonomi spiller en rolle.

1Artikkelen er basert på forfatterens bidrag til festskriftet Liber Amicorum til ære for Ian S. Forrester QC LL.D., «A Scot without Borders».
2Sak E-8/00 LO, Sml. 2002 s. 114 (avsnitt 77).
3Sak E-7/01 Hegelstad Eiendomsselskap Arvid B. Hegelstad m.fl. mot Hydro Texaco AS, Sml. 2002 s. 310 (avsnitt 27); sak E-4/05 HOB-vín mot Staten Island og Áfengis- og tóbaksverslun ríkisins (Islands statlige alkohol- og tobakksselskap), Sml. 2006 s. 3 (avsnitt 77); sak E-15/10 Posten Norge AS mot EFTAs overvåkningsorgan, Sml. 2012 s. 246 (avsnitt 126).
4Se dom i Albany, C-67/96, EU:C:1999:430.
5Generaladvokat Jacobs' uttalelse i Albany, C-67/96, EU:C:1999:28 (avsnitt 109).
6Sak E-8/00 LO, som omtalt over (avsnitt 35).
7Samme sted (avsnitt 56); se f.eks. Vassilios Skouris' kommentarer, «The Role of the Court of Justice of the European Union in the Development of the EEA Single Market», i EFTA-domstolen (red.), The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, Oxford og Portland, Oregon 2014, 1, 12.
8Generaladvokat Jacobs' uttalelse i Albany, EU:C:1999:28, som omtalt over (avsnitt 192, 194, 296).
9Uttalelse fra generaladvokat Poiares Maduro i International Transport Workers’ Federation og Finnish Seamen’s Union, C-438/05, EU:C:2007:292 (avsnitt 27). Generaladvokat Poiares Maduro viste også til generaladvokat Jacobs i Albany.
10Sak E-4/97 Den norske bankforening mot EFTAs overvåkningsorgan, Sml. 1999 s. 1 (avsnitt 9 og 10; se, med hensyn til denne dommen, lan S. Forrester, «The Style of the EFTA Court», iEFTA-domstolen (red.), The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, Oxford og Portland, Oregon 2014, 21, 39.
11Sak E-4/97 Den norske bankforening mot EFTAs overvåkningsorgan, som omtalt over (avsnitt 67).
12Samme sted (avsnitt 69).
13Samme sted (avsnitt 70).
14EMD A. Menarini Diagnostics srl mot Italia, sak 43509/08 EMD 2011 (2. kammer, 27. september 2011).
15Sak E-15/10 Posten Norge AS mot EFTAs overvåkningsorgan, som omtalt over (avsnitt 100) (min utheving).
16Samme sted (avsnitt 101) (min utheving).
17Se Eric Barbier de la Serre, «A lesson on judicial review from the other European Court in Luxembourg», i Kluwer Competition Law Blog 27. april 2012, http://kluwercompetitionlawblog.com/2012/04/27/a-lesson-on-judicial-review-from-the-other-european-court-in-luxembourg/, hentet ut 31. mars 2015; samme forfatter, «Standard of Review in Competition Law Cases: Posten Norge and Beyond», i EFTA-domstolen (red.), The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, Oxford/Portland, Oregon, 2014, s. 417 flg.; Marco Bronckers / Anne Valery, «Business as Usual after Menarini», Mlex Magazine januar–mars 2012, s. 44 flg.; John Temple Lang, «Judicial Review of Competition Decisions under the European Convention of Human Rights and the Importance of the EFTA Court: the Norway Post judgment», 37 European Law Review (2012) s. 464 flg.; Eric Morgan de Rivery / Eileen Lagathu / Etienne Chassaing, «EU Competition Fines and Fundamental Rights: Correcting the Imbalance», European Law Reporter 7/8/2012, s. 190 flg.; Sir Christopher Bellamy, «ECHR and competition law post Menarini: An overview of EU and national case law», e-Competitions nr. 47946 (5. juli 2012).
18Samme sted (avsnitt 260 flg.). Når det gjelder prøving av bøter generelt, se Ian S. Forrester, «A Challenge for Europe’s Judges: The Review of Fines in Competition Cases», European Law Review 2/2011, gjengitt på http://www.biicl.org/files/5750_forrester_25-06-11_biicl_2.pdf, hentet ut 3. april 2015.
19Sak E-14/11 DB Schenker mot EFTAs overvåkningsorgan, Sml. 2012 s. 1178 (avsnitt 132) (min utheving).
20Generaladvokat Kokotts uttalelse 30. januar 2014 i Kone m.fl., C-557/12, EU:C:2014:45, fotnote 36.
21Sak E-7/12 DB Schenker mot EFTAs overvåkningsorgan, Sml. 2013 s. 356 (avsnitt 139).
22Sak E-5/13 DB Schenker mot EFTAs overvåkningsorgan, Sml. 2014 s. 304 (avsnitt 134); uttalelse fra generaladvokat Kokott i Kone m.fl., C-557/12, EU:C:2014:45 (avsnitt 60).
23Dom 28. januar 2015, Akzo Nobel m.fl. mot Europakommisjonen, T-345/12, EU:T:2015:50 (avsnitt 84).
24Dom i Prezes Urz?du Kumunikacji Elektronicznej og Republikken Polen mot Kommisjonen, C-422/11 P og C-423/11 P, EU:C:2012:553 (avsnitt 24).
25Dom i Akzo Nobel Chemicals og Akcros Chemicals mot Kommisjonen, C-550/07 P, EU:C:2010:512 (avsnitt 45).
26Kjennelse 29. august 2014 i sak E-8/13 Abelia, med støtte fra Akademiet Bergen AS, Akademiet Drammen AS, Akademiet Sandnes AS, Akademiet Oslo AS, Akademiet VGS Molde AS og Akademiet VGS Ålesund AS, partshjelpere, mot EFTA overvåkingsorgan, Sml. 2014 s.638 (avsnitt 46) (min utheving).
27Når det gjelder Abelia, se Carl Baudenbacher / Philipp Speitler, «Der Syndikus der Gegenwart – Interessensvertreter oder Anwalt des Rechts?», NJW 2015, s. 211 flg.
28Vassilios Skouris, «Die Diskriminierung des Syndikusanwalts (§ 46 BRAO) aus verfassungsrechtlicher Sicht», BB 1975, s. 1230 flg.
29Hans-Jürgen Hellwig, «Der Syndikusanwalt – Neue Denkansätze», AnwBl 2015, s. 2 flg.
30EFT 1994 L 160, s. 1; EØS-tillegg 1994 nr. 17 s. 1.
31https://www.aviationstrategy.aero/newsletter/articles/801/show, hentet ut 8. april 2015 (min utheving).
32Kjennelse avsagt av EFTA-domstolens president 30. september 2014 i sak E-18/14 Wow air ehf. mot Det islandske konkurransetilsyn, Isavia ohf. og Icelandair ehf., Sml. 2014 s. 1304 (avsnitt 7).
33Sak E-18/14 Wow air ehf. mot Det islandske konkurransetilsyn, Isavia ohf. og Icelandair ehf., som omtalt over (avsnitt 37).
34Samme sted (avsnitt 38).
35Samme sted (avsnitt 72).
36Se generelt Walter R. Schluep, «Was ist Wirtschaftsrecht», Festschrift für Walther Hug, Bern 1968, s. 25 og 71 flg.; Carl Baudenbacher, «Swiss Economic Law Facing the Challenges of International and European Law», ZSR 2012 II, s. 419 og 427 flg.
37Sak E-10/14 Enes Deveci m.fl. mot Scandinavian Airlines System Denmark-Norway-Sweden, Sml. 2014 s. 1364 (avsnitt 64); EFTA-domstolen hadde allerede, i sak E-1/03 ESA mot Island, sluttet at «EØS-avtalens mål [...] er å gjennomføre de fire grunnleggende friheter slik at det indre marked blir utvidet til EFTA-statene». (Sml. 2003 s. 143 (avsnitt 27)).
38Uttalelse i Avis 1 v 91, Avis 1/91, EU:C:1991:490 (avsnitt 20).
39Se Carl Baudenbacher, «Einige Gedanken zur Rechtsnatur des EWR-Abkommens», skal publiseres i festskriftet til en tysk universitetsprofessor.
40Uttalelse fra generaladvokat La Pergola i Süzen mot Zehnacker Gebäudereinigung Krankenhausservice, C-13/95, EU:C:1996:385 (avsnitt 7) (min utheving).
41Sak E-2/96 Jørn Ulstein og Per Otto Røiseng mot Asbjørn Møller, Sml. 1995–1996 s. 65 (avsnitt 27).
42Se Carl Baudenbacher, «The EFTA Court, the ECJ, and the Latter’s Advocates General – a Tale of Judicial Dialogue», i Continuity and Change in EU Law: Essays in Honour of Sir Francis Jacobs, Oxford 2008, s. 90 flg.; samme forfatter, «The EFTA Court’s relationship with the Advocates General of the European Court of Justice», i Mélanges en l’honneur de Paolo Mengozzi, Brussel 2013, s. 341 flg.; Juliane Kokott / Daniel Dittert, «European Courts in Dialogue», i The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, som omtalt over, s. 43 flg.; Paolo Mengozzi, «The Advocates General and the EFTA Court», i The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, som omtalt over, s. 53 flg.
43Dom i Süzen mot Zehnacker Gebäudereinigung Krankenhausservice, C-13/95, EU:C:1997: 141 (avsnitt 10).
44Sak E-4/09 Inconsult Anstalt mot Finanzmarktaufsicht, Sml. 2009–2010 s. 86.
45Samme sted (avsnitt 64–66).
46Uttalelse fra generaladvokat Mengozzi 6. mars 2012 i sak C-49/11 Content Services, EU:C:2012:126 (avsnitt 39–42); dom i Content Services, C-49/11, EU:C:2012:419 (avsnitt 45).
47Dom avsagt av Tysklands høyesterett 29. april 2010 i sak IZR 66/08 Holzhocker (avsnitt 18).
48Se Carl Baudenbacher / Theresa Haas, «Webseiten als dauerhafte Datenträger», GRUR Int. Heft 6, 519–528.
49Dom i Content Services, EU:C:2012:419 (avsnitt 37).
50Uttalelse fra generaladvokat Mengozzi i Content Services, som omtalt over (avsnitt 33).
51Samme sted.
52Dom avsagt av Tysklands høyesterett 29. april 2010, IZR 66/08 (avsnitt 19).
53Se Peter Reiff, «Die Erfüllung unionsrechtlicher Informationspflichten durch Inhalte einer Webseite», i Herbert Kronke / Karsten Thorn (red.), Grenzen überwinden – Prinzipien bewahren, Festschrift für Bernd von Hoffmann zum 70. Geburtstag, Bielefeld 2011, 823, 832.
54Peter Reiff, «Die Wahrung der Textform nach § 126b BGB durch den Inhalt einer Webseite», ZJS 4/2012 s. 432 flg. (435).
55Sak E-l/06, EFTAs overvåkningsorgan mot Kongeriket Norge, Sml. 2007 s. 8.
56Simon Planzer, «Les jeux ne sont pas (encore) faits: Judgment of the EFTA Court in Case E-l/06», European Law Reporter 4/2007, s. 126 flg.
57Se Eleanor Cashin Ritaine / Eva Lein, «La notion de proportionnalité appliquée au droit desjeux de hasard – Les cas Placanica et Autorité de surveillance de l’AELE/Royaume de Norvège», i Schweizerisches Jahrbuch für Europarecht = Annuaire suisse de droit européen 2006/2007, s. 355 flg.
58Sak E-3/06 Ladbrokes Ltd. mot Den norske stat ved Kultur- og kirkedepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Sml. 2007 s. 86.
59Simon Planzer, «Liga Portuguesa – the CJEU and its Mysterious Ways of Reasoning», European Law Reporter 11/2009, s. 368 flg.
60Se Simon Planzer, European Gambling Law. The Case of the European High Courts through the Prism of Empirical Evidence on Gambling Addiction, Diss. St. Gallen 2013, s. 193 flg.
61Se f.eks. Doris Baudenbacher-Tandler, Schütz vor neuen Anlegerrisiken, St. Gallen, 1988, s.66 flg.
62Sak E-16/11 Icesave, Sml. 2013 s. 4.
63Sak E-16/11 Icesave, som omtalt over (avsnitt 168).
64Eucken, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, 6. utg., Tübingen 1952/90, s. 254 flg., prinsipp nummer seks. Når det gjelder sammenhengen mellom moralsk risiko og konkurranse iIcesave-saken, se Eric Morgan de Rivery / Alexandre Fall, «The EFTA Court – A Court of Business Law?», i The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, Oxford og Portland, Oregon 2014, ss. 387 og 404; Maria Elvira Méndez-Pinedo, «The Icesave Dispute in the Aftermath of the Icelandic Financial Crisis: Revisiting the Principles of State Liability, Prohibition of State Aid and Non-Discrimination in European Law», Symposium on the Financial Crisis in the EU, 2 Eur. J. Risk Reg. 356, 362 (2011).
65Joachim Starbatty, «Marktwirtschaft gibt es nicht ohne Haftung», http://www.faz.net/aktuell/wirtschaft/wirtschaftswissen/gastbeitrag-marktwirtschaft-gibt-es-nicht-ohne-haftung-1908028.html, hentet ut 31. mars 2015.
66 The Guardian, 28. januar 2013, «Icesave ruling raises important moral hazard questions», http://www.theguardian.com/business/blog/2013/jan/28/icesave-ruling-moral-hazard-questions, hentet ut 31. mars 2015.
67 Financial Times, 29. januar 2013, «Saga ends with Icesave redemptions: ruling vindicates Iceland’s policy over the rest of Europe’s», http://www.ft.com/intl/cms/s/0/78b96684-6a21-11e2-a80c-00144feab49a.html#axzz3VJdsuXc4, hentet ut 31. mars 2015.
68Uttalelse fra generaladvokat Mengozzi 17. mars 2015 i Andrejs Surma?s, C-127/14, EU:C:2015:176 (avsnitt 49 flg., fotnote 22 og 23).
69John Maurice Clark, «Toward a Concept of Workable Competition», The American Economic Review 2/30 (1940), s. 241 flg.; samme forfatter, Competition as a Dynamic Process, Washington 1961.
70Se Edward S. Mason, Economic Concentration and the Monopoly Problem, Cambridge, Mass. 1957; Joe S. Bain, Industrial Organization, New York 1959; samme forfatter, «Structure versus Conduct as Indicators of Market Performance: The Chicago-School Attempts Revisited», 18 Antitrust L. & Econ. Rev. 17 (1986).
71Se særlig Richard A. Posner, Antitrust Law, Chicago 1976; samme forfatter, «The Chicago School of Antitrust Analysis», University of Pennsylvania Law Review 4/127 (1979), s. 925 flg.; Robert H. Bork, The Antitrust Paradox: A Policy at War With Itself, New York 1978.
72William J. Baumol / John C. Panzar / Robert D. Willig, Contestable Markets and the Theory of Industry Structure, New York 1982.
73Konseptet fullstendig konkurranse, som definert av Walter Eucken, må ikke forveksles med modellen med fullkommen konkurranse; se Eucken, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, 6. utg., Tübingen 1952/90, s. 254 flg., prinsipp 1, 3, 4 og 5; Pinar Akman, The Concept of Abuse in EU Competition Law: Law and Economic Approaches, Oxford og Portland, Oregon 2012, 58.
74Erhard Kantzenbach, Die Funktionsfähigkeit des Wettbewerbs, 2. utg., Göttingen 1967.
75Friedrich August von Hayek, Die Theorie komplexer Phänomene, Tübingen 1972; Erich Hoppmann, «Workable Competition (Funktionsfähiger Wettbewerb)», Zeitschrift des Bemischen Juristenvereins 1966, s. 249 flg.
76Josef Drexl, Die wirtschaftliche Selbstbestimmung des Verbrauchers, Tübingen 1998, 99.
77Mikko I Arevuo, «Review: Keynes Hayek, The clash that defined modern economics», iAdam Smith Institute, http.www.adamsmith.org/research/think-pieces/review-keynes-hayek-the-clash-that-defined-modern-economics/, hentet ut 1. april 2015.
78John Maynard Keynes, A Tract on Monetary Reform, London 1923, 80.
79Målet om markedsintegrasjon sto sentralt da restriksjoner på forbrukeres parallellimport ble funnet å være i strid med TEUV artikkel 102 i Sot. Lélos kai Sia mot GlaxoSmithKline, C-468/06 til C-478/06, EU:C:2008:504; se også Guidelines on Vertical Restraints (2010/ C 130/01) (EUT C 130/1 av 19.5.2010) (avsnitt 7); Massimo Motta, Competition policy: Theory and practice, Cambridge 2004, 23; Okeoghene Odudu, «The Wider Concerns of Competition Law», 30 Oxford Journal of Legal Studies, s. 599 (2010).
80Simon Wren-Lewis, «The return of schools of thought in macroeconomics», http://www. voxeu.org/article/return-schools-thought-macroeconomics, hentet ut 31. mars 2015; se for eksempel Thomas A. Piraino, Jr., «Reconciling the Harvard and Chicago Schools: ANew Antitrust Approach for the 21st Century», Indiana Law Journal 2/82 (2007), s. 346 flg.; Carl Baudenbacher, «Was ist vom guten alten Europäischen Modell der Wettbewerbspolitik übrig geblieben?» i Wettbewerb in einem größeren Europa. Referate des XXXIX. FIW-Symposiums, Köln 2007, Heft 215, 13 flg.
81 Botschaft zu einem Bundesgesetz über Kartelle und andere Wettbewerbsbeschränkungen (Kartellgesetz, KG) vom 23. november 1994, BB1. 1995, s. 486, 507 flg.
82Se Simon Wren-Lewis, som omtalt over; Peter Behrens, «The 'Consumer Choice' Paradigm in German Ordoliberalism and its Impact upon EU Competition Law», Europa-Kolleg Hamburg, Discussion Paper No. 1/14. 22. juli 2014, http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm? abstract_id=2568304, hentet ut 9. april 2015.
83 Over, punkt 2.3; se Fergal O’Regan, «Fine-tuning Transparency», i The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, som omtalt over, ss. 337, 357, 357 flg.
84 Over, punkt 2.5.
85Hans-Jürgen Hellwig, «Der Syndikusanwalt – Neue Denkansätze», som omtalt over, s. 2.
86 Over.
87John Temple Lang, «Competition Law: The Brussels Perspective», i Carl Baudenbacher (red.), The Handbook of EEA Law, (Springer) 2016, ss. 523, 545.
88Sak E-3/97, Jan og Kristian Jæger AS, støttet av Norges Bilbransjeforbund, mot Opel Norge AS, Sml. 1998 s. 1 (avsnitt 69).
89Sak E-8/00 LO, som omtalt over (avsnitt 77).
90Sak E-7/01, Sml. 2002 s. 310.
91EU:C:1991:91.
92Temple Lang, samme sted.
93Ian Forrester, «A Bush in Need of Pruning: The Luxurious Growth of Light Judicial Review», 17, http://www.eui.eu/Documents/RSCAS/Research/Competition/2009/2009-COMPETITION-Forrester.pdf, hentet ut 1. april 2015.
94Ian S. Forrester, «The Style of the EFTA Court», i The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, som omtalt over, ss. 21, 39; se også Eric Morgan de Rivery / Alexandre Fall, «The EFTA Court - A Court of Business Law?», i: The EEA and the EFTA Court: Decentred Integration, som omtalt over, ss. 387, 398.
95 Over, punkt 1.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon