«Is a system designed to put children first now out of control?» Det var BBC World News som stilte dette spørsmålet i en tv-dokumentar om det norske barnevernet som ble kringkastet 16. april i år. Samtidig ble det ifølge TV 2 holdt 59 demonstrasjoner mot vårt hjemlige barnevern i 20 forskjellige land. Særlig har det vært en markant kritikk fra østeuropeisk hold.

En gjennomgangstone i kritikken – om en holder seg til den sobre delen av den – synes å være at det norske barnevernet for aktivt går inn i forholdet mellom barn og deres foreldre, på bekostning av foreldrenes interesser. Kritikken tar ofte utgangspunkt i saker hvor barnet eller foreldrene på en eller annen måte har tilknytning til flere land. Men også rent hjemlige vedtak blir nå oftere møtt med synlig motstand fra involverte voksne.

Slike saker er krevende fordi det kan være vanskelig å forene barnets og foreldrenes interesser, men også fordi mange har oppfatninger om hvilke løsninger som er best for det enkelte barn. Det er ikke noe nytt i at forholdet mellom foreldre og barn kan gi opphav til menneskerettighetskonflikter. Barns særskilte rettighetsvern – blant annet regulert i FNs konvensjon om barnets rettigheter og nå også i Grunnloven – vil måtte avveies mot menneskerettslige krav på kontakt med egen familie. Denne kontakten er for barnas del folkerettslig beskyttet av barnekonvensjonens artikler 9 og 16. Foreldre og andre nærstående – for så vidt også barna selv – har imidlertid også konvensjonsfestet og grunnlovsfestet krav på beskyttelse mot inngrep i sin rett til familieliv. Artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon innebærer for eksempel begrensninger i hvilke tiltak det norske barnevernet kan iverksette.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol har tidligere vurdert disse grensene i Johansen mot Norge, dom 7. august 1996 (krenkelse), og Aune mot Norge, dom 28. oktober 2010 (ikke krenkelse). Også andre staters barnevernmyndigheter blir jevnlig vurdert i Strasbourg. Hittil i år har EMD konstatert krenkelse i to saker – N.T.S. mfl. mot Georgia, dom 2. februar 2016, og Kocherov og Sergeyeva mot Russland, dom 29. mars 2016. Listen over tidligere avgjørelser er lang og favner mange jurisdiksjoner. Det blir i lys av dette fortegnet å hevde – som enkelte gjør – at det norske barnevernet skiller seg nevneverdig ut i EMK-rettslig sammenheng.

Det er likevel verd å merke seg at EMD nå har besluttet å sette det norske barnevernet under lupen – og det i et omfang og på en måte som bør påkalle oppmerksomhet. Den 1. desember 2015 ble klagesak nr. 37283/13 kommunisert for norske myndigheter. Saken ble endelig avgjort i det norske rettssystemet ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 15. oktober 2012, og klage ble sendt til EMD 12. april 2013. To og et halvt år senere ønsker EMD belyst hvorvidt fosterforeldres adopsjon vil komme i konflikt med retten til familieliv for barnet selv, dets søsken, barnets mor og barnets besteforeldre. Klagesak nr. 60371/15 ble kommunisert 1. april 2016 og gjelder spørsmålet om diverse tiltak iverksatt av barnevernmyndighetene overfor en polsk statsborger bosatt i Norge strider mot hennes rett til familieliv. Saken ble endelig avgjort i domstolene ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 3. juli 2015. Den 25. april i år kommuniserte EMD klagesak nr. 43701/14, som ble fremmet av klager 2. juni 2014. Saken gjaldt plassering i fosterhjem, og spørsmålet EMD ønsker belyst, er om barnets mor er utsatt for en krenkelse ved at barnet ikke ble plassert hos hennes foreldre. Høyesteretts ankeutvalg nektet anke fremmet den 3. desember 2013. Klagesak nr. 2822/16, som ble kommunisert 27.april i år, er fremmet av en norsk romkvinne med påstand om krenkelse av retten til familieliv fordi hun ikke får ha kontakt med sin datter. Saken ble rettskraftig avgjort i det norske rettssystemet i og med Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 7. juli 2015. Endelig har EMD besluttet å vurdere – i klagesak nr. 27496/15, som ble kommunisert 4. mai 2016 – hvorvidt diverse tiltak, herunder vedtak om adopsjon av klagers to barn, representerer krenkelse av morens rett til familieliv. Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 5. februar 2015 var sluttpunktet for det norske rettssystemets behandling av tvisten.

Dette er ikke stedet for å ha oppfatninger om holdbarheten i klagesakene og de underliggende forvaltnings- og rettsavgjørelsene. Prosessen i Strasbourg har så vidt kommet i gang, og det må antas at endelig avgjørelse i sakene ikke kan ventes før i 2017. Interessant er det likevel å observere at EMD etter en lang tids opphold med å kommunisere nye saker mot Norge har besluttet å gripe fatt i hele fem saker fra samme saksfelt. Dette skjer i en periode hvor det norske barnevernet høster behørig – og grundig medieomtalt – storm fra diverse hold i utlandet. Det er også verd å bemerke at de EMK-rettslige aspektene ikke har vært ansett som prinsipielle av de norske rettsinstansene som har vurdert sakene. Om det i ettertid viser seg å være en rettslig forsvarlig tilnærming, gjenstår selvsagt å se. Uavhengig av utfall i EMD er det under enhver omstendighet lite gunstig for de involverte barna at rettslig sluttpunkt utskytes så vidt mange år frem i tid. Systemet kan være «out of control» i mange betydninger av uttrykket. Slik sett er disse nye sakene egnet til å illustrere behovet for grundige og etterprøvbare menneskerettslige vurderinger i nasjonale rettsinstanser. Her er det mange som har roller å spille.