Tvisteloven gir anvisning på to ulike hovedspor når en sak behandles i tingretten: småkravsprosessen og allmennprosessen. Allmennprosessen favner vidt. Hovedregelen er at bare saker om formuesverdier med en tvistesum under kr 125 000 behandles etter småkravsprosessen. Virkeområdet for allmennprosessen forutsetter derfor fleksible regler om saksforberedelse, gjennomføring av hovedforhandling og rettens sammensetning. I dette heftet av Lov og Rett rettes oppmerksomheten mot store og komplekse saker: saker som gjelder store økonomiske verdier og reiser faktiske og juridiske spørsmål som kan kreve spesialisert kunnskap og innsikt. Gir allmennprosessen tilstrekkelig forutberegnelighet og fleksibilitet til å møte særlige behov i slike saker?

En hovedgrunn til at problemstillingen reises, er den omfattende bruken av voldgift i store og komplekse kommersielle saker. Fra flere hold er det fremhevet at for få formuerettslige tvister bringes inn for domstolene, og at for få slike saker behandles av Høyesterett.

Den omfattende bruken av voldgift bør ikke i seg selv betraktes som negativ. Hovedmålsettingen må være at rettssystemet i vid forstand tilbyr de tvisteløsningsmekanismer som ulike sakstyper har behov for. Det er partenes behov for tvisteløsning som må stå i sentrum. Samfunnets behov for rettsavklaring og rettsutvikling bør komme i annen rekke. Omfattende bruk av voldgift er derfor bare et lovgiverproblem i den utstrekning voldgift velges fordi tvisteloven og landets domstoler ikke gir det tilbudet som kan og bør gis, innenfor de rammer som er akseptable for tvisteløsning i det offentliges regi. Tilbudet er i dag ikke dårlig, men i tilknytning til flere prosessuelle temaer kan det reises spørsmål om ikke lovgivningen gir for liten fleksibilitet og forutberegnelighet.

Når det gjelder situasjonen før en tvist er brakt inn for domstolene, kan det reises spørsmål om partene, med bindende virkning for en eventuell fremtidig domstolsbehandling, i større grad enn i dag bør kunne inngå avtale om viktige sider ved saksbehandlingen. Bør partene kunne avtale at retten skal settes med to eller fire fagkyndige meddommere, og hvilken fagkyndighet personene skal ha, herunder at en eller flere skal ha en bestemt juridisk kyndighet? Og bør partene kunne avtale at prosesspråket i saken helt eller delvis skal være engelsk, at det skal avholdes egne planmøter for bestemte formål, eller at saksforberedelsen med preklusiv virkning senest skal være avsluttet et bestemt antall dager før hovedforhandlingen? Allmennprosessen tilbyr partene innflytelse over disse spørsmålene, men ikke råderett.

Også med henblikk på situasjonen etter at søksmål er reist for tingretten, bør endringer vurderes. Det kan reises spørsmål om ikke partene med bindende virkning for retten bl.a. bør kunne forlike bestemte tvistepunkter, faktumspørsmål eller rettslige spørsmål som er deklaratoriske, og bestemme at enkelte faktiske eller rettslige temaer delvis skal behandles skriftlig. Tvisteloven gir partene i dispositive saker råderett over hvilke «krav» som skal behandles i saken, hvilke «påstandsgrunnlag» retten kan bygge sin avgjørelse på, og hvilke bevis som skal føres. Ut over dette har partene bare innflytelse.

Et bekreftende svar på de nevnte spørsmålene vil gi partene større forutberegnelighet og fleksibilitet, det vil hindre at retten går inn på faktiske og juridiske temaer som partene ikke ønsker rettens vurdering av, og det vil sikre at dommerpanelet samlet sett har den kompetanse som er påkrevd i saken. Tvisteloven vil i så fall gi partene i store og komplekse saker et bedre tilbud, sett fra partenes ståsted.

Mer dyptgripende endringer enn antydet er trolig påkrevd hvis bruken av voldgift skal gå markert ned, men dette bør ikke vurderes. En må ikke gå på akkord med viktige verdier og målsettinger for tvisteløsning i det offentliges regi.

Offentlighet er en viktig verdi. Hvis domstolene skal ha tillit i befolkningen, må innsyn i domstolenes virksomhet gis, både generelt sett og i enkeltsaker. En annen viktig verdi er domstolenes uavhengighet. Både domstolene og dommerne i den enkelte sak må være uavhengige. Kravet om uavhengighet har en side mot hvem som skal være dommer(e) i en sak. Det er neppe forenlig med kravet om uavhengighet om partene i store og komplekse saker gis mulighet til selv å velge hvilke personer som skal være dommer(e) i den konkrete saken. En betydelig innflytelse for partene når det gjelder hvilke personer som bør være fagkyndige meddommere, er derimot akseptert. Likebehandling er en tredje viktig verdi. Kravet om likebehandling har en side mot hvordan ulike saker prioriteres opp mot hverandre. De sakene en domstol har til behandling, skal i utgangspunktet prioriteres like høyt. I norske domstoler er det ingen tradisjon for at saker som gjelder store økonomiske verdier, er komplekse e.l., gis en særlig prioritet. Det er saker som gjelder viktige ideelle verdier for partene eller tredjepersoner, som har en særlig prioritet.

I den grad voldgift velges for å unngå offentlighet, få full kontroll over rettens sammensetning eller oppnå en hurtigere saksbehandling enn det domstolene kan tilby uten å forskjellsbehandle, er det ikke et lovgiverproblem.