Artikkelen argumenterer for at Høyesterett de siste årene har beveget seg fra å utvise en tilbakeholdenhet når det gjelder bruk av Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser, til å tendere mot å innta en aktivistisk holdning til politiske vedtak som ellers kunne ha funnet sin løsning på trinnlavere nivå. Dette reduserer en rettsstatlig kjerneverdi som forutberegnelighet, og kan føre til en rettsuvisshet ved at sentrale grunnlovsbestemmelser får stadig nye virkeområder. Utviklingen fører også til et uklart samarbeidsforhold mellom politiske myndigheter og domstolen, hvor vi kan se konturene av en Høyesterett som inntar en rolle vårt nåværende demokratiske system ikke har lagt opp til. Dette er en utvikling som langt på vei er resultat av Høyesteretts egne valg. Disse valgene har vært gjenstand for utilstrekkelig oppmerksomhet.