Hussain og Parvane tilhører hazara-stammen, en sjiaminoritet i Afghanistan. Hussain er 36 år og flyktet til Iran da han var 4 år. Parvane er 31 år og har vært på flukt halve livet. De har to døtre, Parya født i 2006 og Sarina i 2009, et tredje barn er ventet i februar. Familien kom til Norge i 2011. Den eldste har et traume etter flukten, men fungerer fint i norsk skole. Deres skjebne var tema for Høyesteretts dom av 18. desember 2015. Etter utlendingsloven § 28 har utlendinger ikke flyktningstatus om de kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet og det «ikke er urimelig» å henvise dem dit. UNE kom til at internflukt til Kabul var trygt og tilgjengelig. Et flertall i UNE fant det ikke urimelig å sende dem dit, eller at «sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket» tilsa opphold på humanitært grunnlag etter § 38. Avgjørelsen ble opprettholdt i Høyesterett, med dissens. Syv dommere fant at avslaget etter § 38 var mangelfullt begrunnet, seks dommere mente at det også var en feil at Parya ikke var hørt av UNE. Fire av nitten dommere tok stilling til rimeligheten. Annenvoterende (som var en av de syv) ville «utvise tilbakeholdenhet ved prøvingen i lys av UNEs betydelige erfaring og kompetanse» og hadde «alt i alt ikke holdepunkter for en annen konklusjon». Tre dommere i flertallet delte synet, de andre så rimeligheten som et fritt forvaltningsskjønn og tok ikke stilling. Det gjorde heller ikke mindretallet på seks, med bl.a. de tidligere advokater og universitetsmenn som gjerne omtales som den rettighetsorienterte fløyen.

Det er lite som har engasjert og splittet folk mer enn flyktning- og immigrasjonsbølgen. Har Høyesterett noen gang tatt stilling i et mer politisert sakskompleks i «realtid», mens politikken er under utforming? Var ikke den strengere norske flyktningpolitikken her oppe til doms, med en lovhjemmel til å prøve rimeligheten av å sende en småbarnsfamilie til en by de aldri har bodd i, der ingen av oss ville finne på å bosette seg med sine døtre, uansett hvor mentalt robuste de er? Er dette nok et eksempel på at personlige, politiske oppfatninger preger domstolen, og at den for tiden består av tolv statstilhengere og seks–syv liberalere? Men kanskje er forholdet mellom rett og politikk mer komplekst i et hardkokt demokrati som vårt. Norsk rett er spekket med krav til rimelighet o.l. Er det en oppfordring til å la seg lede av sin rettsfølelse etter å ha veid relevante momenter? Før så man det som henvisning til den alminnelige rettsfølelse, i dag er det gjerne lovgiver og forvaltning som setter standardene. Her la en forskrift listen høyt ved å vise til kriteriene i § 38, og et presist tema fulgte av forarbeider og FN-dokumenter: «Can the claimant, in the context of the country concerned, lead a relatively normal life without facing undue hardship?» Rimeligheten blir en spådom over en høyst usikker fremtid, her utført av UNE for tre år siden, med en tålt risiko som ikke inngår i vårt konsept om et normalt liv. Men her gjelder det relative standarder, slik teksten sier.

Er dommen eksempel på aktivisme? Hvem er i så fall aktivistene? Mindretallet som påberoper seg internasjonale konvensjoner og Grunnloven, men blir nedstemt? Eller flertallet? Når dommere produserer argumenter, er det ikke mindre politisk å supplere staten enn å tale den imot. Hva med annenvoterendes holdninger til UNE? Og førstvoterende, som ser rimelighetsvurdering i asylsaker som «breie samfunnsvurderingar, som forvaltningen etter mitt syn er bedre skikka til enn domstolane» og avviser prøvelsesrett slik: «Etter mitt syn er vi her på eit samfunnsområde som er sentralt for staten sin styringsrett (…) Først og fremst er dette etter sin art ei politisk vurdering. Vurderingane – som ikkje kan gjerast berre i enkeltsaker, men først og fremst er overordna avgjerder – reiser grunnleggjande krav til overordna samfunnsmessige vurderingar og prioriteringar.» Dette er vel reelle hensyn, eller mer treffende en asylpolitikk, klarere uttrykt enn i lov og forarbeider. Eller er det kun en korrekt forståelse av hva rettslige standarder går ut på?

Forvaltningen gis uansett rikelig armsleng fra domstolskontroll, og fortelles at jobben deres er å følge generelle politiske prioriteringer. En effekt er at mindretallets juss blir mindre virkningsfull. Den reflekterer et viktig moralsk prinsipp, om at de som skal ta stilling, må se og høre på dem det gjelder, og kunne begrunne at det de har fått vite, ikke er nok. Men det hjelper lite å stille slike krav til dem som skal treffe de sikkert tunge avgjørelsene, når problemet er den generelle jobbeskrivelsen. Lest mer barmhjertig er førstvoterendes utsagn en nyttig påminnelse om at ansvaret primært ligger hos oss, som deltakere i det politiske fellesskapet Norge, der grensene settes. Skal de utvides, må mange nok av oss se de andre som oss selv, og være store nok til å tåle også det ulike, selv der dette er mer enn noen ekstra klesplagg. Og vi må kunne se oss selv der vi vokter åpningen i palisaden og bekymrer oss over hvor lenge velferdsgryta rekker. I et riktig stort speil der vi også kan se våre hus, hytter, båter, Tesla-er og oljefond. Og så spørre oss selv hvordan vi helst vil bli sett av oss og andre, til skammen setter inn eller vi i det minste ser at utsendelse av en 9-årig fotballspiller og hennes familie til en by der norske politifolk av sikkerhetsgrunner ikke overnatter når de tvangsreturnerer afghanere, ikke hører til denne nasjonens beste timer.