Historisk sett har forholdsmessighetsvurderinger, slik vi kjenner dem fra EØS-retten og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), ikke vært en del av norske domstolers verktøykasse når de kontrollerer gyldigheten av lover og forvaltningsvedtak. Nylig foreslo Lønningutvalget å grunnlovfeste forholdsmessighetskontroll, men forslaget er omstridt. Etter først å ha klargjort forholdsmessighetsvurderingers rettsteoretiske og metodiske forståelsesrammer oppstiller artikkelforfatteren, med bakgrunn i de empiriske utlegninger og dogmatiske overlegninger, rommet og rammene for norske domstolers forholdsmessighetsprøving – uavhengig av en eventuell grunnlovfesting.