Retten til domstolsprøving er et grunnleggende rettsstatsprinsipp og en menneskerettighet forankret i Grunnloven §95 og EMK artikkel 6 nr. 1. Utøvelsen av denne retten kan få negative virkninger for den som blir saksøkt i et ugrunnet søksmål. I Rt. 2015 s.385 tok Høyesterett stilling til om det gjelder en grense for retten til ansvarsfritt å gå til søksmål, utover det ansvaret som følger av sakskostnadsreglene.

Hovedsøksmålet gjaldt om saksøkte urettmessig hadde benyttet saksøkers teknologi. Saksøkte ble frifunnet i tingretten. Under ankeforhandlingene trakk saksøkeren anken. Saksøkte hadde reist motsøksmål med krav om erstatning for avledet formuestap, og fikk tilkjent 110 millioner kroner i erstatning for bl.a. tapt omsetning, økte rentekostnader og tap av goodwill. (Min arbeidsgiver, Wikborg Rein, representerte den ankende part for Høyesterett. Jeg har ikke vært involvert i saken eller diskutert den med de involverte.)

Når domstolen finner et søksmål ugrunnet, medfører det som utgangspunkt bare et ansvar for motpartens sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 (1). Tvisteloven § 20-5 angir uttømmende hva som kan kreves erstattet som «sakskostnader». Erstatningsansvar for mer avledede formuestap som følge av søksmålet er ikke regulert i tvisteloven. Et slikt ansvar er verken forutsatt eller omtalt i tvistelovens forarbeider. I Rt. 1994 s.1430 åpnet Høyesterett for at erstatningsansvar for tap utover sakskostnadene kan tenkes i særlige tilfeller, men at det vil være snevert. Spørsmålet for Høyesterett nå var hvilken norm som skal legges til grunn for vurderingen av om erstatningsansvar foreligger.

Lagmannsretten hadde kommet til at erstatning for tap utover sakskostnader kunne tilkjennes dersom et søksmål objektivt sett måtte anses som klart urimelig sett i forhold til mulighetene for å vinne saken, og saksøkeren i tillegg forstod eller burde ha forstått dette. Høyesterett fant at lagmannsrettens norm var uriktig, og opphevet dommen. Høyesterett bygget resultatet på et bredt kildegrunnlag, her nevnes hovedpunktene:

Høyesterett videreutvikler og presiserer uttalelsene i Rt. 1994 s. 1430 om at erstatningsansvar kan være aktuelt «i særlige tilfeller, for eksempel hvis et ugrunnet søksmål er fremsatt i skadehensikt eller ut fra andre ikke beskyttelsesverdige motiver», men at det vil kreve «en særskilt begrunnelse». Høyesterett tolker uttalelsene dit hen at de indikerer at «formålet med saksanlegget vil stå sentralt», og at «[d]et synes å være misbrukstilfellene som skal gi grunnlag for ansvar for tap utover sakskostnader». Etter å ha slått fast at et erstatningsansvar må forbeholdes misbrukstilfellene, presiserer Høyesterett at det «normalt [vil] foreligge misbruk hvis saken er helt uten utsikt til å føre frem og parten skjønner at det er slik». Videre fremholder førstvoterende at «[e]t søksmål vil da være motivert av andre formål enn å få medhold i saken og normalt vil det innebære misbruk av søksmålsadgangen å gå til søksmål i et slikt tilfelle».

Etter EMD-praksis vil økonomiske byrder som påføres saksøkeren etter at saken er avsluttet, kunne utgjøre en begrensning som rammes av EMK artikkel 6. Et utvidet erstatningsansvar kan utgjøre et faktisk hinder for domstolsprøving. Ved å begrense erstatningsansvaret til misbrukstilfellene mente Høyesterett at retten til domstolsprøving ikke ble krenket, jf. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1. Retten til domstolsprøving er ikke ubegrenset, men en begrensning må oppfylle de vanlige vilkårene om å ivareta et legitimt formål, være proporsjonal og ikke være av en slik art eller omfang at kjernen i retten til domstolsprøving rammes, jf. Rt. 2003 s. 301. Høyesterett peker på at det kan være vanskelig å vurdere hvor god en sak er i forkant av saken. Det gjør det vanskelig å forutse et eventuelt ansvar eller hvor omfattende ansvaret vil bli ved saksanlegget. Formålet med et utvidet erstatningsansvar, dvs. å hindre at rettsapparatet misbrukes, og at motparten påføres tap, er legitimt. Samtidig, ved å begrense ansvaret til misbrukstilfellene, anser Høyesterett at de øvrige vilkårene normalt vil være oppfylt.

Ifølge Høyesterett taler også reelle hensyn mot en ansvarsregel basert på en alminnelig aktsomhetsvurdering. En slik regel vil f.eks. kunne gi opphav til taktiske motsøksmål.

Høyesterett gir anvisning på en vurdering hvor formålet med saksanlegget står sentralt. Først må retten vurdere om «saken er helt uten utsikt til å føre frem». Dernest må den ta stilling til om «parten skjønner at det er slik». Er vilkårene oppfylt, foreligger det presumptivt misbruk fordi søksmålet antagelig er «motivert av andre formål enn å få medhold i saken». Spørsmålet er om dommen åpner for at saksøkeren skal slippe ansvar i tilfeller hvor denne kan bevise en annen grunn til å reise søksmål, jf. Høyesteretts forbehold om at andre formål «normalt» vil være misbruk. Saksøker kan ha interesse av å få saken prøvd rettslig. Formålet kan, men behøver ikke, være rettspolitisk, f.eks. å belyse problemstillingen eller å få frem svakheter i gjeldende lovgivning. Selv om ansvarsvilkårene isolert skulle være oppfylt, gjenstår det å se om slike eller andre søksmålsgrunner likevel vil anses beskyttelsesverdige.

Dommen har praktisk betydning. Dersom det foreligger et ikke helt fjernt juridisk grunnlag, er det i prinsippet fritt frem for søksmål med tilhørende negativ publisitet. Dommen gir saksøkte et middel mot ikke-beskyttelsesverdige saksanlegg, men begrenset til de mest åpenbare tilfellene hvor skadehensikt kan påvises.