Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Om den babelske vending i norsk rett

Finn Arnesen er født i 1962, cand.jur. fra Universitetet i Oslo 1989, dr. juris samme sted 1996, og har siden 1998 vært professor ved Senter for europarett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har også vært advokat i advokatfirmaet Thommessen og konstituert dommer i Høyesterett.

  • Side: 344-362
  • Publisert på Idunn: 2015-07-13
  • Publisert: 2015-07-13

Gjennomføringen av EØS-avtalen i norsk rett innebærer ikke bare at lov- og forskriftsbestemmelser kan foreligge i 26 likestilte språkversjoner, men også at bestemmelser som gjelder som norsk lov eller forskrift, ikke foreligger i offisiell norsk versjon. Rettskildematerialet knyttet til slike bestemmelser, og til bestemmelser som danner foranledningen til bestemmelser utformet av norske myndigheter, vil også foreligge i et mangfold av språkversjoner. Dette reiser en rekke spørsmål av så vel prinsipiell som praktisk betydning. Disse spørsmålene er aktuelle også for andre av Norges folkerettslige avtaler, men EØS-avtalen er særlig egnet som inntak til en diskusjon av dem.

1 Innledning

EØS-avtalen består av en hoveddel, vedlegg, protokoller og erklæringer. EØS-avtalen art. 129 nr. 1 bestemmer at avtalen skal ha samme gyldighet på alle EØS-landenes språk, 26 i tallet.1 I hoveddelen finner vi blant annet hovedreglene om de fire friheter, om konkurransen mellom foretak og om statsstøtte. Disse hovedreglene er nærmere utpenslet og presisert i direktiver, forordninger og beslutninger tatt inn i vedleggene til avtalen. I vedleggene finner vi også direktiver og forordninger om temaer som ikke har direkte tilknytning til fri bevegelighet, konkurranse eller statsstøtte, så som miljø, arbeidsmiljø, forbrukervern og selskapsrett, for å nevne noen. Vedleggene er gjenstand for stadige endringer, ved at nye direktiver og forordninger inkluderes.

Direktiver og forordninger som blir tatt inn i vedleggene, har samme gyldighet på EU-landenes språk, slik de er kunngjort i EU-tidende, og på norsk og islandsk når de er oversatt til disse språkene og kunngjort i EØS-tillegget til EU-tidende.2 En forskjell mellom versjonene på EU-landenes språk og versjonene på islandsk og norsk er likevel at EU-versjonene utarbeides av EU – ikke medlemsstatene, mens Island og Norge har ansvaret for oversettelsene til henholdsvis islandsk og norsk.

Til EØS-avtalens bestemmelser er det knyttet atskillig rettspraksis. Denne er sentral når vi tar stilling til innholdet i de regler avtalen gir grunnlag for. Sett med norske øyne er det tre viktige produsenter av det vi kan kalle EØS-relevant rettspraksis: EU-domstolen, EFTA-domstolen og Høyesterett. For hver av disse institusjonene er det egne regler om bruk av språk og om hvilke språkversjoner av avgjørelsene deres som er originale, og hvilke som er oversettelser.

Den omstendighet at språkversjoner av traktatbestemmelser, forordninger og direktiver har «samme gyldighet», er ikke ensbetydende med at de reelt sett har samme betydning. I EU-domstolen er arbeidsspråket fransk, og det er da nærliggende å anta at det er rettsakter og dommer slik de foreligger på fransk, det rent faktisk tas utgangspunkt i. Samtidig kan prosesspråket meget vel være et annet. I EFTA-domstolen er engelsk både prosess- og arbeidsspråk. Det er da nærliggende å anta at det er rettsaktene og dommene slik de foreligger på engelsk, det tas utgangspunkt i. Samtidig kan homogenitetsbetraktninger tilsi at de franske versjonene rent faktisk har en sterkere stilling i EFTA-domstolen enn man umiddelbart skulle tro.

Dette babelske mangfoldet utfordrer tradisjonelle rettsstatsidealer som forutberegnelighet og likhet for loven. Språkmangfoldsrelaterte utfordringer er ikke ukjente i folkeretten. Når de opptrer i EØS-rettslig sammenheng, forsterkes de imidlertid. Dette skyldes dels at EØS-retten i langt større grad enn tradisjonelt folkerettslig samarbeid regulerer atferden til andre rettssubjekter enn dem som kan identifiseres med staten, og dels måten EØS-retten gjennomføres i norsk rett på. EØS-avtalens hoveddel og forordninger omfattet av avtalen er gjennomført i norsk rett ved henvisning. Dette innebærer at alle offisielle språkversjoner av de aktuelle tekstene gjelder som norsk lov eller forskrift. Direktiver skal gjennomføres ved at norske bestemmelser gis et innhold som tilfredsstiller direktivenes krav. Vi kan derfor se for oss situasjoner der den norske versjonen av en direktivtekst ikke gir dekkende uttrykk for den regelen som skal gjelde. Dette kan lede til at lovgiver misforstår hva EØS-retten krever, men mer praktisk er det nok at rettsanvendere som forholder seg til den norske direktivteksten, går glipp av tolkningsmomenter som kan være viktige. Språkmangfoldet har dermed en side mot legalitetsprinsippet, Grunnloven § 96 og spørsmålet om domstolene skal, og kan, reparere lovgivers feil.3 Språkmangfoldet er derfor en utfordring for oss, hva enten vi befinner oss i forvaltningen, det private næringsliv, domstolene, akademia eller rett og slett i hverdagen.

Med EU/EØS-retten følger ikke bare et språkmangfold, men også et særlig fagspråk som benyttes i omtalen av og redegjørelsen for EU/EØS-rettslige regler og prinsipper samt ved gjennomføringen av dem i norsk rett. Dette fagspråket har minst fire særtrekk. For det første kan den meningen fagekspertisen legger i «vanlige» ord og uttrykk, avvike fra den som legges til grunn i vanlig språkbruk. For det annet kan den meningen et ord har i en EØS-rettslig kontekst, være en annen enn den ordet har når det forstås i en utelukkende norsk rettslig kontekst. For det tredje brukes ord og vendinger som gir entydige assosiasjoner for ekspertisen, men ikke for andre. For det fjerde ser vi ofte brukt ord og uttrykk som fremstår som temmelig fremmede. «Implementering av EØS-rettsakter» brukes for eksempel ofte som betegnelse på det å gjennomføre direktiver eller forordninger omfattet av EØS-avtalen i norsk rett. Dette særlige fagspråket kan være noenlunde presist for de innvidde, men kan virke tilslørende for dem som ikke er det. Dette representerer en utfordring fordi en forutsetning for at EØS-avtalen skal virke etter hensikten, er at også folk utenfor fagekspertisens rekker kan gjøre seg kjent med de rettigheter og plikter EU/EØS-jussen innebærer.

Siktemålet med denne lille artikkelen er å belyse de språkrelaterte utfordringene nærmere og å drøfte hvordan vi bør forholde oss til dem.

2 EØS-avtalen – en trojansk hest

EØS-avtalen kan sammenlignes med en trojansk hest, ikke fylt med Odyssevs og hans menn, men med EU-juss. Da EØS-avtalens hoveddel ble gitt status som norsk lov i 1994,4 slapp Stortinget denne EU-jussen løs på det norske rettssystemet, omtrent som Trojanerne ga Odyssevs adgang til Troja da de tok hesten innenfor bymurene.5 Følgene av EU-jussens inntog i norsk rett har nok likevel ikke vært like ødeleggende for det norske rettssystemet som Odyssevs og hans menn var for Troja. Skjønt, noen mener kanskje noe annet. Siden 1994 har norske myndigheter stadig, ved nye lov- og forskriftsvedtak, sluppet nye deler av EU-jussen inn. Det er EU-jussen slik den er innlemmet i det norske rettssystemet, jeg vil konsentrere oppmerksomheten om.6

De forordningene og direktivene vi finner i EØS-avtalen, er ikke utarbeidet med EØS-avtalen for øyet. De er tekster utarbeidet i EU, for EU-formål. Dette betyr at de må leses med forbehold om dette. Protokoll 1 til EØS-avtalen, om gjennomgående tilpasninger, har nærmere regler. Jeg går ikke nærmere inn på disse fordi de etter mitt syn ikke reiser egentlige språkmangfoldsdilemmaer.

Det ligger i dette at det faller utenfor denne fremstillingen å drøfte spørsmål knyttet til hvordan institusjonelle utviklinger i EU-retten, aktualisert ved fremveksten av til dels uavhengige tilsyn og byråer, og andre utviklinger i EU-samarbeidet kan reflekteres i EØS-samarbeidet.7

3 Ord, språk og rettsregler

3.1 Hovedtrekk

Ord har ikke mening. De gis mening. Hvilken mening de gis, beror på språk og kontekst, blant annet. Å «grine» er ikke det samme på dansk og på norsk, og «godtroende» har en ganske annen mening der uttrykket blir brukt i dagligtale, enn der det blir brukt i en rettslig sammenheng.

Når ord brukes for å uttrykke rettsregler gjennom lovtekst, er teksten et av flere grunnlag for argumenter om hva rettsregelen er. Andre grunnlag er forarbeidene til bestemmelsen, andre bestemmelser, rettspraksis og ulike typer av godhetsvurderinger, forankret til dels hos rettsanvenderen selv, for å nevne noen.

De bestemmelsene som danner grunnlag for EØS-rettslige regler, foreligger i et tyvetalls likestilte språkversjoner, og langt på vei gjelder det samme for forarbeidene til disse bestemmelsene og rettsavgjørelser som knytter seg til dem. Det ligger i dagen at det ikke vil være fullt samsvar mellom alle sammen.

EU-domstolens faste linje er at alle språkversjonene av en bestemmelse gir uttrykk for samme regel. Dette innebærer at den formuleringen som er brukt i én språkversjon, ikke alene kan danne grunnlag for regelen, eller tillegges større betydning enn andre som er brukt i andre språkversjoner. Vi kan dermed se det slik at de ulike språkversjonene sammen bærer den regelen bestemmelsen gir grunnlag for. Dette betyr at vi må konsultere mer enn én språkversjon av den eller de bestemmelsene som skal tolkes, og rettskildematerialet knyttet til dem. Dette gjelder selv om den språkversjonen vi konsulterer først, ikke gir grunnlag for tvil. Ikke sjelden er det slik at tvilen først oppstår når flere versjoner er lest.

Der det er uoverensstemmelser mellom språkversjoner, må bestemmelsene tolkes på bakgrunn av oppbygningen av og formålet med det regelsett de inngår i.8 Det betyr at betydningen av bestemmelsenes ordlyd ved formuleringen av regelen reduseres, til fordel for blant annet formåls- og sammenhengsbetraktninger.

EU-domstolen har understreket at ord og uttrykk benyttet i EU-rettslige bestemmelser skal tolkes autonomt. Dette innebærer at likelydende begrep kan ha ulikt innhold i henholdsvis EU-retten og nasjonal rett. Dette gjelder ikke bare vurderingspregete begreper som «god forretningsskikk», «u/rimelig» eller lignende, men også begreper som «arbeidstaker», «foretak», «forbruker», og til og med «domstol», for å nevne noen.

Grunnlaget for de rettsregler som gjelder i Norge, er, når vi ser bort fra såkalt ulovfestet rett, vedtak fattet av norske myndigheter. Dette formelle utgangspunktet har atskillig realitet når vi skal forholde oss til den EU-jussen som danner bakteppet for rettsregler som gjelder i Norge, fordi et viktig spørsmål blir om de vedtak myndighetene har fattet, gir grunnlag for de rettsregler EØS-avtalen krever at skal gjelde i Norge.

EØS-loven § 1 bestemmer at bestemmelsene i hoveddelen av avtalen skal gjelde som norsk lov. Dermed er den bestemmelsen som sier at avtalen skal ha samme gyldighet på alle avtalepartenes språk, norsk lov,9 med den konsekvens at alle EØS-avtalens 26 språkversjoner er norsk lovtekst.

Teknikken med å bestemme i lov, eller forskrift, at deler av EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov, eller forskrift, benyttes også der vi har å gjøre med forordninger omfattet av vedleggene til avtalen. Innholdsmessig er forordningene den vedtakskategorien som minner mest om lovgivning slik vi er vant med i norsk rett, samtidig er utformingen av dem temmelig ulik utformingen av norske lovtekster.

I EU gjelder forordningene umiddelbart – uten nasjonale myndigheters mellomkomst – i medlemsstatene. For at forordningene skal få tilsvarende virkning i norsk rett, må de gis lovs eller forskrifts kraft.10 Gjennomføringsteknikken medfører at også når vi har å gjøre med forordninger, er det normalt slik at alle språkversjonene gjelder som norsk lov, eller forskrift. Dette kan illustreres med lov 81/2012, EØS-arbeidstakarlova, § 1, som lyder:

«EØS-avtalen vedlegg V punkt 2 (forordning (EU) nr. 492/2011) om fri rørsle av arbeidstakarar gjeld som lov med dei tilpassingane som følgjer av vedlegg V, protokoll 1 til avtalen og avtalen elles. Lova gjeld bare for dei statane som til eikvar tid er tilslutta EØS-avtalen.»

I lovens § 4 annet ledd heter det så:

«Nedafor er teken inn – etter Prop. 152 L (2011–2012) s. 6–14 – EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (forordning (EU) nr. 492/2011) slik Arbeidsdepartementet tolkar denne delen av EØS-avtalen med dei endringane og tillegga som følgjer av vedlegg V, protokoll 1 til avtalen og avtalen for elles. Vedlegg I og II til frd. 492/2011 inneheld lister med endringar av den tidlegare frd. 1612/68 og ‘artikkelspeil’ for frd. 1612/68 og frd. 492/2011 og er ikkje tekne med her.»

Det vi finner som vedlegg til loven, er dermed ikke det som er gitt lovs kraft, men arbeidsdepartementets tolkning. Den behøver jo ikke være riktig, og den språkversjonen vi finner i Prop. 152 L (2011–2012), er ikke offisiell. Offisiell blir den norske språkversjonen først når den publiseres i EØS-tillegget til EU-tidende. Samtidig er det etter mitt syn bedre med den veiledningen en slik tolkning gir, enn ingen veiledning i det hele tatt. Vi ser det tilsvarende når forordninger gjennomføres ved forskrift, noe som kan illustreres med forskrift 1518/2011 om gjennomføring av konkurransereglene i EØS-avtalen mv. Denne forskriften består av nitten paragrafer, der atten av dem bestemmer at nærmere angitte deler av vedlegg til EØS-avtalen skal gjelde som forskrift, og én bestemmer når forskriften trer i kraft. Så gjengis til informasjon de rettsaktene det er vist til, slik departementet forstår dem.

I sak C-431/11 kom EU-domstolen i skade, inspirert av generaladvokat Kokott, for å uttale at det følger av EØS-avtalen art. 7 bokstav a at forordninger gjelder i EFTA-statene i EØS uten andre vedtak enn EØS-komiteens vedtak om å innlemme forordningen i EØS-avtalen. Synspunktet har ingen holdepunkter i EØS-avtalens ordlyd, det var ikke nødvendig for resultatet i saken, og det er temmelig overraskende tatt i betraktning EFTA-statenes klare forutsetning om at EØS-avtalen ikke skulle innebære overføring av lovgivningsmyndighet, EU-domstolens (i plenum) egen forståelse i uttalelse 1/91 og så vel ESAs som EFTA-domstolens praksis. Mathisen og Haukeland Fredriksen karakteriserer uttalelsen som en «ren glipp». Selv synes jeg kanskje «feilslutning» ligger nærmere. Realiteten er vi enige om; den eneste grunnen til å omtale denne avgjørelsen er for å sikre at den virkelig behandles slik den fortjener. Som en feilslutning. I sak C-83/13 uttaler EU-domstolen at bestemmelsene i en forordning omfattet av EØS-avtalen «udgør en integrerende del af retsordenen i samtlige de stater der er parter i EØS-aftalen, i medfør af EØS-aftalens artikkel 7, litra a)». Heller ikke dette harmonerer helt godt med ordlyden i EØS-avtalen art. 7 bokstav a), og det kan nok best forstås som en for enkel forenkling. EFTA-domstolen har senere gjort det helt entydig hvordan den ser på dette spørsmålet, ved å understreke at den omstendighet at den internrettslige virkningen av rettsakter vist til i EØS-komiteens vedtak beror på nasjonal rett, gjør det særlig viktig at EØS-komiteens vedtak blir gjennomført i nasjonal rett innen fristen.

En annen rettsaktkategori er direktivene. Til forskjell fra forordningene skal de ikke gjennomføres «som sådanne» i EØS-landenes nasjonale rett. Direktivene er pålegg til lovgivende myndigheter om hva nasjonal rett skal gå ut på. Disse påleggene kan være detaljerte, men ofte er det overlatt statene atskillig skjønn med hensyn til innholdet i de regler som skal gis. Når direktiver er (forsøkt) gjennomført i norsk rett, vil det være bestemmelser gitt av norske myndigheter som er det primære tolkningsobjektet ved rettsanvendelsen i Norge. Direktivet gir noe av bakgrunnen for de reglene som er gitt, og er derfor viktig nok. Men den regelen som skal danne grunnlag for rett og plikt i Norge, må som utgangspunkt kunne forankres i de bestemmelsene norske myndigheter har gitt. Utfordringen her er derfor ikke først og fremst å gi direktivet en forståelig norsk språkdrakt, men å utforme bestemmelser som tilfredsstiller direktivets krav til regelinnhold, samtidig som regelen kommer så klart frem som mulig.

Vedleggene til EØS-avtalen endres løpende. Endringene består i at direktiver og forordninger vedtatt i EU etter at avtalen trådte i kraft, innlemmes i avtalen gjennom vedtak fattet i EØS-komiteen. Disse rettsaktene foreligger i offisielle versjoner bare på EU-landenes språk når EØS-komiteen fatter vedtak. EØS-avtalen forutsetter at det skal utarbeides oversettelser til islandsk og norsk av de rettsaktene som innlemmes. Disse oversettelsene skal publiseres i EØS-tillegget til EU-tidende, og er da «offisielle». Dette innebærer at når Stortingets samtykke til endring av EØS-avtalens vedlegg innhentes, noe som er nødvendig der gjennomføringen av rettsakten i norsk rett krever lovendring eller saken ellers er av «særlig viktighet», er det ikke en offisiell versjon av rettsakten på norsk som ledsager forespørselen, men en uoffisiell oversettelse.11 Den offisielle oversettelsen vil vi måtte vente flere år på, slik at også når rettsakten gjennomføres i norsk rett, kan det meget vel hende at den ikke foreligger i en offisiell norsk versjon.

3.2 Når forordninger er grunnlag for rettsregler

3.2.1 Tre temaer: flerspråklighet som problem, som ressurs og som tolkningsutfordring

Når forordninger er grunnlag for rettsregler, møter vi flerspråkligheten i to skikkelser: som problem og som ressurs. Siden det er forordningstekstene som er tolkningsgjenstand og regelgrunnlag, møter vi her «EU-jussen» på norsk i sin reneste form. Dette fordi de norske kildene vi har til forståelsen av forordningene, ikke kan tillegges videre vekt, fordi forordningstekstene har en utforming som er annerledes enn tradisjonelle norske lov- og forskriftstekster, og fordi prinsippene for tolkning av forordninger avviker i noen henseende fra norske lovtolkningsprinsipper. Det viktigste her er kan hende at kildetilfanget er et annet.

3.2.2 Flerspråklighet som problem

Forordningene gjennomføres som sagt «som sådanne» i norsk rett, og som regel i alle offisielle språkversjoner samtidig. Det betyr at vi har en rekke lov- og forskriftstekster i norsk rett som ikke bare er avfattet på norsk. I en del tilfelle er det til og med slik at det ikke foreligger noen offisiell norsk versjon av den aktuelle forordningen, bare versjoner på EU-landenes språk. Dette er situasjonen der vi har å gjøre med forordninger som er innlemmet i EØS-avtalen etter at den trådte i kraft. Etter det jeg har kunnet bringe på det rene, ligger oversettelsesarbeidet, et arbeid Utenriksdepartementet har ansvar for, omtrent fem år etter vedtakene i EØS-komiteen. Dette innebærer at forordninger innlemmet i EØS-avtalen de siste fem årene ennå ikke foreligger i offisiell norsk språkdrakt. De er likevel gjennomført i norsk rett.12

De offisielle norske versjonene bør ligge så tett på EU-versjonene som mulig. Der det er uoverensstemmelser mellom disse, blir spørsmålet hvordan den norske oversettelsen skal forholde seg til dette. Valget står her mellom å legge den norske tettest mulig på én av dem, eller søke å formulere den tolkningen man antar EU- og EFTA-domstolen vil legge til grunn.

Praksis fra EU-domstolen viser at ved uoverensstemmelser mellom språkversjonene trenges ordlyden i bakgrunnen til fordel for formåls- og sammenhengsbetraktninger. Slik også i EFTA-domstolen. Spørsmålet blir om man ved oversettelsen til norsk skal gjøre det samme. Etter mitt syn vil ikke det være noen god løsning. For det første bør oversettelsene være nettopp det, og ikke tolkninger. For det annet tilsier det forhold at ansvaret for oversettelsene er norske myndigheters, at de norske versjonene bør ligge tett på en eller flere EU-versjoner heller enn å stå for seg selv. For det tredje vil forvirringen være stor nok med ulike EU-versjoner. Det er ingen grunn til å bidra til ytterligere forvirring med en avvikende norsk versjon. Det ligger i dette at det etter mitt syn er temmelig likegyldig hvilken språkversjon man velger. Kan hende vil også etterslepet i offisielle oversettelser til norsk bli mindre om man stiller lempeligere krav til oversettelsen, i det minste der gjennomføringen i norsk rett skjer gjennom henvisning. Hensynet til dem forordningene gjelder, tilsier at de bør foreligge også i en norsk offisiell versjon så snart som råd er.

En rekke av de forordningene som er gjennomført i norsk rett, foreligger som nevnt ikke i offisiell norsk versjon. Mange av disse gjelder temmelig tekniske forhold og retter seg til industri og næringsliv. Kan hende er det da ikke så farlig at adressatene ikke har en offisiell norsk versjon å forholde seg til. Adressatene bør være vel kjent med minst ett av EU-språkene. Helt uproblematisk er det likevel ikke. Overtredelse av forordningene slik de er gjennomført i norsk rett, er ikke sjelden straffesanksjonert. Det er da betenkelig at det ikke finnes noen beskrivelse av det straffbare i en offisiell norsk versjon av forordningen. Noen vil kanskje til og med hevde at Grunnloven § 96, som bestemmer at ingen kan straffedømmes uten etter lov, medfører at overtredelser av forordninger som er gjennomført i norsk rett, ikke kan medføre straff der forordningen ikke foreligger i en offisiell norsk versjon.

Et motargument kan være at når forordningen i sine tyvetalls andre språkversjoner er gjennomført i norsk rett, og ordlyden under enhver omstendighet må leses i lys av formålet med forordningen og den sammenheng den inngår i, bidrar ikke en offisiell oversettelse til norsk i særlig grad til å ivareta de demokrati- og forutberegnelighetshensyn Grunnloven § 96 er utslag av. Vender vi blikket mot praksis fra Høyesterett i straffesaker uten EØS-tilknytning, ser vi eksempler på at det ikke vikes tilbake for å avsi straffedom selv om bare en svært velvillig lesning av straffebudet rammer handlingen.13 Dette kan tilsi at fravær av en norsk offisiell versjon av forordningsteksten ikke bør medføre straffrihet. Men opplagt er det ikke.

Forordningsformen brukes der det er særlig viktig at reglene er de samme i hele EU. Et saksfelt der den brukes, er derfor trygd. Her er siktemålet å sikre trygderettighetene til personer som benytter seg av retten til fri bevegelighet, og dermed også beveger seg mellom EØS-landenes trygderegler. Det er i dag to grunnleggende forordninger på trygdeområdet, begge vedtatt i EU i 2004, gjerne kalt grunnforordningen og gjennomføringsforordningen. Disse ble innlemmet i EØS-avtalen i 2011 og gjennomført i norsk rett ved forskrift sommeren 2012.14 Foruten å bestemme at forordningene gjelder som forskrift, bestemmes det også at en rekke nærmere angitte trygdelover fravikes «i den grad det er nødvendig i henhold til bestemmelsene» i trygdeforordningene.15

Forordningene regulerer alle de viktige trygdeytelsene. Grunnforordningen knesetter et prinsipp om likebehandling som innebærer at personer omfattet av forordningen har de samme rettigheter og plikter etter en EØS-stats lovgivning som denne statens egne statsborgere. Forordningen går imidlertid lengre, og krever at flytting ikke skal ha betydning for omfanget av de ytelser den trygdete har krav på. Dette har betydning for beregningen av opptjeningsperioder og for myndighetenes mulighet til å gjøre rett til eller omfang av ytelsen betinget av fortsatt opphold.16 Forordningen skal også sikre at de trygdete ikke får ytelser for det samme fra flere land samtidig, og den har derfor temmelig detaljerte regler om hvilket lands lovgivning som kommer til anvendelse når. På en rekke felter tilsier forordningen et annet resultat enn det som følger av annen norsk trygdelovgivning, for eksempel for så vidt gjelder rett til yrkesskadetrygd og yrkesskadedekning.

Det ligger i dagen at kjennskap til, og innsikt i, forordningen hos så vel myndigheter som rådgivere og berettigete er avgjørende både for at den enkelte skal få de ytelser han eller hun har krav på, og for å sikre at det ikke skjer unødvendige utbetalinger. Når forordningen ikke foreligger i offisiell norsk oversettelse, kan dette gjøre tilgjengeligheten til forordningens regler vanskeligere.

På en litt annen kant ligger det tilgjengelighetsproblemet som er en følge av den gjennomføringsteknikken som er valgt. Trygdelovgivningen gjelder, litt enkelt sagt, med de forbehold som følger av EØS-avtalen og andre avtaler med andre stater. Det er da ikke helt enkelt å bringe på det rene hva som gjelder, siden man hele tiden må holde det som faktisk står i lovgivningen, opp mot det som følger av slike internasjonale avtaler, herunder forordninger omfattet av EØS-avtalen. Det er nok lett å overse disse reglene. Men det er ikke et oversettelsesproblem.

3.2.3 Flerspråklighet som ressurs

Når forordninger «som sådanne» gjelder som norsk lov eller forskrift, har vi som sagt over et drøyt snes språkversjoner av den aktuelle teksten. Ikke sjelden vil de som nyter godt av de aktuelle reglene, være statsborgere hjemmehørende i andre EØS-land. Flerspråkligheten medfører at de kan gjøre seg kjent med regelverk som angår dem, på sitt eget språk, og få råd og hjelp av personer etablert i andre land enn Norge. Flerspråklighet er dermed ikke bare et problem, men også en ressurs, og det bidrar til å ivareta det rettsstatlige idealet om at de personene regler retter seg til, også skal kunne gjøre seg kjent med innholdet i dem på et språk de forstår.

3.2.4 Særlige tolkningsutfordringer ved forordningene

Ingen som har satt seg ned med en forordning med ambisjon om å bringe på det rene hvilke regler den gir grunnlag for, glemmer det så lett. Forordninger er sjelden skrevet med lett penn, og behovet for ensartet forståelse tvinger frem omfattende definisjonskataloger og temmelig detaljerte bestemmelser for øvrig. Forordningene, også i norsk oversettelse, fremstår som eksotisk ugress i den norske lovfloraen. Til forskjell fra ugresset skal de ikke lukes bort, og vi må forholde oss til dem slik de krever.

Som nevnt skal forordningene gjennomføres i norsk rett «som sådanne». Dette betyr at det ikke er anledning til å tilpasse forordningen til norsk lovgivningsstil. Tolkningen av forordningene må skje etter prinsipper som er formulert av EU-domstolen, eller utledet av avgjørelser derfra. Dette er tolkningsprinsipper som i mangt og meget kan minne om dem Høyesteretts praksis gir grunnlag for, men som likevel har enkelte distinkte særtrekk. Det kanskje viktigste er at flerspråkligheten medfører at språkversjonene bærer regelen sammen, og da reduseres den selvstendige betydningen av ordlyden, paradoksalt nok. Konsekvensen er at sammenhengs- og formålsbetraktninger får større plass.17

Bruken av slike betraktninger er kjent også i Høyesteretts praksis, men der forankres de gjerne i forarbeidene til de bestemmelsene som tolkes. I EU-domstolen ser vi ikke den samme forarbeidsbruk,18 og sammenhengs- og formålsbetraktningene forankres i stedet i forordningen selv, særlig fortalen, og betraktninger knyttet til forordningens rolle i realiseringen av de grunnleggende målsettingene for EU-samarbeidet – for trygdeforordningens vedkommende: fri bevegelighet av personer.

Forordninger er forhandlingsresultater. Dette kan prege utformingen av dem og gjøre tolkningen utfordrende. Dette gjør i sin tur at det blir større plass for dommerskjønn, og de tolkningene EU-domstolen faller ned på, kan nok i noen tilfelle fremstå som overraskende selv for den som allerede er fortrolig med EU-jussen. Men det er ingen farbar vei å søke å redusere risikoen for overraskelser gjennom oversettelsen til norsk.

En rekke av de forordninger som er gjennomført i norsk rett, og forløperne til dem, har blitt tolket og utlagt av EU-domstolen. Denne praksisen er avgjørende for tolkningen, og det medfører at inngående kjennskap til den er nødvendig når vi skal ta stilling til for eksempel vandrende arbeidstakeres trygderettigheter.19

3.3 Når direktiver er grunnlag for rettsregler

3.3.1 Oversikt

Til forskjell fra forordningene skal ikke direktivene gjennomføres «som sådanne» i norsk rett. Et direktiv er rettet til EU/EØS-statene og overlater til dem å bestemme form og midler for gjennomføringen av direktivets krav til nasjonal rett nasjonalt. Direktivet setter med andre ord rammer for hva norsk rett kan gå ut på, men overlater til norske myndigheter å gi regler innenfor denne rammen. Dette medfører at grunnlaget for de regler som gjelder i Norge, er bestemmelser gitt og utformet av norske myndigheter. Disse foreligger selvfølgelig på norsk selv om direktivteksten ikke skulle gjøre det.

Direktiver reiser oversettelsesutfordringer på to plan. For det første reiser oversettelsen av direktivet til norsk de samme utfordringer som oversettelse av forordninger. For det annet skal det utformes bestemmelser som etterkommer direktivets krav til innholdet i norsk rett. Disse bestemmelsene vil ofte – nettopp for å etterkomme direktivets krav – måtte gis en annen utforming enn direktivets og tilpasses norsk lovgivning for øvrig. Vi har derfor lover og forskrifter der noen bestemmelser er et resultat av direktivforpliktelser og andre ikke er det, og EØS-bakgrunnen til en bestemmelse i lov eller forskrift er dermed ikke alltid så lett å oppdage. Samtidig er direktivet en viktig kilde til forståelsen av gjennomføringsbestemmelsene. De bør jo helst forstås slik at de ikke bryter med direktivets krav til innholdet i norsk rett. I tillegg er det slik at bestemmelser gitt av norske myndigheter til oppfyllelse av forpliktelsene etter EØS-avtalen ved motstrid skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.20 Og da bør man ikke overse EØS-bakgrunnen til bestemmelsene.

Ved tvisteløsning tas det som regel utgangspunkt i de bestemmelsene som regulerer tvisten. Dette er som sagt bestemmelser gitt av norske myndigheter, slik at en første utfordring er å identifisere eventuell direktivbakgrunn. Den neste utfordringen er å avgjøre hvordan direktivbakgrunnen påvirker tolkningen. Dette er et regelanvenderperspektiv. For lovgiver representerer også utformingen av de norske bestemmelsene en utfordring. På den ene side bør de så langt det er mulig tilfredsstille de krav vi setter til utformingen av lovbestemmelser. På den annen side må de gis en utforming som tillater den regelen direktivet krever at skal gjelde. Vi ser på utformingsutfordringen først og anlegger deretter anvenderperspektivet.

3.3.2 Utformingsutfordringen

Norske myndigheter kan selv bestemme form og midler for gjennomføringen av et direktiv i norsk rett. EU-domstolen har uttalt at EU-statenes gjennomføring av direktiver i nasjonal rett ikke nødvendigvis krever at direktivbestemmelser gjengis ordrett. Det kreves imidlertid at nasjonal rett gjør det mulig for de individer og foretak direktivet gir rettigheter, både å identifisere disse rettighetene og å gjøre dem gjeldende ved domstolene. Kort sagt må gjennomføringen være slik at den realiserer formålet med direktivet. Dette innebærer at rettsstillingen nasjonalt må være klar, presis og transparent.21 Justisdepartementets lovavdeling har uttrykt dette slik at gjennomføringen skal sikre to sentrale hensyn: den skal ivareta publikums rettssikkerhet, og den skal ivareta publikums informasjonsbehov.22

Direktiver kan stille krav til statenes regulering av forholdet mellom private rettssubjekter, og en rekke direktiver på forbrukerområdet kan tjene som eksempel på dette. De kan også stille krav til reguleringen av forholdet mellom offentlige myndigheter og private, og kjente eksempler på dette er oljedirektivet, tjenestedirektivet og vikarbyrådirektivet, for å nevne noen.

Den nærmere utformingen av direktivene kan også variere, fra temmelig detaljerte bestemmelser til generelle beskrivelser av innholdet i de regler som skal gjelde i nasjonal rett. I det siste tilfellet står myndighetene friere ved utformingen av gjennomføringslovgivningen enn i det første.

Parallell-leser vi lov 103/2009, tjenesteloven, med direktiv 2006/123/EF, tjenestedirektivet, ser vi stor grad av sammenfall mellom de to tekstene, både med hensyn til ordvalg og struktur, men slik at loven, heldigvis, er holdt i en knappere form enn direktivet. Likevel er nok loven mer ordrik enn strengt tatt nødvendig. Forklaringen kan være at man i frykt for ikke å gjennomføre direktivets krav ordentlig legger seg nærmere direktivets utforming enn det som er påkrevet. Med dette utfordres kanskje rettssikkerheten, i betydningen forutberegnelighet og likhet for loven, samtidig som den sikres ved at loven gir dekning for den regel direktivet krever.

Et eksempel på at man har søkt å gripe direktivets idé heller enn ordlyd, og dermed fjernet seg et stykke fra de spesifikke formuleringene i direktivet, er gjennomføringen av direktiv 93/13/EF om urimelige avtalevilkår i forbrukerforhold. Ved gjennomføringen av dette direktivet sto lovgiver overfor valget mellom å gi en egen lov om lemping av forbrukeravtaler eller å endre en eller flere bestemmelser i avtaleloven.23 Det siste ble valgt, slik at det eneste utslaget av direktivet i lovverket er avtaleloven § 37.24 Direktivets øvrige krav til norsk rett ble ansett oppfylt gjennom allerede gjeldende lovgivning.25 Utformingsutfordringen er her løst på en slik måte at de bestemmelsene i lovverket som tjener til å gjennomføre direktivforpliktelsene, glir temmelig sømløst inn blant bestemmelser som ikke har noen EU/EØS-bakgrunn. Dette er elegant gjort, kan man kanskje mene, men ikke uten betenkelige sider. Når gjennomføringen er gjort på denne måten, kan det kreve et både våkent og skolert øye å se EU/EØS-forbindelsen og de implikasjoner en slik forbindelse har.26

Særlige problemer oppstår der det er knyttet spesielle interesser til innholdet i de norske reglene. Gjennomføringen av de såkalte motorvognforsikringsdirektivene i norsk rett, som har gitt opphav til tre høyesterettsdommer,27 kan kanskje tjene som eksempel. Her kan det synes som et ønske om at promillepassasjerer ikke skulle ha rettigheter etter bilansvarsloven annet enn i unntakstilfeller, preget tolkningen av direktivene, med det resultat at de ble gjennomført galt.

3.3.3 Identifiseringsutfordringen

Siden direktiver stiller krav til innholdet i norsk rett, vil direktivet og materiale knyttet til det ha betydning for så vel tolkningen av gjennomføringsbestemmelsene som for tolkningen av andre bestemmelser i norsk rett. Dette har sammenheng med at det er et sikkert tolkningsprinsipp at der bestemmelser gitt av norske myndigheter åpner for flere tolkninger, skal vi ikke velge en tolkning som er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.28 Og da er det nødvendig å ta stilling til hva de folkerettslige forpliktelsene går ut på.29

Bruker vi tjenesteloven som eksempel igjen, ser vi at lovgiver har gjort identifiseringsjobben lett. Her gir lovens formålsbestemmelse en uttrykkelig henvisning til tjenestedirektivet, i tillegg til at en rekke av lovens øvrige bestemmelser også uttrykkelig knytter an til EØS-avtalen. Ser vi på avtaleloven § 37, som også er gitt for å gjennomføre direktivforpliktelser i norsk rett, er den eneste «EØS-markøren» bestemmelsens siste ledd, som gir en viss adgang til å sensurere lovvalgsklausuler. Særlig utfordrende er identifiseringen av EØS-forbindelsen der gjennomføringen av direktivforpliktelser i norsk rett skjer ved konstatering av normharmoni.30

Generelt kan vi si at jo mer sømløst gjennomføringslovgivningen glir inn i lovgivning uten EU/EØS-bakgrunn, jo vanskeligere blir det å oppdage at vi har å gjøre med EU-juss på norsk. Sagt på en annen måte, jo mer elegant, jo mer betenkelig ut fra hensynet til forutberegnelighet og likhet. Selv har jeg atskillig sans for den løsningen som er valgt i tjenesteloven, hvor loven selv klart og tydelig angir forbindelsen til det eller de direktiver som søkes gjennomført.

3.3.4 Direktivbakgrunn som tolkningsmoment

Allerede den omstendighet at en bestemmelse er gitt for å gjennomføre et direktiv, medfører at direktivet selv – og da i alle sine språkversjoner – blir en vesentlig faktor ved tolkningen av bestemmelsen. Dette kan illustreres med dommen gjengitt i Rt. 2012 side 686. Saken gjaldt spørsmålet om det forelå overtredelse av verdipapirhandellovens forbud mot markedsmanipulasjon, vphl. § 3-8 første jf. annet ledd.31 Disse bestemmelsene er en gjennomføring av direktiv 2003/6/EF, det såkalte markedsmisbruksdirektivet, og tilhørende regelverk i norsk rett. Ved tolkningen av de norske bestemmelsene trakk Høyesterett inn flere språkversjoner av dette regelverket, veiledninger i tilknytning til det og avgjørelser fra EU-domstolen. Høyesteretts flertall fant at det ikke forelå straffbar markedsmanipulasjon, mens et mindretall på to var uenig i dette. Uenigheten skyldes etter det jeg kan forstå, først og fremst ulik lesing og vektlegging av EU-rettslig materiale. Noen grunn til å søke hjelp fra EFTA-domstolen så Høyesterett likevel ikke.

Det er et gjennomgående trekk at der Høyesterett må ta stilling til forståelsen av direktiver, gjøres det bruk av flere språkversjoner, samtidig som den norske ikke tillegges videre vekt.

Det er etter mitt syn grunn til å spørre om oversettelser til norsk av direktiver egentlig er så viktig sett fra et rettsanvendersynspunkt. Den sentrale tolkningsgjenstanden er under enhver omstendighet den eller de bestemmelser norske myndigheter har gitt. Direktivet utgjør en del av bakgrunnsmaterialet, og merverdien av at dette foreligger på norsk, er etter min mening svært begrenset.32 Ikke minst fordi det materialet som knytter seg til direktivet, slik som forarbeider og praksis fra EU- og EFTA-domstolen, så å si aldri vil foreligge på norsk.33 Den selvstendige betydningen av en norsk versjon av direktivet blir da svært liten. Den kan til og med virke tilslørende fordi søk i EU-databaser på ord og uttrykk brukt i den norske versjonen av direktivet, neppe vil gi gode treff.

4 Særlig om rettspraksis på flere språk

Domstolspraksis gir det aller viktigste bidraget til tolkningen av traktatbestemmelser, forordninger og direktiver. Helt sentralt står praksis fra EU-domstolen, tett fulgt av EFTA-domstolens praksis. Norske domstolers, selv Høyesteretts, tolkning av de samme bestemmelsene har mindre overbevisningskraft, samtidig som en høyesterettsdom vil ha atskillig betydning for norske domstoler. Når vi har med EU/EØS-juss å gjøre, er det nok likevel lettere å få gjennomslag for at Høyesterett denne gangen må komme til et annet resultat enn forrige gang – typisk fordi det har skjedd en utvikling i praksis fra EU- eller EFTA-domstolen – enn på andre områder.

EFTA-domstolens avgjørelser foreligger alltid på engelsk, og engelsk er domstolens språk. Avgjørelsen vil også foreligge på norsk der domstolen gir rådgivende uttalelse til en norsk domstol. Ellers ikke. Den norske språkversjonen utarbeides i EFTA-domstolen.

De aller fleste av EU-domstolens avgjørelser av praktisk betydning for rettsanvendelsen i medlemslandene publiseres, med unntak for enkelte sakskategorier, på alle medlemslandenes språk.34 Likevel er det slik at versjoner på andre språk enn prosesspråket formelt sett er oversettelser. Arbeidsspråket i domstolen er fransk, mens prosesspråket som regel er et annet. De forskjellige språkversjonene utarbeides i EU-domstolen.

En avgjørelse fra EFTA-domstolen er tilgjengelig på domstolens nettside i pdf-format på de aktuelle språk (engelsk og språket i saken for den foreleggende domstol der det dreier seg om tolkningsuttalelser) når den er avsagt. I tillegg publiseres hver årgang på papir.

Oversettelsesarbeidet i EU-domstolen tar lengre tid. En dom vil derfor foreligge på prosesspråket og fransk når den avsies, mens det kan ta tid før avgjørelsen foreligger i alle språkversjoner. EU-domstolens avgjørelser publiseres på domstolens hjemmesider og EUs variant av Lovdata, Eurlex. Det er imidlertid grunn til å legge merke til at de versjonene som ligger her, er foreløpige, og kan endres. Bare de versjonene som er trykket i domstolens publikasjonsserie, er «autentiske».35

Det hender rett som det er at det ikke er samsvar mellom de ulike språkversjonene av en dom. Derfor gjelder det her som ved tolkningen av direktiver og forordninger: det er ikke nok å holde seg til én språkversjon.36 Som eksempel på at det kan gå riktig galt, kan nevnes Rt. 2005 side 1365. Her gjengir Høyesterett en avgjørelse fra EFTA-domstolen på dansk.37 EFTA-domstolens avgjørelser foreligger ikke på dansk. Den aktuelle avgjørelsen foreligger på engelsk – som alle avgjørelser fra EFTA-domstolen – og på islandsk. Litt etterpå gjengis en annen avgjørelse fra EFTA-domstolen, nå på norsk.38 Men også denne foreligger bare på engelsk og islandsk. Oversettelsen til norsk er åpenbart basert på den danske versjonen av den EU-dommen EFTA-domstolen henter momentene fra, en versjon som ikke gjengir vurderingstemaet presist.

Nå kunne man kanskje håpe at dette var en glipp, og noe Høyesterett ville rette opp når sjansen bød seg. Men slik ser det ikke ut. I Rt. 2012 side 1793 gjengis den sistnevnte avgjørelsen fra EFTA-domstolen på norsk igjen, med de samme feilene.39 Det som er nytt siden Rt. 2005 side 1365, er likevel at det nå faktisk foreligger en avgjørelse fra EFTA-domstolen der vurderingstemaet er presist angitt på norsk. Men dette ble oversett i saken.40

Praksis fra EFTA- og EU-domstolen bør ikke oversettes til norsk i Norge. Vi bør forholde oss til de språkversjonene de to domstolene selv utarbeider. Under ingen omstendighet bør oversettelser til norsk, oversettelser utarbeidet på privat initiativ, finne veien inn i de juridiske utdrag som presenteres norske domstoler. «Oversetterutfordringen» ligger, og må ligge, hos rettsanvenderen selv – hva enten vi snakker om advokater, dommere, teoretikere eller forvaltningsjurister. Det er den enkelte som selv må tilegne seg, og så formidle, det vedkommende mener er meningsinnholdet i domstolenes avgjørelser.

5 Bør vi overse oversettelsene?

Der EØS-bestemmelser er gitt virkning som norsk lov eller forskrift, slik tilfellet er med EØS-avtalens hoveddel og med forordninger, tilsier forutberegnelighetshensyn og andre rettsstatsidealer at bestemmelsene finnes i en offisiell norsk versjon. Siden vi uansett må forholde oss til et drøyt tyvetalls forskjellige språkversjoner, behøver etter mitt syn ikke oversettelsen til norsk være spesielt god. Kan hende er det best om den er dårlig, slik at man får oppfordring til å konsultere de øvrige språkversjonene og annet tolkningsmateriale. I samme retning trekker den omstendighet at den norske versjonen er utarbeidet av norske myndigheter. Dette kan tilsi at den bør tillegges mindre vekt enn versjoner utarbeidet av organer som er uavhengige av EØS-statene.

Når vi har å gjøre med direktiver, kan det etter mitt syn være grunn til å vurdere om vi helt bør droppe offisielle oversettelser til norsk. Ved gjennomføringen av direktivene i norsk rett må norske myndigheter uansett forholde seg til EU-versjonene av direktivet, og det samme gjelder de som senere skal tolke og anvende de bestemmelsene som er gitt for å gjennomføre direktivet i norsk rett.

Det som eventuelt kan tilsi en oversettelse til norsk, er hensynet til debatten om direktivets regler og eventuell innlemmelse i EØS-avtalen. Det er liten tvil om at debatten vil tjene på at den tekst som debatteres, foreligger på norsk. Spørsmålet er likevel om vi trenger offisielle oversettelser for å ivareta dette hensynet, og under enhver omstendighet ivaretar ikke dagens oversettelsesregime hensynet. De offisielle oversettelsene er først klare fem år etter at det aktuelle direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen, og enda lenger etter at direktivet ble debattert i EU.

Evangeliet etter Johannes åpner med «I begynnelsen var ordet». I «Juridisk Billedbok» finner vi en variant. Den lyder slik:

«Ordet var til å begynne med alene. Men så kom det et annet og tok det. Og dermed hadde vi det gående. På den måten var det at det opstod behov for jurister i verden. Og så opstod det jurister for å dekke behovet. Og så tok den ene juristen den andre. Og før vi visste ordet av det, var det flere jurister enn ord i verden. Da blev det for alvor betenkelig. For da begynte ordkløveriene. Det enkelte ord måtte kløves og deles på flere. Hvorav en holdt på formen – en annen på innholdet. Mens en tredje tok et mellemstandpunkt.»41

Jeg tror vi kan være enige om én ting: med EØS-avtalen er det blitt flere ord å fordele blant norske jurister. Om det hjelper på ordkløyveriene, er jeg likevel usikker på.

1Irsk er et offisielt EU-språk, men i de fleste sammenhenger er det ikke krav om at tekster skal foreligge på irsk.
2EØS-avtalen art. 129 nr. 1, tredje ledd.
3Rt. 2000 side 1811, Finanger I, illustrerer dette godt.
4Jf. lov 109/1992 § 1.
5Dette illustreres kanskje best ved EFTA-domstolens avgjørelse i sak E-9/97, Sveinbjörnsdóttir, hvor den fant at EØS-avtalen ga grunnlag for statlig erstatningsansvar, etter linjer svarende til dem EU-domstolen hadde utviklet med grunnlag i EU-retten. I Rt. 2005 side 1365, Finanger II, sa Høyesterett seg enig i at EØS-avtalen ga grunnlag for et slikt ansvar, og at dette var gjennomført i norsk rett med EØS-loven § 1. Går vi til stortingsdokumentene utarbeidet i forbindelse med innhentingen av Stortingets samtykke til ratifikasjon av avtalen og de lovendringer som var nødvendige, ser vi at norske myndigheter var av den oppfatning at EØS-avtalen ikke ga grunnlag for noe slikt erstatningsansvar, jf. Ot.prp. nr. 61 (1991–92) side 7.
6EU-juss har også betydning ved fastleggelsen av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen som folkerettslig avtale. En redegjørelse for dette faller imidlertid utenfor rammene for denne fremstillingen.
7For en oversikt over disse utfordringene, se NOU 2012: 2 Utenfor og Innenfor, avsnitt 27.4.6.
8Se til illustrasjon sak C-419/10, avsnitt 68.
9EØS-avtalen art. 129.
10Jf. for så vidt EØS-avtalen art. 7, som bestemmer at rettsakter som tilsvarer forordninger i EU, «som sådan» skal gjøres til en del av avtalepartenes interne rettsorden.
11Se for eksempel St.prp. nr. 34 (2008–2009) Om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 123/2006/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet), side 1, hvor det fremgår at den versjonen av direktivet som er tatt inn i proposisjonen, er en uoffisiell oversettelse til norsk.
12Se også Haukeland Fredriksen og Mathisen, side 279.
13Som eksempel kan nevnes Rt. 2010 side 684. Her fant Høyesterett at en person i en båt tom for bensin som drev for vær og vind, kunne karakteriseres som fører av båt som har motor som framdriftsmiddel. Vedkommende var beruset – men edru så lenge båten hadde bensin – og ble straffedømt etter lov 47/1998, småbåtloven, § 33, som rammer den som under påvirkning av alkohol fører eller forsøker å føre en småbåt som har motor som fremdriftsmiddel. I Rt. 2012 side 387 fant Høyesterett under dissens 3-2 at strl. § 199 første ledd, som rammer «den som har eller medvirker til at en annen har utuktig omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen annen person under 18 år, som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt», også omfatter utuktig omgang med stebarn over 18 år. Se for øvrig Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 5. utgave ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn (2004), kapittel 10 om de særlige spørsmål tolkning av straffelover reiser, med eksempler fra rettspraksis. Det synes imidlertid å ha skjedd en innstramming i forhold til den rettstilstand som beskrives der, se Inge Lorange Backer, «Hønsehauk i Høyesterett», Lov og Rett, 2014 side 399–406, på sidene 404 og 405.
14Forskrift 22. juni 2012 nr. 585 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen.
15Jf. forskrift 585/2012 § 1 annet ledd.
16Et særlig spørsmål er om forordningen, eller EØS-retten for øvrig, er til hinder for at ytelsene tilpasses kostnadsnivået i det land mottakeren oppholder seg.
17Se nærmere Haukeland Fredriksen og Mathisen, side 219 flg.
18Forarbeidsbruken er mer omfattende i dag enn tidligere, men den er likevel ikke som i norske domstoler. Nærmere om forarbeidsbruk i EU-domstolens praksis, se Haukeland Fredriksen og Mathisen, side 228 flg.
19Det er, bokstavelig talt, hundrevis av dommer fra EU-domstolen om forståelsen av trygdeforordningene. Et søk i Trygderettens avgjørelser viser at spørsmål knyttet til trygdeforordningene kommer opp rett som det er, og at Trygderetten trekker på EU-domstolens avgjørelser. Om det er samsvar mellom Trygderettens og EU-domstolens rettsanvendelse, ligger utenfor denne fremstillingen å besvare. Det er likevel tankevekkende at Trygderetten så langt ikke har funnet grunn til å innhente rådgivende tolkningsuttalelser fra EFTA-domstolen.
20Jf. EØS-loven § 2.
21Se eksempelvis sak 131/88, Kommisjonen mot Tyskland, avsnittene 6 og 8.
22 Lovteknikk og lovforberedelse, Oslo 2000, side 171. Se likevel Inge Lorange Backer, Loven – hvordan blir den til?, Oslo 2013, side 100. Jeg forstår ham slik at lovgiver der et direktiv er uklart, heller enn å gi en klar regel som muligens ikke er i samsvar med hva direktivet krever, er nødt til å la uklarheten også prege gjennomføringen. Dette er neppe riktig EØS-rett, og står i kontrast til de vurderinger som gjøres i NOU 2010: 2, Håndhevelse av offentlige anskaffelser, på side 44.
23Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer.
24Se nærmere Ot.prp. nr. 89 (1993–94) side 12 og 13.
25Se Ot.prp. nr. 89 (1993–94) side 14.
26EØS-bakgrunnen fremgår av noteapparatet i Norges Lover og i Lovdatas betalingstjeneste, men dette er ikke norske myndigheters fortjeneste. EØS-bakgrunnen fremgår ikke av Lovdatas gratistjeneste. For så vidt gjelder avtaleloven § 37, er neppe dette noe stort problem. På andre rettsområder kan nok dette være annerledes.
27Rt. 2000 side 1811, Rt. 2005 side 1365 og Rt. 2012 side 1793.
28Se for EØS-avtalens vedkommende, Rt. 2000 side 1811, Finanger I.
29Se for øvrig Arnesen og Stenvik, Internasjonalisering og juridisk metode, Oslo 2009, kapittel 6.
30Se nærmere Sejersted m.fl., EØS-rett, 3. utg., Oslo 2011, side 199–201.
31Lov 75/2007 om verdipapirhandel.
32Slik også Haukeland Fredriksen og Mathisen, side 249.
33Forbeholdet gjelder tolkningsuttalelser fra EFTA-domstolen til norske domstoler.
34For detaljene i dette, se http://curia.europa.eu/jcms/jcms/P_106308/.
35Jf. «Juridisk meddelelse» på http://curia.europa.eu/jcms/jcms/T5_5135/. Publikasjonsserien heter på dansk «Samling af Afgørelser fra Domstolen og Retten». I 2012 gikk man over til kun å utgi publikasjonen digitalt. Se for øvrig http://curia.europa.eu/jcms/jcms/P_106308/.
36Som eksempel på en avgjørelse der de forskjellige språkversjonene gir et forskjellig inntrykk – også i den trykte versjonen, kan nevnes forente saker C-46 og C-48/93. Dommens avsnitt 56 gir et litt annet inntrykk av vurderingstemaet på dansk enn på prosesspråkene tysk og engelsk. Haukeland Fredriksen og Mathisen, side 242 argumenterer for at den franske versjonen alltid må tillegges avgjørende vekt. Også andre har tatt til orde for det. Et alternativ kan være å la versjonen på prosesspråket være avgjørende, men dette er ikke alltid så lett å følge i praksis. Den praktiske betydningen av dette spørsmålet står antakelig ikke i forhold til de ressurser som kan brukes på å diskutere det.
37Rt. 2005 side 1365, avsnitt 48 og 49.
38Rt. 2005 side 1365, avsnitt 55 og 57.
39Rt. 2012 side 1793, avsnitt 43.
40Se sak E-8/07, avsnitt 33. Denne avgjørelsen sto for øvrig sentralt i Rt. 2012 side 1793 og er omtalt flere steder i dommen.
41Eidem og Wiesener, Juridisk Billedbok, Oslo 1934, forordet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon