Barnelovene av 1915 var «revolusjonære», og det tok mange år før de andre nordiske landene fikk tilsvarende lovgivning. Internasjonalt ble Norge lenge sett på som et foregangsland for barns rettigheter, særlig når det gjelder likestilling av barn.

I 1915 ble de Castbergske barnelovene vedtatt av Odels- og Lagtinget og sanksjonert av Kongen. Det var seks forskjellige lover som ble vedtatt etter omfattende strid, særlig om forslaget om arverett for barn født utenfor ekteskap. Debattene i begge tingene var meget omfattende. Formålet med lovene var å bedre rettsstillingen til barn, ikke bare barn født utenfor ekteskap, men også barn av foreldre som var separert og skilt. Dette gjaldt bidragsplikt for den som var barnets far, eller som var dømt til å være bidragspliktig til barnet. Dessuten ble det innført plikt til å betale bidrag til barnets mor i en periode for å øke mulighetene for at barn født utenfor ekteskap ville overleve det første leveåret.

Lovgivningen åpnet for at domstolene skulle kunne idømme farskap på grunnlag av sakens beviser, noe mange, i likhet med den rettsmedisinske kommisjon, mente var helt umulig fordi det ikke kunne føres medisinske bevis for noens paternitet. Revolusjonerende var også at barn født utenfor ekteskap fikk arverett etter sin far og fars familie (og omvendt) og rett til farens slektsnavn, ikke bare når farskapet var erkjent, men også når det var fastsatt ved dom.

Loven trådte i kraft 1. januar 1916, og allerede det året behandlet domstolene 227 farskapssaker og avsa dom for farskap i 50 % av sakene. I tiåret etter var andelen dommer på farskap aldri lavere enn 40 %, til tross for at antallet saker var høyere.

Langt på vei må vedtaket tilskrives Johan Castbergs iherdige innsats. Allerede i 1901/1902 fremmet han som stortingsrepresentant et lovforslag som De forenede norsk arbeidersamfund hadde vedtatt. Deretter fremmet han proposisjoner, først i 1909 som justisminister, og på nytt i 1914 som sosialminister. Han forlot så regjeringen og overvåket som formann i Justiskomitéen dennes og Odelstingets behandling av lovsakene. I arbeidet var hans mest betydningsfulle støttespiller svigerinnen Katti Anker Møller.

Den 20. november 1989 vedtok FN konvensjonen om barnets rettigheter. Norge ratifiserte konvensjonen, og den gjelder nå som norsk lov, se menneskerettsloven § 2 nr. 4. Hovedprinsippet er at «barnets beste» skal være et bærende hensyn for handlinger som berører barn, se artikkel 3 nr. 1. Konvensjonen sikrer også barn retten til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som vedrører det, jf. artikkel 12 nr. 1, når det er i stand til å danne seg egne synspunkter. Barnets synspunkter skal dessuten tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Artikkelen er gjennomført i barneloven § 31. Paragrafen inneholder en gradering etter alder av betydningen av et barns synspunkter. Bestemmelsen må nå tolkes i lys av Grunnloven § 104. Paragrafens annet ledd om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, er bærebjelken i bestemmelsen.

I april 2015 gjorde barne- og likestillingsministeren kjent at hun i et høringsnotat som vil foreligge til sommeren, vil fremme forslag om lovendringer som skal «likestille foreldrene til barnas beste». Hun vil foreslå felles foreldreansvar for alle som hovedregel, også for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født, for å sikre foreldrene «lik verdi og plass i barnets oppvekst». Det vil bli foreslått alternativer med hensyn til lovens regler om hvor et barn skal bo fast når foreldrene ikke bor sammen: Foreldre skal, i større grad enn nå, oppfordres til å avtale delt bosted. Delt bosted vil alternativt bli hovedregelen om begge har bodd sammen med barnet. Det foreslås videre at den som barnet bor fast hos, ikke skal kunne flytte innenlands med mindre foreldrene er enige. Dessuten vil det bli foreslått tiltak for å effektivisere ordningen med tvangsbot ved samværssabotasje og eventuelt en adgang til trekk i barnebidraget.

Det er vanskelig å vurdere forslagene uten tilgang til begrunnelsen, men det er grunn til å spørre om formålet er barns beste, slik barnekonvensjonen krever, eller om beveggrunnen primært er å likestille foreldre i deres forhold til felles barn. I dagens samfunn har begge foreldre, iallfall om de bor sammen når barnet blir født, ofte et nært forhold til barnet, og det er forståelig at mange ønsker sin del av barnets oppvekst. Ordningen med delt bosted kan fungere om foreldre etter et brudd fremdeles kan samarbeide og ønsker å bo i nærheten av hverandre. Men selv da er spørsmålet om kostnadene for barnet av stadig å måtte flytte blir for høye.

Forslagene aktualiserer også spørsmål om forholdet til FNs kvinnekonvensjon og menneskerettskonvensjonene, som alle gjelder som norsk lov, se menneskerettsloven § 2, ved den begrensning som forslagene kan innebære for kvinners mulighet til fritt å velge hvor de vil bo, og til å forsørge seg.

Statsrådens skisse reiser spørsmål om Norge nå er på vei tilbake til det konservative samfunnet hvor menns interesser gis størst vekt. Er dette måten Norge i 2015 vil hedre Johan Castberg og Katti Anker Møllers innsats på?