Statene har primæransvaret for å sikre at rettighetene under Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) etterleves. Endringen i protokoll 15 fra 2013 fremhever prinsippene om subsidiaritet og skjønnsmargin. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) respekterer nasjonale domstolers konvensjonstolking så lenge de anvender EMK i god tro og ivaretar balansen mellom individets retter og samfunnets interesser som er nødvendig i et demokratisk samfunn. «Minimumsetterlevelse», som setter utvidet «nasjonalt handlingsrom» i høysetet, er ikke forenlig med subsidiaritetsprinsippet. Artikkelen redegjør for metoden nasjonale domstoler har anvendt for å sikre at rettighetene i EMK er overholdt, og ser på praksis i Storbritannia, Frankrike og Sverige før den viser hvordan Høyesterett gjennom å anvende sin sedvanlige metode har holdt tritt med og bidratt til den europeiske rettsutviklingen.

Artikkelen viser korleis Høgsterett blei oppretta i 1814 under spesielle omstende. Den kongelause regjeringa mellom kong Christian Frederik og kong Carl 13. oppnemnde retten i september 1814. Seinare har ein i staden feira at retten høyrde si første sak den 30. juni 1815, og artikkelen går inn på kva ein då markerer og overser, og korfor det kan ha blitt slik.

Samspillet mellom privatrett og offentlig rett er mer fremtredende i plan- og bygningsretten enn på mange andre rettsområder. Både vernet om eiendomsretten og hensynet til samfunnsinteresser om arealbruk står sentralt gjennom hele prosessen, fra overordnet planlegging til gjennomføring av hvert enkelt tiltak. Selv om rettigheter og plikter mellom private parter ikke avgjøres med endelig virkning i en byggesak, vurderer myndighetene mange private rettighetsforhold som nabospørsmål, adkomst over nabogrunn, avstand til eiendomsgrenser og høyde og plassering av tiltaket. Den gjennomgående problemstillingen i artikkelen er hvordan usikkerhet om privatrettslige forhold skal håndteres i byggesaksbehandlingen. En ny lovendring gir neppe den tilstrekkelige avklaringen.

Håller det på att växa fram en ny ersättningsform i nordisk avtalsrätt, en lagstadgad schablonkompensation för presumerade normalolägenheter? Vad är det egentligen fråga om, när kan påföljden vara användbar och vill vi egentligen ha den nya lagstadgade ersättningsformen?

Framställningen bygger vidare på artikeln EU-rättens schablonkompensation till flygpassagerare, Lov og Rett 2015 s. 206–224. Artiklarna baserar sig på min hedersdoktorsföreläsning i Oslo 2.9.2014.