Ved grunnlovsvedtak 13. mai 2014 fikk Grunnloven flere nye viktige bestemmelser om menneskerettigheter. De praktisk viktigste er formodentlig bestemmelsene om rett til rettferdig rettergang (§ 95), rett til respekt for privatliv, familieliv og kommunikasjon (§ 102), rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger (§ 101) og barns krav på integritet og menneskeverd (§ 104). Disse nye grunnlovsbestemmelsene har selvsagt grunnlovs trinnhøyde og dermed forrang foran annen lovgivning.

I tillegg til disse nye menneskerettsbestemmelsene fikk Grunnloven § 92 en bestemmelse som pålegger statens myndigheter å «respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Denne bestemmelsen pålegger blant annet domstolene å håndheve ikke bare de menneskerettighetene som er nedfelt i Grunnloven, men også andre internasjonale menneskerettsforpliktelser, og å sørge for at eventuelle menneskerettsbrudd blir reparert, jf. Rt. 2014 s. 1105, Rt. 2014 s.1292 og Rt. 2015 s. 93. På bakgrunn av ordlyden og forarbeidene kan det reises spørsmål om § 92 er begrenset til å pålegge statens myndigheter en slik håndhevings- og reparasjonsforpliktelse, eller om den også gir internasjonale menneskerettskonvensjoner som var ratifisert 13.mai 2014, grunnlovs trinnhøyde.

Under behandlingen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité fremholdt flertallet (alle unntatt medlemmene fra Høyre og Miljøpartiet De Grønne) at menneskerettsloven «har hatt en viktig effekt», men at «det har en verdi å presisere i Grunnloven» at den «pålegger staten å respektere menneskerettigheter som er nedfelt i dag i ratifiserte og bindende traktater for Norge». Når § 92 ikke bare nevner menneskerettigheter som er nedfelt i Grunnloven, men også menneskerettigheter som er nedfelt «i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter», begrunner komitéflertallet dette med at det ellers «kunne oppstå misforståelser om hvilke internasjonale menneskerettigheter som har grunnlovs rang», se Innst. 186 S (2013–2014), s. 22. Etter flertallets syn kunne «ingen fremtidige bindende ratifiserte traktater … få grunnlovs rang» uten å være blitt vedtatt etter de regler som gjelder for grunnlovsendring. Derimot forutsatte flertallet åpenbart at menneskerettskonvensjoner som var ratifisert 13. mai 2014, skulle ha grunnlovs trinnhøyde. Dette er imidlertid vanskelig å forene med at flertallet samtidig uttalte at § 92 «ikke vil endre dagens rettstilstand». Spørsmålet blir derfor hvilke av disse uttalelsene som skal gis fortrinnet.

Hvis § 92 skal forstås slik at den gir alle internasjonale menneskerettsbestemmelser som Norge var bundet av 13. mai 2014, grunnlovs rang, vil bestemmelsen ikke bare gjøre menneskerettsloven overflødig, men også de menneskerettsbestemmelser som ved grunnlovsvedtaket ble tatt inn i Grunnloven, og bestemmelsen vil klart endre tidligere rettstilstand.

Etter den tidligere § 110 c skulle inkorporasjon av internasjonale menneskerettigheter skje på lovs nivå. Denne inkorporasjon ble gjennomført ved menneskerettsloven av 1999, som gav nærmere angitte konvensjoner status som norsk lov med forrang foran annen lovgivning.

Det er lite som tyder på at kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall tok sikte på å gjøre menneskerettsloven og de nye menneskerettsbestemmelsene overflødige. Kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall synes å ha hatt som overordnet siktemål med § 92 å pålegge domstolene og andre myndigheter plikt til å kontrollere at norsk lovgivning og praksis holder seg innenfor de skranker som følger av menneskerettighetene, og å sørge for at eventuelle menneskerettsbrudd blir reparert. På denne bakgrunn bør bestemmelsen etter min oppfatning ikke tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse, men som et pålegg til domstolene om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er inkorporert i norsk rett, og å sørge for at eventuelle menneskerettskrenkelser blir reparert. De menneskerettigheter som er skrevet inn i Grunnloven, må selvsagt ha grunnlovs rang, mens de rettigheter som er inkorporert på lovs nivå, ikke kan tillegges høyere rang enn det de etter den enkelte inkorporasjonsbestemmelse har. Konvensjoner som er inkorporert ved menneskerettsloven, har etter dennes § 3 forrang foran annen lovgivning, men har likevel formelt bare lovs nivå.

Formålet med de nye menneskerettsbestemmelsene i Grunnloven var å grunnlovsfeste tidligere eksisterende internasjonale rettsnormer. Selv om det var dette som var formålet, har de imidlertid ved å bli skrevet inn i Grunnloven fått stilling som selvstendige rettsregler. Så lenge rettighetene bare var basert på internasjonale konvensjoner, var det de internasjonale håndhevingsorganene – Den europeiske menneskerettsdomstol, FNs menneskerettighetskomité og FNs barnekomité – som hadde hovedansvaret for å klarlegge og utvikle rettighetene. Hvordan Grunnloven skal forstås, hører derimot under norske domstoler, jf. Rt. 2015 s. 93 og Rt. 2015 s. 155. Når rettighetene er skrevet inn i Grunnloven, kan de derfor bli tolket uten støtte i praksis fra internasjonale håndhevingsorganer, jf. Rt. 2014 s. 1045.